Familielivet kan være glederikt

«UNDERSØKELSER VISER AT HJEMMET ER DET STED HVOR DET FOREGÅR MEST VOLD.» «RAPPORT KNYTTER MORD SAMMEN MED FAMILIEKRANGEL.» Slike overskrifter som disse viser at mange familier er hjemsøkt av en alvorlig krise.

Den artikkelen som sto under den førstnevnte overskriften i en amerikansk avis, viste at «omkring én av hver 100 [amerikanske] ektemann og hustru hadde gått lenger enn til bare å slå eller sparke sin ektefelle eller kaste noe etter vedkommende. De sa at de var blitt rundjult eller selv hadde rundjult sin ektefelle i det forløpne år».a Dr. Richard J. Gelles fra Rhode Island universitet bemerket at «en million barn vokser opp med foreldre som bruker skytevåpen og kniver mot dem — de ikke bare truer, men de har virkelig brukt et skytevåpen eller en kniv mot dem».

Det er ikke noe nytt at folk har vanskelig for å komme ut av det med medlemmer av sin egen familie. Det er et ordtak som sier at «en mister respekten for dem en kjenner for godt».

Hvordan er det hjemme hos deg? Liker medlemmene av din familie å snakke sammen og gjøre ting sammen? Eller er det slik at de har sine nærmeste venner utenfor familiekretsen? Dette er dessverre ofte tilfelle i stadig flere familier i dag. Men hvorfor er det slik?

Noen grunner til spente forhold i familien

Har du lagt merke til at noen familiemedlemmer kan ha visse personlige vaner som irriterer resten av familien? Det kan være dårlig bordskikk, unnlatelse av å gjøre sin del av arbeidet i huset eller kanskje det at de er sent oppe om kvelden og forstyrrer de andre når de forsøker å sove.

Noen har den vane å overdrive andres feil og mangler, mens de gjerne overser sine egne. Dette kan skape spente forhold i en familie. Personer som stadig blir kritisert, gjør ofte gjengjeld ved selv å kritisere den som alltid finner feil. Dette setter i gang et tilsynelatende endeløst munnhoggeri som berøver familielivet all glede. Du kjenner uten tvil familier som befinner seg i nettopp en slik kjedelig situasjon.

I andre familier kan det være noen som isolerer seg for å dyrke private interesser som utelukker resten av familien. Foreldre og barn kan for eksempel fullstendig glemme hverandre fordi de hver på sin kant ser altfor mye på fjernsyn, lytter til musikk eller driver en spesiell hobby.

Hvilken virkning kan en slik selvvalgt isolasjon ha på forholdet i familien? Hvordan føler du det når noen ignorerer deg? Det er fare for at en kan komme til å tenke som så: ’Hvis han ikke bryr seg om meg, hvorfor skulle jeg da bry meg om ham?’

I mange hjem finnes det slike problemer som disse. De kan ødelegge forholdet i familien i en slik grad at hjemmet ikke blir stort annet enn et sted hvor familiemedlemmene spiser og sover.

Hva er det som er årsaken til at så mange familier har det på den måten? Bibelen legger skylden på en farlig innstilling, en innstilling som til en viss grad er karakteristisk for alle mennesker. Hvilken innstilling er det?

En farlig innstilling

Apostelen Paulus pekte på hva som er årsaken til de fleste problemer i forholdet mellom mennesker, da han skrev: «[Jeg byder] enhver av dere ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke.» (Rom. 12: 3, NW) Den innstilling som Paulus ønsket å bekjempe, var det å tenke for høyt om seg selv. Denne innstillingen viser seg ofte når mennesker lever tett innpå hverandre. Noen har lett for å være høflige og ydmyke overfor fremmede og tilfeldige bekjente, men hjemme oppfører de seg på en måte som viser at de egentlig er hovmodige og stolte.

En som har for store tanker om seg selv, er ikke tilbøyelig til å forandre på sine personlige vaner og særegenheter. Hvis de irriterer andre, synes han bare at det er kjedelig. Og hva med dem som isolerer seg fra andre, fordi de foretrekker å være opptatt med sitt arbeid eller med lesning, underholdning eller en eller annen hobby i stedet for å ha et nært personlig forhold til sin ektefelle eller familie? Også her er problemet det at de betrakter sine egne personlige interesser som mer betydningsfulle enn andres.

En viktig forandring

Hvis familielivet skal bli glederikt, er det nødvendig at alle familiemedlemmene forandrer innstilling. Bibelen hjelper oss til å gjøre dette, for den sier: «Det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden, som bare gjør godt og aldri synder.» (Pred. 7: 20) Dette er virkelig sant! Den som er klar over sine nedarvede ufullkommenheter, bør ikke være så sta at han insisterer på at allting skal gjøres slik han vil. Han bør tvert imot ha et ønske om å forandre på vaner som irriterer andre. En som erkjenner sin egen ufullkommenhet, bør heller ikke vente at andre skal være fullkomne. Han bør gi akt på Jesu formaning i stedet for ustanselig å kritisere. Jesus sa:

«Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! . . . Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvorledes kan du si til din bror: La meg dra splinten ut av ditt øye? og se, det er en bjelke i ditt eget øye! Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øye, så kan du se å dra splinten ut av din brors øye!» — Matt. 7: 1—5.

Apostelen Paulus kom inn på et annet viktig prinsipp som kan gjøre familielivet mer glederikt, da han skrev: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» De kristne må ’ikke gjøre noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akte hverandre høyere enn seg selv, og ikke se hver på sitt eget, men enhver også på andres beste’. — 1 Kor. 10: 24; Fil. 2: 3, 4.

Er det en slik innstilling du har til dem du bor sammen med? Noe som viser ’hvilken innstilling du har, er den måten du reagerer på når andre familiemedlemmer snakker til deg. En som er uselvisk, er en god tilhører. Han vil ikke «lukke ørene» når andre snakker til ham, eller forsøke å lukke munnen på dem ved bare å si «hm» av og til, men han vil anstrenge seg for å være oppriktig interessert i det de sier. Den som virkelig ’akter andre høyere enn seg selv’, vil ikke til stadighet trekke seg tilbake for å se på fjernsyn eller dyrke en hobby eller andre private interesser. Han vil i stedet tenke på hva han kan si og gjøre som kan være til gagn for dem han bor sammen med.

Nødvendigheten av å vise andre ære

Et annet bibelsk prinsipp lyder: «Ha øm hengivenhet for hverandre i broderkjærlighet. Ta ledelsen i å vise hverandre ære.» (Rom. 12: 10, NW) Den som ønsker å gi akt på denne formaningen, vil ikke være tilbøyelig til å skjenne på andre familiemedlemmer og si at de er «dumme», eller komme med andre nedsettende bemerkninger.

Dette med å vise hverandre ære bør også innbefatte barn. Selv om barn til sine tider kan være besværlige, bør de voksne aldri behandle dem som «annenklasses» mennesker. Pass på ikke å gjøre det til en vane å skjenne på barna ved å bruke slike uttrykk som: «Din lille rampeunge! Fy, skam deg! Så slem du er!» Det kan få de sørgelige følger at barnet blir overbevist om at det ikke kan gjøre noe riktig. Dette kan ødelegge dets ønske om å forsøke. Det vil være bedre å si noe slikt som dette til et barn som oppfører seg dårlig: «Du er vanligvis en flink gutt. Men i dag oppfører du deg ikke pent. Det ligner ikke deg å være slik. Hold opp med en gang!»

De som anvender disse bibelske prinsippene, vil kanskje finne det nedslående hvis andre i familien ikke gjør det samme. Hvis de ikke gjør det, kan en imidlertid ha den tilfredshet å vite at en behager Gud og forsøker å gjøre det som er rett. Bibelens formaning er: «Dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig.» — 1 Pet. 2: 19.

Familielivet kan virkelig være glederikt. Men for at det skal bli det, må familiemedlemmene framelske den rette innstilling hos seg selv og vise den overfor andre. De må være uselviske, ikke selviske. Hvorfor ikke med en gang begynne å meditere over de bibelske prinsipper som er nevnt i denne artikkelen? Og begynn så å anvende dem i ditt liv.

[Fotnote]