Spørsmål fra leserne

● Er en mann som lar seg sterilisere, eller som godkjenner at hans hustru blir sterilisert, uskikket til å ha en ansvarsfull stilling i menigheten?

Bibelen viser tydelig at Gud tillegger forplantningsevnen, som han har utstyrt menneskene med, stor betydning. (1 Mos. 1: 28; 9: 1) «Livsfrukt» ble betraktet som en lønn og en ’Jehovas gave’. (Sl. 127: 3) Under lovpakten fikk en mann hvis kjønnsorganer var alvorlig skadd, ikke «være med i [Jehovas] menighet». Dette blir nevnt i forbindelse med at folk av visse nasjonaliteter ikke fikk «være med i [Jehovas] menighet», og synes derfor å vise at denne bestemmelsen gjaldt for ikke-israelittiske menn som begynte å tilbe Jehova. (5 Mos. 23: 1—8) Det sies ikke noe om hvorvidt bestemmelsen siktet til en lemlestelse som var utført med forsett, eller en lemlestelse som var skjedd ved et ulykkestilfelle. Noe som også viser at Gud tillegger forplantningsevnen stor betydning, er bestemmelsen om at en kvinne som kom sin mann til hjelp i et slagsmål ved å gripe tak i motstanderens kjønnsorganer, skulle få sin hånd hogd av. (5 Mos. 25: 11, 12) De kristne er naturligvis ikke underlagt lovpakten, men de er likevel interessert i de prinsipper den inneholder.

Ut fra dette kunne en kanskje trekke den slutning at den eneste handlemåte som ville være i samsvar med Guds hensikt, er å gifte seg og få så mange barn som mulig. Bibelen tillater imidlertid at en treffer en personlig avgjørelse i spørsmål som har med forplantningsevnen å gjøre. Hvis ikke det hadde vært tilfelle, ville en kristen vise mangel på respekt for denne evnen hvis han eller hun unnlot å gifte seg og sette barn til verden. Men Kristus Jesus, som selv unnlot å gifte seg, sa: «Det er gildinger som er født slik fra mors liv av, og det er gildinger som er gjort til gildinger av mennesker, og det er gildinger som har gjort seg selv til gildinger for himlenes rikes skyld. La den som kan gi rom for det, gi rom for det.» De som gjorde seg til «gildinger for himlenes rikes skyld», gjorde det ved å forbli ugift. (Matt. 19: 10—12, NW) De som gjorde det, viste ikke derved noen mangel på respekt for den forplantningsevne Gud hadde gitt dem. Apostelen Paulus viste i likhet med Jesus at den ugifte stand kunne ha sine fordeler. — 1 Kor. 7: 25—38.

Hverken Jesus eller hans apostler oppfordret gifte kristne til å forbli barnløse. Det Jesus sa i Matteus 24: 19, var en profetisk uttalelse om hvordan de faktiske forhold ville bli. Han sa ikke dette for å tilskynde de kristne i det første århundre til å unngå å få barn, men for at de ikke skulle nøle med å flykte fra den dødsdømte byen når de så tegnet på at dens ødeleggelse var nær. Senere, da byens ødeleggelse var enda nærmere, skrev apostelen Paulus at yngre enker som var opptent av lidenskap, skulle gifte seg og «føde barn». — 1 Tim. 5: 11—14.

Av disse skriftstedene framgår det at Gud godkjenner at det settes barn til verden. Det vil derfor være galt å la seg sterilisere eller å godkjenne at ens hustru blir sterilisert, utelukkende fordi en ikke verdsetter forplantningsevnen, som Gud har gitt oss. Men hvordan forholder det seg hvis hustruen allerede har fått flere barn, men måtte forløses ved hjelp av kirurgiske inngrep, for eksempel keisersnitt? Hun har kanskje fått utført så mange som tre slike inngrep, og hennes lege har advart henne om at enda et svangerskap kan innebære en alvorlig fare for at livmoren brister, noe som vanligvis vil bety døden for både moren og fostret. Vil sterilisering i et slikt tilfelle nødvendigvis være et uttrykk for mangel på respekt for forplantningens gave?

Det synes å være innlysende at ekteparet ikke har vist ringeakt for sin forplantningsevne, ettersom de allerede har satt flere barn til verden. De mener kanskje at sterilisering vil være tilrådelig for å beskytte morens liv med tanke på de barn hun allerede har født. De betrakter det kanskje som en ’siste utvei’. Når de treffer sin avgjørelse, kan det således være ut fra den oppfatning at de må finne den rette likevekt mellom det å vise respekt for forplantningsevnen og det å vise respekt for selve livets gave, i dette tilfelle morens liv, som er i fare. Av denne og flere andre grunner ser det derfor ut til at dette er en avgjørelse som de som er berørt, må treffe i samsvar med sin egen samvittighet.

Det kan kanskje innvendes at selv under slike omstendigheter kan en beslutning om å la seg sterilisere avsløre en viss mangel på tro hos dem det gjelder. Det er ikke sikkert at det legen advarer om, nødvendigvis vil skje; så hvorfor ikke vente å se hva som skjer? Det samme argument kan imidlertid framsettes i forbindelse med kvinner som får fjernet livmoren, noe som også innebærer at forplantningsevnen går tapt. Denne operasjonen, som kalles hysterektomi, blir ofte utført selv om kvinnen ikke er i overhengende livsfare. Foruten begynnende kreft kan det være store, godartede svulster (myomer eller fibromer) som forårsaker store smerter eller sterke blødninger. Godartede svulster kan utarte. Ettersom disse ting bare utgjør en mulig fare for en dødelig sykdom, bør kvinnen da av respekt for forplantningsevnen vente inntil en voldsom blødning setter inn, før hun går med på å få fjernet livmoren og derved mister sin forplantningsevne? Det er nok så at en kvinne som er blitt forløst flere ganger ved keisersnitt, ikke har store, godartede eller ondartede svulster, men det kan neppe sies at hennes livmor er «frisk», ettersom den er blitt operert flere ganger. En kristen hvis samvittighet i et slikt tilfelle tillater sterilisering, vil kanskje betrakte livmorens tilstand som en likså stor fare for kvinnens liv som de øvrige tilstander som her er omtalt.

Noen vil kanskje betrakte sterilisering som en forsettlig «lemlestelse» av kroppen. Men kroppen «lemlestes» til en viss grad ved enhver større operasjon, for eksempel ved keisersnitt eller fjernelse av livmoren. Likevel mener en kristen kanskje at han eller hun med god samvittighet kan underkaste seg en større operasjon hvis det er for å bevare livet og en god helse. Også her er det flere faktorer en bør ta i betraktning. På den ene side må en vise tilbørlig respekt for sin kropp og de egenskaper Gud har utrustet den med, og på den annen side må en tenke på sin helse og på å bevare selve livet. Dette er en ytterligere grunn til at en beslutning om å la seg sterilisere under slike omstendigheter må treffes av dem det gjelder, i samsvar med deres egen samvittighet.

Det er et anerkjent faktum at den eneste sikre måten å unngå graviditet på er total avholdenhet. Men en slik fullstendig avholdenhet harmonerer ikke med apostelens råd i 1 Korintierne 7: 3—5, og den kan øke fristelsen til å begå ekteskapsbrudd for den ene eller den andre ektefellen. Kristne som av samvittighetsgrunner ønsker å unngå sterilisering, vil kanskje foretrekke å vise selvkontroll og benytte befruktningshindrende midler for å unngå et svangerskap som kunne bringe hustruens liv i fare, og er villige til å løpe den risiko dette innebærer. Men kan slike kristne med rette fordømme andre som i samsvar med sin samvittighet tyr til sterilisering for å beskytte hustruens liv? I begge tilfelle er målet det samme, nemlig å oppheve virkningen av forplantningsevnen — i det ene tilfelle ved hjelp av et befruktningshindrende middel av mekanisk eller kjemisk art, og i det andre tilfelle ved hjelp av et kirurgisk inngrep.

Hvordan forholder det seg hvis mannen lar seg sterilisere på grunn av sin hustrus tilstand? Det er nok så at det ikke er han som har en svekket livmor, men hvis hans samvittighet tillater sterilisering, foretrekker han kanskje selv å underkaste seg operasjonen framfor å la sin hustru gjennomgå enda en operasjon. Det vil avhenge av hans samvittighet.

Det som er nevnt her, må ikke oppfattes som noen oppmuntring til sterilisering, likså lite som vi kan oppmuntre ektepar som ønsker å unngå å få barn, til å benytte befruktningshindrende midler. Ansvaret for eventuelle konsekvenser eller dårlige bivirkninger, enten på det nåværende tidspunkt eller en gang i framtiden, hviler på dem som har truffet avgjørelsen. Å la seg sterilisere er i likhet med det å fjerne livmoren et alvorlig skritt å ta, ettersom menneskers evne til å oppheve virkningen av slike operasjoner er svært begrenset.

Hvorvidt en mann som godkjenner sterilisering på grunn av den fare hans hustru befinner seg i, er kvalifisert til å få en ansvarsfull stilling i menigheten, er således et spørsmål som det lokale eldsteråd må overveie i lys av Bibelens prinsipper. Viser hans livsmønster som helhet betraktet at han har dyp respekt for Guds Ord, eller at han tar lett på dets veiledning? Når han treffer avgjørelser, er det da etter alvorlig overveielse, og følger han sin kristne samvittighet? Hvis hans motiv for å godkjenne sterilisering skyldes mangel på respekt for Guds normer, vil denne respektløse holdning sannsynligvis også komme til uttrykk på andre områder. Men hvis han på den annen side oppfyller de krav Bibelen stiller til dem som får ansvar i menigheten, slike krav som blir framsatt i 1 Timoteus, kapittel 3, Titus, kapittel 1, og i andre skriftsteder, vil det at hans samvittighet tillater sterilisering som et middel til å beskytte liv, ikke i seg selv gjøre ham uskikket. Menighetens holdning må naturligvis tas i betraktning. Hvis saken ble et så omfattende stridsspørsmål at den vakte betydelig diskusjon, kunne det i alvorlig grad begrense hans mulighet for å utføre en effektiv tjeneste. De eldste bør overveie disse faktorene og så treffe sin avgjørelse.