Katarene — var de kristne martyrer?

«DREP alle sammen; Gud vet hvem som hører ham til.» Den sommerdagen i år 1209 da disse ordene falt, ble innbyggerne i byen Béziers i Sør-Frankrike utslettet i en massakre. Munken Arnold Amalric, som var utnevnt til pavelig legat som leder for de katolske korsfarerne, viste ingen nåde. Da mennene hans spurte om hvordan de skulle kunne skjelne mellom katolikker og kjettere, skal han ha gitt det sjokkerende svaret ovenfor. Katolske historikere har utvannet det til: «Bekymre dere ikke for det. Jeg tror svært få vil omvende seg.» Uansett hva som var det ordrette svaret, ble resultatet at minst 20 000 menn, kvinner og barn ble slaktet ned av omkring 300 000 korsfarere under ledelse av katolske prelater.

Hva var foranledningen til denne massakren? Dette var bare begynnelsen på albigenserkorstoget, som pave Innocens III hadde satt i gang mot såkalte kjettere i provinsen Languedoc i det sentrale Sør-Frankrike. Før det tok slutt omkring 20 år senere, hadde muligens en million mennesker mistet livet — katarer, valdensere og også mange katolikker.

Religiøs dissens i Europa i middelalderen

Den raske veksten i handelen på 1000-tallet førte til store forandringer i de sosiale og økonomiske strukturene i Europa i middelalderen. Byer grodde opp som paddehatter for at det skulle bli plass til et økende antall håndverkere og handelsmenn. På den måten fikk nye ideer innpass. Religiøs dissens slo rot i Languedoc, hvor det vokste fram en sivilisasjon som var bemerkelsesverdig tolerant og avansert, mer enn noe annet sted i Europa. Byen Toulouse i Languedoc var Europas tredje rikeste storby. Trubadurene hadde en glanstid her, og noen av tekstene deres kom inn på politiske og religiøse spørsmål.

Et fransk verk beskriver den religiøse situasjonen på 1000- og 1100-tallet: «På 1100-tallet, som i århundret før, fortsatte man å sette spørsmålstegn ved de geistliges moral, deres overflod, deres korrupsjon og deres umoral, men det som først og fremst ble kritisert, var deres velstand og makt, deres avtalte spill med de verdslige myndigheter og deres krypende underdanighet.» — Revue d’histoire et de philosophie religieuses.

Omreisende forkynnere

Pave Innocens III erkjente selv at det var den utbredte korrupsjonen i kirken som hadde skylden for at det ble stadig flere dissentere som reiste omkring og forkynte i Europa, særlig i Sør-Frankrike og Nord-Italia. De fleste av disse var enten katarer eller valdensere. Paven kritiserte prestene voldsomt fordi de ikke underviste folket. Han sa: «Barna hungrer etter det brødet som dere ikke bryr dere om å dele ut til dem.» Men i stedet for å ta til orde for å gi folk bibelkunnskap hevdet Innocens at «så stor er dybden i den hellige Skrift at ikke bare de enfoldige, som ikke kan lese, men selv de kloke og lærde mangler tilstrekkelig kompetanse til å prøve å forstå den». Det ble nedlagt forbud mot å lese i Bibelen for alle andre enn prestene, og prestene fikk bare lese den på latin.

For å motvirke de omreisende dissenternes forkynnelse godkjente paven opprettelsen av Prekebrødrenes orden, eller Dominikanerordenen. I motsetning til det katolske presteskapet ellers, som levde i overdådig luksus, skulle disse munkene være omreisende forkynnere som hadde som oppgave å forsvare den rette katolske tro mot «kjetterne» i Sør-Frankrike. Paven sendte også ut legater som skulle ha samtaler med katarene og prøve å bringe dem tilbake til den katolske kirkes fold. Bestrebelsene førte imidlertid ikke fram, og en av utsendingene ble drept, angivelig av en kjetter, så i 1209 gav Innocens III ordre til albigenserkorstoget. Fordi Albi var en av de byene hvor det var spesielt mange katarer, omtalte kirkens historieskrivere katarene som albigensere (fransk: Albigeois), og de brukte denne betegnelsen på alle «kjettere» i området, deriblant valdenserne. (Se rammen nedenfor.)

Hvem var katarene?

Ordet «katar» kommer fra det greske ordet ka·tha·rosʹ, som betyr «ren». Fra 1000-tallet til 1300-tallet bredte katarismen seg, særlig i Lombardia i Nord-Italia og i Languedoc. Katarenes trosoppfatninger var en blanding av østlig dualisme og gnostisisme og var kanskje blitt importert av slike som drev utenrikshandel, og av misjonærer. The Encyclopedia of Religion definerer katarenes dualisme som troen på «to prinsipper: et godt, som styrte alt som var åndelig, og et ondt, som hadde frambrakt den materielle verden, deriblant menneskekroppen». Katarene trodde at Satan hadde skapt den materielle verden, som ugjenkallelig var dømt til ødeleggelse. Håpet deres gikk ut på å unnslippe den onde, materielle verden.

Katarene var inndelt i to klasser, de fullkomne og de troende. De fullkomne ble innviet ved et ritual kalt consolamentum, en åndelig dåp. Ritualet bestod av håndspåleggelse etter et års prøvetid. Man mente at det frigjorde postulanten fra Satans herredømme, renset ham for all synd og førte til at han fikk den hellige ånd. Det var dette som gav opphav til betegnelsen «fullkommen», som ble anvendt på en forholdsvis fåtallig elite som tjente som prester for de troende. De fullkomne avla løfte om at de skulle være avholdende og dydige og leve i fattigdom. Hvis en som var gift, ville bli en fullkommen, måtte han forlate sin ektefelle, ettersom katarene trodde at den første synd var seksuell omgang.

De troende levde ikke i askese, men de godtok katarenes lære. Ved å knele ærbødig for de fullkomne i et rituale kalt melioramentum bad en troende om tilgivelse og en velsignelse. For å kunne leve et normalt liv inngikk de troende en avtale med de fullkomne, en convenenza, om at de skulle få en åndelig dåp, consolamentum, på dødsleiet.

Holdningen til Bibelen

Selv om katarene i stor utstrekning siterte fra Bibelen, betraktet de den først og fremst som en samling allegorier og fabler. De mente at størstedelen av De hebraiske skrifter skrev seg fra Djevelen. De tok deler av De greske skrifter, for eksempel skriftsteder som framhever motsetningen mellom kjød og ånd, til inntekt for sin dualistiske filosofi. Når de bad Herrens bønn, bad de om «vårt oversubstansielle brød» («vårt åndelige brød») istedenfor «vårt daglige brød», i og med at bokstavelig brød i deres øyne bare var et nødvendig onde.

Mye av det katarene lærte, var direkte i strid med Bibelen. De trodde for eksempel på sjelens udødelighet og på reinkarnasjon. (Jevnfør Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4, 20, NW.) De baserte dessuten deler av sin lære på apokryfiske skrifter. Men for så vidt som katarene oversatte deler av Bibelen til det språk folk snakket, var de til en viss grad med på å gjøre Bibelen mer kjent i middelalderen.

Ikke kristne

De fullkomne betraktet seg som apostlenes rettmessige etterfølgere og kalte seg følgelig «kristne», noe de understreket ved å hekte på adjektiver som «sanne» eller «gode». I virkeligheten var imidlertid mange av katarenes trosoppfatninger fremmede for kristendommen. Katarene anerkjente riktignok Jesus som Guds Sønn, men avviste at han hadde kommet i kjødet, og at han hadde gitt sitt liv som et gjenløsningsoffer. De feiltolket Bibelens fordømmelse av kjødet og av verden og mente at all materie stammet fra det onde. De hevdet derfor at Jesus bare kunne ha hatt et åndelig legeme, og at det kun så ut som om han hadde et kjødelig legeme da han var på jorden. I likhet med frafalne i det første århundre var katarene «slike som ikke bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet». — 2. Johannes 7.

I sin bok Medieval Heresy skriver M. D. Lambert at katarene «erstattet kristen moral med en tvangsaskese, . . . fjernet gjenløsningen ved å fornekte [Kristi døds] frelsende kraft». Han er av den oppfatning at «de fullkomnes egentlige slektskapsbånd strakte seg til Østens asketiske lærere, bonzene og fakirene i Kina eller India, mestere i orfiske mysterier eller gnostisismens lærere». Katarene mente at frelsen ikke avhang av Jesu Kristi gjenløsningsoffer, men av consolamentum, dåpen i den hellige ånd. For den som ble renset slik, ville døden føre til frigjøring fra materien.

Et ugudelig korstog

For vanlige mennesker som var lei av presteskapets urimelige krav og dets dekadanse, virket katarenes livsstil tiltalende. De fullkomne betraktet den katolske kirke og dens hierarki som den «Satans synagoge» og den «mor til skjøgene» som er omtalt i Åpenbaringen 3: 9 og 17: 5. Katarismen hadde stor framgang og overtok kirkens posisjon i Sør-Frankrike. Pave Innocens III reagerte ved å organisere og finansiere det såkalte albigenserkorstoget, det første korstoget i kristenhetens historie som var rettet mot folk som hevdet at de var kristne.

I brev og ved hjelp av legater mante paven Europas katolske konger, grever, hertuger og riddere til kamp. Han lovte gunstbevisninger og Languedocs rikdommer til alle som ville bekjempe kjetteriet «med alle midler». Han talte ikke for døve ører. Ledet av katolske prelater og munker satte en broket hær av korsfarere fra Nord-Frankrike, Flandern og Tyskland kursen sørover gjennom Rhône-dalen.

Ødeleggelsen av Béziers markerte starten på en erobringskrig som raserte Languedoc i en orgie i ild og blod. Både Albi, Carcassonne, Castres, Foix, Narbonne, Termes og Toulouse falt for de blodtørstige korsfarerne. I noen av katarenes høyborger, som Cassès, Minerve og Lavaur, ble hundrevis av de fullkomne brent på bålet. Munken og historieskriveren Pierre des Vaux-de-Cernay forteller at ’korsfarerne brente de fullkomne levende, med glede i hjertet’. I 1229, etter 20 år med strid og herjinger, ble Languedoc underlagt den franske krone. Men nedslaktingen var ennå ikke over.

Inkvisisjonen setter inn dødsstøtet

I 1231 opprettet pave Gregor IX den pavelige inkvisisjonen for å støtte den væpnede kampen.a Kjetterprosessen var til å begynne med basert på beskyldninger og trusler, senere på systematisk tortur. Formålet var å utrydde alt som sverdet ikke hadde kunnet utrydde. Inkvisitorene, som hovedsakelig var dominikaner- og fransiskanermunker, stod bare til ansvar overfor paven. Den offisielle straffen for kjetteri var å bli brent levende på bålet. Inkvisitorene var så fanatiske og brutale at det kom til opprør, blant annet i Albi og Toulouse. I Avignon ble alle medlemmene av inkvisisjonsdomstolen drept.

I 1244 fikk katarismen dødsstøtet, i og med overgivelsen av Montségur, det siste tilfluktsstedet for mange av de fullkomne. Omkring 200 menn og kvinner ble drept under en stor kjetterbrenning. Etter hvert som årene gikk, klarte inkvisisjonen å spore opp de gjenværende katarene. Den siste katar skal ha blitt brent på bålet i Languedoc i 1330. Boken Medieval Heresy sier: «Katarismens fall var inkvisisjonens største triumf.»

Katarene var langt fra sanne kristne. Men kan man si at den kritikk de kom med mot den katolske kirke, rettferdiggjorde det at de ble utryddet på en så grusom måte av såkalte kristne? De katolske forfølgerne og morderne vanæret Gud og Kristus og gav et helt skjevt bilde av den sanne kristendom når de torturerte og drepte titusener av dissentere.

[Fotnote]

[Ramme på side 28]

VALDENSERNE

Henimot slutten av 1100-tallet finansierte Pierre Valdés, en rik kjøpmann i Lyon, de første oversettelsene av deler av Bibelen til forskjellige lokale dialekter av provençalsk, det språket som ble talt i Sør- og Sørøst-Frankrike. Han var en oppriktig katolikk og oppgav forretningen sin og viet seg til forkynnelsen av evangeliet. Mange andre katolikker som følte avsky for det korrupte presteskapet, sluttet seg til ham og ble omreisende forkynnere.

Valdés møtte snart motstand fra lokale prester, som overtalte paven til å forby hans forkynnervirksomhet. Han skal ha svart: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.» (Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 29.) Fordi Valdés fortsatte å forkynne, ble han ekskommunisert. Hans tilhengere, som ble kalt valdensere eller De fattige fra Lyon, gikk nidkjært inn for å følge hans eksempel og forkynte to og to i folks hjem. Dette førte til at deres lære raskt ble spredt i hele Sør- og Øst-Frankrike, i deler av Nord-Frankrike og i Nord-Italia.

I hovedsak fremmet de tilbakevending til de første kristnes lære og gjerninger. De tok blant annet til orde mot skjærsilden, bønner for de døde, mariadyrkelsen, bønner til helgener, ærefrykt for krusifikser, avlat, nattverden og barnedåpen.b

Valdensernes lære stod i skarp kontrast til katarenes ukristne, dualistiske lære, men de to gruppene ble ofte forvekslet med hverandre. Forvekslingen kan først og fremst tilskrives katolske polemikere som med vilje prøvde å plassere valdenserne i bås med albigenserne, eller katarene.

[Fotnote]

[Bilde på side 29]

Sju tusen mennesker døde i Maria Magdalena-kirken i Béziers, den byen hvor korsfarerne slaktet ned 20 000 menn, kvinner og barn