De unge, deres foreldre og den kristne menighet
SOM dere unge selv vet, kommer dere ofte opp i situasjoner da dere må treffe avgjørelser. Noen av dere har sikkert også lagt merke til at når dere treffer en forstandig avgjørelse, blir resultatet vanligvis godt. Men hvis det resonnement som ligger til grunn for avgjørelsen, ikke er fornuftig, kan det ødelegge hele livet for en. Hvor kan dere så få den hjelp dere trenger for å kunne løse de problemer som oppstår i livet? Dere foreldre, hva kan dere gjøre for å hjelpe de unge? I Bibelen har Jehova i sin kjærlighet gitt oss en veiledning som kan beskytte oss og være til varig gagn for oss.
Dere unge har kanskje før lest det som står i Ordspråkene 6: 20—22, men la oss likevel se på den formaning som blir gitt der, idet vi husker at løsningen på de problemer dere måtte stå overfor, meget godt kan finnes i disse ordene: «Bevar, min sønn, din fars bud og forlat ikke din mors lære! Bind dem alltid til ditt hjerte, knytt dem fast om din hals! Når du går, skal de lede deg; når du ligger, skal de verne deg, og når du våkner, skal de tale til deg.»
Gud har altså ikke overlatt dere unge til dere selv for at dere gjennom erfaringer og feiltagelser selv skal finne ut hvordan dere skal leve. Gud har i sin visdom ordnet det slik at dere under oppveksten får nyte godt av den beskyttelse som familieordningen gir. Deres foreldre, som har vært stilt overfor mange av de problemer som dere vil bli stilt overfor, er der for å veilede dere. Hvis dere gjør som Bibelen sier, og alltid legger dere deres foreldres råd på hjertet og følger deres veiledning, vil det hjelpe dere til å løse livets problemer. Dette er særlig tilfelle hvis deres foreldre er innvigd til Jehova Gud.
Når dere viser dyp respekt for deres jordiske foreldre, legger dere grunnvollen til et rett forhold til deres himmelske Far, Jehova Gud, og hans mor-lignende organisasjon. Hvis dere er lydige mot deres foreldre, er dette «velbehagelig i Herren», for det er i samsvar med hans vilje. — Kol. 3: 20.
Dere foreldre, som også ønsker å gjøre det som er «velbehagelig i Herren», gjør vel i å legge vekt på ikke bare å dele det dere selv har lært av livet, med deres barn, men også å hjelpe dem til å tilegne seg en nøyaktig kunnskap fra Guds Ord og en dyp verdsettelse av det. Det er dere fedre som har det største ansvar hva dette angår, for det er dere som ifølge Guds Ord er familiens overhode. I Efeserne 6: 4 sies det tydelig: «I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning!»
Dette krever både tid og krefter, og som familiefar må du samarbeide med din hustru. Det krever at dere regelmessig drøfter Guds Ord i hjemmet og tålmodig repeterer det som er blitt drøftet, for å være sikker på at det blir husket. (5 Mos. 6: 4—7) Som far må du hjelpe dine barn til å forstå nøyaktig hva Bibelen mener når den sier at en skal «fly ungdommens lyster», og hvorfor den sier at «om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham». (2 Tim. 2: 22; 1 Joh. 2: 15) Ja, du må hjelpe hvert enkelt medlem av familien til å anvende Bibelens prinsipper i de situasjoner de måtte komme opp i. Når familiefaren gjør det, blir resultatet en sterk familie som er til behag for Jehova. Hvis faren derimot unnlater å påta seg sitt ansvar hva dette angår, vil det snart oppstå mange problemer.
Det er også velbehagelig for Herren at familien overværer og tar del i de møter som den kristne menighet av Jehovas vitner holder, og at den deltar i forkynnelsen, ikke bare av og til, men regelmessig. Dette har kanskje allerede styrket din familie åndelig sett og knyttet familiemedlemmene nærmere sammen. Som du har sett, hjelper det å overvære og ta del i møtene hver enkelt til å være våken for sine forpliktelser overfor Gud, overfor de andre familiemedlemmer og overfor andre mennesker. Når hele familien benytter seg av disse muligheter for å bli åndelig oppbygd, får dere mer av Guds ånd, og alle blir i stand til å legge denne ånds frukter for dagen. På denne måten vil familien også være beskyttet mot å gi etter for fristelsen til å gjøre kjødets gjerninger og derved miste Jehovas godkjennelse. — Gal. 5: 19—24; Rom. 8: 8.
Hvem treffer avgjørelsene?
Dere unge som er blitt oppdratt i samsvar med det gode kristne livsmønster, vil som følge av dette ikke kunne bli forledet til å begå umoralske og kriminelle handlinger uten å vite at det er galt. Ettersom dere vet hva Bibelen sier om hvem som er familiens overhode, vet dere også at så lenge dere er mindreårige, er det deres far som har det avgjørende ord med hensyn til hva dere kan få lov til, og hva dere ikke kan få lov til. (Ordspr. 4: 1) Når det oppstår problemer, vet dere at dere bør henvende dere til ham for å få råd, og at dere deretter bør handle i samsvar med den veiledning han har gitt. Det kan være at andre barn av sine foreldre får lov til å gjøre noe dere ikke får lov til, og dere kjenner kanskje barn som benytter seg av å henvise til hva andre barn får lov til av sine foreldre, i den hensikt å få sine egne foreldre til å gi dem lov til det samme. Dere viser imidlertid at dere har et sunt, kristent syn på tingene, når dere i stedet villig retter dere etter deres foreldres avgjørelser, idet dere verdsetter den foranstaltning Gud har truffet til gagn for dere.
I de hjem hvor hustruen er en innvigd kristen, men mannen ikke er det, er situasjonen naturligvis mer komplisert. Men Bibelens prinsipper gjelder også i et slikt tilfelle. Det er mannen og faren som er familiens overhode, og det er i første rekke han som har ansvaret for barna. (Kol. 3: 18; 1 Pet. 3: 1) Barn i et slikt hjem bør ikke ignorere sin fars ønsker. Så lenge de er mindreårige, er det faren som har myndighet over dem. Samtidig gjør de vel i å følge sin mors eksempel hva gudhengivenhet angår. De bør gå med henne på møtene i den kristne menighet og bygge opp en sterk tro på Jehova Gud og hans rettferdige veier. I de tilfelle da faren ikke gir sine barn lov til å gå på disse møtene, kan de unge som ønsker å behage Jehova, lytte oppmerksomt til sin mor når hun snakker med dem hjemme om de bibelske prinsipper som de bør la seg lede av og bringe sine ønsker i samsvar med. — Ap. gj. 16: 1, 2.
Når det oppstår problemer
Ettersom barn i vår tid til stadighet er utsatt for dårlig påvirkning, bør foreldrene hele tiden være klar over hva deres barn foretar seg, slik at de kan lede dem på rette måte. Men hvis nå et barn trass i foreldrenes anstrengelser for å lede det på den rette vei kommer i dårlig selskap og oppfører seg på en måte som slett ikke sømmer seg for en kristen, hva skal en da gjøre?
Ettersom det er tale om en mindreårig, er det best at han sakker med sine foreldre og forteller dem nøyaktig hva som- har skjedd. Har deres barn så stor fortrolighet til dere foreldre at det villig kommer til dere og snakker med dere om sine problemer når de oppstår? Hvis det hadde fulgt deres råd; ville det sannsynligvis ikke ha kommet opp i denne vanskelighet i det hele tatt. Men noen unge mennesker må ha en alvorlig lærepenge før de blir klar over at deres foreldre virkelig forsøker å hjelpe og beskytte dem og ikke bare forsøker å hindre dem i å ha det morsomt.
Hvis dere som foreldre, etter å ha hørt hva som har skjedd, mener at noe bør gjøres for at det som deres barn har gjort, skal kunne gjøres godt igjen, står det til dere å ta hånd om saken og sørge for at det blir gjort. Hvis dere mener at det er på sin plass å komme med en unnskyldning eller å betale skadeserstatning, bør dere sørge for at det blir gjort. Det er deres plikt som foreldre å ta dere av saken, og hvis dere mener at barnet bør bli pålagt bestemte restriksjoner for å hindre at det gjentar den urette handlingen, er det noe som dere må fastsette. — Heb. 12: 9.
Det påhviler ikke de modne brødre som utgjør utvalget i den lokale menighet av Jehovas vitner, å oppdra barna og tukte dem og irettesette dem hver gang de kommer i vanskeligheter, ikke engang når barna er innvigde og døpte medlemmer av menigheten. Det er foreldrenes og da særlig farens plikt. Hvis imidlertid den handlemåte et barn følger, setter Jehovas folks menighet i et dårlig lys, bør foreldrene fortelle menighetsutvalget hva de har gjort for å ordne opp i saken. Men så lenge de tar seg av sine forpliktelser, vil ikke utvalget gripe inn. Hvis derimot foreldrene lar sine innvigde barn få oppføre seg tøylesløst og gjøre som de vil, og ikke gjør noe for å holde dem under kontroll, kan menighetsutvalgets medlemmer undersøke saken. De vil imidlertid i første rekke forsøke å gjøre dette gjennom foreldrene, ettersom det er de som er ansvarlige for barna. Men hvis foreldrene unnlater å holde barna i tømme etter at de har fått kjærlig veiledning, kan menighetens utvalg ta de nødvendige skritt overfor barna for å holde menigheten ren. Hvis en innvigd og døpt mindreårig fortsetter å begå alvorlige overtredelser og nekter å underkaste seg de restriksjoner som foreldrene har pålagt ham, vil menigheten utstøte ham.
En slik situasjon, som i åndelig henseende kan få alvorlige følger, behøver imidlertid aldri å oppstå. Menigheten, som lar seg lede av Bibelens prinsipper, ønsker ikke å blande seg opp i familiens anliggender, men den ønsker å styrke familiebåndene. Dere fedre bør nå ordne dere slik at dere kan vie hvert enkelt familiemedlems åndelige velferd tilbørlig oppmerksomhet, og således bidra til at alle blir sterke i troen og følger en handlemåte som er til ære for Gud. Dere unge bør gjøre det til en vane å fortelle deres foreldre hva dere gjør, søke råd hos dem og følge deres veiledning, ikke bare når det passer dere, men bestandig, for det er «velbehagelig i Herren». På den måten vil både de unge, deres foreldre og den kristne menighet fortsette å følge høye normer, noe som vil tilskynde andre til også å prise Gud. — 1 Pet. 2: 12.