Hvem skal ha barnet?

DA Paul satt i det klamme rettslokalet og ventet på at det skulle bli hans tur, knyttet det seg i magen på ham. Noen uker tidligere hadde hans kone i all hast forlatt huset med de to gråtende barna deres. Paul ville ikke gi slipp på barna sine på sju og 13 år uten kamp.

Endelig var rettssaken snart over. «Det er så urettferdig, alt sammen,» tenkte Paul mens dommeren avgjorde den ene saken etter den andre. «Denne dommeren, en helt fremmed mann, skal bestemme hvor barna mine skal bo.»

Paul og hans kone var et av de 1 187 000 parene i USA som skilte seg i 1985. Dette tallet var tre ganger så høyt som tallet for 1960. Det er ikke bare i USA det har vært en voldsom økning i antall skilsmisser; det har skjedd verden over. Flere av skilsmissene fører til barnefordelingssaker som blir ført for retten. Paul måtte møte i retten flere ganger. Situasjonen ble mer og mer spent. «En dag i retten da alt dette surret rundt i hodet på meg, trodde jeg at jeg skulle gå ut av mitt gode skinn og begynne å gå løs på folk,» sa Paul. «Jeg var så frustrert.»

Paul kontrollerte heldigvis sine følelser. Men noen steder har aviser hatt førstesideoppslag hvor det er utførlig fortalt om mord og grove legemsbeskadigelser som bunner i bitter strid om foreldreansvar. Hvorfor blir disse sakene ofte slike store konflikter?

Foreldre i krig!

Lovene om hvem som skal få foreldreansvaret, er forskjellige rundt om i verden. I de fleste vestlige land, også i Norge, er faren og moren likestilt når det skal avgjøres hvem av dem som skal ha foreldreansvaret etter en separasjon eller skilsmisse. I de senere tiår er det blitt lagt vekt på hva som er best for barnet. Dermed får både faren og moren anledning til å argumentere for hvorfor han eller hun er best skikket til å få foreldreansvaret.

Noen foreldre kjemper med tanke på barnas beste, mens andre er motivert av hat til den tidligere ektefellen. Barnet blir et redskap som faren eller moren sårer den andre med når han eller hun gir utløp for sitt sinne eller sin frustrasjon. Som en dommer sa, kan barna bli «baller som skal tilfredsstille ’jeg skal vise deg’-holdningen, som altfor ofte gjennomsyrer ektefeller som har fått et kjølig forhold til hverandre».

Noen foreldre tar loven i sin egen hånd. Foreldre som kidnapper barna sine, er blitt et internasjonalt problem. Ifølge beregningene er det hele 100 000 slike tilfelle i USA hvert år! Et byrå har funnet at antall tilfelle ble fordoblet på fem år, fra 1979 til 1983. Den følelsesmessige belastningen for barna er ofte stor. Sally Abrahms sier i sin bok Children in the Crossfire: «Kidnapping av barn er 80-årenes hjertesorg.»

Rettferdighet i rettssalen?

Helt fra gammel tid av har foreldre bedt myndighetene om å gripe inn i slike konflikter. Den vise kong Salomo blir husket for den kjente avgjørelsen han traff da to mødre gjorde krav på foreldreansvaret for et barn. (1. Kongebok 3: 16—28) Men det er ikke lett for dommere i dag å treffe avgjørelser i slike saker.

Når en familie går i oppløsning ved skilsmisse og foreldrene ikke blir enige om hvordan foreldreansvaret skal ordnes, er det her i landet fylkesmannen eller domstolene som avgjør spørsmålet. Når det skal avgjøres, skal det tas hensyn til hva som vil være best for barnet, barnets tilknytning til hver av foreldrene og foreldrenes egenskaper som har betydning for barnets trivsel og utvikling.

Men i de fleste tilfelle ønsker og trenger barnet et nært forhold til begge foreldrene. Målet er derfor i de fleste tilfelle at barna har størst mulig kontakt med begge foreldrene, og at denne kontakten opprettholdes. I den saken som vi har nevnt tidligere, tok dommeren hensyn til at Pauls «liv dreier seg om barna», mens hans kone foretrakk «å bruke fritiden til å prate med sin mor og sine venner på en lokal restaurant». Paul fikk beholde barna. Men det ble innsett at barna trengte moren sin, for hun fikk omfattende samværsrett.

Men i den senere tid har en illevarslende tendens gjort seg gjeldende noen steder. For å vinne en sak har enkelte advokater gjort striden om hvem som skal ha foreldreansvaret, til en religiøs kontrovers. Denne uetiske måten å gå fram på har ledet enkelte domstoler bort fra deres egentlige oppgave, å konsentrere seg om hva som er best for barnet. Dommere har viklet seg inn i en religiøs vurdering som ligger utenfor den verdslige domstols mandat. Men hva er følgene?

Noen som er opptatt av borgerlige rettigheter, mener at det at religiøse spørsmål blir trukket inn i barnefordelingssaker, bringer rettighetene til alle barn og foreldre i fare. Ettersom så mange familier kommer til å bli oppløst ved separasjon eller skilsmisse i årene som kommer, kan det være at du blir berørt av dette spørsmålet.

[Ramme på side 4]

Det kan være at hele 40 prosent av alle barnefamilier i USA blir oppløst ved separasjon eller skilsmisse i løpet av de neste ti årene