Selvkontroll — en beskyttelse mot ulykke

EN MANN og en kvinne var noen dager alene sammen. Han utførte noe reparasjonsarbeid i huset hennes. Begge var medlemmer av en kristen menighet. Kvinnen var ulykkelig i sitt ekteskap. Hun begynte å fortelle ham om sine følelser og problemer. Han følte med henne, og da han forsøkte å gi henne råd og trøste henne, la han armen om skuldrene hennes. Flere kjærtegn fulgte, og det varte ikke lenge før de hadde begått ekteskapsbrudd.

Dette paret hadde ikke planlagt å begå en slik synd. Inntil dette tidspunkt hadde de begge hatt en god moral og fulgt den kristne levemåte. Var det mangel på kjærlighet til Guds Ord eller til rette moralnormer som fikk dem til å synde? Ikke i første rekke. Det var mangel på SELVKONTROLL.

Selvkontroll er en av Guds ånds frukter. En kristens selvkontroll er ikke noe medfødt, men den skriver seg fra kunnskap om Gud og hans Ord. Derfor kommer apostelen Peter med følgende formaning: ’Føy til deres kunnskap selvkontroll.’ — 2 Pet. 1: 5, 6, NW.

I en liste over ni av åndens frukter blir kjærligheten satt først, før selvkontroll. (Gal. 5: 22, 23, NW) Hvis kjærligheten alltid fikk virke fullkomment hos en kristen, ville han selvsagt også utvise selvkontroll til enhver tid. Fordi alle, de kristne innbefattet, er ufullkomne, er selvkontroll en side ved den kristne personlighet som stadig må vies oppmerksomhet.

Mangel på selvkontroll kan føre til ulykke. En person kan ha glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro og mildhet. Han har kanskje lenge lagt disse egenskapene for dagen. Men om han mister selvkontrollen, kan han midlertidig komme til å miste alle disse andre egenskapene også. I dette tidsrommet kan han komme til å påføre sitt eget og andres liv ubotelig skade.

Kristne ber derfor om å få selvkontroll. Ellers kan de falle i en snare. Synden virker i vårt kjød, slik at ’vi ikke alltid gjør det som vi vil; men vi gjør ofte det som vi hater’. (Rom. 7: 15) På grunn av denne sørgelige tilstand sa apostelen Paulus: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 27.

Det er grunnen til at Jesus i den bønnen som han lærte sine disipler, tok med denne anmodningen: «Led oss ikke inn i fristelse.» (Matt. 6: 13) Gud frister ingen til å gjøre noe ondt. Men han vet at når en kristen gjør noe galt, er han sjelden fullstendig uvitende om at hans handlemåte er uriktig. Vanligvis vet den som handler urett, at det han gjør, ikke behager Gud. Når han blir fristet til å synde, vil han sannsynligvis tenke: Hva mener Gud om dette? Hvilken virkning vil det ha på mitt forhold til Gud og den kristne menighet? Hvordan vil det berøre min familie? Vil min handlemåte vanære Guds og Kristi navn? Vil jeg føre vanære over meg selv og menigheten? Enten vil han la seg advare av disse tankene, eller også vil han skyve dem til side og begå en synd.

Når en kristen ber: «Led oss ikke inn i fristelse», ber han Gud om å huske på ham når han utsettes for prøvelser, og gjenkalle i hans erindring Bibelens sterke advarsler — å sette opp klare, utvetydige «stoppskilt» langs veien. Han ber Gud om å bringe ham til fornuft og stoppe ham hvis han skulle begynne å bli svak. Gud kommer ikke til å stoppe ham med makt og derved gripe forstyrrende inn i hans frihet til å velge, men ved å styrke hans sinn med de rette tanker, som skriver seg fra guddommelig visdom, gjør Jehova ’fristelsens utgang så han kan tåle den’. — 1 Kor. 10: 13.

Hvis en kristen unnlater å se hen til Gud med denne bønnen i sitt hjerte, vil følgende prinsipp begynne å virke: «Hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst; deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd.» (Jak. 1: 14, 15) Den som fristes, vil bli lokket i den grad at han kaster all forsiktighet og alle prinsipper over bord og følger en kurs som fører til synd, ’lik en okse som går til slakterbenken’. (Ordspr. 7: 22) Det er nettopp dette Djevelen ønsker. (1 Pet. 5: 8) Men Gud vil støtte en kristen som ber i vanskelige tider, og gi ham kraft til å legge for dagen selvkontroll.

Ved en anledning sparte Gud David for en stor ulykke ved at han ga David tilbake selvkontrollen. I dette tilfellet brukte Gud et menneskelig redskap, en kvinne, for å appellere til David om at han ikke måtte følge en ubesindig handlemåte. Denne kvinnen var Abigail. David og hans menn, som var lyst fredløse av den onde kong Saul, hadde beskyttet hyrdene og hjordene til Abigails mann, Nabal, som var en rik mann. Da David sendte en delegasjon for å be om matforsyninger, fornærmet Nabal dem. David ble sterkt opprørt på grunn av Nabals urimelige, onde handlemåte. Han satte av sted for å utslette Nabals husstand, men Abigail møtte ham og bønnfalt ham om å overlate saken til Jehova i stedet for selv å ta hevn.

David innså hvilken ulykke hans vrede holdt på å føre ham ut i, og svarte: «Lovet være [Jehova], Israels Gud, som i dag har sendt meg deg i møte! Og velsignet være din klokskap, og velsignet være du selv, som i dag har holdt meg tilbake fra å pådra meg blodskyld.» — 1 Sam. 25: 2—35.

Tenk på hvilken ulykke David ville ha ført over seg selv i sin iver etter å utrydde mennene i Nabals husstand hvis ikke Gud hadde hjulpet ham til å gjenvinne selvkontrollen! Det er like viktig for en kristen å bevare selvkontrollen i vår tid. Unge mennesker som forsøker å leve i samsvar med kristne normer, kommer stadig i kontakt med mennesker som begår urette handlinger. Disse menneskene, som ikke legger for dagen selvkontroll, øver et sterkt press på unge kristne for å få dem til å bruke narkotika eller gjøre seg skyldig i umoralske handlinger, opprørskhet, vandalisme eller vold. Ja, enten en kristen er ung eller gammel, kan det at han mister selvkontrollen, føre til en handling som ødelegger hans liv og påfører andre alvorlig skade. På et øyeblikk kan han ødelegge sitt rykte som kristen og påføre sin samvittighet et arr.

I likhet med andre av åndens frukter må selvkontroll framelskes ved studium av Guds Ord og ved å anvende hans bud. Selvkontroll opprettholder likevekten og høyner kvaliteten av de andre kristne egenskaper. Ved hjelp av «kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet» appellerer denne verden sterkt til «den gamle personlighet, som svarer til [vår] tidligere ferd’ og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker». (1 Joh. 2: 16; Ef. 4: 22, NW) Sanne kristne innser derfor hvor nødvendig det er å utvikle dette pålitelige vern — selvkontroll.