Vi vendte oss til kilden til sann rettferdighet

Fortalt av Erwin Grosse

FOR noen år siden ville jeg tidlig om morgenen ha stått ved inngangen til et stort skipsverft i Kiel i Vest-Tyskland og delt ut brosjyrer og solgt Rote Fahne, avisen til KPD/ML.a Jeg ville også ha forsøkt å få arbeidere og lærlinger med på diskusjoner. Det var en utakknemlig oppgave å prøve å overbevise dem om mine kommunistiske synspunkter.

Jeg lot imidlertid ikke dette ta motet fra meg. Jeg hadde fått et mål i livet — å være med på å innføre rettferdige forhold ved hjelp av en verdensrevolusjon. Hvordan hadde jeg fått et slikt syn? Ville et slikt mål i livet tilfredsstille min hunger etter rettferdighet?

Jeg leter etter rettferdighet

Mine foreldres eneste mål var å skaffe seg materiell rikdom, og det appellerte ikke til meg i det hele tatt. Vi unge lette etter noe bedre. Det ble forsøkt nye livsstiler og fremsatt nye mål i livet. På den tiden utgjorde Vietnamkrigen og studentopprør førstesidestoff i avisene. Vi syntes at uskyldige mennesker ofret livet for politikernes og kapitalistenes stormannsgalskap. Denne situasjonen gikk inn på meg, og jeg begynte å hate det kapitalistiske systemet.

Jeg vendte meg også bort fra den tradisjonelle religion. En opplevelse jeg hadde mens jeg tjente i de vesttyske væpnede styrker, fikk meg til å treffe den avgjørelsen. Militærøvelsene som vi deltok i, ble avbrutt av en feltgudstjeneste, og soldatene ble delt inn i katolske og protestantiske grupper. Til slutt velsignet katolske og protestantiske prester artilleriet! Jeg var sjokkert. Var ikke disse våpnene laget for å drepe? Og hadde jeg ikke lært i religionstimene på skolen: «Du skal ikke slå i hjel»? — 2. Mosebok 20: 13.

Jeg mente at Karl Marx hadde rett da han kalte religionen «opium for folket», for den gjorde folk maktesløse overfor kapitalismens interesser. Så etter at jeg forlot hæren, meldte jeg meg ut av kirken og fikk regelmessig undervisning i marxisme-leninisme. Jeg leste dessuten verkene til Mao Tse-tung. Alt dette styrket meg i min overbevisning om at det bare var en verdensrevolusjon som kunne fjerne det onde. Jeg trodde at det bare var på den måten det kunne oppstå et nytt menneskesamfunn som var preget av rettferdighet.

KPD/ML lærte meg å vinne fram med Lenins lære blant arbeidere og å tilby dem brosjyrer og Rote Fahne. Jeg bar også bannere og kjørte høyttalerbiler under demonstrasjoner. Men jeg ble likevel bare betraktet som en som sympatiserte med partiet. Før sentralkomiteen kunne godta meg som medlem, måtte jeg vise meg verdig, arbeide for partiet en tid og støtte det økonomisk.

Annerledes i praksis — bitter skuffelse!

Jeg var utdannet teknisk tegner, men jeg var mer interessert i de sosialistiske malernes kunst, og jeg ønsket å engasjere meg på samme kreative måte som dem. Derfor søkte jeg om å komme inn på kunstakademiet i Vest-Berlin. Jeg kom inn og begynte mitt kunststudium i februar 1972.

Der tok jeg kontakt med partiet igjen og stod snart foran fabrikkporter og solgte Rote Fahne. Jeg laget også plakater og malte portretter av Marx, Engels, Lenin og Mao Tse-tung på røde flagg.

Jeg var bestemt på at jeg aldri skulle gifte meg — det vil si, inntil jeg ble kjent med Linda. Jeg fant ut at hun var i besittelse av en sjelden egenskap, trofasthet, og det fikk meg til å ombestemme meg. Fem måneder senere var vi mann og kone, og vi begynte på det som skulle bli et harmonisk ekteskap.

Jeg hadde tidligere bodd sammen med en gruppe ungdommer som hadde forskjellige venstreorienterte synspunkter. Vi hadde vidtfavnende diskusjoner, men det var også gnisninger og fiendskap. Mye av det samme var tilfellet blant de forskjellige kommunistpartiene. Hvert av dem mente at alle de andre hadde misforstått den kommunistiske idé, og at de burde slå seg sammen med det «sanne» partiet. Kamplinjene var trukket!

Det var helt vanlig at det var strid mellom høyre og venstre fløy innen mitt eget parti. Fremtredende medlemmer forsøkte å få hverandre avsatt. Jeg ble lei av strid og krenkelser, og det førte til at jeg gradvis brøt all forbindelse med partiet. Jeg syntes det var meningsløst å engasjere meg i noe som i realiteten ikke kunne gjøre noen forandring. Det kommunistiske ideal hadde selv vist seg å være uoppnåelig i praksis. Men i mitt hjerte var jeg fortsatt marxist.

Linda lærer meg om Gud

En kveld mens vi kjørte fra Kiel til Berlin, sjokkerte Linda meg. Hun sa: «Jeg er overbevist om at det finnes en Gud, og innerst inne tror jeg på ham.» Det var det siste jeg hadde ventet å høre. Linda hadde jo støttet mine marxistiske idealer!

En heftig diskusjon om dialektisk materialisme og marxisme fulgte. Marxismen framholder tesen om at menneskets åndelige, intellektuelle og moralske liv skyldes dets sosiale miljø. Det «nye» mennesket framstår følgelig som et resultat av opplæring i den kommunistiske ideologi og av en positiv forandring i miljøet. Men Linda var utdannet laboratorietekniker, og hun visste bedre! Hun kunne bevise at menneskets oppførsel også avhenger av dets genetiske sammensetning. Vi avbrøt diskusjonen for ikke å krangle.

Under en senere tur hadde Linda igjen lyst til å snakke med meg om Gud. Jeg syntes at utviklingsteorien bekreftet at alt hadde sitt opphav i materielle ting og var et resultat av ren tilfeldighet. Linda nevnte termodynamikkens lover, treghetsloven og andre fysiske lover for å bevise at det må finnes en intelligent Skaper som har frembrakt livet. Jeg stod fast ved mine meninger. Men min livsfilosofi og mine idealer var allerede plukket fra hverandre!

Det gikk et år. En søndag morgen tok Linda plutselig fram en tykk bok og begynte å lese i den for meg. Det var beretningen om en mann som felte et tre, og som brukte halvparten av det til å lage et livløst gudebilde, som han bad inntrengende til: «Frels meg!» Denne slående beskrivelsen av religionen gjorde sterkt inntrykk på meg. Du kan tro jeg ble overrasket da jeg fikk vite at den stod i Bibelen. — Jesaja 44: 14—20.

Jeg bad min kone om å fortelle mer. Og det gjorde hun — i fem timer. Hun begynte med syndefallet i Edens hage og avsluttet med gjenopprettelsen av paradiset, som er beskrevet i Åpenbaringsboken. Linda ble helt utslitt, men jeg følte at det falt skjell fra øynene mine, og at jeg for første gang var i stand til å se klart. Jeg ville naturligvis vite hvor Linda hadde lært alt dette.

Hun fortalte at hun hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner i Berlin da hun var 14 år gammel, og at hun senere til og med var blitt døpt. Da hun var 18, måtte hun flytte på grunn av arbeidet sitt og hadde dessverre forlatt sannhetens vei. Da hun så kom tilbake til Berlin, ble hun engasjert i venstreorientert politikk. Den lykke hun nå erfarte i vårt ekteskap, fikk henne til å søke Gud på nytt. Men ville han tilgi hennes feiltrinn? Hun visste at vi måtte angre og vende om til Gud for å redde livet og bevare lykken i vårt ekteskap. Men jeg var ikke beredt ennå. Jeg trengte mer tid.

Et skritt i riktig retning

En sommerkveld da vi så på den strålende solnedgangen over byen, sa Linda: «Vi kan kanskje glede oss over slike ting en stund, Erwin. Men vil Gud la oss leve når han griper inn? Hvilken grunn gir vi ham til det?» Det fikk meg til å tenke. Jeg hadde lært noe om Jehova, men tydeligvis ikke nok. Derfor bestemte jeg meg definitivt for å vende om til ham.

En dag kort tid etter, da vi var på torget, så vi en eldre dame i rullestol som holdt opp Vakttårnet. Vi spurte henne om møtetidene i den nærmeste Rikets sal, og øynene hennes strålte. Hun grep fatt i hendene våre og sa om og om igjen: «Jeg er glad for at unge mennesker som dere vil lære om Bibelen.» Overveldet av glede rettet hun seg opp i rullestolen og gav Linda en klem. Vi tok imot noen blad og lovte å komme på neste møte.

Vi kom like før det skulle begynne. Jeg hadde skjegg og langt hår og var kledd i dongeribukse og T-skjorte. Linda hadde på seg tantens 30 år gamle marineblå brudekjole. Jeg så en mann i jakke og slips som stod ved inngangen, og jeg tenkte: ’For en firkantet type! Litt av en begynnelse!’ Men han var vennlig og sa: «Vi har ventet på dere.» Jeg ble forbauset, men sa: «Vi vil gjerne ha et bibelstudium.» Selv det overrasket ham ikke. «Det har vi allerede ordnet,» svarte han. Litt irritert gikk vi inn.

Under møtet følte jeg flere ganger at foredragsholderen snakket til meg personlig. Og noen i menigheten ble overrasket da Linda fant fram Vakttårnet, som hun hadde studert på forhånd. Etter møtet kom den eldre søsteren bort og omfavnet oss; ansiktet hennes strålte av glede. Det var hun som hadde fortalt at vi skulle komme. Det ble ordnet slik at vi fikk et regelmessig bibelstudium med den broren som hadde ønsket oss velkommen, og ni måneder senere, den 4. april 1976, symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann.

Hvor glad jeg var for å lære å kjenne Ham som har lovt: «Se, jeg gjør alle ting nye»! (Åpenbaringen 21: 5) Og hvordan vil Skaperen innføre sann rettferdighet? Ordspråkene 2: 21, 22 gir svaret: «For de rettsindige skal bo i landet, de hederlige skal få være der. Men de ugudelige skal ryddes ut og svikerne rives bort fra landet.»

Akkurat som jeg tidligere stod med Rote Fahne foran fabrikkportene, stod jeg nå i Karl Marx-gaten i Berlin-Neukölln med Vakttårnet om lørdagen. Nå kunne jeg snakke om noe som ikke noe menneskelagd system kan tilby — evig liv. (Johannes 17: 3) Jeg lærte at «de rettsindige» allerede nå blir opplært til å ikle seg «den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet». (Kolosserne 3: 10, NW) Denne opplæring med tanke på en ny verden vil ikke mislykkes!

Linda på sin side hadde nå bestemt seg for at hun aldri igjen skulle vende seg bort fra Kilden til sann rettferdighet. Peter og Reni, som lærte oss om Jehovas veier, forstod hva hun trengte i åndelig forstand, og hjalp henne til å gjøre fremskritt.

Nye mål på rettferdighetens vei

På akademiet var det åpen uenighet om de oppfatningene som jeg nå så nidkjært framholdt. Professoren, en berømt maler, gav uttrykk for at jeg måtte velge mellom kunsten og min nye tro. Derfor oppgav jeg malingen og så meg om etter et arbeid som kunne hjelpe oss til å nå vårt mål — å bli pionerforkynnere. Linda og jeg gav gjentatte ganger uttrykk for vårt ønske om dette i bønn til Jehova. Vi leverte inn våre pionersøknader et halvt år før 1. september 1977, som var den datoen vi hadde planlagt å begynne.

Det var ikke lett, men med Jehovas hjelp nådde vi målet. Siden 1. januar 1985 har Linda og jeg dessuten tjent som spesialpionerer, og et annet brennende ønske har på den måten gått i oppfyllelse. Det er svært tilfredsstillende å bruke alle våre krefter til å lære andre om rettferdighetens vei.

Og hva med min hunger etter rettferdighet? Er den blitt tilfredsstilt? Ja. I dag forstår jeg betydningen av Jesu ord i Matteus 5: 6 (NW): «Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal bli mettet.»

[Fotnote]