Forvist til Sibir
Fortalt av Vasilij Kalin
Hvis du fikk se en mann som satt rolig og leste i Bibelen midt under drønnene fra artillerigranater, ville du ikke da ha likt å få vite hvordan han kunne være så rolig? Min far iakttok nettopp en slik scene for mer enn 50 år siden.
DET var i juli 1942, da den annen verdenskrig raste som verst. Da den tyske frontlinjen rykket fram gjennom den landsbyen far bodde i, Vilsjanitsa i Ukraina, stoppet far opp ved hjemmet til noen eldre mennesker. Granatene eksploderte overalt, men mannen satt ved ovnen der han varmet noe mais, og leste i Bibelen.
Jeg ble født fem år senere, ikke langt fra den vakre vestukrainske byen Ivano-Frankovsk, som den gang var en del av Sovjetunionen. Faren min fortalte meg senere om sitt minneverdige møte med denne mannen, et av Jehovas vitner, og også om krigsårenes redsler. Folk var slitne og forvirret over situasjonen, og mange tenkte: «Hvorfor er det så mye urettferdighet? Hvorfor dør tusenvis av uskyldige mennesker? Hvorfor tillater Gud det? Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?»
Far hadde en lang og åpenhjertig samtale med den gamle mannen om slike spørsmål. Mannen slo opp det ene skriftstedet etter det andre og viste far svaret på spørsmål han lenge hadde grunnet på. Han forklarte at Gud har til hensikt å gjøre slutt på all krig til sin fastsatte tid, og at jorden skal bli et vakkert paradis. — Salme 46: 9; Jesaja 2: 4; Åpenbaringen 21: 3, 4.
Far skyndte seg hjem og sa: «Kan dere tro det? Etter én samtale med Jehovas vitner er øynene mine blitt åpnet! Jeg har funnet sannheten!» Far sa at selv om han hadde gått regelmessig i den katolske kirke, hadde prestene aldri vært i stand til å besvare spørsmålene hans. Så far begynte å studere Bibelen, og mor sluttet seg til ham. De begynte også å undervise de tre barna sine — søsteren min, som bare var to år, og brødrene mine, som var sju og elleve år. Kort tid senere ble huset deres sterkt skadet av en bombe, og bare ett rom stod igjen som de kunne bo i.
Mor kom fra en stor familie og hadde seks søstre og en bror. Faren hennes var en av de mer velstående i området, og han satte sin autoritet og status høyt. Så i begynnelsen var det flere av slektningene våre som motarbeidet min families nyfunne tro. Men med tiden sluttet mange av disse motstanderne å følge ubibelske religiøse skikker, som bruk av ikoner, og sluttet seg til foreldrene mine i den sanne tilbedelse.
Prestene satte åpenlyst folk opp mot vitnene. Det førte til at noen av lokalbefolkningen knuste vindusrutene i huset til foreldrene mine og truet dem. Til tross for dette fortsatte de å studere Bibelen. Så da jeg ble født i 1947, tilbad familien min Jehova med ånd og sannhet. — Johannes 4: 24.
Forvist
Minnene om det som fant sted i de tidlige morgentimene den 8. april 1951, har brent seg inn i hukommelsen min, selv om jeg var bare fire år den gangen. Soldater med hunder kom hjem til oss. De viste fram en utvisningsordre og gjennomførte en husundersøkelse. Soldater med maskingeværer og hunder stod ved inngangsdøren, og menn i militæruniform satt ved bordet vårt og ventet mens vi skyndte oss å bli ferdig til å dra i løpet av de to timene vi hadde fått til rådighet. Jeg forstod ikke hva som skjedde, og jeg gråt.
Foreldrene mine ble beordret til å undertegne et dokument som erklærte at de ikke lenger var Jehovas vitner, og at de ikke skulle ha noe mer med vitnene å gjøre. Hvis de undertegnet, ville de få fortsette å bo i sitt hjem og i sitt hjemland. Men far sa bestemt: «Jeg er sikker på at uansett hvor dere fører oss, vil vår Gud, Jehova, være med oss.»
«Tenk på familien din, på barna dine,» sa offiseren. «Det er ikke akkurat noe feriested dere blir ført til. Dere blir sendt langt nord, hvor det alltid er snø, og hvor isbjørnene går i gatene.»
På den tiden var ordet «Sibir» noe alle forbandt med noe skrekkelig, noe fremmed og ukjent. Men tro og en inderlig kjærlighet til Jehova viste seg å være sterkere enn frykt for det ukjente. Våre eiendeler ble lastet på en vogn, og vi ble tatt med inn til byen og stuet inn i godsvogner sammen med 20—30 andre familier. Så begynte vår reise inn i den dype taigaen, eller villmarken, i Sibir.
På jernbanestasjonene langs denne strekningen så vi andre tog som fraktet dem som var blitt forvist, og vi så skiltene som var blitt hengt opp på utsiden av jernbanevognene — «Jehovas vitner om bord». Dette var et enestående vitnesbyrd, for mange fikk på den måten vite at tusener av Jehovas vitner og familiene deres ble sendt til forskjellige områder i nord og langt øst.
Denne sammendrivingen og forvisningen av Jehovas vitner i april 1951 er veldokumentert. Historikeren Walter Kolarz skrev om det i sin bok Religion in the Soviet Union: «Dette var ikke slutten for ’vitnene’ i Russland, men bare begynnelsen på et nytt kapittel i deres proselyttmakeri. De prøvde til og med å utbre sin tro når de stanset på stasjonene på vei til det stedet som de var forvist til. Sovjetmyndighetene kunne ikke ha gjort noe bedre for utbredelsen av deres tro enn å deportere dem. ’Vitnene’ ble ført ut av isolasjonen i landsbyen og tatt med ut i en større verden, selv om dette var den fryktelige verden som konsentrasjonsleirene og slavearbeidsleirene utgjorde.»
Familien min var heldig, for vi fikk lov til å ta med oss litt mat på veien — mel, mais og bønner. Bestefaren min fikk til og med lov til å slakte en gris, og det holdt oss og andre vitner med mat. Under reisen kunne vi høre at det ble sunget inderlige sanger i de andre jernbanevognene. Jehova gav oss styrke til å holde ut. — Ordspråkene 18: 10.
Vi reiste gjennom Russland i nesten tre uker og kom til slutt fram til det kalde, øde og avsidesliggende Sibir. Vi ble brakt til Toreja stasjon i regionen Tsjunsk i Irkutsk-området. Derfra ble vi ført lenger inn i taigaen til en liten landsby, som i våre papirer var beskrevet som vårt «evige bosted». Eiendelene til 15 familier fikk med letthet plass på en slede, og en traktor trakk den gjennom vårgjørmen. Rundt 20 familier ble stuet inn i brakker, som bestod av lange korridorer uten skillevegger. Myndighetene hadde på forhånd advart lokalbefolkningen om at Jehovas vitner var forferdelige mennesker. Så i begynnelsen var folk redd oss og gjorde ingen forsøk på å bli bedre kjent med oss.
Arbeid
Vitnene arbeidet med å felle trær og det under svært vanskelige forhold. Alt arbeid ble gjort for hånd — trestammene ble sagd, hogd opp, lastet på vogner trukket av hester og deretter lastet over på jernbanevogner. Situasjonen ble enda vanskeligere på grunn av svermer av mygg som det var umulig å beskytte seg mot. Faren min led noe forferdelig. Kroppen hans var helt oppsvulmet, og han bad inntrengende Jehova om å hjelpe ham til å holde ut. Men trass i alle vanskelighetene bevarte de aller fleste av Jehovas vitner en urokkelig tro.
Snart ble vi ført til byen Irkutsk, der familien vår bodde i en tidligere fangeleir og arbeidet på en mursteinsfabrikk. Mursteinene ble tatt rett ut av store, varme ovner for hånd, og kvoten for hvor mye som skulle produseres, ble stadig økt, slik at til og med barna måtte hjelpe til så foreldrene kunne nå kvoten. Vi ble minnet om israelittenes slavearbeid i det gamle Egypt. — 2. Mosebok 5: 9—16.
Det ble tydelig at vitnene var hardt arbeidende og ærlige, og at de ikke var «fiender av folket,» slik det ble hevdet. Det ble lagt merke til at ikke et eneste vitne var uforskammet mot øvrighetspersoner, og vitnene motarbeidet heller ikke deres avgjørelser. Det var til og med mange som med tiden begynte å like deres tro.
Vårt åndelige liv
Selv om vitnene ble ransaket gjentatte ganger — før de ble forvist, under reisen og på de stedene de ble forvist til — klarte mange av dem å gjemme unna eksemplarer av Vakttårnet og til og med bibler. Senere ble disse kopiert for hånd og på andre måter. Kristne møter ble holdt regelmessig i brakkene. Når kommandanten for brakkene kom inn og hørte at vi sang, beordret han oss til å holde opp. Det gjorde vi. Men når han gikk videre til neste brakke, begynte vi å synge igjen. Det var umulig å stoppe oss.
Vi sluttet heller ikke å forkynne. Vitnene snakket med alle de kom i kontakt med. Mine eldre brødre og mine foreldre fortalte meg ofte hvordan de klarte å snakke med andre om Bibelens sannhet. Takket være dette begynte Bibelens sannhet gradvis å slå rot i oppriktige menneskers hjerte. På denne måten ble Jehovas rike gjort kjent i og omkring Irkutsk tidlig i 1950-årene.
I begynnelsen ble vitnene ansett for å være politiske fiender, men senere ble det offisielt erkjent at organisasjonen vår utelukkende er religiøs. Likevel forsøkte myndighetene å stoppe vår virksomhet. Så når vi kom sammen for å studere Bibelen, samlet vi oss i små grupper på to eller tre familier for å unngå å bli oppdaget. En tidlig februarmorgen i 1952 ble det foretatt en grundig ransaking. Etterpå ble ti vitner arrestert, og vi andre ble ført til forskjellige steder. Familien vår ble tatt med til landsbyen Iskra, som hadde rundt 100 innbyggere og lå omkring 30 kilometer fra Irkutsk.
Vi holder ut under andre forhold
Landsbyledelsen møtte oss med uventet gjestfrihet. Folk var enkle og vennlige — flere av dem kom til og med ut fra husene sine for å hjelpe oss. Familien vår var den tredje som ble plassert i det samme lille rommet på omtrent 17 kvadratmeter. Parafinlamper var vår eneste lyskilde.
Neste morgen ble det holdt valg. Foreldrene mine sa at de allerede hadde stemt på Guds rike, noe folk selvfølgelig ikke kunne forstå. Så de voksne medlemmene av familien min tilbrakte hele dagen i arrest. Etterpå var det mange som spurte dem om deres tro, og dette ble en fin anledning for familien min til å snakke om Guds rike som menneskehetens eneste håp.
I de fire årene vi bodde i landsbyen Iskra, var det ingen andre vitner i nærheten som vi kunne omgås. For å forlate landsbyen måtte vi ha en spesiell tillatelse av kommandanten, og det var han sjelden villig til å gi, siden hovedgrunnen til at vi var blitt forvist, var at vi skulle isoleres fra andre folk. Men vitnene forsøkte alltid å ta kontakt med hverandre for å dele all fersk åndelig mat de måtte ha fått tak i.
Etter at Stalin døde i 1953, fikk alle dømte Jehovas vitner sin straff redusert fra 25 år til 10 år. For dem som var i Sibir, var det ikke lenger påkrevd med et spesielt dokument for å kunne bevege seg fritt omkring. Men myndighetene begynte snart å foreta ransakinger og arresterte vitnene hvis de var i besittelse av bibler eller bibelsk litteratur. Det ble opprettet spesielle leirer for vitnene, og rundt 400 brødre og 200 søstre ble plassert i disse leirene i området rundt Irkutsk.
Nyhetene om forfølgelsen av oss i Sovjetunionen nådde Jehovas vitner rundt omkring i verden. Fra sommeren 1956 til februar 1957 ble det derfor vedtatt en petisjon til fordel for oss på 199 områdestevner, som ble holdt i alle deler av verden. Et samlet antall på 462 936 vedtok denne petisjonen, som var stilt til den daværende sovjetiske statsministeren, Nikolaj A. Bulganin. Petisjonen inneholdt blant annet en anmodning om at vi måtte bli satt på frifot, og at vi måtte få «fullmakt til å motta og utgi bladet Vakttårnet på russisk, ukrainsk og de andre språkene som ville vise seg å bli nødvendig, så vel som andre bibelske publikasjoner som blir benyttet av Jehovas vitner over hele verden».
I mellomtiden var familien vår blitt sendt til den avsidesliggende landsbyen Khudjakovo, omtrent 20 kilometer fra Irkutsk. Vi bodde der i sju år. I 1960 flyttet min bror Fjodor til Irkutsk, og året etter giftet den eldste broren min seg, og søsteren min flyttet hjemmefra. Så, i 1962, ble Fjodor arrestert og fengslet på grunn av sitt forkynnelsesarbeid.
Min åndelige vekst
Fra landsbyen Khudjakovo måtte vi gå eller sykle om lag ti kilometer for å treffe andre som vi kunne studere Bibelen sammen med. Så vi forsøkte å flytte til Irkutsk for å få nærere kontakt med andre vitner. Men den ansvarshavende for det området vi bodde i, var imot at vi flyttet, og han gjorde alt han kunne for å forhindre det. Etter en tid begynte denne mannen imidlertid å bli mildere stemt overfor oss, og vi fikk flytte til landsbyen Pivovarikha, om lag ti kilometer fra Irkutsk. Det var en menighet av Jehovas vitner der, og et nytt liv begynte for meg. I Pivovarikha var det organisert bokstudiegrupper i menigheten, og brødre førte tilsyn med de åndelige aktivitetene. Så lykkelig jeg var!
På denne tiden var jeg blitt svært glad i Bibelens sannhet, og jeg ønsket å bli døpt. I august 1965 ble mitt ønske oppfylt da jeg ble døpt i den lille elven Olkhe, hvor mange nye vitner ble døpt i denne perioden. For en tilfeldig forbipasserende så det ut som om vi var på utflukt og svømte i elven. Kort tid senere fikk jeg min første oppgave som skoletilsynsmann på den teokratiske tjenesteskolen. Og i november 1965 fikk vi ytterligere grunn til å glede oss. Da slapp Fjodor ut fra fengselet og kom hjem.
Hvordan arbeidet hadde framgang
I 1965 ble alle de forviste samlet, og det ble opplyst at vi hadde rett til å flytte dit vi ville. Dermed kunne vi forlate vårt «evige bosted». Kan du forestille deg hvor glade vi var? Mange av oss reiste til andre deler av landet, men andre bestemte seg for å bli der hvor Jehova hadde velsignet og støttet oss i vår åndelige vekst og virksomhet. Mange av disse har sett barn, barnebarn og oldebarn vokse opp i Sibir, som med tiden viste seg å ikke være så skrekkelig likevel.
I 1967 traff jeg Maria, som sammen med sin familie også var blitt forvist til Sibir fra Ukraina. Da vi var barn, hadde vi begge bodd i den ukrainske landsbyen Vilsjanitsa. Vi giftet oss i 1968, og med tiden ble vi velsignet med en sønn, Jaroslav, og senere med en datter, Oksana.
Vi fortsatte å benytte begravelser og brylluper som anledninger til å komme sammen i store grupper og nyte godt av åndelig samvær. Vi brukte også disse anledningene til å forklare Bibelens sannhet for slektninger og venner som ikke var Jehovas vitner. Det var ofte sikkerhetsvakter til stede ved disse høytidelighetene, hvor vi åpent forkynte fra Bibelen om oppstandelseshåpet eller om den foranstaltning Jehova har truffet for inngåelse av ekteskap, og om de framtidige velsignelsene i hans nye verden.
En gang da jeg var i ferd med å avslutte en tale i en begravelse, stanset en bil like ved, dørene fløy opp, og en av mennene som satt i bilen, kom ut og beordret meg inn i den. Jeg var ikke redd. Vi var tross alt ikke kriminelle; vi var bare mennesker som trodde på Gud. Men i lommen hadde jeg tjenesterapportene til dem som tilhørte menigheten vår. Det kunne jeg bli arrestert for. Så jeg spurte om jeg kunne få gi min kone noen penger før jeg ble med dem. Rett for øynene på dem gav jeg henne rolig lommeboken sammen med menighetsrapportene.
I begynnelsen av 1974 begynte Maria og jeg å mangfoldiggjøre bibelsk litteratur i all hemmelighet i vårt hjem. Siden vi hadde en liten sønn, gjorde vi dette sent på kvelden, for at han ikke skulle få kjennskap til det. Men nysgjerrig som han var, lot han som om han sov, og smugtittet så for å se hva vi holdt på med. Senere sa han: «Jeg vet hvem som lager bladene om Gud.» Vi ble litt redde, men vi bad alltid til Jehova om at han måtte beskytte familien vår i dette viktige arbeidet.
Med tiden ble myndighetene mildere stemt overfor Jehovas vitner, og vi begynte å planlegge å holde en stor sammenkomst i Mir kunst- og fritidssenter i byen Usol’je-Sibirskoje. Vi forsikret myndighetene i byen om at vårt møte skulle holdes utelukkende i den hensikt å studere Bibelen og ha et kristent samvær. I januar 1990 kom over 700 sammen i hallen og tiltrakk seg stor offentlig oppmerksomhet.
Etter møtet spurte en reporter: «Hvordan har dere klart å lære opp barna deres?» Han, så vel som andre besøkende, var forbløffet over at barna satt og fulgte oppmerksomt med i de fire timene dette offentlige møtet varte. Kort tid senere stod det en fin artikkel om Jehovas vitner i den lokale avisen. Den sa: «Man kan virkelig lære noe av [Jehovas vitner].»
Vi gleder oss over stor økning
I 1991 ble det holdt sju stevner i Sovjetunionen, og det var 74 252 til stede. Senere, etter at republikker i det tidligere Sovjetunionen ble uavhengige, bad Jehovas vitners styrende råd meg om å reise til Moskva. Der ble jeg spurt om jeg hadde mulighet til å utvide min andel i Rikets arbeid. På den tiden var Jaroslav gift og hadde et barn, og Oksana var tenåring. Så i 1993 begynte Maria og jeg i heltidstjenesten i Moskva. Det samme året ble jeg utnevnt til koordinator for administrasjonssentret for Jehovas vitners regionale religiøse organisasjon i Russland.
Nå bor og arbeider Maria og jeg på vårt nye avdelingskontor, som ligger utenfor St. Petersburg. Jeg ser det som en ære å kunne samarbeide med andre trofaste brødre i arbeidet med å dra omsorg for det raskt økende antall Rikets forkynnere i Russland. I dag er det godt og vel 260 000 vitner i de tidligere sovjetrepublikkene, og mer enn 100 000 av dem bor i Russland.
Maria og jeg tenker ofte på våre kjære slektninger og venner som fortsetter trofast i sin tjeneste for Riket i Sibir, det stedet som var blitt et kjært hjem for oss. Nå blir det regelmessig holdt store stevner der, og rundt 2000 Jehovas vitner er aktive i og omkring Irkutsk. Profetien i Jesaja 60: 22 går i sannhet også i oppfyllelse i den delen av verden: «Den lille skal bli til tusen, og den ringe til en mektig nasjon.»
[Bilde på side 20]
Sammen med far, familien vår og andre forviste i Irkutsk i 1959
[Bilde på side 23]
Barn i eksil i Iskra
[Bilde på side 25]
Det året vi giftet oss
[Bilde på side 25]
Maria og jeg i dag