Isolert i mer enn 20 år
«Du er min bror, og du er min søster. Jeg har ventet på dere!»
JIMMY var svært begeistret da han kom med denne uttalelsen. I mer enn 20 år hadde han vært isolert under fengselslignende forhold. Nå, i 1977, da min kone og jeg besøkte ham for første gang, var en tid med befrielse i ferd med å begynne.
Men hvordan og hvor kunne det herske slike middelalderske forhold i vår tid? La oss først gå tilbake til begynnelsen.
Bibelens sannhet gjør et tragisk liv lysere
Jimmy Sutera ble født 13. juni 1913 og vokste opp i Brooklyn i New York. Han heter egentlig Vincent, men er alltid blitt kalt Jimmy. Helt fra han var liten, var han sterkt invalidisert på grunn av hjernehinnebetennelse. Allerede som barn var han stadig på sykehus.
En dag, etter at Jimmy hadde vært i kirken, satt han på gårdsplassen og gråt fordi han var så ensom. En vennlig kvinne, som het Rebecca, syntes synd på ham og begynte å trøste ham. Hun forklarte at Gud brydde seg om ham, og at Gud har et navn, Jehova. Jimmy merket seg straks sannhetens rene klang i hennes verdifulle budskap. Kvinnen var et av Jehovas vitner (dengang kjent som bibelstudentene).
Både foreldrene til Jimmy og brødrene og søstrene hans mislikte hans nyfunne tro. Han måtte derfor tilegne seg bibelkunnskap i hemmelighet. Foreldrene hans trodde han gikk i kirken, men i virkeligheten var han på bibelstudentenes møter og var med dem i forkynnelsen.
I 1932 innviet Jimmy sitt liv til Gud og symboliserte det ved vanndåpen. Det var den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet, J. F. Rutherford, som holdt dåpstalen.
Enda det var svært vanskelig for Jimmy å gå, deltok han i arbeidet fra hus til hus og brukte vitnesbyrdskort og grammofon. Det å spille en tale ved hjelp av grammofon på folks dørterskel var den viktigste metoden Jehovas vitner brukte for å spre budskapet om Riket i 1930-årene. Det var ikke lett for Jimmy å bære noe, men allikevel drog han av sted og fikk med seg både grammofonen og en bokveske full av bibelsk litteratur.
Innesperret på et pleiehjem
Men så ble Jimmy rammet av polio og flere slagtilfelle, noe som resulterte i at han mistet førligheten i venstre side. Han fikk også Parkinsons sykdom og fikk store vanskeligheter med å snakke. Foreldrene hans, som da begynte å bli ganske gamle, bestemte seg for å få ham inn på et pleiehjem i Brooklyn, i nærheten av hjemmet. Det skjedde i 1958.
Flere i familien hans fortjener ros for at de var flinke til å vise ham interesse ved å besøke ham flere ganger i uken, enda noen av dem var svært imot hans religion. Dessverre viste det seg at administrasjonen ved pleiehjemmet var svært fiendtlig innstilt. Siden han ikke engang var fysisk i stand til å bruke telefonen og ringe til sine åndelige brødre, mistet han all kontakt med Jehovas folk. Her var han, på et pleiehjem bare noen kilometer fra Jehovas vitners hovedkontor, men innesperret som i et fengsel og isolert fra alt åndelig samvær.
Forholdene på pleiehjemmet ble stadig dårligere, og til slutt, i midten av 1970-årene, ble det kondemnert av myndighetene. På grunn av mangelen på pleiehjem i byen New York var det imidlertid ikke mulig å finne noe sted pasientene kunne flyttes til. Kakerlakkene løp over gulvet og på veggene. Noen ganger hendte det til og med at Jimmy ble slått av noen av betjeningen. Men han holdt ut på dette triste stedet, hvor han var isolert i over 20 år. Den suverene Herre, Jehova, var imidlertid ikke langt borte fra ham og bevarte hans tro sterk og levende — noe min kone og jeg kan bekrefte. Men hvordan fant vi ham?
Hvordan vi fant Jimmy
Tidlig i 1970-årene ble min kone, Barbara, og jeg Jehovas vitner. Med tiden flyttet vi fra den nordlige delen av staten New York til Queens i byen New York. Da vi planla å flytte, kom faren min til å tenke på at hans onkel i byen sannsynligvis var et av Jehovas vitner. Det han egentlig husket, var at hans onkel Jimmy pleide å fortelle ham fantastiske historier om små gutter som lekte med løver i paradiset.
Vi hadde vært i New York i omtrent et år da vi fikk vite av en av onkel Jimmys søstre, min grandtante, at visst var han et av Jehovas vitner, «en av dere», som hun uttrykte det. Hun gav oss adressen hans, og innen en time var vi ved pleiehjemmet. En pleierske stoppet oss ved døren siden det ikke var besøkstid. Jeg forklarte at vi kom for å treffe grandonkelen min, og at jeg var en Ordets tjener, et av Jehovas vitner.
«Jeg er ikke partisk, men Jehovas vitner får ikke lov til å komme inn her,» svarte hun, tydelig full av fordommer. «Den katolske presten, den protestantiske presten og presten for den episkopale kirke kan komme, men Jehovas vitner får ikke komme inn.»
Jeg prøvde å bevare roen og gav henne to muligheter: 1) Hun kunne slippe oss inn øyeblikkelig, og derved bevare freden, eller 2) hun kunne få med politiet å gjøre. Hun traff et raskt og fredelig valg.
Jeg kan ikke huske at jeg noen gang hadde sett Jimmy, ettersom jeg bare var omkring fire år gammel da han flyttet inn på pleiehjemmet. Vi gikk inn på rommet hans og sa navnene våre. Han rykket til i sengen og utbrøt: «Min bror!»
«Nei, jeg tror ikke du vet hvem vi er,» sa jeg og gjentok navnene våre.
«Du er min bror,» sa han igjen, «og du er min søster. Jeg har ventet på dere!» Han mente selvfølgelig at vi var hans åndelige søsken.
Vi fikk vite at en av hans søstre, som var sterk motstander av vår religion, hadde fortalt ham om oss. «Al og Barbara har gått inn i din religion,» hadde hun sagt. Så i flere år hadde han ventet på at vi skulle komme og besøke ham og snakke om den troen vi har felles.
En sterk og levende tro
Etter hvert som vi pratet, ble det tydeligere at denne skrøpelige mannen rommet et stort hjerte, fylt med ånd og tro. Når vi prøvde hukommelsen hans, siterte han mange skriftsteder, drøftet dype bibelske profetier med oss og sang til og med en sang han selv hadde komponert, som uttrykte hans dype verdsettelse av Jehova. Onkel Jimmys ansikt strålte; hele han utstrålte en glede og entusiasme som er spesiell for dem som åpenbart blir holdt oppe av Gud. Det var som et mirakel for oss. Det var som, ja, kanskje som oppstandelsen.
Snart nærmet tiden for områdestevnet i 1977 seg. Vi spurte om vi kunne ta Jimmy med. Bestyreren ville ikke engang tenke på å tillate det. En annen gang vi var på besøk, spurte vi en pleierske om vi kunne ta med onkel Jimmy ut en tur i rullestol rundt blokken. Selv om de aldri pleide å ta ham med ut, syntes hun det var en god idé. Så vi gikk. Vi var imidlertid ikke kommet langt da bestyreren kom løpende etter oss. Han skrek høyt og gav oss beskjed om at vi ikke måtte ta ham ut igjen.
Helt fra vårt første besøk la vi igjen litteratur hos Jimmy. Når vi kom tilbake, var den borte. «Hvor er litteraturen din?» spurte vi.
«Jeg har levert den,» svarte han.
«Hvor er Bibelen din?»
«Jeg har levert den.»
Sangbok, årbok — alt det vi la igjen — ville han la interesserte få. Han har et slikt brennende ønske om å prise Jehovas navn. Han visste også at administrasjonen ville ødelegge den litteraturen de fant.
En gang da vi snakket om verdensbegivenhetene og profetiene, sa jeg: «Onkel Jimmy, er det ikke fantastisk? Snart vil enden for dette systemet, slik Jesus sa, være en realitet. Du vil snart oppnå herlighet som konge og prest i himlene, og det vil være slutt på alle lidelsene dine.»
Uten å betenke seg svarte han med ettertrykk: «Det er ikke det som er viktig.» Og så understreket han: «Jehovas navn vil bli rettferdiggjort!» Vi var rørt til tårer av hans evne til å se tingene fra Guds synsvinkel. Han har lidd så mye — hele sitt liv — allikevel kommer hans ønske om å se Jehovas navn bli helliget foran hans egen befrielse.
En kjærkommen forandring
I 1978 streiket personalet ved pleiehjemmene i byen New York for å få pasientene flyttet til sykehus. Myndighetene tillot aldri at det gamle pleiehjemmet åpnet igjen. Jimmy er derfor nå på et mye bedre hjem, som dessuten ligger nær sjøen. Pleierskene er glad i ham og tar godt vare på ham. Hva med hans åndelige behov?
Medlemmer av den lokale menighet tar nå onkel Jimmy med til møter og stevner. Han leverer over 100 blad i måneden, de fleste på pleiehjemmet. Vitnene tar ham også med i rullestol i arbeidet fra hus til hus. Hans åndelige brødre og søstre har flere ganger tatt ham med på besøk til Barbara og meg ved Watchtowers Farms lenger nord i staten New York, hvor vi har bodd de siste ti årene.
Onkel Jimmy sier at menigheten er «fantastisk — alle er glad i meg». Det er sant. De er virkelig glad i ham og tar seg av ham. Den presiderende tilsynsmann sier: «Jeg har aldri hørt noen av brødrene klage over at de må ta seg av ham.» Deretter legger han til, tydelig rørt: «Mitt liv er blitt beriket av at jeg har lært ham å kjenne.»
Selv om Jimmy etter manges normer er ulærd, har han det store stridsspørsmålet klart for seg — opphøyelsen av Jehova som universets suverene Overherre. Det er det han først og fremst tenker på. Han gleder seg over livet og over å kunne tjene Jehova, fullt klar over at han ved sin trofaste livsførsel beviser at Satan er en løgner, og han vet også at han deltar i det aller viktigste arbeid som finnes, tjenesten for Riket. — Fortalt av Albert Caccarile.