Vår tjeneste som forkynnere av Guds fred
«Hvor vakre på fjellene er ikke føttene til . . . den som forkynner fred.» — JESAJA 52: 7.
1, 2. a) Hvilket godt budskap skulle bli forkynt ifølge Jesaja 52: 7? b) Hva betydde Jesajas profetiske ord i det gamle Israels tilfelle?
DET finnes et godt budskap som må forkynnes! Det er et budskap om fred — virkelig fred. Det er et budskap om frelse som har med Guds rike å gjøre. For lang tid siden skrev profeten Jesaja om dette budskapet, og hans ord er blitt bevart fram til vår tid i Jesaja 52: 7. Der leser vi: «Hvor vakre på fjellene er ikke føttene til den som bringer godt budskap, den som forkynner fred, den som bringer godt budskap om noe bedre, den som forkynner frelse, den som sier til Sion: ’Din Gud er blitt konge!’»
2 Jehova inspirerte sin profet Jesaja til å skrive ned dette budskapet til gagn for det gamle Israel og til gagn for oss som lever i dag. Hva betyr det? Da Jesaja skrev disse ordene, var muligens folket i det nordlige riket, Israel, allerede blitt ført i landflyktighet av assyrerne. Senere skulle innbyggerne i det sørlige riket, Juda, bli ført i landflyktighet til Babylon. Det var en tid da nasjonen opplevde hjertesorg og store omveltninger fordi de ikke hadde vært lydige mot Jehova og derfor ikke hadde fred med Gud. Som Jehova sa til dem, var deres syndige handlemåte blitt årsak til et skille mellom dem og deres Gud. (Jesaja 42: 24; 59: 2—4) Men gjennom Jesaja forutsa Jehova at Babylons porter med tiden skulle åpne seg. Guds folk skulle få frihet til å vende tilbake til sitt hjemland og gjenoppbygge Jehovas tempel. Sion skulle bli gjenoppbygd, og folket skulle igjen tilbe den sanne Gud i Jerusalem. — Jesaja 44: 28; 52: 1, 2.
3. Hvorfor var løftet om Israels gjenopprettelse også en profeti om fred?
3 Dette løftet om utfrielse var også en profeti om fred. Når israelittene kom tilbake til det landet Jehova hadde gitt dem, ville det være tydelig at Gud viste dem barmhjertighet, og at de angret. Det ville vise at de hadde fred med Gud. — Jesaja 14: 1; 48: 17, 18.
«Din Gud er blitt konge!»
4. a) I hvilken forstand kunne det sies i 537 f.v.t. at ’Jehova var blitt konge’? b) Hvordan ledet Jehova begivenhetene til gagn for sitt folk i tiden deretter?
4 Da Jehova utfridde sitt folk i 537 f.v.t., kunne det med rette kunngjøres for Sion: «Din Gud er blitt konge!» Jehova er riktignok «evighetens Konge». (Åpenbaringen 15: 3) Men denne utfrielsen av hans folk var en helt ny tilkjennegivelse av hans overherredømme. Det som skjedde, viste på en slående måte at hans makt var totalt overlegen babylonerrikets makt, selv om dette var det mektigste menneskelige verdensrike verden til da hadde sett. (Jeremia 51: 56, 57) Fordi Jehovas ånd var i virksomhet, ble andre sammensvergelser mot hans folk gjort til intet. (Ester 9: 24, 25) Jehova grep inn gang på gang, på forskjellige måter, for å få Medo-Persias konger til å handle i samsvar med hans suverene vilje. (Sakarja 4: 6) De interessante begivenhetene som fant sted på den tiden, er omtalt i de bibelske bøkene Esra, Nehemja, Ester, Haggai og Sakarja. Og hvor trosstyrkende er det ikke å lese dem!
5. Hvilke viktige hendelser beskriver Jesaja 52: 13 til 53: 12?
5 Det som skjedde i 537 f.v.t. og i tiden deretter, var imidlertid bare en begynnelse. Like etter profetien om gjenopprettelse i kapittel 52 skrev Jesaja om Messias’ komme. (Jesaja 52: 13 til 53: 12) Ved hjelp av Messias, som viste seg å være Jesus Kristus, skulle Jehova tilveiebringe et budskap om utfrielse og fred som var av enda større betydning enn det som skjedde i 537 f.v.t.
Jehovas fremste forkynner av fred
6. Hvem er Jehovas fremste forkynner av fred, og hvilket oppdrag anvendte han på seg selv?
6 Jesus Kristus er Jehovas fremste forkynner av fred. Han er Guds Ord, Jehovas personlige Talsmann. (Johannes 1: 14) En tid etter at Jesus var blitt døpt i Jordan, gikk han i overensstemmelse med dette inn i synagogen i Nasaret og reiste seg og leste fra Jesaja, kapittel 61, om sitt oppdrag. Dette skriftstedet viste tydelig at det han var sendt ut for å forkynne, omfattet «frigivelse», at ’blinde skulle få synet igjen’, og at folk skulle få mulighet til å komme i et antagelig, et godkjent, forhold til Jehova. Men Jesus gjorde mer enn å forkynne et budskap om fred. Gud hadde også sendt ham for å tilveiebringe grunnlaget for varig fred. — Lukas 4: 16—21.
7. Hva innebærer den fred med Gud som det er mulig å oppnå gjennom Jesus Kristus?
7 Da Jesus ble født, var det en mengde engler som viste seg for noen hyrder i nærheten av Betlehem og lovpriste Gud og sa: «Ære til Gud i høydene der oppe, og på jorden fred blant mennesker som har hans velvilje.» (Lukas 2: 8, 13, 14) Ja, de som Gud viste velvilje, ville oppnå fred fordi de viste tro på den foranstaltningen han traff gjennom sin Sønn. Hva ville det innebære? Det ville innebære at mennesker, selv om de var født som syndere, kunne komme i en ren stilling innfor Gud, et godkjent forhold til ham. (Romerne 5: 1) De kunne få en indre ro, en fred, som ikke kan oppnås på noen annen måte. Til Guds fastsatte tid skulle mennesker frigjøres fra alle virkningene av den synd de har fått i arv fra Adam, deriblant sykdom og død. Folk skulle ikke lenger være blinde eller døve eller lamme. Frustrerende svakheter og hjerteskjærende mentale lidelser skulle bli borte for bestandig. Det ville bli mulig å glede seg over evig liv i fullkommenhet. — Jesaja 33: 24; Matteus 9: 35; Johannes 3: 16.
8. Hvem kan få del i Guds fred?
8 Hvem kan få del i denne freden? Det kan alle som viser tro på Jesus Kristus. Apostelen Paulus skrev at ’Gud fant det godt å forlike alle andre ting med seg selv igjen ved Kristus ved å stifte fred ved det blod Jesus utgjøt på torturpælen’. Han tilføyde at denne forlikelsen skulle omfatte «de ting som er i himlene» — det vil si de som skulle bli Kristi medarvinger i himmelen. Den skulle også omfatte «de ting som er på jorden» — det vil si de som skulle få anledning til å leve evig her på jorden når den fullt ut er blitt et paradis. (Kolosserne 1: 19, 20) Fordi de benytter seg av verdien av Jesu offer, og fordi de av hjertet er lydige mot Gud, kan alle disse glede seg over et nært vennskap med Gud. — Jevnfør Jakob 2: 22, 23.
9. a) Hvilke ringvirkninger har fred med Gud? b) Hvilken myndighet har Jehova gitt sin Sønn med tanke på at det skal bli varig fred overalt?
9 Tenk over hvor viktig det er å ha en slik fred med Gud. Hvis vi har fred med Gud, kan vi også ha varig og sann fred med andre. Fred med Jehova er grunnlaget for virkelig fred på jorden. (Jesaja 57: 19—21) Det er svært passende at Jesus Kristus blir omtalt som ’Fredsfyrsten’. (Jesaja 9: 6) Gjennom ham kan mennesker bli forlikt med Gud, og Jehova har også gitt ham myndighet til å herske. (Daniel 7: 13, 14) Når det gjelder følgene av Jesu herredømme over menneskeheten, lover Jehova: «Det skal ikke være noen ende . . . på freden.» — Jesaja 9: 7; Salme 72: 7.
10. Hvordan tjente Jesus som et eksempel ved sin forkynnelse av Guds budskap om fred?
10 Hele menneskeheten trenger å få høre Guds budskap om fred. Jesus var selv et godt eksempel ved å forkynne det nidkjært. Han forkynte i tempelområdet i Jerusalem, oppe i fjellskråningen, langs veien, for en samaritansk kvinne ved en brønn og i folks hjem. Overalt hvor det var folk, skapte Jesus anledninger til å forkynne om Guds rike. — Matteus 4: 18, 19; 5: 1, 2; 9: 9; 26: 55; Markus 6: 34; Lukas 19: 1—10; Johannes 4: 5—26.
Opplært til å vandre i Kristi fotspor
11. Hvilket arbeid lærte Jesus disiplene å utføre?
11 Jesus lærte disiplene å forkynne Guds budskap om fred. Akkurat som Jesus var Jehovas «trofaste og sanne vitne», forstod de at også de hadde et ansvar med hensyn til å vitne. (Åpenbaringen 3: 14; Jesaja 43: 10—12) De så hen til Kristus som sin Leder.
12. Hvordan viste Paulus hvor viktig forkynnelsesarbeidet er?
12 Apostelen Paulus drøftet hvor viktig forkynnelsesarbeidet er. Han skrev: «Skriften sier jo: ’Ingen som tror på ham, skal bli skuffet.’» Det betyr at ingen som viser tro på Jesus Kristus som den Jehova har gjort til frelsens Hovedformidler, skal bli skuffet. Og ingen vil bli holdt utenfor på grunn av sin etniske bakgrunn, for Paulus tilføyde: «Det er nemlig ingen forskjell på jøde og greker, for over alle er det den samme Herre, som er rik overfor alle som påkaller ham. For ’enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst’.» (Romerne 10: 11—13) Men hvordan skulle folk få greie på at dette var mulig?
13. Hva var det behov for hvis folk skulle få høre det gode budskap, og hvordan reagerte de kristne i det første århundre på dette behovet?
13 Paulus tok opp det behovet som forelå, ved å stille noen spørsmål som hver enkelt av Jehovas tjenere gjør vel i å tenke over: «Hvordan kan de påkalle ham som de ikke har kommet til tro på? Og hvordan kan de komme til tro på ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er blitt utsendt?» (Romerne 10: 14, 15) Beretningen om de første kristne utgjør et talende vitnesbyrd om at menn og kvinner, unge og gamle, fulgte det eksemplet Kristus og apostlene foregikk med. De ble ivrige forkynnere av det gode budskap og etterlignet Jesus ved å forkynne for folk hvor som helst de traff dem. Fordi de ønsket at alle skulle få høre, forkynte de både på offentlige steder og fra hus til hus. — Apostlenes gjerninger 17: 17; 20: 20.
14. Hvordan viste det seg å stemme at «føttene» til dem som forkynte det gode budskap, var «vakre»?
14 Det var selvfølgelig ikke alle som tok vennlig imot kristne forkynnere. Men det Paulus siterte fra Jesaja 52: 7, passet likevel. Etter at han hadde stilt spørsmålet: «Hvordan kan de forkynne hvis de ikke er blitt utsendt?», fortsatte han: «Som det står skrevet: ’Hvor vakre er ikke føttene til dem som forkynner et godt budskap om gode ting!’» Det er vel de færreste av oss som betrakter føttene våre som særlig vakre. Hva betyr så dette verset? Det er som regel føttene som frakter oss omkring når vi går ut for å forkynne. Føttene representerer i virkeligheten personen. Og vi kan være sikker på at for mange av dem som fikk høre det gode budskap av apostlene og andre disipler av Jesus Kristus i det første århundre, var disse første kristne i høy grad et vakkert syn. (Apostlenes gjerninger 16: 13—15) Og ikke bare det — de var også verdifulle i Guds øyne.
15, 16. a) Hvordan viste de første kristne at de virkelig var forkynnere av fred? b) Hva kan hjelpe oss til å utføre vår tjeneste på den samme måten som de kristne i det første århundre?
15 Jesu etterfølgere forkynte et fredens budskap, og de forkynte det på en fredelig måte. Jesus gav disiplene disse instruksene: «Hvor dere kommer inn i et hus, skal dere først si: ’Måtte dette hus ha fred.’ Og hvis det er en fredens venn der, skal deres fred hvile over ham. Men hvis ikke, skal den vende tilbake til dere.» (Lukas 10: 5, 6) Sja·lọhm, som betyr «fred», er en tradisjonell jødisk hilsen. Men de instruksene Jesus gav, omfattet mye mer. Som «ambassadører i Kristi sted» kom hans salvede disipler med denne oppfordringen til folk: «Bli forlikt med Gud.» (2. Korinter 5: 20) I samsvar med Jesu instrukser snakket de med folk om Guds rike og hva det kunne bety for dem som enkeltpersoner. De som hørte på dem, ble velsignet. De som avviste budskapet, gikk glipp av velsignelsene.
16 Jehovas vitner utfører sin tjeneste på den samme måten i dag. Det gode budskapet som de kommer med til folk, er ikke deres eget; det tilhører Ham som har sendt dem. Deres oppgave er å overbringe det. Hvis folk tar imot det, kan de se fram til store velsignelser. Hvis de avviser det, avviser de fred med Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. — Lukas 10: 16.
Fredelige i en urolig verden
17. Hvordan bør vi opptre selv når vi blir utskjelt, og hvorfor?
17 Uansett hvordan folk reagerer, er det viktig at Jehovas tjenere husker at de er forkynnere av Guds fred. Folk i verden kaster seg ofte ut i opphissede diskusjoner og gir uttrykk for sitt sinne ved å komme med bitende bemerkninger eller ukvemsord overfor dem som irriterer dem. Kanskje noen av oss gjorde det tidligere. Men hvis vi har tatt på den nye personlighet og ikke lenger er en del av verden, vil vi ikke etterligne deres oppførsel. (Efeserne 4: 23, 24, 31; Jakob 1: 19, 20) Uansett hvordan andre oppfører seg, følger vi dette rådet: «Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.» — Romerne 12: 18.
18. Hvordan bør vi reagere hvis en myndighetsperson inntar en streng holdning til oss, og hvorfor?
18 På grunn av vår forkynnergjerning kan det fra tid til annen hende at vi blir stilt overfor myndighetspersoner. I kraft av sin myndighet krever de kanskje at vi forklarer hvorfor vi gjør visse ting, eller hvorfor vi ikke tar del i en bestemt virksomhet. De vil kanskje vite hvorfor vi forkynner det budskapet vi forkynner — et budskap som avslører falsk religion og forteller om enden for den nåværende tingenes ordning. Vår respekt for Kristi eksempel får oss til å opptre med et mildt sinn og dyp respekt. (1. Peter 2: 23; 3: 15) Slike myndighetspersoner er ofte utsatt for press fra presteskapet eller kanskje fra sine egne overordnede. Et mildt svar kan hjelpe dem til å forstå at vår virksomhet ikke utgjør noen trussel mot dem eller mot freden i samfunnet. Dermed blir vi møtt med respekt og framkaller en samarbeidsvillig og fredelig ånd hos dem som godtar svaret. — Titus 3: 1, 2.
19. Hva slags virksomhet er Jehovas vitner aldri med på?
19 Jehovas vitner er kjent verden over som mennesker som ikke tar del i verdens stridigheter. De engasjerer seg ikke i denne verdens rasemessige, religiøse og politiske konflikter. (Johannes 17: 14) Fordi Guds Ord sier at vi skal ’underordne oss under de høyere myndigheter’, vil vi ikke engang tenke på å delta i opptøyer og uroligheter for å protestere mot myndighetenes politikk. (Romerne 13: 1) Jehovas vitner har aldri sluttet seg til noen bevegelse som arbeider for å styrte en regjering. I betraktning av de normene Jehova har fastsatt for sine kristne tjenere, er det utenkelig for dem å delta i blodsutgytelser eller voldshandlinger av noe slag. Det er ikke slik at de sanne kristne bare snakker om fred; de lever også i samsvar med det de forkynner.
20. Hva slags historie har Babylon den store når det gjelder fred?
20 I kontrast til de sanne kristne har de som representerer kristenhetens religiøse organisasjoner, ikke vist seg å være fredens sendebud. Religionssamfunnene innenfor Babylon den store — både kristenhetens kirkesamfunn og ikke-kristne religionssamfunn — har tolerert, støttet og faktisk tatt ledelsen i nasjonenes kriger. De har også vært årsak til at trofaste tjenere for Jehova er blitt forfulgt og til og med drept. Åpenbaringen 18: 24 erklærer derfor om Babylon den store: «I henne ble det funnet blod av profeter og av hellige og av alle dem som er blitt drept på jorden.»
21. Hvordan reagerer mange oppriktige mennesker når de ser forskjellen mellom Jehovas folk og dem som utøver falsk religion?
21 I motsetning til kristenhetens religioner og resten av Babylon den store er sann religion en positiv, forenende kraft. Jesus sa til sine sanne etterfølgere: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Det er en kjærlighet som er hevet over de nasjonale, sosiale, økonomiske og rasemessige skillelinjer som nå splitter resten av menneskeheten. Millioner av mennesker verden over har lagt merke til dette, og derfor sier de til Jehovas salvede tjenere: «Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.» — Sakarja 8: 23.
22. Hvordan ser vi på det forkynnelsesarbeidet som ennå gjenstår?
22 Som Jehovas folk føler vi stor glede over det som er blitt utrettet, men arbeidet er ennå ikke fullført. En bonde som har sådd korn eller frø og bearbeidet jorden, gir seg ikke med det. Han fortsetter å arbeide, særlig midt i høsttiden. I høsttiden er det nødvendig med vedvarende og hardt arbeid. Og akkurat nå samles det inn en større høst av tilbedere av den sanne Gud enn noen gang før. Det er en tid med mange gleder. (Jesaja 9: 3) Riktignok møter vi motstand og likegyldighet. Som enkeltpersoner strever vi kanskje med alvorlig sykdom, en vanskelig familiesituasjon eller økonomiske problemer. Men vår kjærlighet til Jehova får oss til å holde ut. Det budskapet Gud har betrodd oss, er et budskap folk trenger å høre. Det er et budskap om fred. Ja, det er det budskapet Jesus selv forkynte — det gode budskap om Guds rike.
Hva svarer du?
◻ Hvilken oppfyllelse fikk Jesaja 52: 7 på det gamle Israel?
◻ Hvordan viste Jesus seg å være den fremste forkynner av fred?
◻ Hvordan knyttet apostelen Paulus Jesaja 52: 7 til det arbeidet de kristne utfører?
◻ Hva innebærer det å være en forkynner av fred i dag?
[Bilde på side 13]
I likhet med Jesus er Jehovas vitner forkynnere av Guds fred
[Bilde på side 15]
Jehovas vitner bevarer en fredelig innstilling uansett hvordan folk reagerer på budskapet om Riket