Den grufulle inkvisisjonen

PÅ 1200-tallet ble det sagt at det myldret av kjettere i hele Sør-Frankrike. Den stedlige biskopen hadde sviktet i sine forsøk på å luke bort dette ugresset som vokste i hans bispedømme, for meningen var at det skulle være utelukkende katolsk. Derfor ble det ansett for å være nødvendig å gå mer drastisk til verks. Pavens spesielle representanter «i kjetterspørsmålet» rykket inn. Inkvisisjonen hadde nådd byen.

Inkvisisjonens røtter går tilbake til det 11. og det 12. århundre, da forskjellige dissentergrupper begynte å gjøre seg gjeldende i det katolske Europa. Men inkvisisjonen ble for alvor innledet av pave Lucius III på synoden eller kirkemøtet i Verona i 1184. I samarbeid med den hellige romerske keiser Fredrik I Barbarossa erklærte han at enhver som talte eller til og med tenkte i strid med katolsk lære, ville bli ekskommunisert av kirken og behørig straffet av de verdslige myndigheter. Biskopene fikk befaling om å oppspore (latin: inquirere) kjettere. Dette var begynnelsen på det som ble kalt den episkopale inkvisisjonen, det vil si den som var underlagt de katolske biskopenes myndighet.

Strengere tiltak

Men det viste seg at i Romas øyne var biskopene slett ikke ivrige nok med hensyn til å oppspore dissentere. Derfor sendte flere etterfølgende paver ut pavelige legater, som fikk myndighet til å gjøre sine egne «undersøkelser» av kjetteriet. Dette skulle de gjøre ved hjelp av cisterciensermunker. I en tid eksisterte det altså to parallelle inkvisisjoner, nemlig den episkopale inkvisisjonen og legatinerinkvisisjonen. Den sistnevnte var den strengeste av de to.

Selv denne strengere inkvisisjonen var ikke streng nok for pave Innocens III. I 1209 sendte han ut et militært korstog mot kjettere i Sør-Frankrike. De fleste av disse var katarer, en gruppe som blandet sammen manikeisme med den frafalne form for kristendom som kalles gnostisisme.a Siden Albi var en av de byene hvor det var spesielt mange katarer, ble de kjent som albigensere.

Den «hellige krigen» mot albigenserne sluttet i 1229, men ikke alle dissenterne var blitt utryddet. På synoden i Toulouse i Sør-Frankrike det samme året satte derfor pave Gregor IX ny fart i inkvisisjonen. Han sørget for at det var permanente inkvisitorer i hvert sogn, en prest innbefattet. I 1231 vedtok han en lov som ville gjøre det mulig å dømme kjettere som ikke angret, til døden ved brenning på bålet og kjettere som angret, til livsvarig fengsel.

To år senere, i 1233, befridde Gregor IX biskopene for ansvaret for å oppspore kjettere. Han innførte munkeinkvisisjonen ved å utnevne munker som spesielle inkvisitorer.

De ble utvalgt hovedsakelig fra medlemmer av den nyopprettede dominikanerordenen, men også fra fransiskanerne.Kjetterprosessen

Inkvisitorene, dominikaner- eller fransiskanermunker, samlet stedets innbyggere i kirken. Der ble folk oppfordret til å bekjenne at de var kjettere hvis så var tilfellet, eller å angi eventuelle kjettere de visste om. Til og med hvis de mistenkte noen for å være kjettere, skulle de angi vedkommende.

Hvem som helst — mann, kvinne, barn eller slave — kunne anklage en person for kjetteri uten å være redde for at de skulle bli konfrontert med den anklagede, og uten noen fare for at den anklagede skulle få kjennskap til hvem som hadde angitt ham. Den anklagede hadde sjelden noen til å forsvare seg, for en advokat eller et vitne som talte hans sak, ville selv ha blitt anklaget for å ha hjulpet og støttet en kjetter. Den anklagede stod derfor vanligvis alene framfor inkvisitorene, som på samme tid var anklagere og dommere.

De anklagede ble gitt høyst en måned til å bekjenne. Enten de bekjente eller ikke, ville «undersøkelsen» (latin: inquisitio) begynne. Den anklagede ble holdt i varetekt; mange satt i enecelle og fikk lite mat. Når biskopens fengsel ble fullt, ble det sivile fengslet tatt i bruk. Når det ble overfylt, ble gamle bygninger gjort om til fengsler.

Siden det til og med før prosessen begynte, ble forutsatt at den anklagede var skyldig, brukte inkvisitorene fire metoder for å få den anklagede til å bekjenne at han var en kjetter. Først ble det truet med dødsstraff ved brenning på bålet. For det andre varetekt ved fastlenking i en bitte liten mørk og fuktig celle. For det tredje psykologisk press fra fengselsoppsynsmenn. Og til sist tortur, som innbefattet bruk av pinebenken, blokken eller vippegalgen og ild. Munker stod ved siden av for å notere seg en eventuell bekjennelse. Det var praktisk talt umulig å bli frikjent.

Straff

Dommer ble avsagt på søndager i kirken eller på en offentlig plass i nærvær av prestene. Bøter kunne være en lett dom. Men den som ble dømt, ble i tillegg tvunget til å gå med et gult filtkors sydd på klærne, noe som gjorde det praktisk talt umulig å finne arbeid. Dommen kunne også være offentlig pisking, fengsling eller overlevering til de verdslige myndigheter for eksekvering av dødsstraff ved brenning.

Når en person ble idømt streng straff, ble også hans eiendom konfiskert. Den ble delt mellom kirken og staten. De gjenlevende medlemmene av kjetterens familie led derfor store tap. Kjetteres hus og huset til dem som hadde gitt dem husly, ble revet.

Også døde som det ble sagt hadde vært kjettere, ble anklaget for kjetteri etter sin død. Hvis de ble funnet skyldige, ble legemet deres gravd opp og brent, og eiendommen deres ble konfiskert. Dette påførte på sin side de uskyldige gjenlevende medlemmer av familien uhørte lidelser.

Slik var den alminnelige fremgangsmåten som middelalderens inkvisisjon fulgte, men fremgangsmåten kunne variere med tid og sted.

Tortur godkjent av paven

I 1252 utstedte pave Innocens IV bullen Ad exstirpanda, som var en offisiell godkjenning av bruken av tortur under inkvisisjonens kirkelige rettsmøter. Ytterligere bestemmelser angående bruken av tortur ble lagt fram av pavene Alexander IV, Urban IV og Clemens IV.

Til å begynne med hadde ikke de geistlige inkvisitorene lov til å være til stede under tortureringen, men pavene Alexander IV og Urban IV fjernet denne bestemmelsen. Dette gjorde det mulig å fortsette «avhørene» i torturkammeret. Og opprinnelig var det slik at tortur bare skulle gis én gang, men de pavelige inkvisitorene omgikk dette ved å hevde at nye torturomganger bare var «en fortsettelse» av første omgang.

Det gikk heller ikke lenge før til og med vitner ble torturert. Dette gjorde en for å forvisse seg om at de hadde fordømt alle kjettere de visste om. Noen ganger ble til og med en anklaget torturert etter at han hadde bekjent. The Catholic Encyclopedia (1907—1922) sier at dette ble gjort for «å tvinge ham til å vitne mot sine venner og medtiltalte». — Bind VIII, side 32.

Seks hundre år med terror

Inkvisisjonens maskineri ble altså satt i bevegelse i den første halvdelen av 1200-tallet. Den ble brukt i flere hundre år for å slå ned enhver som talte i strid med eller til og med tenkte annerledes enn den katolske kirke. Den spredte skrekk over hele det katolske Europa. Da inkvisisjonen mot slutten av 1400-tallet begynte å stilne i Frankrike og i andre land i Vest-Europa og Sentral-Europa, blusset den opp igjen i Spania.

Den spanske inkvisisjonen, som ble satt i verk av pave Sixtus IV i 1478, var først rettet mot marranere eller spanske jøder og morisker eller spanske muslimer. Mange av disse, som hadde antatt den katolske tro på grunn av frykt, ble mistenkt for at de fortsatte å praktisere sin opprinnelige religion i det skjulte. Med tiden ble imidlertid inkvisisjonen brukt som et skremselsvåpen mot protestanter og alle andre dissentere.

Fra Spania og Portugal spredte inkvisisjonen seg til disse to katolske monarkienes kolonier i Mellom-Amerika, Sør-Amerika og andre steder. Den opphørte først da Napoleon invaderte Spania på begynnelsen av 1800-tallet. Den ble midlertidig satt i verk igjen etter Napoleons fall, men ble endelig avskaffet i 1834, for bare ett og et kvart århundre siden.

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

Forskjellige torturmetoder som ble brukt av inkvisitorene

[Rettigheter]

Bibliothèque Nationale, Paris

[Bilde på side 22]

Pave Innocens IV godkjente bruken av tortur