Er barn trygge sammen med hunden din?

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SØR-AFRIKA

DEN to år gamle Sydney gikk for nær en aggressiv rottweiler som stod i bånd. Hunden angrep ham, skadet hodehuden hans og rev nesten av ham det venstre øret. Han blir nødt til å gjennomgå en rekke hudtransplantasjoner.

Fordi flere og flere anskaffer seg hund av sikkerhetsmessige årsaker, blir det stadig oftere meldt om hunder som angriper barn. Noen av de hundene som er blitt kjent for å bite barn, er rottweilere, dobermannpinsjere, bullmastiffer, schæfere og bullterriere. I en sørafrikansk undersøkelse av slike tilfeller kom det fram at flesteparten av barna ble bitt av hunder de kjente. Nesten halvparten ble angrepet av hunder i nabolaget, og en fjerdedel ble bitt av sin egen hund. Herreløse hunder var bare ansvarlig for ti prosent av angrepene. Ofte hadde offeret provosert hunden på en eller annen måte, kanskje uten å vite det. Det er tydelig at mange slike angrep kan unngås hvis hundeeiere og foreldre tar visse grunnleggende forholdsregler.

Lær opp barnet

Mange hundetrenere understreker at småbarn og hunder ikke bør få være sammen alene. Småbarn vet ikke hvordan de skal behandle dyr. De må læres opp. Derfor er det mange som følger den regelen at hvis en ansvarlig voksen ikke kan være til stede, blir hunder og småbarn holdt unna hverandre. Treneren Brian Kilcommons sier i boken Childproofing Your Dog: «Ifølge de beretningene vi får høre, oppstår de fleste problemene når den voksnes oppmerksomhet er vendt mot noe annet.»

Dyr trenger ofte beskyttelse mot barn! Kilcommons ble en gang budsendt da en familiehund hadde glefset etter et barn. Den oppbrakte faren fortalte at hans to og et halvt år gamle sønn hadde løpt bort til den sovende hunden og gitt den et velrettet spark. Det gjorde tydeligvis vondt, for hunden reagerte med å glefse etter barnet. I dette tilfellet viste hunden rosverdig selvbeherskelse ved å la være å bite. Kilcommons gir foreldre dette rådet: «Ikke la et barn få lov til å gjøre noe mot en hund som du ikke ville la det få lov til å gjøre mot et annet barn.»

Lær barnet ditt hvordan det skal behandle dyr på en pen måte. Understrek at det aldri må plage en hund. Foreldre må være på vakt overfor faresignaler når barn og hunder er sammen. Hvis du ser at hunden prøver å komme seg unna, må du passe på at barnet ikke følger etter den. Hvis barnet gjør det og trenger hunden opp i et hjørne, har ikke hunden noe annet å forsvare seg med enn å bjeffe, knurre og kanskje til og med bite. Foreldre må stadig gi tukt, slik at både hunden og barnet vet at foreldrene mener det de sier.

Unngå å behandle hunden som en utstøtt. Når et ektepar som har hund, får sitt første barn, hender det ofte at de overser hunden og forviser den til bakgården. Selv om det er forstandig å treffe visse forholdsregler, gir treneren Richard Stubbs dette rådet: «Hunden bør ikke behandles som en utstøtt. La den i stedet få beholde sine vante rutiner så langt det er mulig, og gi den en rimelig grad av oppmerksomhet.»

Vær oppmerksom på hvordan barnet reagerer overfor fremmede hunder. Hvis det får se en fremmed som går tur med en hund, hva gjør det da? Løper det instinktivt bort for å klappe hunden? Lær barnet at det ikke må opptre på den måten. Det må først spørre eieren om lov. Hvis eieren sier at det er i orden, kan barnet nærme seg hunden forsiktig, slik at hunden ikke blir skremt. Barnet bør presentere seg for hunden ved å stå et lite stykke unna og snakke rolig til den. En vennligsinnet hund går da bort til barnet. Hunder som streifer omkring på gaten på egen hånd, bør få være i fred. — Se rammen «Hunders kroppsspråk» på side 22.

Lær opp hunden

Gi alltid hunden ros, og vær positiv. Straff eller skjenn får ikke hunden til å lære raskere, men har heller den motsatte virkningen. Det er bra at en hund lærer å komme når man roper på den, og at den lærer å lystre slike grunnleggende kommandoer som «Sitt!» Hunden lærer på den måten å underordne seg under sin herre, og det gir eieren bedre kontroll i vriene situasjoner. Enkle ord og uttrykk egner seg best. Hold deg til de samme hver gang. Når hunden gjør det du vil, bør du straks gi den en belønning i form av ros, en klapp eller en godbit. For at belønningen skal ha den ønskede oppdragende virkning, må den bli gitt umiddelbart etter handlingen. I tillegg er det viktig med repetisjon inntil atferden er godt innøvd.

Hvis du anskaffer deg en hund, enten det er en valp eller en eldre hund, trenger den kanskje hjelp til å bli vant til barn. Barn reagerer på en annen måte enn voksne. De er mer bråkete og impulsive og har lett for å løpe bort til en hund, noe som kan gjøre den skremt. Det er bra om du lærer hunden din å bli vant til slik uberegnelig oppførsel. Når barna ikke er i nærheten, kan du venne hunden til plutselig støy. Gjør treningen til en lek. Rop en kommando til hunden og løp mot den. Gi så hunden en belønning med det samme. Øk gradvis styrken på ropene. Gjør stas på hunden. Snart vil den bli glad i denne leken.

Småbarn liker å omfavne hunder, men de bør lære at de ikke skal gjøre dette, ettersom noen hunder føler seg truet av slik nær kontakt. Hvis barn likevel omfavner hunden din, kan du lære den opp til å godta det. Gi hunden en kort omfavnelse, deretter en godbit og ros. Øk gradvis lengden på omfavnelsene. Hvis hunden knurrer eller snerrer, bør du søke hjelp hos en kvalifisert trener.

Aggressive hunder

Noen hunder ser ut til å være aggressive av natur og kan utgjøre en fare for familiens medlemmer. Det er hannhunder som har lettest for å utvikle slike aggressive karaktertrekk.

Dominante hunder liker ikke å bli berørt, særlig ikke i slike følsomme områder som ansiktet og halsen. Andre ganger kan hunden derimot komme bort til deg, knuffe til deg og til og med legge labben i fanget ditt for å «be» om oppmerksomhet. Den vokter kanskje strategiske områder i hjemmet og lar ikke engang familiens medlemmer få adgang til dem. Den viser ofte eiertrang i forbindelse med slike gjenstander som leker og kan knurre eller slutte å gnage hvis noen nærmer seg mens den er beskjeftiget med dem.

For å befeste sitt lederskap ignorerer slike hunder kjente kommandoer med overlegg. Det kan være at de knuffer til barn eller forventer å få gå først gjennom en dør. De kan også ha en tilbøyelighet til å bestige folk. Ifølge Brian Kilcommons er dette «en dominanshandling» og har «ikke noe med sex å gjøre». Han påpeker at denne atferden «alltid er et signal om at hunden ser på seg selv som lederen. Da er det avgjort trøbbel i vente». Hunden kan også få den vanen at den tar eierens hånd i munnen for å kreve oppmerksomhet.

Disse tegnene på aggressivitet må ikke overses. Aggressiviteten forsvinner ikke av seg selv; det er mer trolig at den vil øke, og da kan barna i hjemmet komme i fare. Mange trenere anbefaler at man kastrerer slike hunder, uansett hvilket kjønn de har, ettersom dette vanligvis demper aggressiviteten.

Det er ikke tilrådelig å utfordre en aggressiv hund for å vise den hvem som er sjefen. Aggressive konfrontasjoner og streng tukt kan faktisk medføre fare. I stedet er det bedre å bruke mer raffinerte metoder for å vise hunden hvem som bestemmer.

Hver gang en aggressiv hund kommer bort til deg for å få oppmerksomhet og du gir den det, forsterker du hundens oppfatning av at det er den som bestemmer. Når en slik hund krever oppmerksomhet, bør du derfor ignorere den. Hele familien må samarbeide om dette. Hunden blir først forvirret og kan også bjeffe og kanskje skru på sjarmen, men du bør motstå fristelsen til å gi etter. Først når den har trukket seg tilbake og kanskje lagt seg ned i kroken sin, er tiden inne til å gi den litt oppmerksomhet. På denne måten lærer hunden at det er du som er lederen, og at det er du som avgjør når den skal få oppmerksomhet.

Slike aggressive leker som tautrekking og bryting kan gi næring til hundens dominante tilbøyeligheter og bør unngås. Sett heller i gang leker som ikke er aggressive.

Det er best at hunden ikke sover i soverommet. Hvis hunden sover der, kan den få følelsen av at den er mer privilegert og har høyere rang enn barna i huset. Sett heller hundens seng på kjøkkenet eller i et utendørs hundehus. Det er ofte på soverommet hundeeiere først blir bitt av en aggressiv hund.

Hvis hunden din ikke reagerer positivt på de tiltakene du treffer, eller hvis du under treningen eller til andre tider føler deg truet, bør du søke hjelp hos en dyktig hundetrener. Dyrlegen kan kanskje anbefale en. Snakk først med treneren om hvilke metoder han bruker, og forviss deg om at du er fornøyd med hans kvalifikasjoner, før du engasjerer ham. Treneren Richard Stubbs advarer: «En aggressiv hund kan nok reagere positivt overfor en profesjonell trener, men dette er ingen garanti for at den oppfører seg på samme måte overfor eieren.» Hundeeieren må forvisse seg om at han vil klare å ha kontroll over hunden i kritiske situasjoner.

Noen få hunder forblir aggressive selv etter den beste trening, og i så fall setter man familien i fare ved å beholde dem. Etter at du har gjort så godt du kan for å løse problemene, kommer du kanskje til at det er bedre å skille seg av med hunden enn å risikere at noen blir skadet. Det er lurt å søke råd hos en dyrlege eller en trener. Det kan være at du finner noen som er villig til å overta hunden, men du er selvfølgelig forpliktet til å fortelle den nye eieren om de problemene du har hatt med den.

Treneren Peter Neville sier: «Dominante hunder må underlegges svært strenge regler, og det må foretas en grundig vurdering av hvem som kommer til å være i fare, og i hvilken grad. Hvis man ikke kan garantere tryggheten til den i familien som er i størst fare, er det bedre at hunden blir omplassert hos en nøye utvalgt ny eier eller blir avlivet.»

Barn kan lære en god del og ha følelsesmessig gagn av å ha hunder som kjæledyr. Ved å føre tilstrekkelig tilsyn kan foreldrene sørge for at barna utelukkende får hyggelige minner om kjæledyrene sine.

[Ramme på side 22]

Hunders kroppsspråk

Aggressive hunders karakteristiske oppførsel varsler at de er fiendtlig innstilt. Ved å lære barnet ditt å kjenne igjen et slikt kroppsspråk hos hunder kan du hjelpe det til å unngå farlige situasjoner.

● En aggressiv hund prøver gjerne å gjøre seg større. Den reiser kanskje bust. Det kan være at den knurrer eller bjeffer og lar halen peke rett opp. Hvis den logrer raskt og stivt med halen, er det ikke et tegn på at den er vennlig stemt. En slik hund bør få være i fred.

● En redd hund kryper gjerne sammen, holder hodet lavt, legger ørene bakover og senker halen eller stikker den mellom bena. Hvis noen går bort til en slik hund, kan den bli aggressiv på grunn av frykt. La den heller være.

● En avslappet hund holder hodet verken for høyt eller for lavt, har munnen åpen og holder halen litt lavere enn ryggen, men lar den ikke henge ned. Logringen med halen er et tegn på at den er vennligsinnet. Vanligvis kan man trygt gå bort til en slik hund og gjøre seg til venns med den.

(Basert på boken Childproofing Your Dog av Brian Kilcommons og Sarah Wilson.)

[Ramme/bilder på side 23]

Forsiktighetsregler

1. Før tilsyn når småbarn og hunder er sammen.

2. Lær barnet at det aldri må plage en hund.

3. Lær barnet at det må spørre eieren om lov før det klapper en fremmed hund.

4. Lær hunden å adlyde grunnleggende kommandoer.

5. La hunden bli vant til omfavnelser.

6. Unngå aggressiv lek.