Isaac Newtons søken etter Gud

IFØLGE tradisjonen skal Sir Isaac Newton ha fått den forløsende idé til den universelle gravitasjonsloven da han en gang så et eple falle. Hvordan det enn forholder seg med dette, er det ikke tvil om at Newton hadde en enestående evne til å trekke logiske slutninger. Angående hans kjente vitenskapelige verk Principia leser vi: «Hele den moderne vitenskap begynner med denne fremragende boken. I over 200 år var den uovertruffen.»¹

Selv om Newtons vitenskapelige oppdagelser ble lovprist, innrømmet han selv ydmykt sine menneskelige begrensninger. Han var en beskjeden mann. Kort tid før sin død i 1727 sa han om seg selv: «Jeg vet ikke hvordan jeg tar meg ut i verdens øyne, men i mine egne øyne har jeg bare vært som en guttunge som lekte på stranden, hvor jeg moret meg med å finne småstein og skjell som var litt glattere og litt vakrere enn de andre, mens sannhetens veldige hav lå uoppdaget foran meg.»²

Newton var klar over at Gud er Kilden til all sannhet, og i samsvar med den dype ærefrykt han hadde for sin Skaper, ser det ut til at han brukte mer tid på å søke den sanne Gud enn på å utforske vitenskapelige sannheter. En undersøkelse av alt det Newton skrev, viser at av omkring 3 600 000 ord var bare 1 000 000 brukt på vitenskapelige emner, mens omkring 1 400 000 var brukt på religiøse emner.³

NEWTON OG TREENIGHETSLÆREN

I sine skrifter beskjeftiget Newton seg mye med treenighetslæren. Ett av hans viktigste bidrag til bibelgranskingen på den tiden var hans verk An Historical Account of Two Notable Corruptions of Scripture, som først ble utgitt i 1754, hele 27 år etter hans død. Det tok for seg alt tilgjengelig tekstmateriale fra gamle kilder som hadde tilknytning til to skriftsteder, 1 Johannes 5: 7 og 1 Timoteus 3: 16.

Ifølge den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, lyder 1 Johannes 5: 7 slik:

«For det er tre som bærer vitnesbyrd i himmelen, Faderen, Ordet, og den Hellige Ånd: Og disse tre er ett.»

Newton henviste til tidlige kirkelige skribenter, de greske og latinske håndskrifter og det vitnesbyrd de første oversettelser av Bibelen inneholdt, og beviste at ordene «i himmelen, Faderen, Ordet og den Hellige Ånd: Og disse tre er ett», som støtter treenighetslæren, ikke fantes i de opprinnelige inspirerte greske skrifter. Han viste så hvordan den falske lesemåten var kommet inn i de latinske oversettelser, først som en randbemerkning og senere i selve teksten. Han viste at den første gang ble ført inn i en gresk tekst i 1515 av kardinal Jiménez de Cisneros i kraft av et senere gresk håndskrift som var blitt rettet i samsvar med en latinsk tekst. Til slutt tok Newton for seg betydningen og sammenhengen i verset og konkluderte: «Betydningen er således enkel og naturlig, og argumentet er fyllestgjørende og kraftig, men hvis du setter inn vitnesbyrdet om ’de tre i himmelen’, forstyrrer du det og ødelegger det.»⁴

Den mindre delen av denne avhandlingen var vigd 1 Timoteus 3: 16, som lyder (ifølge King James Version):

«Og uomtvistelig stor er gudsfryktens hemmelighet: Gud ble åpenbart i kjødet, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt blant hedningene, trodd i verden, opptatt i herlighet.»

Newton viste hvordan det var blitt foretatt en liten forandring i den greske tekst. Ordet «Gud» ble satt inn, og setningen kom til å lyde: «Gud ble åpenbart i kjødet.» Han påpekte at når tidlige kirkelige skribenter henviste til dette verset, hadde de ikke kjennskap til en slik forandring.a

Newton oppsummerte det hele ved å si: «Hvis kirkesamfunnene i gammel tid ikke hadde kjennskap til disse to skriftstedene når de drøftet de største religiøse mysterier og traff sin avgjørelse, kan jeg ikke forstå hvorfor vi skal være så opptatt av dem nå når drøftelsene er over.»⁵ I løpet av de godt og vel 200 år som har gått siden Isaac Newton laget denne avhandlingen, er det bare blitt nødvendig å foreta noen mindre korrigeringer i forbindelse med det bevismateriale han la fram. Men det var først i det 19. århundre det kom noen bibeloversettelser som rettet disse skriftstedene. Med tillatelse av Bodleian bibliotek i Oxford gjengir vi på neste side en del av Newtons opprinnelige, håndskrevne manuskript.

Hvorfor offentliggjorde ikke Newton dette mens han levde? Et tilbakeblikk på forholdene på den tiden kan kanskje forklare dette. De som skrev imot treenighetslæren, ble fortsatt forfulgt i England. Så sent som i 1698 var det ifølge en lov om undertrykkelse av blasfemi og verdslighet en overtredelse å fornekte at en av personene i treenigheten var Gud. Den som gjorde det, kunne bli straffet med å miste sitt arbeid eller sin stilling første gang det skjedde, og med fengselsstraff hvis det gjentok seg. Newtons venn William Whiston (som oversatte Josephus’ verker) mistet sitt professorat ved Cambridge av denne grunn i 1711. I 1693 ble en trykksak som angrep treenighetslæren, brent etter ordre fra Overhuset, og året etter ble det anlagt sak både mot forfatteren og mot ham som hadde trykt trykksaken. I 1697 ble Thomas Aikenhead, en 18 år gammel student som var anklaget for å fornekte treenighetslæren, hengt i Edinburgh i Skottland.⁶, ⁷, ⁸

HVORFOR NEWTON FORKASTET TREENIGHETSLÆREN

På grunn av sine vitenskapelige studier kom Newton til å sette naturens bok høyt og så i den bevisene for Guds, den store Konstruktørs, eksistens. Han trodde også at Bibelen var Guds åpenbaring, og at den alltid var i harmoni med skaperverkets vitnesbyrd.⁹

Når Newton undersøkte en læresetning, lot han alltid Bibelen være prøvesteinen. Newton gjorde dette klart da han drøftet kirkens bekjennelsesskrifter. På grunnlag av den åttende av de 39 artiklene som omtaler den nikenske, den athanasianske og den apostoliske trosbekjennelse, sa han om den anglikanske kirke:

«Den krever ikke at vi skal godta dem på grunn av kirkemøtenes myndighet, og enda mindre på grunn av provinssynodenes myndighet, men bare fordi de er hentet fra Bibelen. Og derfor er vi bemyndiget av kirken til å sammenligne dem med Bibelen og se hvordan og i hvilken forstand de kan utledes fra den. Og når vi ikke kan se forbindelsen, kan vi ikke stole på kirkemøtenes og synodenes myndighet.»

Han uttalte seg enda mer ettertrykkelig i sin konklusjon:

«Selv kirkemøtene har feilet og kan feile i trosspørsmål, og det de har vedtatt som nødvendig for å oppnå frelse, er uten kraft eller myndighet hvis det ikke kan påvises at det er hentet fra Bibelen.»¹⁰

Newtons viktigste argument for å forkaste treenighetslæren var at når han forsøkte å få bekreftet trosbekjennelsenes og kirkemøtenes uttalelser, fant han ikke noen støtte i Bibelen for denne læren.

Når Newton vurderte bevisene, holdt han strengt fast ved at en måtte gjøre bruk av logikk. Han argumenterte med at ikke noe av det Gud hadde skapt, var uten hensikt, at det var en fornuftig grunn til alt, og at Bibelens læresetninger på lignende måte måtte være i samsvar med logikk og sunn fornuft. Med tanke på apostelen Johannes’ skrifter sa Newton: «Jeg har så stor respekt for ham at jeg tror at det han skrev, var i samsvar med sunn fornuft, og derfor betrakter jeg hans dømmekraft som den beste.»¹¹ Som et annet argument for å forkaste treenighetslæren sa Newton: «Homousianernes lære [den lære at Sønnen er av samme vesen som Faderen] er uforståelig. Den ble ikke forstått på kirkemøtet i Nikea, og den er heller ikke blitt forstått siden. Det som ikke kan forstås, kan heller ikke tros.»¹²

Den samme siden ved treenighetslæren har Newton tatt opp i et manuskript med overskriften «Spørsmål i forbindelse med ordet homoousios». Det tar for seg en tredje grunn til at han ikke godtar treenighetslæren — denne læren ble ikke forkynt av de første kristne. Spørsmålene 12 til 14 tar alle for seg lærens mangel på vitnesbyrd fra det første århundre:

«Spørsmål 12. Er det ikke slik at den oppfatning at de tre er likestilt, først ble lansert av Athanasios, Hilarius o. a. under Julian den frafalnes regjering [361—363 e. Kr.]?

Spørsmål 13. Er det ikke slik at tilbedelsen av den Hellige Ånd først ble innført like etter kirkemøtet i Sardica [343 e. Kr.]?

Spørsmål 14. Er det ikke slik at kirkemøtet i Sardica var det første kirkemøte som erklærte at det var for læren om en treenighet med en vesensenhet?»¹³

I et annet manuskript, som nå er bevart i Jerusalem, ga Newton det eneste riktige svaret på slike spørsmål. «Vi blir oppfordret av apostelen (2 Timoteus 1: 13) til å holde fast ved de sunne ord. Å kjempe for en uttrykksform som ikke skriver seg fra profetene og apostlene, er i strid med denne oppfordringen, og de som handler i strid med den, må også bære ansvaret for den uro og splittelse dette forårsaker. Det er ikke nok å si at en trosartikkel kan utledes fra Skriften. Den må uttrykkes med slike sunne ord som dem apostlene brukte.»¹⁴

Newton fant derfor at han på grunnlag av Bibelens vitnesbyrd, logikk og den autentiske lære som ble forkynt i den første kristne tid, ikke kunne godta treenighetslæren. Han trodde fullt og fast på Jehova Gud som den øverste Overherre og anerkjente Jesu Kristi stilling ved hverken å forringe ham som Guds Sønn eller å opphøye ham til den stilling hans Far innehar.¹⁵ I en diskusjon med John Locke om ordene i Daniel 7: 9 skrev han: «Hvordan kan du være sikker på at den gamle av dager er Kristus? Sies det noe sted at Kristus sitter på tronen?»¹⁶ Det er tydelig hvilken konklusjon Newton her kommer til, og det framgår alltid tydelig av hans skrifter hvordan han så på forholdet mellom Faderen og Sønnen. Et annet sted sier han derfor at bønner kan rettes til «Gud i Lammets navn, men ikke til Lammet i Guds navn».¹⁷

Den beste oppsummeringen av Isaac Newtons bibelske argumenter for å forkaste treenighetslæren finner vi kanskje i 14 ’Argumenta’, skrevet på latin, hvorav mange er underbygd med skriftstedshenvisninger. Numrene fra fire til sju er av spesiell interesse:

«4. Fordi Gud avlet Sønnen på et bestemt tidspunkt, kan denne ikke ha eksistert fra evighet av. Ordspråkene 8: 23, 25.

5. Fordi Faderen er større enn Sønnen. Johannes 14: 28.

6. Fordi Sønnen ikke visste sin siste time. Mark. 13: 32, Matt. 24: 36, Åpb. 1: 1; 5: 3.

7. Fordi Sønnen mottok alt fra Faderen.»¹⁸

Den som leser nøye igjennom Newtons religiøse skrifter, kan ikke unngå å bli slått av den grundighet som preger dem, av den langvarige og dype meditering som ligger bak dem, og av hans vitenskapelige innsikt og hans evne til å forstå Bibelens grunnspråk. De konklusjoner han kom til i forbindelse med treenighetslæren, fortjener derfor vår respekt og er en undersøkelse verd, selv om han ikke følte seg forpliktet til å offentliggjøre dem mens han levde.

I vår tid, da det finnes enda flere tilgjengelige opplysninger enn dem Newton hadde adgang til, bør vi også granske våre oppfatninger og alltid først og fremst resonnere over Guds Ords vitnesbyrd. På den måten vil vi kunne bygge opp en sterk tro, som er fullt ut i samsvar med det de første kristne lærte.

Henvisninger

1. The Encyclopædia Britannica, 1971-utgaven, bind 16, side 420.

2. The World Book Encyclopedia, 1973-utgaven, bind 14, side 308.

3. The Correspondence of Isaac Newton, redigert av H. W. Turnbull, F.R.S., Cambridge 1961, bind 1, side XVII.

4. An Historical Account of Two Notable Corruptions of Scripture av Sir Isaac Newton, 1830-utgaven, London, side 60.

5. Ibid., side 95.

6. Our Unitarian Heritage av Earl M. Wilbur, Boston 1925, sidene 289—294.

7. History of English Nonconformity av Henry W. Clark, London 1913, bind II, side 157.

8. Religious Opinions of Milton, Locke and Newton av H. McLachlan, Manchester 1941, sidene 146, 147.

9. The Religion of Isaac Newton av F. E. Manuel, Oxford 1974, side 48.

10. Sir Isaac Newton Theological Manuscripts, utvalgt og redigert av H. McLachlan, Liverpool 1950, sidene 37,

11. An Historical Account of Two Notable Corruptions of Scripture, side 61.

12. Sir Isaac Newton Theological Manuscripts, side 17.

13. Ibid., sidene 45, 46.

14. The Religion of Isaac Newton, sidene 54, 55; Yahuda Ms. 15.1.fol.11r.

15. The Religion of Isaac Newton, side 61.

16. The Correspondence of Isaac Newton, bind III, brev 362.

17. The Religion of Isaac Newton, side 61, Yahuda Ms. 15.4.fol.67v.

18. Isaac Newton, A Biography, side 642.

[Fotnote]

[Ramme på side 475]

En del av Newtons håndskrevne verk «An Historical Account», hvor han gjendriver treenighetslæren