William Whiston — kjetter eller oppriktig forsker?

VILLE du ha ofret karrieren for din overbevisnings skyld? William Whiston gjorde det.

Han ble aktør i en religiøs strid tidlig på 1700-tallet, da han gikk imot den anglikanske kirke når det gjaldt Bibelens lære. Som følge av dette ble han til slutt stemplet som kjetter. Han ble følgelig latterliggjort på grunn av den kurs han slo inn på, men vant også respekt.

Hvem var egentlig William Whiston? Og hva utrettet han?

En bibelforsker

William Whiston var en svært dyktig kollega av sir Isaac Newton ved Cambridge universitet. Hvis du leser den engelske utgaven av den jødiske historieskriveren Flavius Josefus’ skrifter fra det første århundre, vil det sannsynligvis være Whistons oversettelse av 1736 du leser. Selv om det finnes andre oversettelser, er hans velfunderte gjengivelse, sammen med hans kommentarer og essays, uten sidestykke og blir fremdeles trykt. Mange regner dette arbeidet for å være Whistons beste.

Vi må imidlertid ikke unnlate å nevne Whistons oversettelse av de kristne greske skrifter, Primitive New Testament. Den ble utgitt i 1745, da Whiston var 77 år gammel. Han oversatte de fire evangelieberetningene og Apostlenes gjerninger fra Codex Bezae, Paulus’ brev fra Codex Claromontanus og resten, deriblant Åpenbaringen, fra Det alexandrinske manuskript. Han utelot bevisst den uekte delen av 1. Johannes 5: 7. Whiston valgte disse tre gamle greske kildene fordi de var de beste som var tilgjengelige på den tiden.

Kjærlighet til Bibelen var tydeligvis motivet for det Whiston utrettet. Deismen, den oppfatning at fornuften alene danner et tilstrekkelig grunnlag for troen på Gud, var utbredt på den tiden. Ifølge boken William Whiston—Honest Newtonian forsvarte han «det tradisjonelle syn at Bibelen er den eneste ufeilbarlige kilde til oldtidshistorien». Whiston blir her omtalt som «newtonianer». Denne benevnelsen henspiller på Isaac Newton, som er best kjent for sitt verk Principia, hvor han gjorde rede for den universelle gravitasjonsloven. Newtons tenkning hadde stor innvirkning på William Whiston. Hvordan?

Ulike personligheter

William Whiston ble født i 1667 som sønn av en anglikansk prest. Etter at han var blitt ordinert til prest i 1693, drog han tilbake til Cambridge universitet for å studere matematikk og bli Newtons assistent. Det utviklet seg et nært vennskap mellom dem. Da Newton gav avkall på sitt lucasianske professorat i matematikk tre år senere, sørget han for at Whiston ble utnevnt i hans sted. Whiston ivaretok sin karriere ved å forelese i astronomi og matematikk, men Newton påvirket ham også til å fordype seg i Bibelens kronologi og lære.

Newton var en religiøs mann. Han trodde på Bibelens tusenårsrike og engasjerte seg sterkt, så han skrev mye om profetiene i Daniel og Åpenbaringen. Det var imidlertid nesten ingenting av dette som ble utgitt mens han levde. Han forkastet treenighetslæren. Men da det ble snakk om å publisere de bevisene mot treenighetslæren som Newton hadde funnet, «trakk han seg i frykt for at hans antitrinitariske synspunkter skulle bli kjent,» sier The New Encyclopædia Britannica. F. E. Manuel sier det slik i Isaac Newton, Historian: «Newtons gruppe holdt enten meningene sine for seg selv eller la bånd på sin entusiasme. . . . Der Newton var hemmelighetsfull, utbasunerte Whiston sine meninger.» De to mennene hadde altså ulike personligheter.

Bortvist og frosset ut

I juli 1708 skrev Whiston til erkebiskopen av Canterbury og av York og bad inntrengende om at den anglikanske kirkes lære måtte forandres når det gjaldt den falske treenighetslæren, slik den kommer til uttrykk i Den athanasianske trosbekjennelse. Han ble forståelig nok rådet til å være forsiktig, men stod på sitt. Whiston sa: «Jeg har studert disse tingene til bunns og er helt overbevist om at den kristne kirke i lang tid er blitt grundig bedratt med hensyn til dem. Hvis det står i min makt, skal den ved Guds velsignelse ikke lenger fortsette å bli bedratt.»

Newton fryktet for sin sosiale og akademiske posisjon. Whiston nærte på sin side ingen slike bekymringer. Da han hadde formulert sine antitrinitariske trosoppfatninger, skrev han en liten brosjyre som presenterte hans syn. Men i august 1708 nektet Cambridge universitet å gi Whiston tillatelse til å trykke den, for den ble ansett som uortodoks.

I 1710 ble Whiston anklaget for å ha forelest i trosoppfatninger som var i strid med den anglikanske kirkes lære. Han ble funnet skyldig, fratatt sitt professorat og bortvist fra Cambridge. Til tross for denne rettsforfølgelsen, som fortsatte i nesten fem år, ble han imidlertid aldri dømt for kjetteri.

Selv om Newtons antitrinitariske syn hadde mye til felles med Whistons, tok Newton aldri til orde for å støtte vennen, og etter hvert frøs han ham ut. I 1754 ble Newtons bibelske verker som avslørte treenighetslæren, omsider offentliggjort — 27 år etter hans død. Men det var for sent til å være til hjelp for Whiston, som hadde dødd to år tidligere.

Newton regnes også som ansvarlig for at Whiston ble utelukket fra det prestisjefylte Royal Society. Men Whiston ble ikke motløs. Han og familien flyttet til London, hvor han grunnla et selskap til fremme av urkristendommen. Han brukte all sin energi på å skrive. Hans viktigste verk inntil da var de fire bindene av Primitive Christianity Revived.

Omstridt til siste slutt

Som vitenskapsmann arbeidet Whiston for å finne forskjellige måter sjøfolk kunne bestemme lengdegrader til sjøs på. Selv om ideene hans ikke ble tatt i bruk, førte hans iherdighet omsider til utviklingen av skipskronometeret. Selv om mange av Whistons synspunkter på Bibelens profetier i likhet med hans samtidiges synspunkter har vist seg å være unøyaktige, lot han ingenting være uprøvd i sin søken etter sannheten. Traktater om kometers bane og postulater om virkningen av vannflommen på Noahs tid er noe av alt det han skrev for å forsvare både vitenskapelige og bibelske sannheter. De viktigste skriftene er imidlertid de som avslører treenighetslæren som ubibelsk.

Whiston holdt fram som han stevnet, og forlot den anglikanske kirke i 1747. Det gjorde han både bokstavelig og billedlig talt da han gikk ut av en kirke idet en prest begynte å lese Den athanasianske trosbekjennelse. Oppslagsverket A Religious Encyclopædia sier følgende om Whiston: «Man må beundre den mandige åpenheten og sannferdigheten som preget hans personlighet, konsekvensen i hans liv og det at han alltid gikk rett på sak.»

William Whiston kunne ikke gå på akkord med sannheten, og personlig overbevisning var for ham viktigere enn menneskers bifallsytringer og anerkjennelse. Selv om Whiston var omstridt, var han en oppriktig forsker som fryktløst forsvarte Bibelen som Guds Ord. — 2. Timoteus 3: 16, 17.

[Bilderettigheter på side 26]

Copyright British Museum