Den internasjonale romstasjonen — et laboratorium i bane rundt jorden
NÅR du om et par år retter blikket mot en klar nattehimmel, ser du kanskje ikke bare stjernene og månen, men også en kunstig «stjerne», et objekt som skinner like sterkt som planetene. Denne menneskelagde kolossen, som allerede er under bygging, kommer til å bli større enn en fotballbane og er blitt omtalt som ’det største ingeniørarbeidet siden pyramidene’. Hva er dette for noe?
Det ovenstående er en beskrivelse av Den internasjonale romstasjonen (ISS) — et permanent romforskningslaboratorium som blir skapt av over 100 000 arbeidere. De fleste av disse arbeider i Canada, Russland og USA, men mange andre befinner seg i Belgia, Brasil, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige og Tyskland. Den ferdige romstasjonen blir 88 meter lang og 109 meter bred, med så store arbeids- og boligrom at det tilsvarer kabinene i to jetfly av typen Boeing 747. Vekten kommer med tiden opp i 470 tonn, og de totale byggekostnadene blir minst 380 milliarder kroner!
Noen kritikere, som er betenkt ved at det brukes slike enorme summer i forskningens navn, kaller ISS for «en interstellar hvit elefant». De som forsvarer byggingen av romstasjonen, ser på den annen side fram til at den skal bli et utprøvningssted for kommunikasjonsteknologi, medisinsk forskning og nye, avanserte materialer. Men før det lar seg gjøre å feste laboratorieutstyr til veggene i ISS, må romstasjonen settes sammen bit for bit, et arbeid som i sin helhet må gjøres i rommet.
Byggevirksomhet i rommet
På grunn av den kolossale størrelsen kan ikke romstasjonen settes sammen på jorden, ettersom den da ville bryte sammen under sin egen vekt. For å overvinne denne hindringen bygger forskerne moduler på jorden, og disse modulene vil senere bli koblet sammen i rommet for å utgjøre romstasjonen. Det kommer til å kreve 45 oppskytinger av russiske startraketter og amerikanske romferger å bringe disse komponentene opp i rommet.
Å sette sammen romstasjonen er en oppgave som savner sidestykke, en oppgave som innebærer at rommet blir gjort til en anleggsplass som stadig er i forandring. Over 100 moduler skal kobles sammen mens arbeiderne og materialene befinner seg i bane rundt jorden. Den internasjonale arbeidsstokken må gjøre mye av arbeidet for hånd og tilbringe mange hundre arbeidstimer utenfor romskipene.
Den første modulen i romstasjonen — den 20 tonn tunge, russiskbygde Zarja (som betyr «Soloppgang») — ble skutt opp den 20. november 1998 fra Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan. Denne modulen måtte utstyres med nok brennstoff til å holde seg selv og alle senere moduler i bane rundt jorden. To uker senere fraktet romfergen «Endeavour» den amerikanskbygde forbindelsesmodulen Unity opp i rommet.
Under den første byggefasen i rommet i desember 1998 fikk mannskapet om bord i «Endeavour» en forsmak på hvilke utfordringer som er i vente. Vel framme ved Zarja, 400 kilometer over jorden, brukte romfareren Nancy Currie en 15 meter lang robotarm for å gripe tak i den 20 tonn tunge modulen og koble den til Unity. Deretter festet romfarerne Jerry Ross og James Newman elektriske ledninger, datakabler og vannslanger på utsiden av de to modulene. Disse forbindelsene skal sørge for overføring av elektrisk kraft mellom modulene og for sirkulasjon av vann som brukes til luftavkjøling og drikke. Det krevde tre økter på til sammen over 21 timer utenfor romfergen å fullføre disse arbeidsoppgavene.
Etter hvert som raketter og ferger frakter nye moduler opp i rommet med noen få ukers mellomrom, vil ISS vokse fra å bestå av den enslige russiske modulen Zarja til å bli en romstasjon på 470 tonn. Å holde denne voksende romstasjonen i bane rundt jorden blir en utfordring, ettersom den må motstå den trekkraften den blir utsatt for på grunn av jordens gravitasjon. Den står i konstant fare for å falle ned på jorden. For å hindre at det skjer, kommer man til å sende opp romferger som skal gi den en dytt, slik at den holder seg i riktig høyde.
Den tilnærmede vektløsheten kommer til å spille en viktig rolle i den forskningen som skal bli utført om bord i ISS, der gravitasjonskraften bare er en milliondel av det den er på jorden. En blyant som blir sluppet på jorden, faller to meter på et halvt sekund. I romstasjonen ville den bruke ti minutter! Hvordan skal ISS tjene som et laboratorium, og hvordan kan dette berøre ditt daglige liv?
Et laboratorium i bane rundt jorden
ISS ventes å være ferdig i år 2004. I tiden deretter vil opptil sju romfarere om gangen kalle dette gigantiske komplekset sitt hjem. Noen kommer til å bo der i flere måneder. Om bord i dette såkalte vinduet mot universet skal mannskapet gjennomføre et vidt spekter av eksperimenter som er uttenkt av forskere rundt om i verden.
Når gravitasjonen er svært svak, vil ikke planterøtter trenge nedover og blad strekke seg oppover. Derfor planlegger forskerne eksperimenter som skal vise hvordan planter oppfører seg når de ikke blir påvirket av gravitasjon. En annen ting er at proteinkrystaller vokser seg større og blir mer symmetriske i rommet. Under slike forhold kan det altså framstilles renere krystaller. Informasjon om dette kan hjelpe forskerne til å utvikle medikamenter som angriper spesielle sykdomsframkallende proteiner. I et miljø der gravitasjonen er svært svak, kan det være mulig å framstille stoffer som det er nesten umulig å lage på jorden.
Under tilnærmet vektløshet svekkes menneskers benvev og muskler. Den tidligere romfareren Michael Clifford sa: «En del av den vitenskapelige forskningen har som formål å skape bedre forståelse av de fysiologiske virkningene av langvarige opphold i rommet.» Minst ett eksperiment er utformet med tanke på at man skal få fastslått hvordan det er mulig å forebygge tap av bensubstans.
Kunnskap om de langsiktige virkningene av opphold i rommet kan kanskje bidra til at det en dag blir mulig å gjennomføre en langvarig romferd til Mars. «Det er en temmelig lang tur,» bemerket Clifford. «Vi vil helst være i stand til å bringe [romfarerne] tilbake i god form.»
Tilhengerne av ISS-prosjektet spår dessuten at forskningen i romstasjonen vil føre til en bedre forståelse av livets grunnleggende byggesteiner. En slik forståelse kan kanskje føre til at det blir utviklet nye metoder for behandling av emfysem, immunsykdommer, kreft og sukkersyke. Laboratoriene om bord i ISS vil inneholde en bioreaktor der det skal dyrkes cellekulturer som ligner naturlig vev. Forskerne vil prøve å lære mer om menneskers sykdommer og hvordan de kan behandles på en vellykket måte. Romstasjonen vil også inneholde et 50 centimeters optisk vindu som skal brukes i studiet av atmosfæriske gasser, orkaner, avfarging av korallrev og andre naturfenomener på jorden.
Et «fredslaboratorium»?
Noen av de mest ivrige tilhengerne av ISS-prosjektet ser imidlertid på romstasjonen som noe mer enn et svevende laboratorium. De oppfatter den som en oppfyllelse av et løfte fra Apollo-programmet, da det ble satt opp en plakett på månen med teksten: «Vi kom i fred på vegne av menneskeheten.» Etter å ha omtalt ISS som et «fredslaboratorium» tilføyde romfareren John Glenn, som er i 70-årene: «[Romstasjonen] sørger for at 16 nasjoner arbeider fredelig sammen i rommet i stedet for å tenke ut mindre bra ting som de kan gjøre mot hverandre på jorden.» Han og andre ser ISS som et sted der nasjoner kan lære å samarbeide om vitenskapelige og teknologiske prosjekter som ingen har råd til å gjennomføre alene, og som alle vil dra nytte av.
Det er imidlertid mange som ikke kan unngå å lure på om nasjonene virkelig kommer til å samarbeide fredelig i rommet, når de ikke klarer å gjøre dette på jorden. Uansett er ISS et resultat av menneskers higen etter å oppsøke det ukjente og lære hva som skjer under de forholdene som eksisterer der. Ja, dette mammutprosjektet er et produkt av menneskers sans for spennende eventyr og pasjon for nye oppdagelser.
[Ramme på sidene 15 til 17]
ÅRSTALL SOM HAR MED ROMSTASJONER Å GJØRE
1869: Amerikaneren Edward Everett Hale utgir en novelle (The Brick Moon) om en bemannet mursteinssatellitt over jorden.
1923: Den rumenskfødte Hermann Oberth lanserer begrepet «romstasjon». Han har i tankene noe som kan brukes som et startpunkt for romferder til månen og til Mars.
1929: Hermann Potocnik skriver en bok (The Problem of Space Travel) der han skildrer en plan for en romstasjon.
1950-årene: Rakettingeniøren Wernher von Braun beskriver en hjulformet romstasjon i bane 1730 kilometer over jorden.
1971: Sovjetunionen skyter opp «Saljut 1», den første romstasjonen i historien. Tre kosmonauter oppholder seg i den i 23 dager.
1973: «Skylab», den første amerikanske romstasjonen, sendes opp i bane og benyttes av tre grupper av astronauter. Denne stasjonen befinner seg ikke lenger i rommet.
1986: Sovjeterne skyter opp «Mir», den første romstasjonen som er utformet med tanke på permanent tilstedeværelse av mennesker i rommet.
1993: USA innbyr Russland, Japan og andre land til å delta i utviklingen av Den internasjonale romstasjonen (ISS).
1998/99: De første modulene til ISS skytes opp i bane — ett år etter tidsskjemaet.
[Bilder]
Over: En kunstners framstilling av den ferdige romstasjonen i år 2004
De to første modulene, Zarja og Unity, blir koblet sammen
Ross og Newman under sitt tredje opphold i rommet
En oppskyting av en romferge, en av mange som er planlagt
«Skylab»
«Mir»
[Rettigheter]
Sidene 15—17: NASA-fotoer