Hva vil gi oss fred i sinnet?
FRED i sinnet. Hvem kan finne det i vår urolige verden? Terrorister bringer sine medmenneskers liv i fare. Flyktninger strømmer fra ett land til et annet. Nasjonene skaffer seg store lagre av kjernefysiske våpen som kan utslette hele menneskeslekten. Inflasjonen spiser opp de pengene folk har spart gjennom et langt liv. I tillegg kommer alt det folk har å kjempe med på det personlige plan — dårlig helse, sorgen over å ha mistet en av sine kjære og alle de andre bekymringer som folk overalt har. Virkelig fred i sinnet er i sannhet en mangelvare i samfunnet i vår tid.
Men hvor vender folk seg for å finne sikkerhet og den etterlengtede fred i sinnet? Svært mange tror at de vil oppnå det ved å skaffe seg mange penger og materielle ting. Men er det noe som gir en virkelig fred i sinnet?
Det kan kanskje virke sånn. Men de materielle ting mister sin verdi med årene, mange ganger nesten uten at en merker det. En rik mann kan for eksempel ha mange dyre dresser. Men hvor uforstandig er det ikke å legge for stor vekt på garderoben! Et lite insekt med fire vinger kan ødelegge den, særlig mens det befinner seg på larvestadiet. Ja, møllen kan være en trusel og kan i hvert fall til en viss grad berøve folk den sikkerhet og den fred i sinnet de trodde de hadde. Og selv om klærne ikke blir angrepet av møll, blir de med tiden utslitt, eller de kan bli stjålet.
«En uforgjengelig skatt»
Guds profet Jesaja viste at utfallet for Guds fiender ville bli det samme som for klær som blir utslitt eller oppspist av møll. I samme forbindelse pekte også Jesaja på hva som er den virkelige kilde til sikkerhet og fred i sinnet. Han sa: «Se, Herren min [Jehova] kommer meg til hjelp. Hvem vil da kjenne meg skyldig? De skal alle bli utslitt som klær, møll skal ete dem opp.» (Jes. 50: 7—9) Ja, materielle ting har bare flyktig verdi, men et nært, personlig forhold til Gud holder oss oppe. Det vil gi oss fred i sinnet.
Jesus Kristus gikk et skritt videre da han sa: «Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket. Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige. Skaff dere punger som ikke slites ut, og en uforgjengelig skatt i himmelen, hvor tyver ikke kommer til, og møll ikke ødelegger. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Luk. 12: 32—34) Jesus talte da til sine salvede etterfølgere, som skulle bli hans medarvinger til det himmelske rike. (Rom. 8: 12—17) Men selve prinsippet gjelder alle kristne. Det er de åndelige ting som har størst verdi.
«Fortrolig samfunn» med Jehova
Et personlig forhold til den høyeste Gud er det mest dyrebare av alt. Salmisten David sa om denne «skatt»: «[Jehova] har fortrolig samfunn med dem som frykter ham.» (Sal. 25: 14) Og hvor enestående er det ikke å kunne komme sammen med andre som også står i et nært, personlig forhold til Gud som hans folk! David sa ved en annen anledning: «Jeg vil takke deg i den store forsamling og prise deg i den tallrike flokk.» — Sal. 35: 18.
Men selv om det er viktig å være sammen med Guds folk, kan vi ikke utføre en formell og rutinemessig tjeneste hvis vi ønsker å ha Guds godkjennelse. Hvis noen deltar i kristen virksomhet uten å ha de rette motiver, vil vedkommende i virkeligheten ikke ha fred i sinnet. En ung kvinne som ikke hadde innviet sitt liv til Gud, likte å være sammen med Jehovas vitner. Men hun innrømmer:
«. . . Jeg følte meg tiltrukket av dem som utøvde denne nye religionen. Det var lykkelige, vennlige mennesker som fant glede i å følge Bibelens høye moralnormer. Jeg likte å være sammen med dem. Jeg gikk på møtene deres og var også med fra hus til hus for å snakke med andre om Bibelen.
Så en dag oppstod det et alvorlig spørsmål i mitt sinn. Skal en religion være et forhold til andre mennesker? Bør den ikke snarere være et forhold til Gud? Jeg innså at jeg var i ferd med å bli aktiv som et av Jehovas vitner fordi jeg likte menneskene så godt, og også fordi jeg ville behage min svigermor [et vitne], og ikke fordi jeg elsket Gud. Jeg gikk fra hus til hus med Bibelen, men jeg visste ikke hvorfor jeg gjorde det. Så sluttet jeg med det.»
Etter hvert som månedene gikk, begynte denne kvinnen å forstå «hva det vil si å stå i et personlig forhold til Jehova Gud». En annen kristen kvinne gav henne bibelsk hjelp, og den lokale menighet av Jehovas vitner viste henne kjærlig omtanke. Hva ble resultatet? Hun oppnådde et personlig forhold til Jehova, og det gav henne et levende håp. Denne unge kvinnen ble så døpt som et symbol på at hun hadde innviet seg til Gud, og begynte å tjene Jehova med glede sammen med hans folk.
De som står i et nært forhold til Jehova, har oppnådd sikkerhet og fred i sinnet. Trass i livets bekymringer kan de sammen med sine medtroende ’tjene Jehova med glede’. (Sal. 100: 2) Men la oss se litt nærmere på hvorfor sanne kristne har fred i sinn og hjerte i denne urolige verden.