Krever Gud at vi skal faste?
DEN Loven Gud gav gjennom Moses, krevde bare at man fastet ved én anledning — på den årlige soningsdagen. Loven sa at israelittene skulle ’plage sine sjeler’ på den dagen, og det betydde at de fastet. (3. Mosebok 16: 29—31; 23: 27; Salme 35: 13) Men denne fasten var ikke bare ren formalisme. Feiringen av soningsdagen gjorde israelittene mer bevisst på hvor syndige de var, og hvor stort behov de hadde for en gjenløsning. De fastet også på denne dagen for å gi uttrykk for sorg på grunn av sine synder og for å vise anger overfor Gud.
Selv om dette var den eneste påbudte fasten under Moseloven, fastet israelittene også ved andre anledninger. (2. Mosebok 34: 28; 1. Samuelsbok 7: 6; 2. Krønikebok 20: 3; Esra 8: 21; Ester 4: 3, 16) De fastet blant annet frivillig for å gi uttrykk for anger. Jehova kom med denne oppfordringen til Judas villfarne folk: «Vend om til meg av hele deres hjerte og med faste og med gråt og med klage.» Dette skulle ikke bare være noen ytre seremoni, for Gud fortsatte: «Sønderriv deres hjerter og ikke deres klær.» — Joel 2: 12—15.
Med tiden var det mange som fastet av rent formalistiske grunner. Jehova avskydde en slik hyklersk fasting og spurte derfor de skinnhellige israelittene: «Skulle den faste som jeg vil ha, bli som denne, som en dag da mennesket av jord plager sin sjel? Da han bøyer sitt hode som et siv og brer ut sekkelerret og aske som sin seng? Er det dette du kaller en faste og en dag som er antagelig for Jehova?» (Jesaja 58: 5) Dette trassige folket ble oppfordret til å gjøre gjerninger som passet for anger, i stedet for å vekke oppsikt ved den måten de fastet på.
Noen av jødenes faster hadde aldri vært godkjent av Jehova. En tid hadde Judas folk for eksempel fire årlige faster til minne om de katastrofale begivenhetene som hadde sammenheng med beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem i det sjuende århundre før vår tidsregning. (2. Kongebok 25: 1—4, 8, 9, 22—26; Sakarja 8: 19) Etter at jødene var blitt løslatt fra fangenskapet i Babylon, sa Jehova gjennom profeten Sakarja: «Når dere fastet . . . og det i sytti år, var det da virkelig for meg dere fastet?» Gud godkjente ikke disse fastene, for jødene fastet og sørget over dommer som ble fullbyrdet av Jehova. De fastet på grunn av den ulykke som hadde kommet over dem, ikke på grunn av sin egen gale handlemåte, som i virkeligheten var den som var årsaken til all ulykken. Etter at de hadde fått komme tilbake til hjemlandet, var tiden inne til å glede seg i stedet for å sørge over fortiden. — Sakarja 7: 5.
Er faste noe for de kristne?
Selv om Jesus Kristus aldri sa at hans disipler skulle faste, fastet han og hans etterfølgere på soningsdagen fordi de var under Moseloven. Noen av disiplene fastet dessuten frivillig ved andre anledninger, for Jesus hadde jo ikke sagt at de skulle unngå all faste. (Apostlenes gjerninger 13: 2, 3; 14: 23) Men de skulle aldri ’gjøre sitt ansikt stygt for at menneskene skulle se at de fastet’. (Matteus 6: 16) En slik ytre framvisning av fromhet kunne nok få andre til å se på dem med beundring og nikke anerkjennende, men Gud har ikke behag i den slags forstillelse. — Matteus 6: 17, 18.
Jesus snakket også om at hans etterfølgere skulle faste når han døde, men det betydde ikke at han innstiftet noen rituell faste. Nei, han bare viste hvordan de ville reagere på den dype sorg de kom til å oppleve. Så snart han var blitt oppreist fra de døde, skulle han være sammen med dem igjen, og da ville de ikke lenger ha noen grunn til å faste. — Lukas 5: 34, 35.
Moseloven ble opphevet da «Kristus [ble] ofret én gang for alle for å bære manges synder». (Hebreerne 9: 24—28) Og når Loven fikk sin ende, var jo påbudet om å faste på soningsdagen også opphevet. Dermed var det slutt på den eneste påbudte fasten Bibelen nevner.
Hva med kristenhetens faste?
Hva er så opphavet til kristenhetens skikk med å faste i quadragesimalfasten, eller langfasten? Både katolske og protestantiske kirkesamfunn holder denne fasten, selv om måten de gjør det på, varierer fra kirkesamfunn til kirkesamfunn. Noen spiser bare ett måltid om dagen i hele den 40 dager lange perioden før påske. Andre faster bare hele askeonsdag og hele langfredag. Noen gjør det slik at de avholder seg fra kjøtt, fisk, egg og melkeprodukter i fasten.
Quadragesimalfasten sies å ha sitt opphav i Jesu 40 dager lange faste etter at han var blitt døpt. Men innstiftet Jesus den gang et årlig ritual? Nei, slett ikke. Det framgår tydelig av Bibelen, som ikke forteller om noen slik skikk blant de første kristne. Fasten ble først holdt i det fjerde århundre etter Kristus. I likhet med mange andre av kristenhetens skikker stammer også den fra hedenske kilder.
Hvis fasten skal være en etterligning av Jesu faste i ødemarken etter at han var blitt døpt, kan vi spørre: Hvorfor blir den holdt i ukene før påske — den tiden da Jesu oppstandelse skal ha funnet sted? Jesus fastet ikke i dagene før han døde. Evangelieberetningene antyder at han og disiplene besøkte forskjellige hjem, og at de spiste sammen med andre i Betania bare noen dager før han døde. Og kvelden før Jesus døde, spiste han dessuten påskemåltidet. — Matteus 26: 6, 7; Lukas 22: 15; Johannes 12: 2.
Vi kan imidlertid lære noe av det at Jesus fastet etter at han var blitt døpt. Han stod overfor å skulle begynne på en viktig tjeneste. Hevdingen av Jehovas overherredømme og hele menneskehetens framtid stod på spill. Dette var en tid for dyp meditasjon, og det var på sin plass å be til Jehova om hjelp og veiledning. Derfor var det passende at Jesus fastet. Det viser at det å faste kan ha sin verdi når det skjer med et rett motiv og på det rette tidspunkt. — Jevnfør Kolosserne 2: 20—23.
Når faste kan ha sin verdi
La oss se på noen anledninger i vår tid da en tilbeder av Gud kan tenkes å faste. En som har begått en synd, har kanskje ikke lyst til å spise på en stund. Det er ikke fordi han gjerne vil gjøre inntrykk på andre, eller fordi han er sint på grunn av den tukt han har fått. Og det å faste vil selvfølgelig ikke i seg selv hjelpe ham til å komme i et godt forhold til Gud. Men en som virkelig angrer, vil føle dyp sorg over å ha skuffet Jehova og sannsynligvis venner og familie. Hjertesorg og inderlige bønner om tilgivelse kan undertrykke det naturlige ønsket om å spise.
Kong David i Israel erfarte noe lignende. Da han fikk høre at han ville miste den sønnen han hadde fått med Batseba, konsentrerte han seg utelukkende om å be Jehova om å vise barmhjertighet. Han la alle sine følelser og all sin styrke i bønnene til Jehova, så derfor fastet han. På samme måte kan det kanskje virke upassende å spise under enkelte vanskelige omstendigheter i vår tid. — 2. Samuelsbok 12: 15—17.
Det kan også hende at en gudfryktig person ønsker å konsentrere seg om forskjellige dype åndelige spørsmål. Det er kanskje nødvendig å granske Bibelen og kristne publikasjoner nøye og å ta seg tid til å meditere. Under et slikt krevende studium mener kanskje noen at de ikke bør la seg distrahere av måltider. — Jevnfør Jeremia 36: 8—10.
Det finnes eksempler i Bibelen på tjenere for Gud som fastet når de skulle treffe viktige avgjørelser. På Nehemjas tid skulle jødene avlegge en ed overfor Jehova, og de ville komme under en forbannelse dersom de brøt denne eden. De skulle love å sende bort sine utenlandske koner og å holde seg atskilt fra nasjonene omkring. Hele menigheten fastet før den avla denne eden, og mens den bekjente sine synder. (Nehemja 9: 1, 38; 10: 29, 30) En kristen kan derfor gå uten mat i en kort tidsperiode, når han eller hun står overfor viktige avgjørelser.
Når eldsterådene i den første kristne menighet skulle treffe en avgjørelse, hendte det av og til at de fastet. Eldste i vår tids menigheter som skal treffe vanskelige avgjørelser, for eksempel i forbindelse med utvalgssaker i menigheten, vil kanskje avholde seg fra mat mens de vurderer saken.
Det er en personlig avgjørelse om man vil faste i forskjellige situasjoner. Vi bør ikke dømme andre i slike tilfeller. Vi bør ikke ha noe ønske om å se «rettferdige ut for folk»; vi bør heller ikke la mat være så viktig for oss at det hindrer oss i å oppfylle alvorlige forpliktelser. (Matteus 23: 28; Lukas 12: 22, 23) Og Bibelen viser at Gud verken krever at vi skal faste, eller forbyr oss å gjøre det.
[Bilde på side 7]
Vet du hvorfor Jesus fastet i 40 dager etter at han var blitt døpt?