Var din innvielse antagelig for Gud?

HVERT eneste år er det verden over en stor skare ydmyke mennesker som lærer Guds storslagne hensikter og rettferdige krav å kjenne. De innser sitt behov for å tjene den mektige Gud, Jehova, og de innvier sitt liv til ham og symboliserer sin innvielse ved å bli døpt eller nedsenket i vann. (Matt. 28: 1, 9, 20) På denne måten er hundretusenvis av mennesker fra alle samfunnslag blitt innvigde tjenere for Jehova Gud.

Av og til oppstår det imidlertid hos noen av disse innvigde tjenere for Gud spørsmål om hvorvidt deres dåp og innvielse er gyldig. Ettersom de nå forstår så meget mer av Guds hensikter, undres noen på om den innvielsen de foretok for flere år siden, var antagelig eller ikke. De spør seg selv: «Var min innvielse antagelig for Gud? Hvordan kan jeg avgjøre om den var gyldig? Hvor meget kunnskap måtte jeg ha på det tidspunkt? Hvis jeg ikke kan huske akkurat når jeg vendte meg til Gud i bønn og innvigde meg til ham, må jeg da bli døpt om igjen? Hvordan forholder det seg hvis de spørsmålene som nå stilles til dåpskandidatene, ikke ble stilt meg da jeg for flere år siden ble døpt? Vil det bety at jeg må bli døpt på nytt?»

Riktig underrettet

Mennesker som i årenes løp er blitt døpt av Jehovas vitner, har ingen grunn til å tro at de ikke forsto hva de gjorde da de ble døpt, eller at de før de ble nedsenket i vann, ikke ble underrettet om hva de var i ferd med å gjøre.

Det har alltid vært Selskapet Vakttårnets framgangsmåte ved stevner og i de lokale menigheter å sørge for at det blir holdt en tale om dåpen for alle interesserte før vanndåpen finner sted. Enhver foredragsholder som ble utnevnt av Selskapet Vakttårnet eller av de lokale menigheter, kom i sin tale med en forklaring om dåpen og dens betydning i overensstemmelse med det som inntil da var blitt kunngjort Selskapet Vakttårnets bøker og blad. Disse interesserte menneskene kunne dessuten ha lest slike artikler på egen hånd før sin innvielse.

Det at en ikke klart og tydelig husker akkurat hva en tenkte da en ble døpt for flere år siden, vil ikke si at en ikke visste hva vanndåpen betydde. Dårlig hukommelse beviser hverken det ene eller det andre. Det betyr ikke at en ikke visste hva en var i ferd med å gjøre ved å symbolisere sin innvielse.

Jehovas vitner har alltid tydelig forstått og forklart hva vanndåpen symboliserer, selv om de ikke alltid har benyttet de samme ordene. Tidligere ble det som vi nå kaller «innvielse», fra det engelske ordet «dedication», i de engelske publikasjonene kalt «consecration», som betyr «vigsling» eller «innvielse». I Charles Taze Russells bok The New Creation ble for eksempel ordet «consecration» benyttet. (I den dansk-norske oversettelsen Den nye Skabning ble dette ordet gjengitt med «innvielse».) I denne boken ble det redegjort for vanndåpens betydning, særlig med tanke på dem som utgjør Kristi symbolske legeme og har håp om himmelsk liv. Da tiden var inne til det, kom det imidlertid to artikler om dette emnet i Vakttårnet for 15. september 1952. Hovedartikkelen hadde tittelen «Innvielse til Gud og vigsling», og den etterfølgende artikkelen var kalt innvielse til liv i den nye verden». Disse artiklene viste at det som en gang ble kalt «vigsling» («consecration»), riktigere kunne gjengis med «innvielse» («dedication»). Siden den tid er ordet «innvielse» blitt benyttet.

En var imidlertid før 1952 blitt klar over at vanndåpen med sin symbolske betydning gjaldt både for dem som tilhører de «andre får», som har håp om å få leve i et jordisk paradis, og for dem som utgjør Kristi salvede legeme. På side 677 i boken «Babylon the Great Has Fallen!» God’s Kingdom Rules! står det: «Fra og med 1934 har imidlertid den salvede levning tydelig framhevet at disse ’andre får’ nå må foreta en fullstendig innvielse til Gud, symbolisere sin innvielse ved å bli døpt og deretter bli medvitner for Jehova sammen med hans levning. — Se Vagttaarnet for 15. oktober 1934, sidene 313 og 314, avsnittene 31—34.» Det ble således vist at vanndåpen også gjaldt for de «andre får». En hadde til stadighet den samme, rette forståelse av dens symbolske betydning.

Selskapet Vakttårnet fortsatte i alle sine publikasjoner å gjøre interesserte mennesker oppmerksom på at vanndåpen symboliserer vigsling eller, hva riktigere er, innvielse. I en kort beretning om det stevnet som ble holdt i Washington, D.C., fra 31. mai til 3. juni 1935, sto det på side 194 i The Watchtower for 1. juli 1935: «Det var omtrent 20 000 interesserte til stede. Blant disse var det mange av Jonadabskaren [de med jordisk håp], som symboliserte sin vigsling [consecration] ved å bli døpt.» Året etter, i 1936, utkom boken Rikdom, og på side 141 kunne en lese under undertittelen «Dåpen»: «Er det nødvendig for den som i nåværende tid bekjenner seg til å være av Jonadabskaren, et menneske som er rettsindig overfor Gud, å la seg døpe eller nedsenke i vann? Det vil være rett, og det er en nødvendig lydighetshandling av den som har innvigd seg [consecrated himself] . . . Det er en ytre bekjennelse av at den som blir døpt i vann, er gått inn på å gjøre Guds vilje.»

I året 1939 utkom boken Frelse, og på sidene 262, 264 og 265 sto det under undertittelen «Dåpen»: «Dåp eller nedsenkning i vann er et symbol eller ytre vitnesbyrd om at man helt har overgitt sin selviske vilje for å gjøre Guds vilje. . . . Dåpen er således en billedlig handling, et ytre vitnesbyrd om en overenskomst om å gjøre Guds vilje. . . . Dåpen kreves fordi det er en lydighetshandling, og det forlanges av alle som vil behage Gud, at de skal være lydige.»

Vagttaarnet for 1. februar 1942 inneholdt en beretning om Jehovas vitners stevne i St. Louis, Missouri, i 1941, og på side 45 sto det blant annet: «Aldri siden pinsedagen i år 33 e. Kr. er et så stort antall blitt døpt samme gang og på samme sted som et symbol på at de gjennom Kristus Jesus har innvigd seg til Jehova for å gjøre hans vilje. Det tok to timer å utføre denne tros- og lydighetshandling, så stort var antallet av de tilmeldte.» I sin dåpstale til alle disse kandidatene understreket taleren at vanndåpen var et symbol på vigsling eller, som vi nå vet, innvielse. Det var 3903 som ble døpt.

Det er derfor gjennom alle år til stadighet blitt understreket at vanndåpen er et symbol på ens beslutning om at en fra da av og for evig ønsker å være innvigd til Jehova gjennom Jesus Kristus. En ser således at allerede på et meget tidlig tidspunkt ble betydningen av innvielse og vanndåp klart forstått og framholdt for alle dem som ønsket å tjene Gud på den rette måten. Det at ordet «vigsling» ble skiftet ut med «innvielse», har ikke på noen måte påvirket betydningen og forståelsen av uttrykket, nemlig at det innebar et løfte til Gud om å gjøre hans vilje.

Spørsmål til dåpskandidatene

Det er mulig at det ved enkelte dåpsanledninger i de forløpne år ikke er blitt stilt spesielle spørsmål til dåpskandidatene angående deres tro, lydighet og innvielse, spørsmål som de skulle svare høyt på.a Det at en som holdt dåpsforedraget, ikke stilte slike spørsmål, og at dåpskandidatene derfor ikke kunne svare høyt og bekreftende på dem, gjør ikke den dåp ugyldig som ble foretatt ved den anledningen. Den avgjørende faktor i saken er at taleren framholdt dåpens betydning for de interesserte på rette måte, at de forsto saken, og at de av den grunn gikk til dåpsstedet, skiftet tøy og lot seg senke helt under vann.

Det er ingen grunn til at noen i dag skal tro at fordi de har vanskelig for å huske hva som skjedde for noen få eller flere år siden, visste de ikke hva de gjorde da de ble døpt. Alle deres handlinger beviser at de vel vitende om hva de gjorde, lot seg døpe i vann som et symbol på sin fullstendige innvielse til Jehova Gud idet de viste tro på Herren Jesus Kristus.

I The Watchtower for 1. oktober 1942 ble det på sidene 300—302 offentliggjort en artikkel som het «Dåp», og som sluttet slik: «For å vise at du gjør dette med bibelsk forståelse av dåpen, og at du er skikket til å bli døpt som en hengiven tjener for Herren, fullt ansvarlig overfor Ham, er det på sin plass at du før du blir døpt, svarer bekreftende på disse spørsmål: 1) Tror du på Jehova Gud, Faderen, og tror du på at ’frelsen hører Jehova til’, og at Kristus Jesus er hans Sønn, i hvis blod dine synder blir avtvettet, og gjennom hvem frelsen kommer til deg fra Gud? 2) Har du derfor bekjent dine synder for Gud og bedt om å bli renset gjennom Kristus Jesus og av den grunn vendt deg bort fra synd og fra verden og uten forbehold innvigd deg til Gud for å gjøre hans vilje? Dersom ditt svar er ja, er det et vitnesbyrd om at du er skikket til å bli døpt og bør bli døpt i lydighet mot Guds vilje.»

Det følgende nummer av The Watchtower, nemlig nummeret for 15. oktober 1942, inneholdt en beretning om det stevnet Jehovas vitner holdt i Cleveland i Ohio i dagene 18.—20. september 1942, og på side 319 ble det sagt angående søndag morgen, den 20. september: «Dagens program begynte klokken åtte med et foredrag om ’Dåp’, og 459 ble døpt i vann som et symbol på sin fullstendige innvielse til Herren. Det var en glede å se så mange unge mennesker som på denne måten ’tenkte på sin skaper i sin ungdoms dager’. Straks de var blitt døpt, sluttet de seg til de andre i felttjenesten.»

Spørsmålene som dåpskandidatene måtte svare på før de ble døpt, ble gjentatt i revidert form i Vakttårnet for 1. april 1946 etter hovedartikkelen om emnet «Dåpen — Hvorfor?», nemlig under overskriften «Spørsmål». Spørsmålene som ble trykt der, er i alt vesentlig de samme som stilles dåpskandidatene nå, og som det ventes at de høyt og tydelig skal svare bekreftende på før de kan bli døpt.

Selv om slike spørsmål som skulle besvares høyt, kan ha blitt utelatt i et dåpsforedrag før i tiden, betyr ikke det at de opplysningene som ble gitt, ikke bidro til å gi de interesserte nøyaktig underretning om hva de var i ferd med å gjøre. Selskapet Vakttårnets publikasjoner hadde lenge grundig redegjort for emnet, og de av dets representanter som holdt dåpsforedrag, hadde en inngående forståelse av hva dåpen innebar, og klargjorde emnet for sine tilhørere.

Personlig bønn

Noen sier at de ikke kan huske om de ba en spesiell personlig bønn da de innvigde seg, og de undres på om deres dåp av den grunn er ugyldig. En må være klar over at ikke alle bønner til Jehova Gud må bes mens en kneler i enrom hjemme. En kan be stille i sitt hjerte til Jehova uten at andre legger merke til det, og det kan en gjøre når en går på gaten eller står i nærheten av en annen, slik det var med Nehemias, som var kongens munnskjenk, og som sto i kongens nærhet da han ba. (Neh. 2: 3—5) Bare det at en ikke kan huske et bestemt øyeblikk da en besluttet å tilhøre Jehova Gud fra da av og til evig tid, og heller ikke kan huske om en ba en spesiell personlig bønn, betyr ikke at en ikke foretok en direkte innvielse til den allmektige Gud før sin dåp.

En må ganske visst treffe en avgjørelse om å la seg døpe før en blir nedsenket i vann som symbol på sin innvielse. Selve grunnen til at en treffer en slik avgjørelse, må være at en forstår hva vanndåpen er et symbol på, og hvilke forpliktelser som fra da av hviler på en. Ingen kommer uvitende til å bli døpt av Jehovas vitner bare fordi de tilfeldigvis befinner seg blant dåpskandidatene og blir ført av sted med dem ut i vannet og inn i hendene på den som døper.

Selv det at en skifter tøy og gjør seg klar til å gå ut i vannet for å bli døpt, er et vitnesbyrd om at en både overfor seg selv og alle dem som ser på, tilkjennegir at en har truffet en beslutning om for alltid å være innvigd til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. En slik beslutning er noe høytidelig, og den blir uten tvil truffet i en bedende sinnsstemning med tankene vendt mot Gud, som kan lese hjertet. Enten en traff en slik beslutning om å innvie seg lenge før den egentlige dåp i vann, eller den ble truffet under eller etter dåpsforedraget, vedblir det å være en kjensgjerning at en av hele sitt hjerte har innvigd seg innfor den allmektige Gud, og det er dette som har størst betydning.

Da apostelen Peter på pinsedagen sa til de jøder som det stakk i hjertet å høre de ord han forkynte, hva de måtte gjøre, fulgte de hans råd, angret, omvendte seg og ble døpt den dagen. (Ap. gj. 2: 37—41) De hadde liten tid før selve vanndåpen til å treffe en beslutning om å følge i Herren Jesu fotspor. De traff ikke denne beslutningen mens de knelte i enrom i sine egne hjem, for de hørte jo hjemme rundt omkring i det romerske verdensrike og til og med utenfor det. De traff sin beslutning like før vanndåpen, som Peter oppmuntret dem til å underkaste seg. De traff tydeligvis sin beslutning mens de sto foran apostlene, som den hellige ånd den dagen var blitt utgytt over.

Den stilling en inntok, hvor en var da en traff en beslutning om å innvie seg, eller om det skjedde i forbindelse med en bønn, som en godt kan huske, avgjør derfor ikke om det innvielsesløfte en ga, er gyldig eller ikke. Det som er det viktigste, er om en forsto at en innvigde seg til den høyeste Gud gjennom hans Sønn, Jesus Kristus, vår Frelser.

Å leve i samsvar med sitt innvielsesløfte

Når en innvier seg til Jehova Gud, lover en høytidelig å gjøre Guds vilje for all tid. I og med dåpen symboliserer en derfor sitt løfte om å fortsette å gjøre framskritt på den kristne vei. Alle som innvier sitt liv til Gud, er forpliktet til å fortsette på denne veien. De må leve i overensstemmelse med sin innvielse ved å gjøre det som Gud har befalt i sitt Ord. «Ofre Gud takksigelse og gi den Høyeste det du har lovt.» — Sl. 50: 14.

Det at en ikke lever i samsvar med sin innvielse, betyr ikke at selve innvielsen var ugyldig. Det betyr ganske enkelt at en ikke lever i samsvar med innvielsen! Det betyr at en unnlater å oppfylle sitt løfte, og ikke at en ikke har foretatt en korrekt innvielse og dåp. Guds Ord holder fram hvor alvorlig dette er: «Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover!» — Pred. 5: 3.

Hvis en har glidd bort fra troen eller har begått en alvorlig synd etter at en ble døpt, kan en derfor ikke ta det som et tegn på at ens innvielse er ugyldig, og at en derfor må døpes om igjen. Høyst sannsynlig var det ikke ens innvielse eller dåp det var noe galt med. Feilen ligger i at en har forsømt å leve i samsvar med sitt løfte om å gjøre Guds vilje.

Hvis noen i dag blir klar over at de gjør det som er ondt, eller at de gjorde det på et eller annet tidspunkt etter dåpen, bør de ikke straks tro at de må bli døpt på nytt for å rette på situasjonen. Det vi må gjøre for å bringe vårt forhold til Jehova i orden igjen, er å bekjenne våre synder i bønn til Jehova og for det dømmende utvalg i menigheten, som vil behandle saken under bønn og i samsvar med Bibelen. (1 Joh. 1: 9; Jak. 5: 16) Enhver irettesettelse som gis, vil være til gagn både for den som har bekjent sin synd, og for hele menigheten.

Det er imidlertid noe helt annet hvis en person begikk alvorlige synder da han foretok sin «innvielse» og sin dåp og til og med fortsatte med det etterpå. Hvis han på det tidspunkt levde i synd ved til stadighet å gjøre seg skyldig i forseelser, selv om han sluttet med det en tid etter sin dåp og gjorde framskritt i tjenesten for Jehova, var han i en uren tilstand overfor Jehova da han ble døpt. En slik dåp ville være ugyldig fordi den ikke fulgte etter en rett innvielse. Hvis han nå har vendt seg bort fra sin synd, angret, omvendt seg og innvigd seg til Jehova Gud, bør han la seg døpe på nytt.

Hvis en som ønsker å bli en døpt kristen, lever et liv som, hvis en allerede var innvigd, ville føre til at en ble utestengt eller utstøtt fra den kristne menighet, er en ikke skikket til å bli døpt. En må bringe sitt liv i harmoni med den Høyestes rettferdige krav før en framstiller seg for ham for å innvie seg og bli døpt. — 1 Kor. 6: 9—11.

Større forståelse er å vente

Av alt det foregående kan vi se at den nye verdens samfunn av Jehovas vitner alltid meget omhyggelig har bestrebet seg på å få alle dåpskandidatene til å forstå at de blir nedsenket i vann utelukkende fordi de for kortere eller lengre tid siden har besluttet å tilhøre Jehova Gud og følgelig av fornuftige og vel overveide grunner har innvigd seg til Gud idet de viser tro på Jesus Kristus.

En bør derfor ikke nære tvil om hvorvidt en hadde en rett forståelse av saken da en ble døpt. Da en framstilte seg for å bli døpt sammen med andre dåpskandidater, hadde en etter all sannsynlighet tilstrekkelig kunnskap til å vite hva en gjorde, noe som vil si at ens innvielse og dåp var gyldig.

Det ventes av de kristne at de etter hvert som tiden går, vokser i kunnskap om og forståelse av Guds hensikter og krav. Det er derfor naturlig at en på det tidspunkt da en blir døpt, ikke har det samme mål av kunnskap og den forståelse av de forskjellige emner som en vil oppnå etter at en i flere år har gjort framskritt og gått fram mot kristen modenhet. Selv Herren Jesus gikk etter sin dåp i Jordan-elven og etter at han hadde fått den hellige ånd fra himmelen, ut i Judeas ørken og tilbrakte 40 døgn der for å utvide sin forståelse av hva hans innvielse, som vanndåpen var et symbol på, i virkeligheten krevde av ham. Det at han etter de 40 døgn hadde en bedre forståelse av hva hans innvielse innebar, betyr ikke at hans innvielse til Jehova Gud ikke var gyldig. Da Jesus oppga sin gjerning som tømmermann i Nasaret og gikk til døperen Johannes ved Jordan-elven for å symbolisere sin innvielse, visste han hvorfor han gjorde det. Men han vokste også i kunnskap og forståelse etter hvert som tiden gikk.

Vi bør være takknemlige over den åndelige vekst og økte forståelse Gud gir gjennom sin ånd, sitt Ord og sin organisasjon. Dette hjelper oss til trofast å leve i samsvar med vårt innvielsesløfte. Men bare fordi vi hadde en forholdsvis beskjeden forståelse og verdsettelse av hva innvielsen betydde, da vi ble døpt, bør vi ikke tro at vi må bli døpt på nytt etter at vi har fått en dypere og mer nøyaktig forståelse av innvielsens og dåpens betydning. Vi bør med et likevektig sinn gjenkalle i erindringen alle de opplysningene som i flere tiår både i trykt form og gjennom det talte ord har klargjort saken for oss, og ikke la en dårlig hukommelse skape usikkerhet i vårt sinn og hjerte.

Det vi bør få en stadig bedre forståelse av etter hvert som tiden går, er det alvorlige ansvar som vi har fått ved å innvie vårt liv til Gud. Vi bør gjøre alt vi kan for i oppriktighet og med iver å fornye vår beslutning om å leve i samsvar med vår innvielse til den høyeste Gud, Jehova, og på denne måte etterligne hans trofaste Sønn, Jesus Kristus. — 1 Pet. 2: 21.

[Fotnote]

«1) Har du angret din synd og gjort godt igjen alt hva du har formådd, og stoler du på Kristi offers fortjeneste som tilstrekkelig til dine synders forlatelse og som grunnlag for din rettferdiggjørelse?

«2) Har du foretatt en full innvielse av deg selv med alle de evner du er i besittelse av — talenter, midler, tid, innflytelse — alt overgitt til Herren for å brukes trofast i hans tjeneste like inntil døden?»

Etter at kandidatene hadde svart bekreftende, pleide han å si: «På grunnlag av denne bekjennelse anerkjenner vi deg som et medlem av troens husstand og rekker deg som sådan samfunns høyre hånd, ikke i noen sekts, eller noe partis, eller noen trosbekjennelses navn, men i gjenløserens navn, vår herliggjorte Herres og hans trofaste etterfølgeres navn.» — Se Vagt-Taarnet for juni 1913, side 96, spalte 2, under overskriften «Usekteriske spørsmål».

Andre som holdt dåpsforedrag, pleide å følge den samme framgangsmåte overfor dåpskandidatene.