Jeg har tjent Gud ansikt til ansikt med døden

FORTALT AV JOÃO MANCOCA

Den 25. juni 1961 ble et kristent møte vi holdt i Luanda i Angola, avbrutt av soldater. Tretti av oss ble kastet i fengsel og ble banket opp så brutalt at soldatene kom tilbake hver halvtime for å se om noen av oss hadde dødd. Man hørte noen av dem si at den Gud vi tjente, måtte være en virkelig Gud, siden vi alle overlevde.

ETTER at vi var blitt banket opp slik, satt jeg i São Paulo-fengselet i fem måneder. I løpet av de neste ni årene ble jeg overført fra det ene fengselet til det andre og utsatt for mange ytterligere påkjenninger i form av mishandling, avhør, savn og forsakelser. Kort tid etter at jeg ble løslatt i 1970, ble jeg arrestert igjen, og denne gangen ble jeg sendt til den beryktede dødsleiren i São Nicolau (nå Bentiaba). Der var jeg fange i to og et halvt år.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg som lovlydig borger fikk fengselsstraff for å snakke med andre om mine bibelske trosoppfatninger, og også hvor jeg ble kjent med det gode budskap om Guds rike.

Privilegert med en god skoleutdannelse

Jeg ble født i oktober 1925 i nærheten av byen Maquela do Zombo i den nordlige delen av Angola. Da far døde i 1932, sendte mor meg til sin bror i Belgisk Kongo (nå Den demokratiske republikken Kongo) for at jeg skulle bo hos ham. Det var ikke med lett hjerte hun sendte meg bort, men hun hadde ingen mulighet til å forsørge meg.

Onkelen min var baptist, og han oppmuntret meg til å lese Bibelen. Jeg ble medlem av kirken hans, men fikk ikke stilt min åndelige sult av det jeg lærte der, og for øvrig var jeg ikke interessert i å tjene Gud. Onkelen min sørget imidlertid også for at jeg fikk en god skoleutdannelse. Jeg lærte blant annet fransk. Med tiden lærte jeg også portugisisk. Etter endt skolegang fikk jeg jobb som radiotelegrafist ved sentralradiostasjonen i Léopoldville (nå Kinshasa). Da jeg var 20 år gammel, giftet jeg meg med Maria Pova.

En ny religiøs bevegelse

Samme år som jeg giftet meg, i 1946, kom jeg i kontakt med en velutdannet angolansk korleder som tilhørte baptistkirken, og som påvirket meg. Han var ivrig etter å drive opplysningsvirksomhet blant den kikongotalende befolkningen i den nordlige delen av Angola. Han hadde skaffet seg et portugisisk eksemplar av brosjyren Riket — verdens håp, som ble utgitt av Selskapet Vakttårnet og distribuert av Jehovas vitner.

Korlederen oversatte denne brosjyren til kikongo og brukte den som utgangspunkt for en ukentlig bibelsk drøftelse med en gruppe av oss angolanere som arbeidet i Belgisk Kongo. Etter en tid skrev korlederen til Selskapet Vakttårnets hovedkontor i De forente stater og bad om mer litteratur. De opplysningene han gav videre til oss, var imidlertid blandet med kirkesamfunnenes læresetninger. Jeg var derfor ikke i stand til å skjelne klart mellom sann kristendom og kristenhetens ubibelske læresetninger.

Jeg la imidlertid merke til at det bibelske budskap som Selskapet Vakttårnets litteratur inneholdt, var annerledes enn alt jeg hadde hørt i baptistkirken. Jeg lærte for eksempel at Bibelen framhever betydningen av Guds personlige navn, Jehova, og at de sanne kristne passende kaller seg Jehovas vitner. (Salme 83: 18; Jesaja 43: 10—12) Og det var hjertevarmende å lære om Bibelens løfte om evig liv på en paradisisk jord for dem som trofast vil tjene Jehova. — Salme 37: 29; Åpenbaringen 21: 3—5.

Selv om jeg bare hadde begrenset kunnskap om Bibelen, følte jeg det som profeten Jeremia, som hadde et brennende ønske om å tale om sin Gud, Jehova. (Jeremia 20: 9) Noen av de andre i bibelstudiegruppen vår ble med meg ut for å forkynne fra hus til hus. Jeg holdt til og med offentlige møter på gårdsplassen utenfor min onkels hus og inviterte folk ved hjelp av trykte innbydelser. Det var så mange som 78 personer til stede om gangen. Slik ble det dannet en ny religiøs bevegelse under ledelse av den angolanske korlederen.

Mine første fengselsopphold

Jeg var ikke klar over at enhver bevegelse som hadde forbindelse med Selskapet Vakttårnet, var forbudt i Belgisk Kongo. Den 22. oktober 1949 ble noen av oss arrestert. Før rettssaken snakket dommeren med meg under fire øyne og forsøkte å få meg løslatt fordi han visste at jeg var ansatt i det offentlige. Men for å få min frihet tilbake ville jeg ha måttet bryte kontakten med den bevegelsen som var blitt dannet som følge av vår forkynnelse, og det nektet jeg å gjøre.

Etter at jeg hadde vært i fengsel i to og en halv måned, besluttet myndighetene at de av oss som var angolanere, skulle sendes tilbake til vårt hjemland. Da vi kom tilbake til Angola, var imidlertid også de portugisiske kolonimyndighetene mistenksomme til vår virksomhet, og de innskrenket vår frihet. Flere medlemmer av bevegelsen vår kom tilbake fra Belgisk Kongo, og til slutt var det over 1000 av oss, spredt rundt i hele Angola.

Med tiden sluttet tilhengerne av den fremtredende religiøse lederen Simon Kimbangu seg til bevegelsen vår. De var ikke interessert i å studere Selskapet Vakttårnets litteratur, for de trodde at Bibelen bare kunne utlegges ved hjelp av et åndemedium. Denne oppfatningen fant støtte hos de fleste av medlemmene våre, deriblant korlederen, som fremdeles ble betraktet som vår leder. Jeg bad inderlig til Jehova om at han måtte sette oss i kontakt med en ekte representant for Selskapet Vakttårnet. Jeg håpet at en slik kontakt kunne overbevise alle i bevegelsen vår om at vi måtte godta Bibelens sannhet og avvise ubibelske skikker.

Visse medlemmer av bevegelsen ergret seg over at noen av oss forkynte. Derfor angav de oss til myndighetene og beskyldte oss for å være ledere for en politisk bevegelse. Som følge av dette ble en hel del av oss, deriblant Carlos Agostinho Cadi, Sala Ramos Filemon og jeg, arrestert i februar 1952. Vi ble innelåst i en celle uten vinduer. En vennlig vakt sørget imidlertid for at vi fikk mat fra konene våre, foruten en skrivemaskin, som gjorde det mulig for oss å lage avskrifter av Selskapet Vakttårnets brosjyrer.

Etter tre uker ble vi deportert til Baía dos Tigres, et ørkenområde i den sørlige delen av Angola. Konene våre fulgte med oss dit. Vi ble dømt til fire års straffarbeid og skulle arbeide for en fiskeribedrift. Det var ingen fiskerhavn i Baía dos Tigres, så konene våre måtte vasse fram og tilbake med den tunge fiskefangsten fra båtene fra morgen til kveld.

I denne fangeleiren fant vi andre medlemmer av bevegelsen vår og forsøkte å overbevise dem om at de måtte fortsette å studere Bibelen. Men de foretrakk å følge Toco, korlederen. Med tiden ble de kalt tocoister.

Et etterlengtet møte

Mens vi var i Baía dos Tigres, fant vi adressen til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nord-Rhodesia (nå Zambia) og skrev dit for å be om hjelp. Brevet vårt ble sendt videre til avdelingskontoret i Sør-Afrika, som skrev til oss og spurte hvordan vi var blitt interessert i Bibelens sannhet. Selskapet Vakttårnets hovedkontor, i De forente stater, fikk vite om oss, og det ble ordnet slik at vi skulle få besøk av en spesiell representant. Det var John Cooke, en misjonær som i mange år hadde tjent i forskjellige land.

Etter at bror Cooke kom til Angola, varte det flere uker før han fikk tillatelse av de portugisiske myndighetene til å kontakte oss. Han kom til Baía dos Tigres den 21. mars 1955 og fikk lov til å bli hos oss i fem dager. Hans redegjørelser ut fra Bibelen var meget tilfredsstillende, og jeg var overbevist om at han representerte Jehova Guds eneste sanne organisasjon. Den siste dagen under sitt besøk holdt bror Cooke et offentlig foredrag med temaet «Dette gode budskap om Riket». Det var i alt 82 til stede, deriblant den øverste myndighetspersonen i Baía dos Tigres. Alle de tilstedeværende fikk et trykt eksemplar av talen.

Bror Cooke ble i Angola i fem måneder, og i denne perioden tok han kontakt med en rekke tocoister, deriblant lederen deres. De fleste av dem var imidlertid ikke interessert i å bli Jehovas vitner. Mine medarbeidere og jeg følte derfor at vi måtte gjøre det klart for myndighetene hvor vi stod. Det gjorde vi i form av et brev, som var datert 6. juni 1956 og stilt til «Hans eksellense guvernøren for Moçâmedes og omegn». Vi skrev at vi ikke lenger hadde noen forbindelse med Tocos tilhengere, og at vi var å betrakte som «medlemmer av Jehovas vitners selskap». Vi anmodet også om å få frihet til å utøve vår religion. Straffen vår ble imidlertid ikke redusert, men ble derimot forlenget med to års fangenskap.

Hva som skjer før jeg blir døpt

Til slutt, i august 1958, ble vi løslatt, og da vi kom tilbake til Luanda, fant vi en liten gruppe Jehovas vitner. Den var blitt organisert året før av Mervyn Passlow, en misjonær som var blitt sendt til Angola for å erstatte John Cooke, men som allerede var blitt deportert da vi kom tilbake. Så, i 1959, kom Harry Arnott, en annen av Jehovas vitners misjonærer, på besøk. Han ble imidlertid arrestert ved ankomsten til flyplassen, og det samme ble vi tre som ventet på å ta imot ham.

De to som var sammen med meg, Manuel Gonçalves og Berta Teixeira, som var portugisere og nylig var blitt døpt som Jehovas vitner, ble løslatt etter at de hadde fått beskjed om ikke å holde flere møter. Bror Arnott ble deportert, og jeg ble advart om at med mindre jeg underskrev en erklæring om at jeg ikke lenger var et av Jehovas vitner, ville jeg bli sendt tilbake til Baía dos Tigres. Etter sju timers avhør ble jeg løslatt uten å ha skrevet under på noe. En uke senere ble det endelig mulig for meg å bli døpt, og det samme gjaldt mine venner Carlos Cadi og Sala Filemon. Vi leide et rom i Muceque Sambizanga, en forstad til Luanda, og det kom til å bli møtelokalet til den første menigheten av Jehovas vitner i Angola.

Forfølgelsen blusser opp igjen

Stadig flere interesserte begynte å overvære møtene. Noen kom for å spionere på oss, men de likte møtene og ble senere Jehovas vitner. Den politiske scene skiftet, og etter en nasjonal oppstand den 4. februar 1961 ble situasjonen vanskeligere for oss. Til tross for de løgnene som verserte om oss, klarte vi den 30. mars å feire høytiden til minne om Kristi død, og det med 130 personer til stede.

En dag i juni mens jeg ledet Vakttårn-studiet, ble møtet avbrutt av militærpolitiet. Kvinnene og barna fikk gå, men vi 30 mennene ble ført bort, som beskrevet innledningsvis. Vi ble slått med treklubber i to samfulle timer. Jeg kastet opp blod i tre måneder etterpå. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø; han som hadde slått meg, hadde faktisk garantert at jeg kom til å gjøre det. De fleste av de andre som ble banket opp, hadde ikke studert Bibelen sammen med oss så lenge og var ikke døpt, så jeg bad inderlig for dem: «Jehova, ta vare på dine sauer.»

Takket være Jehova var det ingen av dem som døde. Det forbauset soldatene og fikk noen av dem til å lovprise vår Gud, som de sa hadde satt oss i stand til å overleve. Mange av dem som studerte Bibelen sammen med oss, ble etter hvert døpt som Jehovas vitner, og noen tjener nå som kristne eldste. En av dem, Silvestre Simão, er medlem av utvalget ved avdelingskontoret her i Angola.

Ni års lidelser

Som jeg nevnte innledningsvis, måtte jeg gjennomgå mange lidelser de neste ni årene, som jeg tilbrakte i forskjellige fengsler og arbeidsleirer. På alle disse stedene fikk jeg anledning til å forkynne for politiske fanger, og mange av dem er døpte vitner i dag. Min kone, Maria, og barna våre fikk tillatelse til å følge med meg.

Mens vi var i Serpa Pinto arbeidsleir, ble fire politiske fanger tatt på fersk gjerning under et fluktforsøk. De ble brutalt torturert til døde i nærvær av alle fangene for å skremme disse til ikke engang å tenke på å flykte. Leirkommandanten sa senere truende til meg mens Maria og barna hørte på: «Hvis jeg oppdager at du forkynner igjen, kommer du til å bli drept på samme måte som de som forsøkte å flykte.»

Til slutt, i november 1966, havnet vi i den forferdelige dødsleiren i São Nicolau. Da vi kom dit, oppdaget jeg til min skrekk at leirsjefen var herr Cid, den mannen som nesten hadde banket meg til døde i São Paulo-fengselet! Hver måned ble flere titalls mennesker systematisk drept, og familien min ble tvunget til å være tilskuere til de brutale drapene. Som følge av dette fikk Maria et nervesammenbrudd, og hun har aldri kommet seg helt igjen. Med tiden fikk jeg tillatelse til å la henne og barna dra til Luanda, hvor de to eldste døtrene mine, Teresa og Joana, tok seg av dem.

Først frihet, så fangenskap igjen

Året etter, i september 1970, ble jeg løslatt og ble gjenforent med familien og med alle våre kristne brødre i Luanda. Jeg ble rørt til tårer over å se den framgang som forkynnelsesarbeidet hadde hatt i de ni årene jeg hadde vært borte. Da jeg kom i fengsel i 1961, bestod menigheten i Luanda av fire små grupper. Nå var det fire store godt organiserte menigheter der, som hver sjette måned fikk besøk av en reisende representant for Jehovas organisasjon. Jeg var overlykkelig over å være en fri mann igjen, men friheten skulle bli kortvarig.

En dag sendte sjefen for den portugisiske kolonimaktens politi (PIDE) bud etter meg. Etter å ha kommet med noen smigrende uttalelser om meg i påhør av min datter Joana rakte han meg et dokument som jeg skulle underskrive. Dokumentet inneholdt en beskrivelse av mine arbeidsoppgaver som agent for PIDE foruten løfte om mange materielle goder jeg skulle få til gjengjeld for mine tjenester. Da jeg nektet å underskrive, ble jeg truet med å bli sendt tilbake til São Nicolau og fikk beskjed om at jeg aldri ville bli løslatt derfra.

I januar 1971, da jeg hadde vært en fri mann i bare fire måneder, ble disse truslene satt ut i livet. Vi var i alt 37 kristne eldste fra Luanda som ble arrestert og sendt til São Nicolau. Der var vi fanger fram til august 1973.

Løslatt, men fortsatt forfulgt

I 1974 ble det religionsfrihet i Portugal, og etter hvert fikk også Portugals oversjøiske kolonier del i denne friheten. Den 11. november 1975 oppnådde Angola uavhengighet av Portugal. For en glede det var da vi i mars samme år kunne ha våre første kretsstevner i frihet! Jeg hadde det privilegium å holde det offentlige foredraget ved disse glederike sammenkomstene på et idrettsstadion i Luanda.

Den nye regjeringen ville imidlertid ikke anerkjenne vårt nøytrale standpunkt, og det var borgerkrig i hele Angola. Situasjonen ble så kritisk at de av Jehovas vitner som var hvite, ble tvunget til å flykte fra landet. Tre av oss lokale brødre fikk ansvaret for forkynnelsesarbeidet i Angola, under ledelse av Jehovas vitners avdelingskontor i Portugal.

Snart begynte navnet mitt å bli nevnt i aviser og radio. Jeg ble beskyldt for å være agent for den internasjonale imperialisme og ble anklaget for å ha fått angolanske Jehovas vitner til å nekte å bære våpen. Som følge av dette fikk jeg beskjed om å møte hos guvernøren for provinsen Luanda. Jeg redegjorde på en respektfull måte for det nøytrale standpunkt som Jehovas vitner inntar verden over, og som er i tråd med den holdning Jesu Kristi første etterfølgere hadde. (Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52) Da jeg gjorde oppmerksom på at jeg hadde tilbrakt over 17 år i fengsler og arbeidsleirer under kolonistyret, bestemte han seg for ikke å arrestere meg.

På den tiden krevde det mot å være et vitne for Jehova i Angola. Siden hjemmet mitt ble overvåket, måtte vi slutte å bruke det som møtested. Vi var, for å bruke apostelen Paulus’ ord, ’presset på alle måter, men ikke slik at vi ikke kunne røre oss’. (2. Korinter 4: 8) Vi ble aldri uvirksomme i tjenesten. Jeg fortsatte å forkynne, og jeg tjente som reisende tilsynsmann og styrket menighetene i provinsene Benguela, Huíla og Huambo. På den tiden brukte jeg et annet navn, bror Filemon.

I mars 1978 ble forkynnelsesarbeidet vårt igjen forbudt, og fra pålitelige kilder fikk jeg vite at revolusjonære fanatikere planla å drepe meg. Jeg søkte derfor tilflukt hjemme hos en forkynner fra Nigeria som var ansatt ved den nigerianske ambassade i Angola. En måned senere, da forholdene hadde roet seg, fortsatte jeg min virksomhet som kretstilsynsmann.

Trass i forbudet og borgerkrigen var det tusener av angolanere som reagerte positivt på vår forkynnelse. Som følge av den fine økningen i antallet av Jehovas vitner ble det utnevnt et landsutvalg som under ledelse av avdelingskontoret i Portugal skulle ta hånd om forkynnelsesarbeidet i Angola. I denne perioden reiste jeg en del til Portugal, hvor jeg fikk verdifull opplæring av kvalifiserte tjenere og dessuten nødvendig medisinsk behandling.

Endelig frihet til å forkynne!

Mens jeg var i arbeidsleir, ble jeg ofte hånt av politiske fanger, som sa at jeg aldri ville bli løslatt hvis jeg fortsatte å forkynne. Men jeg pleide å svare: «Tiden er ennå ikke inne til at Jehova åpner døren, men når han gjør det, vil intet menneske kunne lukke den.» (1. Korinter 16: 9; Åpenbaringen 3: 8) Døren, det vil si muligheten til å forkynne uten restriksjoner, ble åpnet etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. På den tiden begynte vi å få større religionsfrihet i Angola. I 1992 ble Jehovas vitners arbeid juridisk anerkjent. I 1996 ble det opprettet et avdelingskontor i Angola, og jeg ble utnevnt som medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

I de mange årene jeg var i fangenskap, ble det på en eller annen måte alltid sørget for familien min. Vi hadde seks barn, og fem av dem lever fremdeles. Vår elskede Joana døde av kreft i fjor. Fire av de gjenlevende barna er blitt døpt som Jehovas vitner; ett av barna er ennå ikke blitt døpt.

Da bror Cooke besøkte oss i 1955, var vi i alt fire angolanere som forkynte det gode budskap om Guds rike. I dag er vi over 38 000 Rikets forkynnere her i landet, og vi leder over 67 000 bibelstudier hver måned. Mange som tidligere forfulgte oss, er nå blant dem som forkynner det gode budskap. Dette er virkelig en stor lønn! Så takknemlig jeg er mot Jehova fordi han har bevart meg i live og latt meg få realisere mitt brennende ønske om å forkynne hans ord! — Jesaja 43: 12; Matteus 24: 14.

[Kart på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

Den demokratiske republikken Kongo

Kinshasa

Angola

Maquela do Zombo

Luanda

São Nicolau (nå Bentiaba)

Moçâmedes (nå Namibe)

Baía dos Tigres

Serpa Pinto (nå Menongue)

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilder på sidene 22 og 23]

Under: Sammen med John Cooke i 1955. Sala Filemon til venstre

Til høyre: Gjensyn med John Cooke 42 år senere

[Bilde på side 23]

Sammen med min kone, Maria