Min 30 år lange kamp mot lammelse
DET var den 30. mars 1945 — en dag jeg sent skulle komme til å glemme. Jeg husker at det var varmt til å være så tidlig på året. Det var ikke en sky å se på den asurblå himmelen. Det blåste friskt langs Florida-kysten, og store dønninger kom veltende innover, toppet seg raskt og tordnet mot stranden.
Jeg hadde tenkt å dra hjem, men ettersom jeg hadde sand over hele kroppen, løp jeg ned til vannet for å skylle den av meg i bølgene. Idet jeg sprang utover, fikk jeg se en stor bølge og stupte inn i den. Jeg var bare 16 år og hadde en veltrent kropp, for jeg hadde drevet mye med idrett. Den gode fysiske tilstanden jeg var i, skulle vise seg å være av største betydning for meg i løpet av de neste to minuttene. Jeg hadde nemlig ikke sett at det var en høy sandbanke under bølgen. Jeg stupte rett på den.
Da jeg kom opp til overflaten, prøvde jeg å svømme. Men hverken armene eller beina ville reagere. De var helt slappe. Det var som om hjernen bokstavelig talt skrek ut ordrer til dem, men uten resultat. Jeg ble helt fra meg og prøvde panisk å snu meg for å få ansiktet over vannet, så jeg kunne få puste. Jeg kunne se den blå himmelen med den ene øyekroken, men klarte ikke å få luft. Jeg var fullstendig hjelpeløs.
Hvert sekund var nå dyrebart. Jeg holdt pusten. Jeg følte det som om hodet mitt skulle sprenges; det ringte for ørene mine, og det begynte å renne blod fra nesen. Jeg visste at situasjonen var håpløs. Da jeg ikke hadde flere krefter igjen, ba jeg en bønn til Gud og bestemte meg for å svelge alt det vannet jeg kunne, og gjøre raskt ende på alt sammen. Akkurat da fikk jeg se et par armer under meg og merket at noen løftet meg opp av vannet. Jeg gispet etter luft.
«Hva er det som har hendt? Hva er i veien med deg?» skrek en av kameratene mine. Han bar meg opp på land.
«Jeg vet ikke,» svarte jeg. «Jeg kan ikke røre meg.»
Lam fra nakken og ned
På denne måten fikk jeg vite hva det vil si å bli lam. Jeg hadde pådratt meg brudd i halsvirvlene under sammenstøtet med sandbanken. Den fjerde og den femte halsvirvelen var blitt trykt med voldsom kraft inn i ryggmargen, og det hadde øyeblikkelig stanset alle nerveimpulser til den delen av kroppen som var nedenfor nakken.
Det var tilfeldigvis en sykepleierske på stranden. Hun kom løpende og spurte hva som var i veien, og ga så beskjed om hva de skulle gjøre med meg. Jeg ble lagt strak på sanden, og hun pakket våt sand rundt hodet mitt for å holde det i ro. Jeg fikk beskjed om ikke å røre på hodet.
Hun holdt opp hånden min og spurte om jeg kunne bevege fingrene. Det var ingen reaksjon. Da hun slapp hånden, falt den slapt ned langs siden, og jeg så på den, men kunne ikke gjøre noe for å få herredømme over den. Det var som om det ikke var min hånd.
Sykebilen kom, og vi kjørte i rasende fart til sykehuset. Den unge sykepleiersken og to menn som hadde vært med på å redde livet mitt, ble med og trøstet og oppmuntret meg. Ettersom det var helligdag, var det vanskelig å få tak i en lege. Det var ikke så enkelt å bli innlagt på sykehus heller. Hvorfor ikke? Jo, mine foreldre hadde reist utenbys, og sykehuspersonalet ville vite hvem som skulle betale behandlingen. En av de unge mennene som var sammen med meg, ble senere senator og fikk vedtatt en lov om at pasienter som trengte øyeblikkelig behandling, skulle behandles på sykehus uansett hvordan forholdene var. Han har fortalt meg at han ble ansporet til dette av den skuffelsen han følte den dagen.
Omsider kom det en lege. Han var en dyktig kirurg og ble også en god venn av meg. Han var svært vennlig og virket beroligende på meg. I den kritiske tiden som fulgte, var han hos meg hele tiden og gjorde alt som sto i menneskelig makt, for å hjelpe meg.
Røntgenbildene viste at det var brudd i halsvirvlene. Jeg husker den uutholdelige smerten jeg følte da legen ba meg om å åpne munnen, så de kunne få tatt bildene. Men jeg merket ikke engang at sykepleierskene vasket sanden av kroppen min og kledde på meg.
«Hva har jeg gjort?» tenkte jeg med meg selv.
På gravens rand
Det ble anbrakt en spesiell innretning rundt halsen min som kunne justeres slik at alt trykket ble tatt bort fra ryggsøylen. Jeg fikk intravenøs næring, slik at kroppen kunne få væske, og medisiner som skulle motvirke infeksjon. Nå var det bare å vente og se hva som ville skje.
Jeg tenker ofte på hvordan mine foreldre må ha følt det da de fikk vite at jeg var alvorlig skadd, og at de ikke måtte gjøre regning med at jeg kom til å overleve. Da de kom, kunne jeg se på ansiktet deres at situasjonen var alvorlig. Ironisk nok visste jeg ingenting om lammelse eller om ryggmargens funksjoner. Men det skulle jeg komme til å lære en hel del om.
De første to ukene var kritiske. På grunn av lammelsen stanset alle kroppens funksjoner. Hverken nyrene, blæren eller tarmene funksjonerte. Et kateter ble ført inn for å fjerne urinen. Avfallsstoffene ble pumpet ut av kroppen. Jeg kunne naturligvis ikke spise, for kroppen kunne ikke fordøye maten. I løpet av den første måneden gikk jeg ned i vekt fra 65 til 36 kilo.
Den høye kroppstemperaturen bidro sammen med lammelsen til at det ytterste hudlaget døde. Det flasset av over hele kroppen. Jeg kunne ikke flyttes, ikke engang for å bli badet. Etter en tid sank blodtrykket, og pulsen slo stadig saktere. Det ble vanskelig å puste. Det var tydelig at jeg holdt på å dø.
Tretten dager etter ulykken, da det var på det mest kritiske, skjedde det noe. Jeg vætte sengen! Nyrene og blæren hadde begynt å funksjonere. Legen ga beskjed om at jeg måtte få noe å drikke. «Drikk hva du har lyst på,» sa han, «bare du fortsetter å drikke.»
Min familie fortalte senere at de var blitt kalt til sykehuset den kvelden. Legen hadde sagt at det nærmet seg slutten. Men nå fikk de nytt håp.
En lang, vanskelig vei å gå
De dagene som fulgte, var svært vanskelige. Nerveimpulsene kom litt etter litt tilbake, og vi skulle begynne med terapi og attføring. Min familie hadde satt seg i forbindelse med en rekke spesialister, som alle var enige om at bare det at jeg overlevde, var «et mirakel». Et brudd i den femte halsvirvelen er én ting; brudd i den fjerde er noe helt annet. Far spurte om hvor store sjanser det var for at jeg noen gang skulle få førligheten tilbake. «Sjansen er én til en million,» svarte legen.
Etter hvert fikk jeg krampe forskjellige steder, og det gjorde nesten uutholdelig vondt. Mor arbeidet dag og natt med å legge på varmeflasker og varme omslag for å gjøre det mer komfortabelt for meg. Selv om krampeanfallene ga seg, var jeg fortsatt lam.
Etter å ha tilbrakt flere uker på sykehuset fikk jeg reise hjem. Jeg husker hvor glad jeg var den dagen. Min familie pleide meg hele tiden, og dag for dag, uke for uke, måned for måned kunne vi merke ørsmå nye tegn til liv i kroppen min.
Å øve opp lamme muskler er en smertefull prøve på ens tålmodighet. Terapien omfatter massasje og strekking av musklene, forskjellige kroppsøvelser og svømming. Dette var før mange av de nåværende framskritt innen fysioterapien ble gjort. Da jeg nylig besøkte et attføringssenter i New York, ble jeg forbauset over å se det utstyret de nå har til behandling av dobbeltsidig lammelse og lammelse i alle fire ekstremiteter. Den behandlingen jeg fikk, var primitiv i sammenligning.
Sent på sommeren hadde jeg på følelsen at jeg kunne gå. «La ham prøve,» sa legen. «Han finner tidsnok ut at det er håpløst.»
Far og min svoger slepte meg så over gulvet. Det var helt nytteløst, men jeg fortsatte å tro at jeg kunne klare det. Jeg begynte å bevege armene ved albuene og drev iherdig øvelser med dem for å utvikle det som kunne utvikles. Når jeg fikk en blyant bundet til hånden, som ennå var lam, kunne jeg skrive på maskin ved å slå på tastene med blyanten. Jeg syntes det var flott at jeg kunne skrive brev på maskin.
Det viktigste var at jeg i hele denne tiden følte meg stadig nærere knyttet til min Skaper, Jehova Gud. Jeg var blitt oppdratt som et av Jehovas vitner, men jeg hadde aldri brukt tiden til fruktbringende studium. Nå begynte jeg å lese Bibelen som aldri før, og det virket som om hukommelsen var blitt bedre etter at jeg ble lam. Jeg hadde ikke fjernsyn eller andre ting som kunne forstyrre meg, og jeg oppdaget at jeg kunne lese i timevis og huske det jeg hadde lest. Og jeg tror at jeg i disse vanskelige månedene for første gang i mitt liv forsto hvor viktig det er å være tålmodig.
En dag mens jeg drev gymnastikk, følte jeg endelig at jeg i det minste ville kunne stå, selv om jeg ikke kunne gå. Far og min svoger stilte meg i en døråpning, og jeg holdt meg oppe ved hjelp av armene. Så slapp de meg. Presset på føttene, som ikke hadde vært i berøring med gulvet eller holdt oppe min kroppsvekt på mange måneder, gjorde forferdelig vondt. Men jeg sto der i døråpningen, og jeg sto helt alene! Jeg følte at jeg hadde vunnet en stor seier!
Hittil hadde min svoger båret meg alle steder. Han vasket meg, kledde av og på meg og ga meg mat. Han og min søster var og har vært en stor kilde til hjelp og oppmuntring i disse 30 vanskelige årene. De er også Jehovas vitner, og deres åndelige styrke og veiledning har betydd mye for meg, spesielt etter at far døde i 1950 og mor noen år senere.
En stor bedrift — jeg reiser meg opp
Det var først en dag da jeg var på attføringsinstituttet, flere måneder etter ulykken, at det virkelig gikk opp for meg hvilket stort og livslangt problem jeg sto overfor. Terapeuten, som i flere måneder hadde arbeidet med meg for å utvikle musklene mine og lære meg å gå igjen, dyttet til meg med fullt overlegg så jeg falt om på matten.
«Reis deg opp igjen,» sa han.
«Du vet at jeg ikke klarer å reise meg,» sa jeg sint. «Hvorfor gjorde du det?»
«Jeg vil at du skal vite hvordan det føles å være helt hjelpeløs,» sa han. «Du kan gå nå. Du har ikke akkurat noen vakker gange, men du kommer deg da rundt, ikke sant? Nå må du finne en måte å komme deg opp på når du faller, for du kommer til å falle mange ganger. Og når du faller, må du komme deg på beina og fortsette å gå. Skjønner du hva jeg mener?»
Jeg gråt. For første gang hadde jeg lyst til å gi opp. Jeg følte at lammelsen kom til å seire over meg og ikke jeg over den.
«Det går ikke, det vet du,» sa jeg.
«Det vet jeg ingenting om. Du har kommet så langt, og du kan ikke slutte nå. Vi skal arbeide og arbeide, helt til vi finner en måte du kan komme deg på beina på. Du bruker 20 prosent av muskelfibrene dine. Rett som det er, får du krampeanfall. Det betyr at bare du støter en tå mot noe, faller du, og der ligger du. Spørsmålet er: Vil du reise deg?»
Det tok måneder, men vi klarte det. Jeg rullet meg rundt på magen, satte meg opp på knærne, reiste meg på den ene foten og sto. Det tok tid, men jeg klarte det. Jeg øvde meg på det om og om igjen.
I 1946, godt og vel et år etter ulykken, fikk jeg bruk for dette. Det var før et internasjonalt stevne som Jehovas vitner holdt i Cleveland i Ohio. Jeg var ute for å skaffe rom til stevnedeltagerne, da jeg falt ned en steintrapp. Jeg fikk krampe, og den, sjokket og smertene lammet meg. Jeg blødde fra knærne, albuene og ansiktet.
«Jeg er nødt til å komme meg på beina,» tenkte jeg med meg selv. «Ikke få panikk. Ta det rolig.»
Da smertene ble mindre intense og jeg fikk reaksjonsevnen tilbake, klarte jeg å bruke trappetrinnene som støtte og reiste meg. Jeg ba inderlig om hjelp. «Jeg skal klare det, jeg skal klare det,» sa jeg om og om igjen. Det var en av de vanskeligste dagene jeg har opplevd.
Dette var det første av mange fall. Under noen fall er musklene blitt skadd, andre ganger er huden blitt revet opp, slik at jeg har fått arr, og for ikke lenge siden fikk jeg et brudd i en ryggvirvel, med det resultat at jeg måtte gå med et spesielt korsett i flere uker helt til bruddet hadde grodd. Det plager meg fortsatt. Men ingen av disse opplevelsene betydde så mye. Hovedsaken er at en lærer at en må reise seg igjen når en faller. Når en har tro og fullstendig tillit til Skaperen, Jehova, kan en klare mye.
Et rikt, meningsfylt liv
Jeg hadde nå kommet meg gjennom krisen. Først måtte jeg tenke på å overleve. Så kom terapi og attføring og de nødvendige mentale og følelsesmessige forandringer. Andre problemer står det kanskje ikke i menneskelig makt å overvinne.
I 1947 begynte jeg på skolen igjen. Dette var en ny prøve. Men jeg måtte få meg en utdannelse hvis jeg noen gang skulle klare å forsørge meg selv og ikke ligge min familie til byrde. Etter å ha tenkt en hel del fram og tilbake bestemte jeg meg for å fortsette min skolegang og ta eksamen. Jeg var 16 år og hadde ett år igjen da ulykken skjedde. I 1948, tre år og to måneder etter ulykken, tok jeg avgangseksamen.
Jeg hadde talekunst og journalistikk som hovedfag og tok sikte på å bli hallomann i radioen. Min første prøve ble en stor fiasko. Sjefen for radiostasjonen sa at jeg trengte mer opplæring. Nå hadde jeg et nytt mål å arbeide mot, et mål som ikke krevde at jeg gjorde bruk av den vanføre kroppen min — jeg skulle øve opp stemmen, som var uskadd.
På skolen traff jeg en pike som senere skulle bli min kone. Det hele begynte med at noen presenterte oss for hverandre. Jeg satt, og hun visste ikke noe om min tilstand. Hun inviterte meg hjem til seg for at jeg skulle hilse på foreldrene hennes, og jeg tok imot innbydelsen. Men nå sto jeg overfor et stort problem. Hun bodde i en leilighet i annen etasje, og jeg hadde aldri før tatt meg opp så mange trappetrinn. Da jeg kom dit i bil (jeg hadde lært å kjøre igjen), ventet hun på meg nede. Du kan ikke forestille deg hvordan jeg følte det.
Hun fortrakk ikke en mine da jeg kom meg ut av bilen og begynte å gå mot henne. Hun må ha vært rystet, men hun viste det ikke. Og det jeg satte aller størst pris på, var at hun ikke stilte spørsmål om min tilstand. Slik har hun vært i de 24 årene vi har vært gift. Hun forstår meg, hun viser medfølelse, men hun snakker ikke om det.
Vårt samliv har vært helt normalt og svært meningsfylt. Vi har samme tro og deler gleder, skuffelser og sorger. Min kone er naturligvis svært opptatt av mitt ve og vel, men hun er ikke overdrevent beskyttende. Hun sa en gang: «De eneste handikap som virkelig betyr noe, er de av følelsesmessig og åndelig art.» Jeg er enig i det.
Så skulle jeg igjen avlegge prøve som hallomann. Jeg satt sammen med tre andre søkere og følte meg svært usikker på meg selv. Men ettersom jeg hadde kommet så langt og arbeidet så hardt med stemmen, bestemte jeg meg for ikke å gi opp nå. Til min store overraskelse fikk jeg stillingen. Jeg kunne nå arbeide og tjene til livets opphold. Jeg gråt hele veien hjemover.
I begynnelsen medvirket jeg i reklamesendinger. Senere ble jeg sportsreporter og i 1956 dagsnyttredaktør i radio og fjernsyn. Jeg ble reporter for to amerikanske kjeder av radiostasjoner. I 22 år arbeidet jeg i kringkastingen. Men så snart jeg hadde fått litt erfaring og bakgrunn på dette området, bestemte jeg meg for å prøve å la dette yrket tjene meg i stedet for at jeg skulle tjene det. Det var et middel til å tjene til livets opphold, men jeg ville ikke at det skulle bli det viktigste i livet for meg. Det som hadde skjedd fra 1945 av, hadde bare styrket min beslutning om at min tjeneste for Jehova Gud og hans Sønns rikes interesser skulle være det sentrale i mitt liv.
Det er mange som har bidratt til at jeg har kunnet leve et rikt liv i de siste 30 årene. Det er så mange som har vist meg vennlighet og omtanke at det ville være umulig å nevne alle sammen. Aller mest verdsetter jeg imidlertid den interesse Jehova Gud har vist meg. Han har vært min styrke og min støtte i hele denne tiden. Jeg finner stor trøst i ordene i Salme 103: 1—4, som har betydd så mye for meg:
«Min sjel, lov Herren [Jehova, NW], og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer, han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet.»
Da Guds Sønn var på jorden, viste han at han er i stand til å helbrede lamme mennesker. (Matt. 4: 24; 9: 2—7, UO) Det var en enkel sak for ham å gjøre det ved hjelp av Guds ånd. Slike helbredelser hører med til de utallige velsignelser Guds rike ved Jesus Kristus vil bringe under det tusenårige fredsstyre som ligger like foran oss. Det vil helbrede alle funksjonshemmede som underkaster seg under dette styret, og gjøre dem lykkelige og tilfreds.
Jeg har erfart at den største glede et menneske kan ha, er å tjene Gud. Tjenesten for Gud gjør livet rikt og meningsfylt. Det at jeg er lam, har ikke berøvet meg de privilegier og velsignelser det gir å tjene Skaperen. Og hvis du er funksjonshemmet på en eller annen måte, håper jeg inderlig at denne beretningen vil hjelpe deg til å forstå at du også kan leve et rikt liv i tjenesten for Gud. — Innsendt.