Hvorfor tror du på treenigheten?

I ÅRHUNDRER har millioner av mennesker trodd på læren om treenigheten, en lære som går ut på at «i guddommens enhet er det tre personer, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, og disse tre personer er helt forskjellig fra hverandre. Med den athanasianske trosbekjennelses ord: ’Faderen er Gud, Sønnen er Gud og den Hellige Ånd er Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.’» (The Catholic Encyclopedia) Tror du på denne læren? Hvorfor gjør du det?

Mange mennesker tror at treenigheten er en kristen læresetning som bygger på Guds Ord, Bibelen. Katolske skribenter i de første århundrer av den kristne tidsregning innrømmet imidlertid villig at treenigheten ikke kunne bevises utelukkende fra Bibelen. Kardinal Hosius skal ha sagt: «Vi tror på læren om en treenig Gud, skjønt den overhodet ikke blir nevnt i Skriften.» (Conf. Cathol. Fidei, kapitel XXVI) Andre erklærer like så åpenhjertet at treenigheten er av hedensk opprinnelse. Arthur Weigall sier i sin bok The Paganism in Our Christianity: «Jesus Kristus nevnte aldri et slikt fenomen, og ordet ’treenighet’ forekommer ikke noe sted i det nye testamente.» Han sier at forestillingen om en likeverdig treenighet «først ble opptatt av kirken [den romersk-katolske] tre hundre år etter vår Herres død; og opprinnelsen til denne oppfatning er helt hedensk.»

Weigall gir på side 198 i sin bok en kort historisk oversikt over treenighetslæren og sier: «I det fjerde århundre før Kristus skrev Aristoteles: ’Alle ting er tre, og trefoldig er alt: og la oss bruke dette tall i tilbedelsen av gudene, for, som pytagoréerne sier, alle ting er knyttet til tre, for enden, midten og begynnelsen har dette tall i alt, og disse utgjør tallet i treenigheten.’ De gamle egyptere, som hadde en avgjørende innflytelse på den religiøse tenkemåte i tidligere tider, ordnet i alminnelighet sine guder eller gudinner i treenigheter: det var treenigheten Osiris, Isis og Horus, treenigheten Amon, Mut og Khon, treenigheten Khnum, Satis og Anukis, og så videre. Hinduenes treenighet som består av Brahma, Siva og Vishnu, er et annet av de mange og utbredte eksempler på dette teologiske begrep. De første kristne tenkte imidlertid ikke på å oppta denne forestilling i sin egen tro. De tjente Gud Faderen og Jesus Kristus, Guds sønn, og de anerkjente den Hellige Ånds udefinerte eksistens; men de tenkte seg ikke disse tre som noen virkelig treenighet, hvor alle tre var likeverdige og knyttet sammen i en enhet. Den apostoliske trosbekjennelse, som er den tidligste av de formulerte kristne trosartikler, omtaler den ikke.»

Likevel finnes det mange mennesker som hevder at treenighetslæren er en kristen lære som bygger på Bibelen. La oss undersøke dette for å se om det virkelig er tilfelle.

Først og fremst merker vi oss at ordene «treenighet», «treenig», «gudmenneske», «første person», «annen person», «tredje person», «tre personer» ikke finnes noe sted i den inspirerte tekst, hverken i katolske eller protestantiske bibeloversettelser. Vi vil ikke noe sted i Bibelen finne slike uttrykk som i «Gud Sønn» eller «Gud den Hellige Ånd», men vi finner derimot slike uttrykk som «Guds sønn», «Guds ånd» eller bare «den hellige ånd». Ikke noe sted i Bibelen blir Gud åpenbart som tre personer, men alltid som én Gud. Når selve de ordene som er nødvendige for å kunne uttrykke treenighetslæren, ikke engang forekommer i Bibelen, hvordan kan vi så vente at læren skal doseres i den? Det er en umulighet.

Det er tre skriftsteder (1 Johannes 5: 7, KJ; Matteus 28: 19; 2 Korintierne 13: 13) som taler om Faderen, Sønnen og den hellige ånd i samme forbindelse, men ingen av disse skriftstedene sier noe om en treenighet. Hvis treenighetslæren er den «kristne» religions sentrale læresetning, hvorfor skulle det av Bibelens 31 173 vers bare finnes tre som bruker ordene Faderen, Sønnen og den hellige ånd i samme forbindelse, og hvorav det ene, 1 Johannes 5: 7, påviselig er uekte? Johannes skrev dette brevet på gresk i det første århundre, men 1 Johannes, 5: 7 finnes ikke i noe gresk manuskript som er avfattet før det femtende århundre. Biskop Lowth sier angående dette verset: «Jeg tror ikke at noen av oss som har den minste kjennskap til bibelkritikken, og som vil bruke sin fornuft, vil være villig til å påstå at 1 Johannes 5: 7 er ekte.» Dr. Adam Clarke avslutter i sin Commentary en lengre utredning angående dette verset med disse ordene: «Det finnes kort sagt ingen tilstrekkelig hjemmel for at det kan stå som noen del av en åpenbaring som forutsettes å være fra Gud.» 1 Johannes 5: 7 blir derfor forkastet av alle upartiske forskere av Guds Ord. (I vår norske bibeloversettelse finnes ikke denne uekte tilføyelse til 1 Johannes 5: 7.)

Hva angår Matteus 28: 19 og 2 Korintierne 13: 13, så sier disse skriftsteder ikke noe om at det er tre likeverdige personer i én Gud. De sier ikke at de hver især er en Gud. De sier ikke at de alle tre er like i vesen, makt og evighet. De sier ikke at de alle skal tilbes. Ettersom de ikke sier noe om alt dette, støtter de heller ikke læren om treenigheten, for alt dette er påstander som framsettes i forbindelse med treenigheten. Peabody, en høyt ansett forfatter, sier på side 41 i Lectures on Christian Doctrine [Forelesninger over den kristne lære]: «Jeg er rede til å erklære, uten frykt for å bli motsagt, at læren om Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds likestilling ikke finnes i noe ekte kristent verk fra de tre første århundrer, og at det ikke finnes noen uttalelse angående den guddommelige natur i noe ekte kristent verk fra de to første århundrer som helt eller delvis nesten tilsvarer eller er i overensstemmelse med den moderne treenighetslære.» Hvorfor ikke? Fordi treenighetslæren er av hedensk opprinnelse, noe også historikerne påpeker. Det første århundres kristne trodde ikke på en treenighet. De tilba ikke en treenig Gud. Det finnes overhodet ikke noe bibelsk grunnlag for å tro på treenigheten. Menneskelige overleveringer alene gir ikke tilstrekkelig grunnlag for Jesus sa: «Dere [har] gjort Guds ord ugyldig på grunn av deres overleveringer.» — Matt. 15: 6, NW.

Trofaste Guds tjenere trodde på Gud som én Gud: «[Jehova] vår Gud, [Jehova] er én,» sa Moses. (5 Mos. 6: 4) Jesus Kristus sa det samme i Markus 12: 29. Det er ytterst viktig at vi tilber den sanne Gud Jehova, for det er ikke frelse i noen annen: «Enhver som da påkaller Jehovas navn, skal bli frelst,» sa Peter. Påkall ham, tilbe Jehova, ta til deg kunnskap om den sanne Gud og Jesus Kristus, for det betyr evig liv. — Ap. gj. 2: 21; Joh. 17: 3, NW.