Ektemenn som virkelig er sin families overhode
«MANNEN er hustruens hode,» sier Bibelen. (Ef. 5: 23) Ifølge rapporter fra sosiologer og det gifte kvinner sier, har imidlertid mange ektemenn i vår tid gitt avkall på sin rettmessige stilling som familiens overhode. «Mange av mine klienter klager over sine ektemenns svakhet og ubesluttsomhet,» uttalte en kjent ekteskapsrådgiver i New York.
En stor del av de problemer folk har på det ekteskapelige område i vår tid, skyldes utvilsomt at mange menn ikke ivaretar sin oppgave som familiens overhode. Hva vil det så si å ivareta sin oppgave som familieoverhode? Hvilken stilling bør mannen ha i familien? Hvordan bør han behandle sin hustru?
Noen menn mener at det å være familiens overhode betyr å opptre på en dominerende måte overfor sin hustru. Noen steder har det i virkeligheten lenge vært alminnelig at ektemennene behandler sin hustru som en slavinne. Dette er imidlertid ikke i samsvar med det skriftstedet som er sitert ovenfor, for legg merke til at det står: «Mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode.» Kristus behandlet på ingen måte sin menighet av etterfølgere på en ukjærlig måte!
En mann skal derfor ikke være sin families overhode ved å opptre som en diktatorisk sjef. Han skal imidlertid heller ikke være svak og ubesluttsom og tillate at hans hustru får den stilling som han med rette skal ha. Et overhode er, som Webster’s New Third International Dictionary uttrykker det, «en som står i noenlunde samme forhold til andre som hodet gjør til andre kroppsdeler . . . en som leder en avdeling». Akkurat som kroppens hode dirigerer kroppens bevegelser, eller lederen for en avdeling har overoppsynet med dem som arbeider under ham, bør derfor et familieoverhode ta ledelsen i familien og føre tilsyn med dens virksomhet.
Hva ville skje hvis lederen for en avdeling visste lite eller ingenting om det arbeid folkene hans utførte? Hva ville de tro om ham hvis han viste liten interesse for det de holdt på med, unnlot å gi instrukser, treffe avgjørelser og påta seg ansvar og derved tvang sine underordnede til selv å ta ledelsen for å kunne få gjort noe? De ville ikke synes at han var en virkelig leder. Under slike omstendigheter kan det snart bli et dårlig forhold mellom ham og hans underordnede.
Det forholder seg på en lignende måte i et hjem. Hvis mannen lar hustruen ta ledelsen i familien og lar henne treffe alle avgjørelser, mister hun snart respekten for ham som sitt hode. En mann som sier: «Gå og spør mor!» når barna ber ham om lov til å gjøre noe, eller som alltid sier: «Det må du avgjøre» når hustruen spør ham om noe som angår familien, viser at han i virkeligheten ikke er sin families overhode. Når familiefaren er slik, er familien vanligvis ikke lykkelig.
Hva innebærer det så for en mann å være sin families overhode på rette måte? Betyr det at det er han som skal treffe alle avgjørelser? Betyr det at han skal bestemme alt det som hans hustru og barn skal foreta seg? Nei, aldeles ikke! Gud skapte mennesket slik at det kunne glede seg over å ha et visst mål av frihet, og dette skulle også hustruer og barn få nyte godt av. Vi mennesker blir misfornøyd og opprørske når andre bestemmer hver eneste ting vi skal gjøre.
En mann som virkelig er sin families overhode, treffer derfor ikke alle avgjørelser, men han har overoppsynet med alt hans familie foretar seg. Det er mannens ansvar å trekke opp retningslinjer for familiens virksomhet. Familiemedlemmene kan likevel ha stor frihet innenfor de grenser som er blitt trukket opp.
En ektemann kan for eksempel overlate nesten fullstendig til sin hustru å bestemme hvor møblene i hjemmet skal stå, hvilke innkjøp av mat som skal gjøres for familien, eller lignende ting. Likevel er det ektemannen som har overoppsynet, og når han ser at det trengs, kan han gi den nødvendige veiledning for at tingene skal bli gjort på en bedre måte. Vanligvis er det vennlige, oppmuntrende ord som bidrar mest til å fremme samarbeidsviljen i familien. Et godt familieoverhode vil ikke unnlate å gi ros.
Det som kjennetegner en virkelig god leder for en gruppe arbeidere, er at han er oppriktig interessert i å gjøre det beste for sine underordnede. Av og til hører en noen si med tanke på en slik leder: «Jeg er villig til å gjøre alt han ber meg om.» Dette betyr at de fullt ut vil samarbeide med ham. En kan høre lignende uttalelser angående ektemenn som gir akt på den bibelske oppfordringen: «I menn! elsk eders hustruer.» (Ef. 5: 25) Bibelen sier også: «I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning.» (Ef. 6: 4) Det er en glede å underordne seg en slik hensynsfull, hjelpsom og kjærlig familiefar.
En slik familiefar er ydmyk. Han forstår at han ikke vet og kan alt. Han erkjenner at hans hustru, og av og til også hans barn, kan vite mer om enkelte ting enn han. Ofte drøfter han derfor forskjellige ting med dem før han treffer en avgjørelse. På den måten ser hustruen og barna at deres mening blir tatt i betraktning. Samtidig føler de seg trygge fordi de vet at familieoverhodet påtar seg sitt ansvar.
En mann som virkelig er sin families overhode, er initiativrik; han er ikke lat. Det er forståelig at han etter å ha arbeidet hardt en hel dag gjerne vil ha litt ro når han kommer hjem, kanskje mens han leser avisen. Ikke desto mindre tar han initiativet og ’planlegger og organiserer familiens virksomhet, akkurat som han planlegger sitt daglige arbeid. Han sørger for av og til å ta med barna ut på turer i week-endene og arrangere hyggekvelder for familien. Han tar også sin hustrus behov for avkobling i betraktning og planlegger kanskje av og til å gå ut en kveld sammen med henne. En slik far og ektemann blir virkelig høyt verdsatt og elsket.
Det er også et annet område hvor en mann som på rette måte er sin families overhode, må ta ledelsen, og det er når det gjelder å lære familien å elske og respektere den allmektige Gud. Han ber sammen med medlemmene av sin familie, tar dem regelmessig med på møter i den kristne menighet og påser at de alle deler med andre det de vet om Gud og hans hensikter. En mann som gjør dette, blir ikke bare elsket av sin familie, men oppnår også Jehovas gunst.