«I det ytre har de gudsfrykt»
STILT overfor stadig mindre oppslutning forsøker kirkene desperat å samle medlemsmassene sine eller få litt liv i dem igjen. Men de fremgangsmåtene de tar i bruk, gjør ofte tingene verre. De utnytter den fornøyelsesorienterte mentaliteten. Hvordan det? Vi kan ta for oss noen få eksempler på hva kirkene gjør for å lokke folk til seg:
«I dag finnes det 3000 klovneevangeliseringsgrupper i De forente stater hvor en tar på seg løsneser og fargerike drakter for å tjene Gud,» melder bladet Time. Grupper som kaller seg ’Kristi narrer’ eller ’De hellige narrer’, danser, gjøgler, mimer og sykler i kirken og deler ut popcorn, sender opp ballonger og kaster konfetti på menigheten. En kongress som den kanadiske forening for utdannelse av prester holdt i Saskatoon i Canada, innbefattet et kurs i «kristen klovning» som et middel til å nå ut til folk.
«’Sørg for å få deres oppmerksomhet’ — en evangelist gjør det med karate.» Slik lød overskriften på en avisartikkel som omtalte «show-prekenene» til en reisende baptistpredikant. «Folk vil ikke komme hit og høre på en predikant som preker og forteller hva som er galt med dem,» forklarte han. «Men de vil komme og se en karateekspert.» Predikanten sa at de fleste blir sittende og høre på prekenen etter å ha sett showet. «Av og til er det jo en eller annen som går,» la han til, «men slett ikke så ofte.»
Under overskriften «Kirker bruker tryllekunster for å lokke til seg sognebarna» siterer avisen The Wall Street Journal en prest i Indiana i USA som sier: «Når en tryllekunstner bestiger prekestolen, vil folk som ikke har vist seg i kirken på flere måneder, komme til gudstjenestene.» Den tverrkirkelige sammenslutning av kristne tryllekunstnere anslår at det finnes over 1000 «trylleprester» i USA, og hver sommer arrangerer denne foreningen seminarer hvor disse kan lære seg nye tricks.
«Det strippes på prekestolen,» stod det i en avisomtale av noe som skjedde i en unitarkirke i Dallas i USA. Under søndagsgudstjenestene der opptrådte det en «eksotisk danserinne», og «da hun var ferdig, var det ikke annet igjen enn fikenbladet hennes og menighetens fantasi», stod det i reportasjen. Også barn overvar forestillingene sammen med kirkens 200 voksne medlemmer. «Jeg har ikke fått en eneste klage,» sa presten. «Det passet veldig godt inn i gudstjenesten vår.»
Dette er på ingen måte isolerte episoder som finner sted i noen merkelige sekter eller kulter. Det er de såkalte respektable, etablerte kirkene som tyr til disse påfunnene. I tillegg til klovner og tryllekunstnere benytter de seg av folkesangere, rockegrupper, magedanserinner, astronauter, filmstjerner og andre celebriteter for å prøve å bøte på den sviktende oppslutningen.
Men selv om noen «fortapte sjeler» finner veien til kirken som følge av dette, kan en spørre om de virkelig blir hjulpet til å «tjene Gud» dersom det som interesserer dem, er «eksotisk» dans eller et trylleshow? Blir de ikke isteden i enda høyere grad oppmuntret til å «foretrekke fornøyelser», og det med døyvet samvittighet siden de nå kan gjøre det med kirkens godkjennelse? Det kan virkelig sies at de er blitt mennesker som ’i det ytre har gudsfrykt, men fornekter dens kraft. — 2. Timoteus 3: 5
Profetien blir oppfylt
Alt dette fikk presten William Rauscher til å si: «I dag er altfor mange kirker blitt til rene fornøyelsessentrer istedenfor å være religiøse sentrer. Mye av det som nå går for å være religion ville ha gjort St. Paulus sjokkert.» Men nei, apostelen Paulus ville nok ikke ha blitt særlig sjokkert. Hvorfor ikke? Som vi har sett, ble han jo inspirert til å skrive at menneskene i de siste dager skulle «foretrekke fornøyelser framfor å tjene Gud».
Med uttrykket «foretrekke fornøyelser framfor å tjene Gud» (Nytt liv) henleder apostelen Paulus oppmerksomheten på det selvmotsigende og inkonsekvente og dermed også hyklerske ved disse menneskene. Selv om de fremdeles vil at religionen skal ha en viss plass i deres liv, har de satt fornøyelser i Guds sted og latt det være det de er glad i og gir seg hen til. Slik har de gjort fornøyelser til sin gud.
Den økende verdsliggjøringen og det forhold at oppslutningen om kirkene blir stadig mindre, er dessuten klare beviser for at vi lever i de siste dager av den nåværende tingenes ordning. Men ikke nok med det — dette viser også at vi nå lever helt ved slutten, i den avsluttende fase, av de siste dager.