Ektemenn og hustruer — snakker de virkelig på hver sin måte?

TENK deg at Roy kom ruslende inn på Toms kontor, synlig tynget av bekymringer. Tom så vennlig på kameraten og ventet på at han skulle si noe. «Jeg vet ikke om jeg kan klare å få denne avtalen i land,» sukket Roy. «Det har dukket opp så mange vanskeligheter, og ledelsen legger virkelig stort press på meg.» «Hva bekymrer du deg for?» spurte Tom tillitsfullt. «Du vet at du er den beste mannen til denne jobben, og det vet de i ledelsen også. Bare ta den tiden du trenger. Dette er da ikke så ille; har du hørt om det som skjedde forrige måned? . . .» Tom fortalte humoristisk om sin egen lille fiasko, og litt senere gikk kameraten leende og lettet ut av kontoret. Tom var glad for at han hadde kunnet hjelpe.

Tenk deg også at Tom, da han kom hjem denne ettermiddagen, med én gang merket at hans kone, Eva, var opprørt. Han hilste spesielt muntert på henne og ventet så på at hun skulle si hva som var i veien. Etter en spent, isende taushet utbrøt hun: «Jeg klarer ikke mer! Den nye sjefen er en tyrann!» Tom fikk henne til å sette seg, la armen omkring henne og sa: «Kjære deg, du må ikke ta slik på vei. Det er jo bare en jobb. Alle sjefer er slik. Du skulle ha hørt hvordan sjefen min brukte seg i dag. Hvis det blir for ille, kan du jo bare slutte.»

«Du bryr deg ikke om hvordan jeg føler det!» sa Eva skarpt. «Du hører aldri på meg! Jeg kan ikke slutte, for du tjener ikke nok penger!» Hun løp gråtende inn på soverommet. Tom stod sjokkert utenfor den stengte døren og lurte på hva som hadde skjedd. Hvorfor fikk hans trøstende ord to så forskjellige reaksjoner?

En kjønnsforskjell?

Noen vil si at forskjellen i disse illustrasjonene skyldes én enkel sannhet: Roy er mann; Eva er kvinne. Språkforskere tror at kommunikasjonsvansker i ekteskapet ofte skyldes kjønnsforskjeller. Bøker som You Just Don’t Understand (Du forstår bare ikke) og Men Are From Mars, Women Are From Venus (Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus) fremmer den teori at menn og kvinner kommuniserer på klart forskjellige måter, selv om de snakker samme språk.

Da Jehova skapte kvinnen av mannen, var hun åpenbart ikke bare en lett modifisert kopi. Mannen og kvinnen var konstruert på en utsøkt og omtenksom måte for at de skulle utfylle hverandre — fysisk, følelsesmessig, mentalt og åndelig. I tillegg til disse medfødte forskjellene kommer innviklede forhold som gjelder den enkeltes oppdragelse og livserfaring, og det at folk blir formet av kultur, miljø og samfunnets syn på hvordan en mann eller kvinne skal være. Alt dette gjør at vi kan skille ut visse mønstre for hvordan menn og kvinner kommuniserer. Men en «typisk mann» eller «typisk kvinne» lar seg vanskelig definere og finnes kanskje bare i psykologibøkene.

Kvinner blir gjerne framhevet for sin følsomhet, men også mange menn viser stor ømhet når de har med andre å gjøre. Logisk tenkning blir kanskje i høyere grad tilskrevet menn, men mange kvinner har en utpreget analytisk innsikt. Det er derfor umulig å karakterisere ethvert trekk som enten utelukkende mannlig eller strengt kvinnelig. Men én ting er sikkert: Å ha innsikt i hverandres perspektiv kan utgjøre forskjellen mellom fredelig sameksistens og åpen krig, særlig i ekteskapet.

Den daglige utfordringen som kommunikasjon mellom mann og kvinne i ekteskapet byr på, er formidabel. Mange forstandige ektemenn kan bekrefte at det tilsynelatende enkle spørsmålet «Hva synes du om den nye frisyren min?» kan være nokså farlig. Mange diplomatiske hustruer har lært å unnlate å si gjentatte ganger: «Hvorfor spør du ikke bare noen om veien?» når ektemannen ikke finner fram når de er ute og reiser. I stedet for å kritisere de tilsynelatende særegenhetene hos ektefellen og hardnakket holde fast ved sine egne — «det er bare slik jeg er» — vil kjærlige ektefeller prøve å trenge under overflaten. Dette er ikke en kald undersøkelse av hverandres måte å kommunisere på, men et varmt blikk inn i hverandres hjerte og sinn.

Akkurat som ethvert menneske er unikt, så er også enhver forening av to enkeltpersoner i ekteskapet unik. På grunn av ens ufullkomne menneskenatur oppnår en ikke virkelig enhet ved en tilfeldighet; det krever hardt arbeid. Det er for eksempel lett å anta at andre betrakter ting på samme måte som vi. Vi dekker ofte andres behov slik vi selv ville ha ønsket å få dem dekket, kanskje fordi vi prøver å følge den gylne regel: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) Men Jesus mente ikke at det du vil, må være godt nok for andre. Du ønsker jo at andre skal gi deg det som du har behov for. Da bør også du gi dem det som de har behov for. Dette er spesielt viktig i ekteskapet, hvor begge parter har lovt å dekke hverandres behov i størst mulig utstrekning.

Eva og Tom har avlagt et slikt løfte. Og de har vært lykkelig gift i to år. Men selv om de føler at de kjenner hverandre nokså godt, oppstår det av og til situasjoner som avdekker en gapende kommunikasjonskløft som det ikke kan bygges bro over bare med gode intensjoner. «Visdom i hjertet gir klokskap [innsikt, NW] i tale,» sier Ordspråkene 16: 23. Ja, innsikt når det gjelder kommunikasjon, er den nøkkelen vi trenger. La oss se hvilke dører den åpner for Tom og Eva.

En manns synsvinkel

Tom ferdes i en konkurransepreget verden hvor enhver mann må finne sin plass i en sosial orden, enten som underordnet eller som overordnet i en gitt situasjon. Kommunikasjon tjener til å befeste hans posisjon, kompetanse, ekspertise og menneskeverd. Hans uavhengighet er dyrebar for ham. Så når noen gir Tom ordrer på en forlangende måte, reiser han bust. Det skjulte budskapet «Du gjør ikke jobben din» gjør ham opprørt, selv om det skulle gjelde en fornuftig anmodning.

Tom kommuniserer hovedsakelig for å utveksle opplysninger. Han liker å snakke om fakta, ideer og nye ting han har lært.

Når Tom lytter, avbryter han sjelden den som snakker, heller ikke med små reaksjoner som «hm, jaha», fordi han tilegner seg opplysninger. Men hvis han er uenig i noe, nøler han ofte ikke med å si det, spesielt til en kamerat. Det viser at han er interessert i hva kameraten sier, og i å undersøke alle muligheter.

Hvis Tom har et problem, vil han helst finne en løsning selv. Derfor trekker han seg kanskje bort fra alle andre og alt annet. Eller kanskje han prøver å koble av med en eller annen atspredelse for å glemme problemet en stund. Han drøfter det bare hvis han søker råd.

Hvis en mann kommer til Tom med et problem, slik Roy gjorde, forstår Tom at det er hans oppgave å hjelpe og sørge for at kameraten ikke føler seg udugelig. Han forteller vanligvis om noen av sine egne problemer når han gir råd, slik at kameraten ikke skal føle seg alene.

Tom liker å gjøre ting sammen med venner. For ham er kameratskap å gjøre noe sammen.

Hjemmet er for Tom et tilfluktssted i tilværelsen, et sted hvor han ikke lenger må snakke for å vise at han er noe, et sted hvor han blir godtatt, vist tillit, elsket og verdsatt. Likevel føler Tom av og til behov for å være alene. Det trenger ikke å ha noe å gjøre med Eva eller noe hun har gjort. Han trenger bare litt tid for seg selv. Tom finner det vanskelig å åpenbare sine bekymringer, sin usikkerhet og sine plager for Eva. Han vil ikke at hun skal engste seg. Det er hans oppgave å ta seg av henne og beskytte henne, og han må vite at hun stoler på at han vil gjøre det. Selv om Tom vil ha støtte, vil han ikke ha medlidenhet, for det får ham til å føle seg udugelig og unyttig.

En kvinnes perspektiv

Eva ser seg selv som en enkeltperson i en verden av sosiale forbindelser mellom mennesker. For henne er det viktig å etablere slike forhold og styrke båndene i dem. Å snakke er et viktig middel til å skape et nært forhold og styrke det.

Å føle avhengighet faller naturlig for Eva. Hun føler seg elsket hvis Tom finner ut hva hun mener, før han tar en avgjørelse, men hun ønsker at han skal ta ledelsen. Når hun må treffe en avgjørelse, liker hun å rådføre seg med ham, ikke nødvendigvis for at han skal fortelle henne hva hun skal gjøre, men for å vise sitt nære forhold og sin tillit til ham.

Det er svært vanskelig for Eva å si rett ut at hun trenger noe. Hun vil ikke mase på Tom eller få ham til å tro at hun er ulykkelig. I stedet venter hun på at han skal legge merke til hva hun trenger, eller kanskje hun kommer med små hint.

Når Eva snakker med noen, er hun opptatt av små detaljer og stiller mange spørsmål. Dette er naturlig fordi hun er følsom og sterkt interessert i mennesker og mellommenneskelige forhold.

Når Eva lytter, avbryter hun den som snakker, med små kommentarer, nikk eller spørsmål for å vise at hun følger med og er interessert i hva han eller hun sier.

Hun bestreber seg på å forstå intuitivt hva andre trenger. Å tilby hjelp uten å være spurt er en fin måte å vise kjærlighet på. Hun ønsker spesielt å hjelpe Tom til å utvikle seg og gå framover.

Når Eva har et problem, kan hun føle seg overmannet. Hun må snakke, ikke så mye for å finne en løsning, men for å uttrykke sine følelser. Hun har behov for å vite at noen forstår henne og bryr seg om henne. Når Evas følelser kommer i kok, kan hun komme med generelle, dramatiske uttalelser. Hun mener det ikke bokstavelig når hun sier: «Du hører aldri på meg!»

Evas beste barndomsvenn var ikke en som hun gjorde ting sammen med, men en som hun snakket med om alt mulig. I ekteskapet er hun derfor ikke på langt nær så opptatt av å gjøre ting sammen med noen som av å ha en medfølende tilhører hun kan dele sine følelser med.

Hjemmet er et sted hvor Eva kan snakke uten å bli fordømt. Hun nøler ikke med å åpenbare sine bekymringer og problemer for Tom. Hvis hun trenger hjelp, skammer hun seg ikke for å innrømme det, for hun stoler på at Tom støtter henne og bryr seg så mye om henne at han vil lytte.

Eva føler seg vanligvis elsket og trygg i ekteskapet. Men av og til — uten noen synlig grunn — begynner hun å føle seg utrygg og uelsket og får et sterkt behov for kameratskap og forsikringer om at hun er elsket.

Ja, Tom og Eva, som er motstykker til hverandre, er nokså forskjellige. Forskjellene skaper et potensiale for alvorlige misforståelser, selv om begge har de beste intensjoner om å elske og støtte den andre. Hvis vi fikk høre hvordan hver av dem betraktet den situasjonen som er beskrevet ovenfor, hva ville de da ha sagt?

Hva de så med sine egne øyne

«Med det samme jeg kom inn døren, merket jeg at Eva var opprørt,» ville Tom ha sagt. «Jeg gikk ut fra at hun ville fortelle hvorfor, når hun var rede til det. For meg virket ikke problemet så stort. Jeg tenkte at hvis jeg bare hjalp henne til å forstå at hun ikke trengte å være så opprørt, og at løsningen var enkel, så ville hun føle seg bedre. Det såret meg virkelig da hun sa: ’Du hører aldri på meg!’, enda jeg hadde hørt på henne. Jeg følte at hun gav meg skylden for at hun var så frustrert.»

«Hele dagen hadde vært en eneste stor katastrofe,» ville Eva ha forklart. «Jeg visste at det ikke var Toms skyld. Men da han kom hjem og var så munter, følte jeg at han ignorerte at jeg var opprørt. Hvorfor spurte han ikke hva som var i veien? Da jeg fortalte ham om problemet, sa han egentlig at jeg var dum, og at hele saken var en bagatell. I stedet for å si at han forstod hvordan jeg følte det, ville han være ’reparatør’ og si hvordan jeg skulle løse problemet. Jeg ville ikke ha noen løsning, jeg ville ha sympati!»

Stikk i strid med hva dette midlertidige bruddet kunne tyde på, er Tom og Eva svært glad i hverandre. Hva slags innsikt vil hjelpe dem til å gi tydelig uttrykk for denne kjærligheten?

Å se med hverandres øyne

Tom følte at det ville være påtrengende av ham å spørre Eva hva som var i veien, så han gjorde naturlig nok mot henne det han vil at andre skal gjøre mot ham. Han ventet på at hun skulle åpne seg og snakke. Men nå var Eva ikke bare opprørt på grunn av problemet, men også på grunn av at Tom så ut til å ignorere hennes ønske om støtte. Hun betraktet ikke hans taushet som et uttrykk for mild respekt — for henne virket det som om han ikke brydde seg. Da Eva endelig snakket, lyttet Tom uten å avbryte. Men hun følte at han egentlig ikke hørte på henne. I stedet for å vise empati pekte han på en løsning. Det var for henne som om han sa: ’Det du føler, er ikke riktig; du overreagerer. Ser du ikke hvor enkelt det er å løse dette lille problemet?’

Så annerledes det ville ha vært hvis de begge hadde kunnet se tingene fra den andres synsvinkel! Da kunne det ha gått omtrent slik:

Tom kommer hjem og ser at Eva er opprørt. «Hva er i veien, kjære?» spør han mildt. Tårene begynner å renne, og ordene bare strømmer ut. Eva sier ikke: «Alt sammen er din skyld!», og hun antyder heller ikke at Tom ikke gjør nok. Tom holder henne tett inntil seg og hører tålmodig på henne. Når hun er ferdig, sier han: «Det er trist at du er lei deg. Jeg skjønner hvorfor du er så opprørt.» Eva svarer: «Takk for at du hørte på meg. Jeg føler meg mye bedre nå som jeg vet at du forstår.»

Dessverre er det mange ektepar som ganske enkelt velger å skille seg i stedet for å løse problemene. Mangel på kommunikasjon er i mange tilfelle «den skyldige» når et ekteskap går i oppløsning. En krangel er som en eksplosjon som ryster ekteskapet i dets grunnvoller. Hvordan skjer dette? Den neste artikkelen viser hvordan det skjer, og hvordan en kan unngå det.

Årsaker til krangel

HUN har behov for å gi uttrykk for hva hun føler. Han ønsker å komme med løsninger. De millioner av ekteskapelige krangler som har funnet sted opp gjennom tidene, kan ha hatt mange slags forløp, men de har ofte vært variasjoner over noen få grunnleggende temaer. Å forstå ektefellens annerledes måte å se tingene på eller kommunisere på kan hjelpe en til å redusere krangler som er som skogbranner, til glødende kull i hjertet av et lykkelig hjem.

«Du skal ikke styre livet mitt!»

Mange ektemenn som synes at de blir overøst med råd, anmodninger og kritikk hvor de enn snur og vender seg, føler kanskje at de har en dominerende, masete kone. Bibelen viser forståelse for slike følelser, for den sier: «En hustrus stridigheter er som et lekkende tak som driver en bort.» (Ordspråkene 19: 13, NW) En hustru kommer kanskje med en anmodning som mannen i taushet unnlater å reagere på, uten at hun vet hvorfor. Fordi hun tror at han ikke hørte hva hun sa, forteller hun ham nå hva han skal gjøre. Hans motvilje vokser. Er dette et eksempel på en masete kone og en tøffelhelt av en mann? Eller er det to mennesker som ganske enkelt ikke har kommunisert godt nok?

Slik en hustru ser det, er det et uttrykk for kjærlighet til mannen at hun gir hjelpsomme råd. I mannens øyne kommanderer hun ham omkring og insinuerer at han er udugelig. «Glem nå ikke vesken din» er for henne et uttrykk for omsorg; hun forsikrer seg om at han har det han trenger. Men det minner ham om hvordan moren hans pleide å rope etter ham ut gjennom døren: «Har du husket vottene dine?»

En utkjørt hustru sier kanskje forsiktig: «Har du lyst til å gå ut og spise i kveld?», når hun egentlig mener: «Kan du ikke be meg ut på middag? Jeg er for sliten til å lage mat.» Men den hengivne ektemannen griper kanskje sjansen til å rose maten hennes og insistere på at han foretrekker den framfor annen mat. Eller kanskje han tenker: ’Hun prøver å manipulere meg!’ I mellomtiden sier kanskje hustruen ergerlig til seg selv: ’Hvorfor skal jeg måtte spørre om det?’

«Du er ikke glad i meg!»

«Hvordan kan hun tro det?» utbryter en fortvilt og forfjamset ektemann. «Jeg arbeider, betaler regningene og gir henne til og med blomster av og til!»

Alle mennesker har behov for å føle seg elsket, men en kvinne har et spesielt behov for stadig å bli forsikret om dette. Hun sier det vanligvis ikke høyt, men innerst inne kan hun føle seg som en uønsket byrde, spesielt hvis hennes månedlige syklus får henne til å føle seg nedtrykt. I slike situasjoner trekker mannen seg kanskje unna fordi han tror at hun vil være litt for seg selv. Dette kan hun tolke som en bekreftelse på det hun frykter aller mest — at han ikke lenger er glad i henne. Dermed kommer hun kanskje med et sint utbrudd for å prøve å tvinge ham til å elske og støtte henne.

«Hva er i veien, kjære?»

En manns måte å takle et tyngende problem på er gjerne å oppsøke et stille sted hvor han kan tenke. Hustruen føler kanskje intuitivt at noe er i veien, og reagerer instinktivt ved å prøve å trekke ham ut av det hiet han har krøpet inn i. Uansett hvor velmenende dette er, så kan ektemannen synes at det er påtrengende og ydmykende. Når han trekker seg tilbake for å tenke over problemet, ser han over skulderen at hans lojale kone kommer traskende hakk i hæl. Han hører henne si med ekstra kjærlig stemme: «Kjære, har du det ikke bra? Hva er i veien? La oss snakke om det.»

Hvis hustruen ikke får svar, føler hun seg kanskje såret. Når hun har et problem, ønsker hun å snakke ut med ham om det. Men mannen hun elsker, ønsker ikke å dele sine følelser med henne. «Han er sikkert ikke glad i meg lenger» kan være hennes konklusjon. Så når den intetanende ektemannen endelig kommer ut av sin tankeverden, tilfreds med den løsningen han har kommet fram til, finner han ikke den bekymrede, kjærlige ektefellen han forlot, men en irritert kone som står klar til å anklage ham for at han har holdt henne utenfor.

«Du hører aldri på meg!»

Beskyldningen virker latterlig. Han har inntrykk av at det eneste han gjør, er å lytte. Men når hans hustru snakker, har hun en bestemt følelse av at ordene blir siktet og analysert av en datamaskin som skal løse et matematisk problem. Mistanken blir bekreftet når han avbryter henne midt i en setning og sier: «Men det er jo bare å . . .»

Når hustruen kommer til mannen med et problem, er det svært sjelden at hun legger skylden på ham eller ønsker å få en løsning av ham. Det hun aller helst vil ha, er en medfølende tilhører som ikke bare lytter til kalde fakta, men til hva hun føler. Deretter vil hun ikke ha råd, men en bekreftelse på at følelsene hennes blir forstått. Mange velmenende ektemenn har derfor utløst en eksplosjon når de ikke har sagt noe annet enn: «Kjære deg, du må ikke føle det slik. Det er ikke så ille.»

Mange venter at ektefellen skal være tankeleser. «Vi har vært gift i 25 år,» sa en mann. «Hvis hun ikke nå vet hva jeg ønsker, så er det enten fordi hun ikke bryr seg, eller fordi hun ikke følger med.» En forfatter sier i en bok om ekteskapet: «Når ektefellene ikke forteller hverandre hva de ønsker, og så hele tiden kritiserer hverandre for å gjøre de gale tingene, er det ikke rart at en kjærlig og samarbeidsvillig ånd forsvinner. Den erstattes av . . . en maktkamp hvor hver av partene prøver å tvinge den andre til å dekke hans eller hennes behov.»

«Du er så uansvarlig!»

Hustruen sier det kanskje ikke rett ut til mannen, men tonefallet hennes viser tydelig at det er det hun mener. «Hvorfor kommer du så sent?» kan nok betraktes som bare et spørsmål. Men med et anklagende blikk og med hendene i siden er det mer sannsynlig at ektemannen oppfatter det som: «Din uansvarlige guttunge, du gjorde meg bekymret! Hvorfor ringte du ikke? Du er så lite hensynsfull! Nå er middagen ødelagt!»

Hun har naturligvis rett når det gjelder middagen. Men hvis det oppstår en krangel, er ikke da også forholdet deres i fare? «De fleste krangler oppstår ikke fordi to personer er uenige, men fordi mannen føler at kvinnen misliker hans synspunkter, eller fordi kvinnen misliker den måten han snakker til henne på,» påpeker dr.philos. John Gray.

Enkelte mener at hjemmet er et sted hvor en bør kunne si det en har lyst til. Men en som er flink til å kommunisere, prøver å inngå forlik og oppnå fred og tar hensyn til den andres følelser. Vi kan sammenligne dette med å gi ektefellen et glass kaldt vann i motsetning til å skvette det i ansiktet på ham eller henne. Hele forskjellen ligger i «serveringen».

Hvis vi anvender ordene i Kolosserne 3: 12—14, vil vi avverge krangler og skape et lykkelig hjem: «Ikle dere medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet. Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre. Men foruten alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.»

[Bilde på side 9]

Han forsvarer kjensgjerningene; hun forsvarer følelsene

Et lykkelig hjem — hvor to er ett

HVIS du skulle bygge et solid, sikkert og komfortabelt hus, hvilke materialer ville du da bruke? Tre? Murstein? Betong? Hør hva Ordspråksboken i Bibelen anbefaler: «Ved visdom blir huset bygd, ved innsikt blir grunnvollen lagt. Med godt skjønn blir rommene fylt av alle slags kostbare, fine ting.» (Ordspråkene 24: 3, 4) Ja, det krever visdom, innsikt og godt skjønn å skape et lykkelig hjem.

Hvem står for byggingen? «Den virkelig vise kvinne har bygd sitt hus, men den tåpelige river det ned med sine egne hender.» (Ordspråkene 14: 1, NW) Det samme kan sies om den vise ektemann, som ser at det ligger i hans hender å gjøre ekteskapet sitt enten sterkt og lykkelig eller svakt og ulykkelig. Hvilke faktorer er avgjørende? Det er interessant å merke seg at forslag som noen av dagens ekteskapsrådgivere kommer med, ligger nær opp til den tidløse visdommen i Guds Ord, som ble nedskrevet for flere tusen år siden.

Evnen til å lytte: «Å lytte oppmerksomt er en av de største komplimenter du kan gi et annet menneske, og er avgjørende når det gjelder å bygge opp og opprettholde et nært forhold,» sier en ekteskapshåndbok. «De vise legger vinn på å høre og lære,» sier ordspråket. (Ordspråkene 18: 15) Ettersom åpne ører ikke kan ses på samme måte som åpne øyne eller en åpen munn, hvordan kan du da vise din ektefelle at du virkelig lytter? En måte å gjøre det på, er å lytte aktivt. — Se rammen på side 11.

Åpenhet og fortrolighet: «Vår kultur motarbeider åpenhet,» sier boken One to One—Understanding Personal Relationships. «Helt fra vi er små, lærer vi at vi skal passe våre egne saker — at vi skal være hemmelighetsfulle når det gjelder penger, tanker, følelser, . . . alt som er personlig. Denne lærdommen forsvinner ikke uten videre, selv ikke når vi blir forelsket. Med mindre vi hele tiden bestreber oss på å vise åpenhet, kan vi ikke oppnå større fortrolighet.» «Uten rådslagning [fortrolig samtale, NW] mislykkes planene,» påpeker Ordspråkene, og «kloke er de som tar imot råd [rådslår med hverandre, NW]». — Ordspråkene 13: 10; 15: 22.

Lojalitet og tillit: En mann og en hustru lover innfor Gud å være lojale. Når begge ektefellene stoler på at den andre lojalt holder seg til ham eller henne, blir kjærligheten ikke hindret av mistenksomhet, stolthet, konkurranseånd eller krav om å få det en har rett til.

Fellesskap: Et forhold styrkes gjennom felles opplevelser. Etter hvert som tiden går, kan ektefellene skape seg en uvurderlig felles historie som betyr mye for dem begge. Tanken på å skulle rive over dette vennskapsbåndet er fullstendig fjern for dem. «Det fins venner mer trofaste enn en bror.» — Ordspråkene 18: 24.

Godhet og ømhet: Vennlige handlinger reduserer skadevirkningene av gnisninger i samlivet og av stolthet. Hvis godhet er et rotfestet trekk hos oss, vil vi fortsette å vise godhet også hvis følelsene kommer i kok under en uoverensstemmelse, og dermed blir skaden så liten som mulig. Ømhet frambringer en varm atmosfære hvor kjærligheten kan vokse. Det kan være spesielt vanskelig for en mann å legge ømhet for dagen, men Bibelen sier: «Det ønskverdige hos det jordiske menneske er dets kjærlige godhet.» (Ordspråkene 19: 22, NW) Og om den gode hustru sies det at «den kjærlige godhets lov er på hennes tunge». — Ordspråkene 31: 26, NW.

Ydmykhet: Som en motgift mot stolthetens gift vil ydmykhet tilskynde oss til villig å be om unnskyldning og til stadig å gi uttrykk for takknemlighet. Hva om du helt uten grunn blir anklaget for noe? Hvorfor ikke mildt si: «Jeg er lei meg for at du er så opprørt»? Vis at du bryr deg om ektefellens følelser, og finn deretter sammen ut hvordan dere kan rette på det som er galt. «Å holde seg fra trette er en ære for mannen.» — Ordspråkene 20: 3.

Respekt: «Nøkkelordet når det gjelder å godta hverandres avvikende meninger og sammen finne en løsning, er respekt. Det som er viktig for den ene ektefellen, er kanskje ikke like viktig for den andre. Ikke desto mindre kan de begge alltid respektere den andres synspunkter.» (Keeping Your Family Together When the World Is Falling Apart) «Hovmod fører bare til trette, kloke er de som tar imot råd [rådslår med hverandre, NW].» — Ordspråkene 13: 10.

Humor: De mørkeste uværsskyer kan drives vekk hvis en kan le hjertelig sammen. En god latter styrker kjærlighetens bånd og virker forløsende i spente situasjoner som kanskje hindrer en i å tenke klart. «Glede i hjertet gjør ansiktet vennlig.» — Ordspråkene 15: 13.

Gavmildhet: Gå aktivt inn for å se etter ting du setter pris på hos ektefellen, og gi gavmildt komplimenter. Slike velkomne gaver kan kanskje røre sterkere ved hjertet enn et silkeslips eller en blomsterbukett. Dere kan naturligvis likevel kjøpe ting til hverandre eller gjøre noe hyggelig for hverandre. Men «de største gaver du kan gi, kan ikke pakkes inn,» sier boken Lifeskills for Adult Children. «Det er dine uttrykk for kjærlighet og verdsettelse, din oppmuntring og din hjelp.» «Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid.» — Ordspråkene 25: 11.

Hvis vi kunne kalle disse faktorene byggesteiner i ekteskapet, så kan kommunikasjon være den mørtelen som skal binde dem sammen. Hva kan så et ektepar gjøre når det oppstår uoverensstemmelser? «I stedet for å se ektefellens avvikende synspunkter som en kilde til strid . . . bør du la dem være en kilde til kunnskap. . . . Dagliglivets detaljer blir en gullgruve når det gjelder informasjon,» sier boken Getting the Love You Want.

Du bør derfor ikke betrakte enhver uenighet som et kampsignal, men som en verdifull anledning til å bli bedre kjent med den du er glad i. Sammen bør dere ta imot den utfordringen det er å løse uoverensstemmelser og leve i fred og harmoni. På den måten styrkes de bånd og den kjærlighet som gjør dere to til ett.

Samarbeid er svært vakkert i Jehova Guds øyne og er derfor blitt innebygd i skaperverket — i den gjensidige avhengighet mellom planter og dyr i oksygenets kretsløp, i himmellegemenes baner, i det symbiotiske forholdet mellom insekter og planter. På lignende måte kan ekteskapet være et varmt, gjensidig forhold hvor mannen i ord og handling forsikrer hustruen om at han er glad i henne, og hvor en tillitsfull, kjærlig hustru med tilfredshet følger hans ledelse. Dermed blir de to virkelig ett, noe som er til glede både for dem selv og for ham som har innstiftet ekteskapet, Jehova Gud.