Nyheter som gir grunn til ettertanke
I Guds navn
● Journalisten C. L. Sulzberger skriver fra Haag: «Det er en sørgelig sannhet at sannsynligvis halvparten eller flere av de kriger som nå blir utkjempet rundt om i verden, enten er åpenlyse religiøse konflikter eller har å gjøre med religiøse stridigheter. Og ettersom praktisk talt alle formelt organiserte trosretninger er monoteistiske, betyr dette at det i dette øyeblikk er menn som dreper andre menn i navnet til en og samme Gud, selv om han kanskje blir kalt med forskjellige navn.»
Som eksempler på slike konflikter nevner Sulzberger krigen mellom religiøse grupper i Libanon og kampene mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland. De som deltar i disse krigshandlingene, tror kanskje at de kjemper i Guds navn. Men har Gud tatt parti for den ene eller den andre siden i disse konfliktene?
Svaret må være nei. Det er tilfelle enten den ene eller begge parter i konflikten bekjenner seg til kristendommen. Jesus Kristus sa om sine sanne etterfølgere: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 35) Folk legger ikke kjærlighet for dagen når de slåss og lemlester og dreper hverandre. De som virkelig handler i Guds navn, har dessuten smidd «sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver». — Es. 2: 4.
Søken etter fred
● «South China Morning Post» ga i en lederartikkel den 31. desember 1975 uttrykk for håp om en bedre framtid, men sa også: «Forholdene i verden nå når 1975 nærmer seg sin avslutning, gjenspeiler seg på en dyster måte i De forente nasjoners tilstand ved slutten av Generalforsamlingens årlige sesjon. Den bitterhet, vrede, skuffelse og konfrontasjon som karakteriserte de forskjellige debattene, truer med å gjøre det oppriktige ønsket om et godt nyttår til intet.»
Lederartikkelen understreket en vesentlig faktor som hindrer verdensfred: «I over et kvart århundre siden den katastrofale annen verdenskrig har folks søken etter verdensfred fortsatt uten avbrudd, men med bare begrenset suksess, hovedsakelig fordi det finnes hovmodige og dogmatiske statsmenn som synes at makt er mye viktigere enn fred.»
Ufullkomne mennesker vil aldri kunne få i stand fred, uansett hvilke motiver de har. Bibelen sier: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» — Sl. 146: 3, 4.
Alle som håper på en bedre framtid, bør se hen til Jehova Gud, som salmisten rettet denne bønnen til: «Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!» (Sl. 60: 13) Virkelig fred og sikkerhet på jorden vil bli innført ved Guds rike med Jesus Kristus, ’fredsfyrsten’, som konge. — Es. 9: 6, 7.
En fare for staten?
● I en spesiell rapport om Jehovas vitner i Afrika skriver Ernie Regehr i «The Christian Century»: «Jehovas vitner, som overalt blir lovprist som hardt arbeidende og moralsk rettskafne borgere, har gjentatte ganger pådratt seg myndighetenes mishag fordi de nekter på en symbolsk måte å gi uttrykk for lojalitet overfor landet og, slik tilfellet er i enkelte ettpartistater, fordi de nekter å melde seg inn i landets herskende politiske parti.»
Er det noen politiske ledere som betrakter vitnene som en fare for staten fordi de inntar en strengt nøytral holdning til politiske spørsmål? I så tilfelle kunne de ikke tolerere Jesus Kristus, som sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh 18: 36) Jesus viste tydelig hvilken nøytral holdning hans etterfølgere skulle innta, da han sa: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» — Joh 17: 16.
Menn i høye stillinger trenger ikke å frykte for at Jehovas vitner skal utgjøre en fare for staten. Disse nøytrale kristne menneskene har den rette respekt for «de foresatte øvrigheter». (Rom. 13: 1—7) I stedet for å forfølge dem burde de som har myndighet, verdsette deres høye moralnormer.
Journalisten Regehr siterer i denne forbindelse noe som sto i en lederartikkel i den zambiske avisen «Mirror». Der het det: «Mange av dem som i strid med vår grunnlov forfølger dem [Jehovas vitner] fordi de holder fast ved sin religiøse tro, ville være nyttigere borgere hvis de fulgte det eksempel sekten setter ved sitt moralske liv.»