Lykkelige er de fredsommelige

«Lykkelige er de fredsommelige, for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» — Matt. 5: 9, NW.

1. Hvordan blir vi forsikret om at det skal bli fred?

«JEHOVA skal velsigne sitt folk med fred,» erklærte salmisten. «De saktmodige skal arve landet og glede seg ved megen fred.» (Sl. 29: 11, AS; 37: 11) Da Jesus talte til sine disipler i bergprekenen, henviste han til disse løftene og til oppriktige menneskers ønske om fredelige forhold. Han fortalte om en gruppe trofaste menn og kvinner som skulle fremme fred på jorden i vanskelige tider, og sa: «Velsignet er fredsstifterne, for de skal kalles Guds barn.» (Matt. 5: 9, Dy) Disse fredsstifterne setter ikke sin lit til menneskenes våpenhviler og usikre våpenstillstander, men til den evigvarende fred som Gud har lovt å opprette i vår tid ved hjelp av sitt rettferdige rike. De er klar over at ingen nasjon eller sammenslutning av nasjoner i dag kan sikre varig fred. Nei, men akkurat som på Jeremias’ tid holder menneskene på med å rope «Fred! Fred!» mens det ikke er noen fred. — Jer. 6: 14.

2. Hva er noen av årsakene til krig?

² I mange hundre år har oppriktige mennesker arbeidet for fred, men selv deres beste forsøk har endt med fiasko. Det har vært mange årsaker til krig: utvidelse av landegrenser, nasjonalisme, nasjonenes begjær etter naturrikdommer, politiske intriger og til og med religion. Etter som vitenskapen går framover, øker redselen for krig. Aldri har noen slekt fryktet krigens trusler mer enn denne. De som studerer historien, forteller oss at det alltid har vært krig og at det alltid kommer til å være det. I virkeligheten sier en ikke ringere autoritet enn Encyclopedia Britannica: «Kamp, med døden som sin endelige følge, er en universell livslov.» Selv om dette kan være tilfelle i den bestående verdensordning, stemmer det ikke med hensyn til Guds nye verden, for den har Jehovas ord som sin livslov. Selv i den nåværende ordning ønsker de fleste ikke krig, for de vet at fred er å foretrekke. Tenk deg hvilke tilstander som ville komme til å rå på jorden hvis nasjonene ville slutte med å øse ut sine rikdommer til rustninger, og hvis det kunne bli fredelige forhold over alt i verden! Nasjonenes blod ville ikke lenger flyte i kriger som utarmet landene, forvandlet hjem til rykende ruiner og splittet familier. Men er det mulig at det kan komme en slik tid? Eller er menneskene for evig dømt til å kjøre berg- og dalbane mellom krig og fred, å klyve opp til fredens høyder bare for på ny å styrte ned i blodig strid?

3. Hvordan har Bibelen forutsagt de nåværende verdensforhold?

³ For å få svar må vi vende oss til Guds sannhetsord, Bibelen. Der ser vi at nettopp de tilstandene som hersker på jorden i dag, for lang tid siden ble forutsagt i profetiene. Hverken mennesker eller nasjoner sitter inne med løsningen på problemet. Som Bibelen sier: «Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.» (Ordspr. 14: 12) Den kjensgjerning at Gud for lenge siden visste om de vanskelighetene som nasjonene nå hjemsøkes av, kommer tydelig fram av det sjette kapitel i Åpenbaringen, for der taler profetien om en rød hest som skulle ri skånselløst henover nasjonene, og det blir framholdt at rytteren «ble det gitt å ta freden fra jorden». (6: 4) Deretter følger hunger, pest og død, i en rekkefølge som er blitt velkjent i vår generasjon. Ikke noen steder i Bibelen står det at menneskene gradvis ville oppnå fullkommenhet ved sine egne anstrengelser. Derimot forutså Jesus at forholdene ville bli verre etter som vi nærmet oss klimaks på denne nåværende tingenes ordning. Han pekte på at det ville bli total krig, at folk ville reise seg mot folk, og rike mot rike. (Matt. 24: 7) Selv om vår tids spottere håner tanken på at de verdenskrigene vi har opplevd, skulle ha noen spesiell betydning, står den kjensgjerning fast at slik total krigføring aldri var mulig før vår tid. Det er først i våre dager utviklingen innen samferdsel, transport og krigsteknikk har nådd så langt at verdenskriger er blitt mulig, som Jesus forutsa.

4. På hvilken måte vil det til slutt bli fred?

⁴ Imidlertid viste Jesus at i stedet for å være motløse på grunn av den usikre verdenssituasjonen, skulle de sanne kristne løfte sine hoder og glede seg, for disse forholdene avmerker en tid da det vil finne sted en forandring. Det håpet Kristus holdt fram i egenskap av Fredsfyrste, er ikke noen illusorisk fredsdrøm lik den nasjonene har, men bygger på Jehova Guds sikre Ord: «Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende . . . [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» «Han skal . . . knuse voldsmannen. I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mer.» (Es. 9: 7; Sl. 72: 4, 7) Historien beviser at dette aldri vil bli gjennomført så lenge verden fortsatt er splittet i de nåværende politiske og religiøse partier. Men Gud forsikrer oss om at forandringen vil finne sted, ikke på grunn av menneskenes bestrebelser, men ved guddommelig inngripen. I Esaias 32: 1, 17 står det: «Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre etter rett. Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetensfrukt skal være ro og trygghet til evig tid.» I disse profetiene er det ingen ting som tyder på at de kommer til å bli oppfylt som et resultat av menneskenes bestrebelser. Nei, det største forsøket nasjonene har gjort for å fremme verdensfred, nemlig gjennom De Forente Nasjoner, har ikke klart å forene jordens folk, og kapprustingen fortsetter idet nasjonene lagrer dødbringende bomber og følger den veien som «tykkes en mann rett». — Ordspr. 14: 12.

5. Hvorfor kan man ikke laste Jehova for verdensforholdene?

⁵ Varig fred kan bare komme ved Guds makt. Universets mektige Skaper lar hele skaperverket virke i fullkommen harmoni og orden, i overensstemmelse med hans vilje. Han har satt en grense for den tiden da de kaotiske tilstandene skal rå på jorden, og har forsikret oss om at det vil bli fred gjennom hans rettferdige rike. I Jakob 4: 1 står det: «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder?» Det er sikkert at den ikke kommer fra Jehova, fredens Gud; den er heller ikke forårsaket av Kristus Jesus, den store Fredsfyrste. En av de viktigste årsakene til krig er begjær, og Jakob taler også om selviske sanselige lyster og urette hensikter. Gud har ingen kjærlighet til slike ting; hvis derfor troens mennesker dyrker vennskap med denne verdensordningen, betyr det fiendskap mot Gud. Guds måte å bringe fred til menneskeheten på, består ikke i å forsøke å lappe på eller forandre den nåværende tingenes ordning.

6. Hvordan kan man anvende Guds botemiddel mot verdens vanskeligheter?

⁶ Jesus viste hva som er det varige grunnlag for fred blant troens mennesker, ved å sitere de to store bud. Det er dette som er det virkelige botemiddel mot verdens mange vanskeligheter, nemlig at vi elsker Gud av hele vårt hjerte og sinn, vår sjel og styrke og vår neste som oss selv. Hvis menneskene ville anvende dette botemidlet i dag, ville det føre til at alle fiendtligheter opphørte øyeblikkelig, og at det for alltid ble slutt på krig. Gud anvender dette botemidlet allerede nå til beste for mennesker som har tro. — Mika 4: 1—3.

7, 8. a) Tar Gud parti i krigene mellom nasjonene? b) Hvilken holdning inntar presteskapet til krig?

⁷ Vi kan derfor ikke si at krigene kommer fra Gud eller at det er han som oppmuntrer og hisser nasjonene til å gå til krig mot hverandre. Når vi ser bakover i historien, kan vi spørre: Hvis Gud støtter dem som påstår at de kjemper for ham, hvorfor var da korstogene slik en fiasko, sett fra et «kristent» synspunkt? Eller hva skal vi si om trettiårskrigen? Den ble beskrevet som en «teologisk konflikt . . . den grusomste enkelte militærepisode i Vestens historie». Beviste utfallet av den krigen at Gud var med protestantene og at katolikkene hadde urett? Oppriktige katolikker ville ikke godta en slik oppfatning. Når to nasjoner som ikke bekjenner seg til kristendommen, ligger i krig, på hvis side er Gud da? I betraktning av slike spørsmål er det forbausende at enkelte geistlige lærer at krig tjener Guds hensikter.

⁸ I en preken i St. Patricks-katedralen i New York uttalte monsignore Green at ’krigen i Korea var en del av Guds plan for å befolke himlenes rike’. De kristne kan ikke gjøre seg noe håp om å vinne himlenes rike ved å krenke Guds evige pakt om blodets hellighet. Det avgjørende spørsmål er derfor ikke: Hvis side er Gud på? men: Er vi på Guds side? Tenk over det som andre framstående prester har sagt, og se om du synes at de stiller seg på samme side som Guds Ord i denne saken. En prest uttalte: «Å ta liv i hat er en fryktelig gjerning; men «den kristne soldat sårer sin fiende i vennskap. I vennskap dreper han fienden. I vennskap mottar han sår fra fienden. Han bevarer sitt vennlige hjerte mens fienden dreper ham. . . . Etterat han har såret fienden, iler han til hans side . . . med et uovervinnelig håp om at engang . . . vil han og hans fiende stå på felles grunn . . . i et av Guds store foretagender.» Ved en annen anledning uttalte redaktøren for Christian Register: «Som kristne sier vi selvfølgelig at Kristus gir sin godkjennelse [til krigen]. Men ville han kjempe og drepe? . . . Det finnes ikke én anledning til å tilføye fienden død som han ville unndra seg eller nøle med å gripe! Han ville ta bajonett og granat og bombe og rifle og utføre dødens gjerning.» (Preachers Present Arms, side 67, 68) Det er ikke til å undre seg over at mange mennesker har vendt seg vekk fra religionen på grunn av slike sadistiske lærdommer. Som det spørres i Jeremias 6: 15 (KJ): «Var de skamfulle da de hadde begått vederstyggelige ting? nei, de var aldeles ikke skamfulle, heller ikke kunne de rødme.» «Både profet og prest gjør alle sammen svik.» — Vs. 13.

9, 10. a) Beskriv krigens frukter b) Hvorfor blir ikke fredsbønner besvart?

⁹ De uttalelsene som disse angivelige kristne har kommet med, gjenspeiler ikke Jesu sinn da han sa til sine disipler at de skulle elske Gud av hele sitt hjerte og sinn, sin sjel og styrke og sin neste som seg selv. Selv når man ikke ser det fra et bibelsk synspunkt, virker disse fruktene frastøtende på rettsindig innstilte mennesker. Det er blitt sagt at «krigens rettmessige mål er en mer fullkommen fred»; men hva er resultatene? Sult, fattigdom, elendighet, sykdom, død og ødeleggelse av jordens skjønnhet. Disse tingene bidrar ikke til en mer fullkommen fred, men bare til fortsatt fiendskap og hat blant menneskene.

¹⁰ Historien viser at presteskapet ikke har spilt rollen som lykkelige fredsstiftere, som sanne Guds sønner, men at de faktisk har vært med på å fremme krig. Det er ikke noe rart at Esaias 1: 15 erklærer: «Og når I breder ut eders hender, skjuler jeg mine øyne for eder; om I enn ber meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod.» Denne nåværende verdensordning med sin krig og tvang kan ikke skaffe varig fred for menneskeheten.

Hvorfor fredsbestrebelsene slår feil

11. a) Hva er kilden til verdens splittelse? b) Hvordan blir Satans organisasjon beskrevet, og hvilken holdning inntar de kristne overfor den?

¹¹ Hvorfor har oppriktige menneskers alvorlige bestrebelser ikke kunnet skape fred? Det er lett å forstå svaret når man retter Bibelens lys mot dette spørsmålet. Hvis vi svinger lyset tilbake til begynnelsen på menneskehetens urolige historie, får vi se en åndeskapning som var utnevnt til å være menneskenes beskytter i den vakre Edens hage. Denne kjeruben skulle veilede menneskene i spørsmål som hadde betydning for deres liv, og som gjaldt ren tilbedelse. Men i stedet for å vandre på den veien som Jehova hadde stukket ut, gjorde kjeruben opprør, for han begjærte den tilbedelsen som det første menneskepar ga Jehova, og besluttet at han ville gjøre seg selv til universets hersker i Skaperens sted. Hans første handling gikk ut på å lokke Adam og Eva bort fra den rette tilbedelses vei. På den måten sådde han den første spire til den splittelse og det fiendskap som like til nå har eksistert mellom Satans organisasjon og Jehovas organisasjon. Siden da har Satan bygd opp en mektig verdslig organisasjon, som Daniel beskrev som et stort bilde med hode av gull, bryst og armer av sølv, buk og lender av kobber, ben og jern og føtter delvis av jern og delvis av leire. Den skjermende kjerub, eller Satan, er selv den demongud som kontrollerer denne gamle verdens organisasjon. (Dan. 2: 31—33, 44, 45) Det er Guds rike, som lignes med en sten som blir revet løs fra fjellet, som rammer Satans organisasjon og til slutt tilintetgjør den. Men så lenge dette bildet dominerer jorden og så lenge folkene bøyer seg ned for det, slik de gjorde i fortiden, vil det ikke komme noen fred fra Gud. Til tross for at Satans organisasjon i vår tid forlanger full støtte og tilbedelse, følger sanne kristne eksemplet til de trofaste hebraiske menn i fortiden, som nektet å gå på akkord i sin tilbedelse selv når de ble truet med døden. De husker hvordan Kristus i løpet av sin tjeneste nektet å bøye seg ned og tilbe Satan. I stedet for å sette sin lit til den gamle verdens bestrebelser for å skape fred, er derfor oppriktige bibelstudenter i dag klar over at det bare er fra Gud det vil komme varig fred, og det på den måten han har bestemt.

12. På hvilke måter får menneskene føle Satans virksomhet?

¹² I mellomtiden øver Satan press på menneskeheten på mange måter. «Hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) Dette hjelper oss til å forstå at det ikke er Gud som sender kriger med sult, sykdom og død over folkene på jorden, men at det er Satan som fortsetter sine onde bestrebelser på å herske over eller ødelegge Jehovas jordiske skaperverk, og at han har bestemt seg for å knuse deres tro som bestreber seg på å holde fast ved den rene tilbedelse. Man kan se at hans innflytelse ikke bare gjør seg gjeldende på nasjonene, men også på enkeltindivider. Job, som var en trofast Jehovas tjener, fikk tydelig føle dette sataniske presset da han ble satt på prøve. Han så både sin buskap, sine tjenere, sine elskede barn og sitt vakre hjem bli ødelagt etter hvert som Satan rykket inn på ham. Til og med hans hustru rådet ham til å forbanne Gud og dø, men Job innså klokelig at Gud hadde tillatt alle disse onde tingene, så han holdt fast ved sin tro. Job var en kampens mann, og selv da han var nær ved å dø, nektet han å gi opp. Sanne kristne i vår tid fører en lignende kamp for sin tro.

13. a) Hvorfor har Gud tillatt Satan å gjøre sin innflytelse gjeldende, og hva sier Bibelen om det endelige resultat? b) På hvilken måte kan vi motstå Satans angrep?

¹³ Hva kommer det av at Satan har fått tillatelse til å utøve en slik kolossal makt over nasjonene og til og med over menneskenes liv? Grunnen er ikke at Gud ikke har makt til å hindre ham, men at han har latt Satan få denne anledningen så det kan bli endelig bevist overfor hele universet at Satans skrytende påstand om at han kunne vende alle mennesker imot deres Skaper, var løgnaktig. I 2 Mosebok 9: 16 leser vi hva som ble sagt til Farao, i egenskap av Satans synlige representant: «Derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» I løpet av alle de århundrene det sataniske herredømme har hersket over jorden, har oppfyllelsen av Guds hensikter ubønnhørlig nærmet seg sitt klimaks. I begynnelsen av menneskehetens historie ble det uttalt profetiske ord som viste Satan at han ville bli knust i Guds bestemte tid. I den profetien som senere ble gitt til Daniel, blir det vist hvordan Satans billed-lignende organisasjon skal bli slått over ende og knust. Men i mellomtiden fortsetter hans demoniske makt å bli utøvet i verden. Ingen mennesker eller nasjoner kan motstå en slik overmenneskelig makt; det er derfor ikke noen virkelig løsning på problemet å gripe til våpen og forsøke å rette på det som er galt i tiden. Hvem kan kjempe mot Satan eller hans usynlige demonhorder? Det er umulig å kjempe på fysisk vis mot en åndelig motstander som man ikke kan se. Det er grunnen til at Paulus i 2 Korintierne 10: 4 uttalte: «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige.» Ved hjelp av den åndelige krigførings våpen kan man oppklare mysteriet i forbindelse med vanskelighetene på jorden, og påvise at Satan er den store årsak til verdens veer.

14. Hva har Satans virksomhet resultert i for verden til nå?

¹⁴ En gang før i menneskenes historie, nemlig da ugudeligheten nådde et høydepunkt på vannflommens tid, ble Satans jordiske organisasjon feid av veien og etterlot seg en renset jord. Men på ny gjorde denne demoniske makt sin innflytelse gjeldende, og nasjonene er blitt holdt fast i dens grep like til denne dag. Nå nærmer vi oss det store klimaks som Bibelens profetier peker henimot, og Satan gjør et siste forsøk på å sikre seg all makt. Kapitel tolv i Åpenbaringen forteller oss om de veene som nå er over jorden på grunn av det. Verden har aldri før opplevd slik uro og forvirring som vi opplever nå mens Satan gjør en siste kraftanstrengelse for å føre ødeleggelse over Guds jordiske skaperverk. Han har til og med fått falsk religion til å velsigne de «hellige» krigene han står bak. Satan har satt sitt merke på alle deler av denne gamle verdens ordning. Det er et splittelsens merke, for Satans kjærlighetsløse handlemåte har splittet verden. Den er blitt splittet religiøst, økonomisk, nasjonalt, politisk, rasemessig og sosialt sett. Dette er ikke tilfelle med dem som har kommet seg fri fra den sataniske verdensordnings makt, og som har tatt sitt standpunkt i harmoni med Bibelens sannhet som en del av den nye verdens samfunn.

15. Vis at Guds nye verdens samfunn er annerledes.

¹⁵ Guds folks organisasjon står som en fullstendig kontrast til dette. I over 160 land over hele verden kan man finne at den nye verdens samfunn av Jehovas vitner arbeider i enhet i Skaperens tjeneste. De blir ikke skilt av de skrankene som den gamle verden reiser mellom menneskene. De har troens enhet som virkelig lykkelige Guds barn. Apostelen Paulus la vekt på denne enheten i 1 Korintierne 1: 10: «Jeg formaner eder, . . . at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.» «Så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare åndens enhet i fredens sambånd. Ett legeme og én ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader.» (Ef. 4: 2—6) Denne enhet i tanke og handling skriver seg fra kunnskap om Guds Ord og tro på det. Det er bare ved hjelp av sann tilbedelse at mennesker av alle nasjoner nå blir forent til et lykkelig, fredsommelig folk, som gjør kjent det eneste botemidlet mot verdens nød, nemlig Guds rike.

16. Hvilke forsikringer har vi om at vi vil vinne seier i Jehovas tjeneste?

¹⁶ I vår tid retter Satan sitt angrep mot denne forente internasjonale gruppen. Men vi kan være ved godt mot, for selv om de som tjener Jehova, ser ut til å være i mindretall, er de likevel uovervinnelige etter som de har Guds beskyttelse. Dette ble illustrert i kampen mellom David og Goliat. (1 Sam. 17: 40—51) David var både et forbilde på Kristus i kamp mot Satan og hans gigantiske organisasjon og på levningen av Guds tjenere på jorden i deres kamp for å bevare den sanne tilbedelse fra å bli påvirket av demonene. Skjønt David så liten og ubetydelig ut og ble foraktet av motstanderen, kom han i Guds kraft og ropte ut: «Jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger — han som du har hånet.» Ved Jehovas kraft vant han seier. Et annet tilfelle da Jehova ga sin støtte, var da Elisa var omringet av krigere fra den syriske hær. Da han og hans dreng sto opp om morgenen, fant de ut at de var omringet av fiendtlige styrker. Men Elisa beroliget den unge mannen og sa: «Vær ikke redd! De som er med oss, er flere enn de som er med dem. . . . Og Herren opplot drengens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende hester og vogner rundt omkring Elisa.» (2 Kong. 6: 16, 17) Atter en gang var Jehovas kraft tilstrekkelig til å befri hans tjenere fra en stor overmakt.

17. Var Jesu død et nederlag for Gud? Begrunn svaret.

¹⁷ Hva kommer det da av at Jesus døde, tilsynelatende forlatt av Gud? Det var ikke slik at Glid hadde sviktet ham, for kort før sin død erklærte Jesus at hans Far på et øyeblikk kunne sende mange legioner engler til å beskytte ham; men han visste at det var Jehovas vilje at han skulle dø. Jesus hadde vist seg å være en som kjempet mot demonenes makt, for han viet sitt liv på jorden til forkynnelsesarbeidet. Selv om han ga sitt liv i døden, var ikke dette noe nederlag for Jehova, men et skritt framover i overensstemmelse med Guds endelige hensikt. Jesus prøvde ikke å innrullere alle de som trodde, i en kjempemessig hær som skulle ordne opp i verdensforholdene. Han nektet å bøye seg for Satan for å kunne skaffe seg makt, og han fulgte ikke verdens militaristiske handlemåte selv når hans liv sto på spill. Han sa i stedet: ’Mitt rike er ikke av denne verden; ellers ville mine tjenere ha kjempet for å beskytte meg mot jødene.’ (Joh. 18: 36) Hans tjenere kjempet senere, men på en annen måte.

18. Hvordan blir Kristi etterfølgere med sikkerhet identifisert?

¹⁸ Satan har nå fordoblet sine anstrengelser mot Guds tjenere. Han retter sine angrep mot den motstandsstyrke de utgjør, og slår til med hvert middel som står til hans rådighet, mot dem som holder fast på sin tro og tjener som kristne soldater under ledelse av sin anfører, Kristus Jesus. Åpenbaringen 12: 17 viser at han har dratt av sted for å føre krig mot levningen av Kristi etterfølgere. Hvordan kan vi identifisere dem, etter som så mange religiøse samfunn gjør krav på å høre med til dem? Bibelen går videre og viser tydelig hvem de er, for den sier at det er de som holder Guds bud og har Kristi vitnesbyrd. Samtidig med at de falske religiøse organisasjonene i verden i dag påstår at de holder Guds bud, ignorerer de fullstendig den evige pakt om livets hellighet. De som kjemper for den sanne tilbedelse, er imidlertid klar over at denne loven fra Gud, som opprinnelig ble gitt til Noah, står ved makt den dag i dag. Kristenhetens religiøse ledere i dag har heller ikke Kristi vitnesbyrd. Dette vitnesbyrd er ikke lenger bare budskapet om Jesu jordiske tjeneste eller om hans oppstandelse, men det er det budskapet som han selv befalte skulle forkynnes nå i endens tid, det gode budskap om at hans rike var blitt opprettet i rettferdighet. (Matt. 24: 14) Dette gode budskap dreier seg om Kristi innsettelse på tronen, og om at han har fått sin makt nå mens hans fiender fremdeles hersker. (Sl. 110: 2) Jehovas vitner har all grunn til å være lykkelige når de kunngjør dette fredelige budskapet over hele verden.