Hvilken oppgave hadde profetene?
HVA tenker du på når de hebraiske profeter i gammel tid blir omtalt? Tenker du på menn som kom med forutsigelser angående framtiden? Eller tenker du i første rekke på menn som inntrengende oppfordret folk til å gjøre Guds vilje?
De hebraiske profeter i fortiden forutsa naturligvis visse begivenheter. Men deres profetering innbefattet ikke bare forutsigelser. Dette er noe som tydelig framgår av det hebraiske ordet for profet, na·viʼʹ. Dette ordet henleder ikke i seg selv tanken på det å komme med forutsigelser. Na·viʼʹ betyr ’en som lar ord strømme ut i rikt mål’ eller ’en hvis tale strømmer ut’. Den egentlige bruken av ordet viser at sanne profeter var Guds talsmenn som overbrakte livfulle, inspirerte budskaper. En kan bedre forstå hva Guds profeters oppgave besto i, når en sammenligner deres handlemåte med den handlemåte som ble fulgt av dem som med urette gjorde krav på å være profeter.
La oss for eksempel tenke på den situasjon som hadde oppstått på den hebraiske profeten Mikas tid. Det hadde funnet sted et fryktelig moralsk sammenbrudd i Israel og Juda. Lederne undertrykte folket, særlig de fattige og trengende. Dommere og prester hadde et umettelig begjær etter penger. Blodsutgytelse og all slags korrupsjon hørte med til dagens orden. En kunne ikke engang stole på venner eller nære familiemedlemmer.
Det var uten tvil en tid da israelittene burde bli gjort kjent med sin villfarelse og bli oppfordret til å forandre sin handlemåte. Ble dette gjort av dem som med urette gjorde krav på å være profeter? Nei. I Mika 3: 5 (UGT) blir det sagt om disse profetene at de fører israelittene vill, at de er menn «som forkynner fred og lykke bare de får noe å tygge på, men lyser hellig krig mot dem som ikke gir dem munnen full». Hva slags budskap disse falske profeter forkynte, avhang derfor av hvorvidt de fikk betaling. Så lenge de fikk sin belønning, var de villige til å gi løfter om framgang til og med til moralsk fordervede mennesker. Disse falske profetene kom ikke med den minste oppfordring til menneskene om at de måtte slutte å følge en ond handlemåte. Som følge av dette følte menneskene seg trygge og fortsatte å gjøre sine lovløse gjerninger. Hvis derimot noen våget ikke å gi dem noe, var disse falske profetene ikke sene om å ’nedkalle Herrens vrede’ over dem.
Jehovas sanne profeter traktet imidlertid ikke etter noen personlig vinning. De var klar over at de var blitt utnevnt av Gud, og de forsøkte derfor ikke å behage mennesker. Mika stilte sin egen handlemåte opp som en motsetning til den handlemåte som de falske profeter fulgte, da han sa: «Jeg er full av kraft ved [Jehovas] Ånd og full av rett og styrke til å vitne for Jakob om hans overtredelse og for Israel om hans synd.» (Mika 3: 8) Med stort mot avslørte Mika israelittenes synder — deres avgudsdyrkelse, bedragerske metoder, ubarmhjertige undertrykkelse og urettferdige gjerninger. Samtidig som han kom med denne avsløringen, kom han også med forutsigelser angående fullbyrdelsen av Guds dom over Juda og Israel. Han forutsa den kommende ødelggelsen av Samaria, hovedstaden i tistammeriket, og av Jerusalem, hovedstaden i tostammeriket.
Profetiene om den kommende dom over de utro byene Samaria og Jerusalem tjente en dobbel hensikt. På den ene side understreket de hvor ondt det var det som folket gjorde. På den annen side oppfordret de israelittene til å angre og omvende seg, slik at de kunne høste gagn av Guds barmhjertighet. At profetiene som varslet ulykke, også innbefattet opplysninger om at det var anledning til å omvende seg, framgår av Jeremias 18: 7—10. Der leser vi angående det Jehova sier om dom og velsignelse: «En gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge; men dersom det folk som jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Og en annen gang taler jeg om et folk og om et rike, at jeg vil bygge og plante; men gjør det da det som er ondt i mine øyne, så det ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å ville gjøre mot det.»
Ikke bare slike som forkynte domsbudskaper
Vil det at Guds profeter var blitt pålagt det ansvar å oppfordre folket til å slutte å gjøre det som var galt, si at de bare forutsa dom og ødeleggelse? Nei. Deres kunngjøringer innbefattet ofte et håpets budskap. Selv om israelittene som folk betraktet vendte det døve øre til forkynnelsen av Jehovas kommende dom, kunne enkeltpersoner vise at de var imot den vold og lovløshet som hersket på den tiden. I deres tilfelle ville fullbyrdelsen av dommen over de onde føre til en kjærkommen utfrielse av urettferdige forhold.
Ettersom Jehova er en rettferdig og barmhjertig Gud, kunne dessuten mennesker med en rett innstilling stole på at tilkjennegivelsene av hans mishag ikke ville fortsette for bestandig. Dette er noe som blir understreket i Klagesangene 3: 31, 32: « [Jehova] forkaster ikke til evig tid, men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen.»
I samsvar med sin barmhjertighet og kjærlige godhet sørget Jehova Gud for at hans profeter kom med et håp. Mika forutsa for eksempel at det skulle finne sted en gjenopprettelse etter at det land som var bebodd av israelittene, var lagt øde. Mika sa idet han gjenga Jehovas ord: «Jeg vil samle deg, Jakob, samle eder så mange som I er; sanke sammen vil jeg det som er igjen av Israel, jeg vil føre dem sammen som får i en kve, som en hjord til sitt beite, så det larmer av mennesker.» (Mika 2: 12) Etter å ha vært vitne til at deres land var blitt lagt øde, kunne derfor israelittene finne trøst i dette håpet om en gjenopprettelse.
Profetene tjente således i første rekke som Jehovas representanter da de talte til israelittene. De var interessert i å hjelpe sine landsmenn til å følge en handlemåte som hadde Guds godkjennelse, og derved unngå å bli rammet av en ulykke. De var ulykkesprofeter bare for dem som ikke ville gjøre Guds vilje. Men for dem som hadde en rett innstilling, var profetene menn som forkynte et budskap om utfrielse og håp. Et grunnleggende tema som går igjen i de forskjellige profetier, er det som kommer til uttrykk i Esekiel 33: 11: «Så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus?»
Et profetisk budskap for vår tid
Det grunnleggende budskap som fortidens hebraiske profeter forkynte, gjelder også vår tid. Akkurat som Jehova Gud i fortiden ikke fant behag i lovløshet, vold, urettferdighet og undertrykkelse, finner han heller ikke nå behag i at slike ting fortsetter å øke på forskjellige steder på jorden. Jehova Gud har i sitt Ord gitt til kjenne at han skal gjøre slutt på all ondskap. Bibelen sier: «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.» (Rom. 1: 18) Før vredens dag kommer, har imidlertid menneskene anledning til å forandre sin handlemåte, slik at de kan bli bevart i live hvis domsfullbyrdelsen skulle finne sted i deres levetid. Alle som overlever denne ødeleggelsen, har det storslagne håp at de kan oppnå evig liv i en rettferdig, ny ordning. (2 Pet. 3: 9, 13) Det at virkeliggjørelsen av dette håpet er meget nær, utgjør et enestående budskap for vår tid.
Bør da ikke et slikt budskap bli forkynt i vår tid? Men hvem bør kunngjøre det? Vil du ikke vente at de som gjør det, er mennesker som følger en handlemåte som er svært lik den som ble fulgt av fortidens hebraiske profeter? Det bør være mennesker som selv handler i samsvar med Guds Ords rettferdige normer og oppfordrer andre til å gjøre det samme. De bør komme med en advarsel angående den kommende ødeleggelse av all ondskap og gjøre menneskene kjent med at de kan få del i en herlig framtid i en rettferdig, ny ordning.
Synes du at det du har sett, vitner om at kristenhetens kirkesamfunn virkelig bestreber seg på å hjelpe folk til å forandre sin handlemåte? Eller er det ikke heller slik at du er blitt klar over at prestene ofte tolererer alle slags urette handlinger blant dem som tilhører deres kirkesamfunn, så lenge de bare får sin lønn?
Men hvordan forholder det seg med den gruppe mennesker som er kjent som Jehovas kristne vitner? Mange er blitt klar over at det er en tydelig forskjell mellom Jehovas vitner og kristenhetens kirkesamfunn. De har sett at vitnene krever at de som er aktive medlemmer av deres menighet, lever i samsvar med Bibelen. Har ikke du også merket dette? Hvis du har det, handler du da i samsvar med det du har sett, ved at du sammen med dem er med på å hjelpe andre til å vandre på Guds veier?