Mitt liv som spedalsk — fylt av glede og åndelige velsignelser

Fortalt av Isaiah Adagbona

Jeg vokste opp i Akure i Nigeria. Familien min dyrket jams, bananer, kassava og kakao. Far ville ikke at jeg skulle gå på skole. Han sa til meg: «Du er bonde. Ingen kommer noen gang til å be deg om å lese jams.»

LIKEVEL hadde jeg lyst til å lære å lese. Om kveldene stod jeg og lyttet utenfor vinduet i et hus der noen barn ble undervist av en privatlærer. Dette var i 1940, da jeg var tolv år. Når faren til barna fikk øye på meg, pleide han å rope og jage meg vekk. Men jeg kom alltid tilbake. Noen ganger hendte det at læreren ikke kom, og da snek jeg meg inn og kikket i barnas bøker sammen med dem. Noen ganger lot de meg få låne bøkene sine. På denne måten lærte jeg å lese.

Jeg slutter meg til Guds folk

Med tiden fikk jeg en bibel, som jeg regelmessig leste i før jeg la meg til å sove. En kveld leste jeg Matteus, kapittel 10, som forteller at Jesu disipler skulle bli hatet og forfulgt av andre mennesker.

Jeg husket at Jehovas vitner hadde kommet hjem til oss og fått dårlig behandling. Det slo meg at dette kunne være dem Jesus hadde snakket om. Neste gang vitnene kom, fikk jeg et blad av dem. Da jeg begynte å komme sammen med vitnene, ble jeg latterliggjort. Men jo mer folk prøvde å ta motet fra meg, desto mer overbevist ble jeg om at jeg hadde funnet den sanne religion, og det gledet jeg meg over.

Det som virkelig gjorde inntrykk på meg, var at Jehovas vitner, i motsetning til de andre religiøse gruppene i området, ikke blandet sin tilbedelse sammen med skikkene og tradisjonene i den lokale hedenske religionen. Familien min, for eksempel, gikk i den anglikanske kirke, men likevel hadde far et husalter for yorubaguden Ogun.

Etter at far var død, var det meningen at jeg skulle arve husalteret. Jeg ville ikke ha det, for jeg visste at Bibelen fordømmer avgudsdyrkelse. Med Jehovas hjelp gjorde jeg åndelige framskritt, og i desember 1954 ble jeg døpt.

Jeg blir spedalsk

Tidligere det året hadde jeg lagt merke til at føttene mine hovnet opp og ble følelsesløse. Hvis jeg tråkket på varmt kull, kjente jeg ikke noe smerte. En tid senere fikk jeg rødlige sår i pannen og på leppene. Verken jeg eller familien min visste hva som var i veien; vi trodde det var eksem. Jeg gikk til tolv urtekyndige i håp om å bli helbredet. Til slutt var det en av dem som fortalte oss at det var spedalskhet.

For et sjokk det var! Jeg ble ute av meg og sov dårlig. Jeg hadde mareritt. Men min kjennskap til Bibelens sannhet og min tillit til Jehova hjalp meg til å se framtiden fortrøstningsfullt i møte.

Folk sa til mor at hvis jeg gikk til et orakel og frambar ofre, ville jeg bli bedre. Jeg nektet å gjøre det, for jeg visste at en slik handling ville mishage Jehova. Da mors venner forstod at jeg ikke var til å rikke på det punktet, foreslo de at hun tok en kolanøtt og berørte pannen min med den. Etterpå kunne hun ta med kolanøtten til oraklet og bruke den i forbindelse med ofring på mine vegne. Jeg ville ikke ha noe med dette å gjøre, og det sa jeg til henne. Til slutt gav hun opp forsøket på å få meg til å engasjere meg i hedensk religion.

Da jeg ble innlagt på sykehus, var spedalskheten langt fremskreden. Jeg hadde sår over hele kroppen. På sykehuset gav de meg medisiner, og gradvis ble huden min normal igjen.

De trodde jeg var død

Men problemene var langt fra over. Jeg fikk en alvorlig infeksjon i høyre fot, og i 1962 måtte den amputeres. Etter operasjonen oppstod det medisinske komplikasjoner. Legene trodde ikke at jeg kom til å overleve. En hvit misjonsprest kom for å være hos meg på det siste. Jeg var for svak til å snakke, men en sykepleier fortalte ham at jeg var et av Jehovas vitner.

Presten sa til meg: «Vil du vende om og bli katolikk så du kan komme til himmelen?» Det fikk meg til å le inni meg. Jeg bad til Jehova om å få styrke til å svare. Med store anstrengelser klarte jeg å si: «Nei!» Presten snudde og gikk.

Jeg ble stadig verre, og til slutt trodde sykehuspersonalet at jeg var død. De dekket til ansiktet mitt med et laken. Men de fraktet meg ikke til likhuset, for først måtte en lege eller en sykepleier bekrefte at jeg var død. Det var ingen lege på vakt, og alle sykepleierne hadde dratt i et selskap. Derfor lot de meg ligge på avdelingen natten over. Under legevisitten neste morgen var det ingen som kom bort til sengen min, ettersom jeg fortsatt var tildekket og ble regnet som død. Omsider var det noen som la merke til at «liket» under lakenet rørte på seg!

Jeg kom til krefter igjen, og i desember 1963 ble jeg overført til en koloni for spedalske i Abeokuta i Sørvest-Nigeria. Der har jeg bodd hele tiden siden.

Motstand mot min forkynnelse

Det var omkring 400 spedalske i kolonien da jeg kom dit, og jeg var den eneste som var et av Jehovas vitner. Jeg skrev til Selskapet, og der reagerte de straks ved å be Akomoje menighet om å sette seg i forbindelse med meg. Det gjorde at jeg aldri mistet kontakten med brødrene.

Så snart jeg kom til kolonien, begynte jeg å forkynne. Den lokale presten likte ikke det, og han meldte meg til den sosialarbeideren som hadde ansvaret for leiren. Sosialarbeideren var en eldre mann som kom fra Tyskland. Han sa til meg at jeg ikke hadde noe med å lære andre om Bibelen, siden jeg ikke hadde noen skolegang eller noen bemyndigelse til å drive slik virksomhet. Ettersom jeg var ukvalifisert, ville jeg undervise folk på en gal måte. Hvis jeg ikke gav meg, kunne jeg bli utvist fra leiren og bli nektet medisinsk behandling. Han gav meg ikke anledning til å si noe til mitt forsvar.

Etterpå utformet han en instruks om at ingen måtte studere Bibelen sammen med meg. Følgen var at de som hadde vist interesse, sluttet å komme til meg.

Jeg la saken fram for Jehova i bønn og anmodet ham om visdom og rettledning. Søndagen etter gikk jeg i leirens baptistkirke, uten å delta i gudstjenesten. Det var satt av en viss tid da de som var til stede, kunne stille spørsmål. Jeg rakte opp hånden og spurte: «Hvis alle gode mennesker kommer til himmelen og alle onde mennesker havner et annet sted, hvorfor sier da Jesaja 45: 18 at Gud dannet jorden til å være bebodd?»

Det ble mye mumling i benkeradene. Til slutt sa misjonspresten at vi ikke kan forstå Guds veier. Dermed svarte jeg på mitt eget spørsmål ved å lese skriftsteder som viser at det er 144 000 som kommer til himmelen, at de onde skal gå til grunne, og at rettferdige mennesker skal leve evig på jorden. — Salme 37: 10, 11; Åpenbaringen 14: 1, 4.

Alle klappet for å vise at de satte pris på svaret. Så sa presten: «Dere kan klappe en gang til, for denne mannen kjenner virkelig Bibelen.» Etter gudstjenesten var det noen som kom bort til meg og sa: «Du vet mer enn presten!»

Jeg trues fortsatt med utvisning

Dette tok brodden av forfølgelsen, og folk begynte igjen å komme til meg for å studere Bibelen. Men det fantes fortsatt motstandere som la press på sosialarbeideren for å få ham til å utvise meg. Omkring en måned etter kirkegudstjenesten henvendte han seg til meg og sa: «Hvorfor fortsetter du å forkynne? I mitt land liker ikke folk Jehovas vitner, og det er likedan her. Hvorfor lager du vanskeligheter for meg? Vet du ikke at jeg kan utvise deg?»

Jeg svarte: «Papa, jeg respekterer deg av tre grunner. For det første fordi du er eldre enn meg, og Bibelen sier at vi skal ære de grå hår. Den andre grunnen til at jeg respekterer deg, er at du har forlatt ditt eget land for å hjelpe oss her. Den tredje grunnen er at du er snill, høysinnet og hjelper dem som er i nød. Men med hvilken rett mener du at du kan utvise meg? Landets president utviser ikke Jehovas vitner. Høvdingen i dette området utviser oss ikke. Selv om du jager meg vekk fra denne leiren, kommer Jehova likevel til å ta seg av meg.»

Jeg hadde aldri tidligere snakket til ham på en så åpenhjertig måte, og jeg kunne se at det gjorde inntrykk. Han gikk sin vei uten å si et ord. Senere, da noen klaget på meg, svarte han frustrert: «Jeg kommer ikke til å befatte meg noe mer med denne saken. Hvis dere ikke liker at han forkynner, får dere ta det opp med ham!»

Lese- og skrivekurset

De som gikk i leirens baptistkirke, fortsatte å motarbeide min forkynnelse. Da fikk jeg en idé. Jeg gikk til sosialarbeideren og spurte om jeg kunne få arrangere et lese- og skrivekurs. Da han spurte om hvor mye jeg ville ha betalt, sa jeg at jeg hadde tenkt å undervise gratis.

De skaffet til veie et klasserom, en tavle og kritt, og så begynte jeg å lære noen av beboerne i leiren å lese. Vi hadde timer hver dag. De første 30 minuttene underviste jeg i lesing, og så gjengav jeg en fortelling fra Bibelen og forklarte den. Etterpå leste vi fortellingen i Bibelen.

En av elevene var en kvinne som het Nimota. Hun var sterkt interessert i åndelige ting og pleide å stille religiøse spørsmål både i kirken og i moskeen. Hun fikk ikke svar på spørsmålene sine der, så derfor pleide hun å komme for å spørre meg. Med tiden innviet hun sitt liv til Jehova og ble døpt. I 1966 giftet vi oss.

De fleste som tilhører menigheten vår i dag, lærte å lese og skrive på dette kurset. Jeg hadde ikke visdom nok til å foreslå at det ble holdt et slikt kurs. Jehovas velsignelse var åpenbar. Ingen prøvde å hindre meg i å forkynne etter det.

En Rikets sal i leiren

På den tiden da Nimota og jeg giftet oss, var vi fire stykker som holdt regelmessige møter for å studere Vakttårnet sammen. I et års tid holdt vi til i det rommet der sårene til de spedalske ble vasket. Så sa sosialarbeideren, som nå var blitt min venn, til meg: «Det er ikke bra at dere tilber Gud i et behandlingsrom.»

Han sa at vi kunne ha møter i et tomt snekkerskur. Med tiden ble dette skuret gjort om til en Rikets sal. I 1992 bygde vi den ferdig, med hjelp fra brødrene i byen. Som du ser av bildet på side 24, er salen en solid bygning — pusset og malt, med et betonggulv og et godt tak.

Forkynnelse for spedalske

I 33 år har mitt distrikt vært kolonien for spedalske. Hvordan er det å forkynne for disse menneskene? Her i Afrika tror folk flest at alle ting kommer fra Gud. Så når de blir spedalske, tror de at det er Gud som står bak det. Noen er dypt deprimerte på grunn av sin tilstand. Andre er sinte og sier: «Ikke snakk til oss om en Gud som er kjærlig og barmhjertig. Hvis det var sant, ville vi bli kvitt denne sykdommen!» Da leser vi og resonnerer over Jakob 1: 13, som sier: ’Gud prøver ikke noen med onde ting.’ Deretter forklarer vi hvorfor Jehova tillater at folk blir plaget av sykdom, og vi henviser til hans løfte om en paradisisk jord der ingen skal være syke. — Jesaja 33: 24.

Mange har reagert positivt på det gode budskap. Etter at jeg kom til denne leiren, har Jehova brukt meg til å hjelpe over 30 personer fram til innvielse og dåp, alle sammen spedalske. Mange har reist hjem igjen når de er blitt friske, og noen er døde. Nå har vi 18 Rikets forkynnere, og omkring 25 kommer regelmessig på møtene. To av oss tjener som eldste, og vi har én menighetstjener og én alminnelig pioner. Så lykkelig jeg er over å se at så mange nå tjener Jehova trofast i denne leiren! Da jeg kom hit, var jeg redd for at jeg ville være alene, men Jehova har velsignet meg på en enestående måte.

Gleden ved å tjene mine brødre

Jeg tok medisiner mot spedalskhet fra 1960 og inntil for omkring fem år siden. Nå er jeg helt frisk, i likhet med de andre i menigheten. Spedalskheten har satt sine spor — jeg mistet den nederste delen av det ene benet, og jeg kan ikke rette ut hendene — men sykdommen er borte.

Ettersom jeg er frisk, er det noen som har spurt meg hvorfor jeg ikke forlater leiren og drar hjem igjen. Det er flere grunner til at jeg blir værende, men den viktigste er at jeg gjerne vil hjelpe mine brødre her. Gleden over å ta seg av Jehovas sauer overgår alt familien min kunne ha gitt meg hvis jeg hadde reist tilbake til dem.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk lære Jehova å kjenne før jeg ble klar over at jeg var blitt spedalsk. Hvis det ikke hadde vært for det, kan det være at jeg hadde tatt mitt eget liv. Jeg har opplevd mange vanskeligheter og problemer i årenes løp, men det har ikke vært medisinen som har holdt meg oppe — det har vært Jehova. Når jeg tenker tilbake, føler jeg glede, og når jeg tenker på framtiden under Guds rikes styre, føler jeg enda større glede.

[Ramme på side 25]

Fakta om spedalskhet

Hva er det?

Vår tids spedalskhet er en sykdom som framkalles av en bakterie som ble påvist i 1873 av Armauer Hansen. Som en anerkjennelse av hans arbeid omtaler leger også spedalskhet som Hansens sykdom.

Bakterien skader nerver, knokler, øyne og visse organer. Sansefornemmelser forsvinner, særlig i hendene og føttene. Uten behandling kan sykdommen forårsake alvorlige lemlestelser i ansiktet og på armene og bena. Den er sjelden dødelig.

Finnes det en kur?

De som har en mild form for spedalskhet, blir friske uten noen som helst behandling. Mer alvorlige tilfeller kan kureres med legemidler.

Det første legemidlet mot spedalskhet ble lansert i 1950-årene, men dette midlet virket langsomt og ble etter hvert stadig mindre effektivt fordi leprabakterien ble resistent overfor det. Nye legemidler ble utviklet, og fra begynnelsen av 1980-årene har MDT (Multi-Drug Therapy) vært standardbehandlingen over hele verden. Denne behandlingen kombinerer bruken av tre legemidler — dapson, rifampicin og clofazimin. MDT dreper bakterien, men reparerer ikke den skaden som allerede er blitt gjort.

MDT helbreder sykdommen svært effektivt. Derfor har tallet på spedalske falt fra 12 millioner i 1985 til bare omkring 1,3 millioner i midten av 1996.

Hvor smittsomt er det?

Spedalskhet er ikke særlig smittsomt; de fleste har et immunsystem som er sterkt nok til å bekjempe det. Når noen faktisk blir spedalske, er det vanligvis fordi de i lang tid har hatt nær kontakt med folk som er smittet.

Legene vet ikke sikkert hvordan bakterien kommer inn i kroppen, men de mistenker at det skjer gjennom huden eller gjennom nesen.

Framtidsutsikter

Målet i forbindelse med behandlingen av spedalskhet er at denne sykdommen skal være «eliminert som folkehelseproblem» innen år 2000. Dette innebærer at tallet på spedalske ikke skal overstige én av 10 000 personer noe sted. Under Guds rikes styre kommer spedalskhet til å forsvinne fullstendig. — Jesaja 33: 24.

Kilder: Verdens helseorganisasjon; International Federation of Anti-Leprosy Associations; Manson’s Tropical Diseases, 1996-utgaven.

[Ramme på side 27]

Er spedalskhet det samme i dag som i bibelsk tid?

Våre dagers medisinske lærebøker gir en presis definisjon av spedalskhet; det latinske navnet på den mikroben som er inne i bildet, er Mycobacterium leprae. Bibelen er naturligvis ingen medisinsk lærebok. De hebraiske og greske ordene som blir oversatt med «spedalskhet» i mange bibeloversettelser, har en mye videre betydning. Den spedalskheten som er omtalt i Bibelen, framkalte for eksempel merkbare symptomer ikke bare hos mennesker, men også på klær og hus, noe en bakterie ikke gjør. — 3. Mosebok 13: 2, 47; 14: 34.

De symptomene hos mennesker som kjennetegner vår tids spedalskhet, tilsvarer dessuten ikke eksakt beskrivelsen av spedalskhet i bibelsk tid. Ifølge enkelte kan forklaringen ligge i at sykdommers natur endrer seg i tidens løp. Andre tror at den spedalskheten som er omtalt i Bibelen, sikter til flere forskjellige sykdommer, som kanskje eller kanskje ikke innbefatter den sykdommen som blir framkalt av M. leprae.

Oppslagsverket Theological Dictionary of the New Testament sier at både det greske og det hebraiske ordet som vanligvis blir oversatt med spedalskhet, «sikter til den samme sykdommen eller gruppen av sykdommer . . . Det er ikke sikkert at denne sykdommen er det vi nå kaller spedalskhet. Men den presise medisinske definisjonen av sykdommen berører ikke vår aktelse for beretningene om helbredelse [av spedalske foretatt av Jesus og hans disipler]».

[Bilde på side 24]

Menigheten utenfor Rikets sal i leiren for spedalske

[Bilde på side 26]

Isaiah Adagbona og hans kone, Nimota