Noe som er verre enn AIDS
«Testene var positive. Du har AIDS.» Disse ordene fra legen svirret rundt i hodet på meg da jeg la på telefonrøret en dag i fjor. Om jeg bare hadde lyttet til Guds veiledning og fulgt den! Da kunne jeg ha sluppet dette.
JEG ble oppdratt som et av Jehovas vitner i staten Washington, og foreldrene mine sørget for at jeg visste hva Guds krav gikk ut på. Så det kom som litt av en overraskelse på mange da jeg begynte å leve stikk i strid med den oppdragelsen jeg hadde fått.
Ønsket om å bli likt av de andre på skolen ble en besettelse hos meg. Jeg prøvde alt mulig for å bli godtatt. Det hjalp ikke, så da jeg var 15 år, kom jeg til at alt var håpløst. Jeg prøvde til og med å begå selvmord.
Jeg begynte å bruke tobakk og marihuana, for jeg trodde det ville gjøre situasjonen bedre. Men det gjorde det ikke. Etter en tid bestemte jeg meg for å forlate Jehovas organisasjon og søke lykken andre steder. Jeg sa ifra til skolekameratene mine at jeg ikke var et av Jehovas vitner lenger, og det så ut som om de likte det.
En umoralsk, skiftende tilværelse
Etter hvert fikk jeg meg en jobb og også en leilighet i et slumkvarter, hvor alle fyllikene og de prostituerte holdt til. De fortalte meg hvor lett det var å gjøre penger på å være prostituert. Med deres hjelp tok det ikke lang tid før jeg hadde lært knepene. Nå var jeg ikke lenger en som ville være likt av alle og ville være lykkelig, men en som ble brukt av alle og var svært ulykkelig.
Jeg ville forandre meg, flytte hjem igjen og begynne på nytt. Jeg savnet foreldrene mine og det livet jeg hadde før. Så jeg bad til Jehova om hjelp. Det vanskeligste var å gå til foreldrene mine og be dem tilgi meg. Jeg var takknemlig for at de følte at de kunne gjøre det.
De kristne eldste hadde et møte med meg, og jeg gav uttrykk for at jeg gjerne ville bli gjenopptatt i menigheten. Det var ikke lett, verken for dem eller for meg. Jeg hadde ikke bare problemer med bivirkningene av narkotikamisbruket, men jeg hadde også fått en alvorlig kjønnssykdom. Legen sa at hvis jeg hadde ventet bare én måned til, hadde jeg dødd. Sånn som jeg hadde rotet til livet mitt!
Med tiden ble jeg gjenopptatt, og jeg giftet meg med en ung kvinne fra en nabomenighet. Situasjonen så lysere ut. Men likevel satte jeg ikke pris på Jehovas kjærlighet. Jeg prøvde å gjøre tingene på egen hånd istedenfor å stole på at han ville gi meg styrke.
Mindre enn to år senere ble jeg skilt, og jeg ble utstøtt igjen for umoral. Jeg hadde rotet meg bort i noen verdslige. Det var helt uskyldig til å begynne med, men den bibelske advarselen viser seg alltid å være riktig: «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.» — 1. Korinter 15: 33.
Jeg synker dypt igjen
Jeg tenkte jeg ikke såret familien så mye hvis jeg flyttet langt vekk. Jeg hadde ingen vanskeligheter med å skaffe meg jobb og finne et sted å bo i San Francisco i California. En narkotikahandler tilbød meg jobb — å distribuere narkotika. Jeg tilhørte også hans elitegruppe som gratis fikk prøve alle de nye stoffene som kom. Jeg nøt nå en annen slags popularitet. Alle som kjente meg (og det var temmelig mange), visste at jeg hadde narkotika. De kom bort til meg på gaten og i barene og kom til og med til meg på arbeidet, fordi de ville kjøpe narkotika av meg.
Det varte ikke lenge før jeg begynte å leve et umoralsk liv igjen. Det fikk meg til å føle at jeg ble likt. Og jeg ble godt likt. Jeg lærte å bruke andre mennesker gjennom sex for å få det jeg ville ha. I mange år levde jeg på denne måten.
Jeg husker godt at jeg en gang fikk ekstremt høy feber og ble svært svak. Legen visste ikke hva som feilte meg. Etter hvert gikk det over. Jeg skulle ikke få vite hva det var, før tre år senere.
På denne tiden begynte jeg også å få problemer med demonene. En gang ble jeg til og med angrepet. Jeg følte at en demon prøvde å komme inn i kroppen min. Det var en kamp å få fram noen ord. Jeg prøvde og prøvde, til jeg til slutt klarte å rope: «Hjelp meg, Jehova!» Demonen ble borte med en gang.
Tenk deg hvordan jeg følte meg! Her levde jeg i grov umoral og tenkte bare på meg selv, og likevel var jeg frekk nok til å rope på Jehova om hjelp! Jeg var så skamfull. Hvordan hadde jeg kunnet gå ut ifra at Jehova ville hjelpe meg? Jeg ble dypt deprimert. Jeg utsatte bevisst livet mitt for fare. Jeg ville at noen skulle drepe meg.
Jeg vil forandre meg
En dag jeg var på fest med noen venner, begynte vi å snakke om verdensforholdene. Da de spurte hva jeg mente om framtiden, begynte jeg faktisk å fortelle dem om Guds hensikt med jorden og menneskene. De ble helt forundret. Men en av dem ble temmelig irritert på meg og kalte meg hykler. Han hadde helt rett. Jeg førte en dobbelttilværelse. Men innerst inne visste jeg at Jehova er vår eneste frelse, og at der vi bør være, er i hans organisasjon.
På denne tiden begynte mitt og mine venners liv å forandre seg. Mange av vennene mine fikk AIDS. Det var vondt å se mennesker som en gang hadde vært sunne og friske, sakte bli svakere og svakere og så dø. Jeg følte meg så hjelpeløs når jeg trøstet dem. Det var spesielt frustrerende siden jeg visste om en bedre måte å leve på. Jeg visste da at jeg gjerne ville komme tilbake og bli omfattet av Jehovas kjærlighet. Men hvordan?
Jeg begynte å be Jehova om hjelp. Det var så vanskelig å gjøre det. Jeg følte meg så skamfull og skitten. En dag ringte min tante, som jeg ikke hadde sett på over ni år. Hun ville komme og besøke meg. Selv om hun ikke hadde samme tro som foreldrene mine, sa jeg til henne at jeg ville forandre livet mitt og bli et av Jehovas vitner igjen. Hun kunne se at jeg var oppriktig, og ville hjelpe meg.
Den lange veien tilbake
Min tante sa at jeg kunne få bo hos henne til jeg kom meg på bena igjen. Da hun spurte om det ville hjelpe, stod jeg bare der og gråt. Jeg visste at dette var den muligheten jeg trengte for å komme meg ut av det, så jeg forlot mine tidligere venner. De neste månedene hadde jeg det ikke lett, men jeg var overbevist om at Jehova ville hjelpe meg til å komme igjennom det. Jeg tror Malaki 3: 7 gjelder her: «Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere, sier Herren, Allhærs Gud.»
Jeg snakket med de eldste like etter at jeg hadde flyttet. Jeg fortalte dem alt om meg selv, og at jeg virkelig ønsket å tjene Jehova. Både de og jeg visste at jeg overhodet ikke kunne bli gjenopptatt over natten. Jeg hadde et dårlig rulleblad. Men denne gangen var jeg bestemt. Hver dag og hver natt bad jeg hele tiden til Jehova om hans hjelp. Før tenkte jeg at jeg var et svakt menneske. Hvis jeg skal klare meg selv, er jeg vel det. Men når en får hjelp av Jehova, er det forbausende hvor sterk en kan bli.
Jeg hadde brukt narkotika i så mange år for å klare det daglige liv. Nå måtte jeg greie meg uten. Jeg var redd. Jeg var redd for store forsamlinger, og jeg ble syk hvis jeg var for lenge blant mange mennesker. Samtidig prøvde jeg også å slutte å røyke etter å ha vært vant til å røyke nesten fire pakker om dagen. Det eneste som hjalp meg til å komme meg igjennom alt dette, var bønn og det at jeg hele tiden minnet meg selv om at det behaget Jehova at jeg forandret livet mitt. Jeg fant også trøst og fred i å komme regelmessig på møtene. Selv om jeg ikke kunne snakke med noen, fordi jeg var utstøtt, følte jeg den kjærlighet og varme som mine framtidige åndelige brødre og søstre la for dagen der.
Et års tid etter at jeg hadde forandret livet mitt, fant Jehova det passende å tilskynde sine tjenere til å gjenoppta meg i hans organisasjon. Han visste nøyaktig når jeg kunne ønskes velkommen tilbake. Han lar en ikke bli prøvd mer enn en kan klare. Kort tid senere fikk jeg telefonen fra den legen som sa at jeg hadde AIDS. Det som står i Galaterne 6: 7, er virkelig sant: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.»
Først gråt jeg. Alle slags tanker fór gjennom hodet mitt. Jeg så for meg det ene bildet etter det andre fra min fortid. Jeg hadde selv sett hva denne sykdommen gjør med et menneske, og hvordan andre reagerer overfor dem som har den. Så dum jeg hadde vært, som hadde trodd at verden har noe å tilby! Og sånn som jeg hadde sløst bort verdifull tid!
Tilfreds, selv om jeg har AIDS
Jeg vet at det finnes unge mennesker som befinner seg i samme situasjon som jeg var i, som gjerne vil bli godtatt av verdslige kamerater. Tro ikke at akkurat det som skjedde med meg i verden, ikke kommer til å skje med deg hvis du ikke bryr deg om Guds veiledning. Satan lokker kanskje på forskjellige måter, men resultatene er alltid de samme.
Men jeg har også lært at uansett hvor dårlig menneske du er blitt, eller hvilke gale ting du har gjort, vil Jehova Gud hjelpe deg og tilgi deg hvis du oppriktig ønsker å behage ham, og hvis du ber oppriktig til ham.
Hvordan det kommer til å gå med meg, er jeg egentlig ikke så opptatt av mer. Jeg blir selvfølgelig litt nedfor av og til, men det går fort over. Det eneste jeg er opptatt av nå, er å behage Jehova. Det er først og fremst han som gir meg glede og trøst. Jeg vet at hvis jeg gjør alt jeg kan for å behage ham, vil han ta seg godt av meg og elske meg.
Jeg er så takknemlig for at jeg er tilbake blant Jehovas folk, for selv om jeg skulle dø før han opphøyer seg selv i Harmageddon, har jeg håpet om en oppstandelse. Tro meg, å leve uten Jehovas kjærlighet og gunst er mye verre enn å ha AIDS. — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 13]
Ønsket om å bli likt av andre ble en besettelse