De unge spør . . .

Hva er så skrekkelig med skrekkfilmer?

SKREKKFILMENE blir fordømt av kritikerne, angrepet av foreldrene og ofte sensurert av TV-selskapene, men likevel blir de stadig mer populære. Skulle man bare måle dem etter pengene de spiller inn, er de kjempesuksesser. Noen av dem har rekordbesøk på kinoene. Filmprodusenter som ser muligheten for å tjene store penger på slike filmer, er raske til å lage fortsettelser av de filmene som slår godt an. Andre produsenter skynder seg å få laget etterligninger.

Og hvilken målgruppe er det så disse skrekkfilmene er rettet mot? Ungdommen. Det er ikke uvanlig å se tenåringer trosse styggvær og stille seg i lange køer for å få med seg premieren på den siste skrekkfilmen. Men hva er det egentlig som er så tiltrekkende ved disse filmene? Er det noen grunn til at ungdommen bør være forsiktig med å se dem?

De nye skrekkfilmene

De filmene som skremte kinogjengerne for 15—20 år siden, har måttet vike plassen for en ny genre. Dagens skrekkfilmer skaper ikke spenning og gir ikke kuldegysninger fordi historien fortelles godt, på grunn av en spennende intrige eller fordi tilskuerens fantasi settes i sving. Nei, effekten oppnås stort sett gjennom uhyggelige voldshandlinger som skildres i detaljer. Som New York Post skrev: «De tradisjonelle monstrene er blitt erstattet med blodtørstige, sinnssyke individer.»

En anmelder sa blant annet om en slik film med tittelen «Fredag den trettende»: «Den 91 minutter lange filmen består ikke av noe særlig annet enn blodige voldshandlinger og opptak av nakne tenåringer . . . iblandet korte sekvenser av halshogging og garrotering.» Hovedpersonen er en «sinnssyk morder som heter Jason, og han går omkring med en hockeymaske og lager hakkemat av en lang rekke gutter og jenter i tenårene».

Blod som renner i strie strømmer, er følgelig hovedingrediensen i de nye skrekkfilmene. Da skjønner man lettere hvorfor de omtales som «knivstikker»-, «blodsprut»- eller «blodpøl»-filmer.

Det som trekker

Utrolig nok er det nettopp blodbad og de «blodige voldshandlinger» som trekker mange ungdommer til disse forestillingene. Da 16-årige Melissa ble spurt om hvorfor hun går og ser skrekkfilmer, innrømmet hun helt åpent: «Jeg liker å se blod. Jeg har ikke lyst til å se en film som ligner på ’Gullhår’. Jeg liker å se en film som ’Mareritt på Elm Street’.» Hun legger til: «Jeg liker å se folk bli revet i stykker.»

Ja, mange ungdommer vurderer en film etter hvor «kreativt» mordene blir utført. En tenåring skrev: «Jeg har faktisk hørt publikum klappe og plystre når spesielt fæle mord ble begått.» Og 17-årige Sandy legger til: «Hvis scenene virkelig skremte meg, var det en fin film. Hvis de ikke gjorde det — hvis det bare var vanlige mord — var det ikke rare greiene.»

Hvorfor andre ser på dem

Nå er det jo ikke alle som ser skrekkfilmer, som har behov for å se voldshandlinger, eller som er sykelig nysgjerrige. For enkelte tenåringer er skrekkfilmer ganske enkelt en flukt fra virkeligheten, en måte å komme bort fra et liv i angst på. Psykologen Joyce Brothers sier: «Når ditt eget liv blir svært komplisert og skremmende . . . er det lettere å flykte inn i en skrekkhistorie.»

Andre ungdommer tiltrekkes av den spenning disse filmene gir. Som 14-årige Bobby sier: «De får deg til å sitte på kanten av stolen av bare spenning. Det er som en tur med berg- og dalbane, der det hele tiden går kaldt nedover ryggen på deg og det nesten ikke finnes noe opphold i spenningen.»

Noen gutter i tenårene synes de beviser sin mandighet når de kan tåle å se på makabre scener og nærgående skildringer av blodsutgytelser. Reggie, som ofte har sett på skrekkfilmer, sier: «Hvis du tåler å se blod, er du en mann. Tåler du det ikke, blir du sett på som en pyse av kameratene dine.»

Nå er det også mange ungdommer som går på skrekkfilmer fordi de gir visse «romantiske» muligheter. Tjue år gamle Quintella sier: «Da jeg gikk på skrekkfilmer og en scene var altfor grusom, hogg jeg tak i den gutten jeg var sammen med.» Og hun legger til: «Jeg tror han ventet og ønsket denne reaksjonen.» Det hender også at unge piker later som om de er redde, og kryper inntil den gutten de er sammen med. Guttene, som håper på en slik reaksjon, sørger så for de mandige og beskyttende omfavnelser.a

Spenning, flukt og romantiske følelser — mange ungdommer synes ikke det kan være noe særlig galt ved skrekkfilmer når de kan tilby alt dette. Men er det virkelig tilfellet?

Hva lærer skrekkfilmene oss?

Det er riktig at enkelte psykologer mener at skrekkfilmer er harmløse og ikke volder annen skade enn en søvnløs natt av og til. Men det finnes også mange respekterte spesialister som hevder at det er visse farer knyttet til disse filmene.

Dr. Leonard Berkowitz, som er professor i psykologi ved University of Wisconsin, hevder at volden i skrekkfilmene har en tredobbelt effekt på tilskuerne. «For det første fører den til at publikum generelt sett blir mindre skremt av og stiller seg mer likegyldig til vold,» sier han. «For det andre kan publikum trekke den slutning at vold er en godkjent oppførsel. Og for det tredje,» fortsetter han, «kan noen bli stimulert av den.»

Er det ikke egentlig evnen til å sympatisere og vise medfølelse med andre mennesker som lider, som skiller mennesket fra dyrene? Alle voldshandlingene i skrekkfilmene kan bare føre til at en slik sympati gradvis blir borte. Det minner om den fordømmelsen apostelen Paulus rettet mot mennesker som var blitt «forherdet» (bokstavelig «sløvet») i hjertet og dermed var blitt «avstumpet» eller hadde «mistet all moralsk sans» (NW). Han oppfordret i stedet de kristne til å være «gode mot hverandre» og vise hverandre «medfølelse». (Efeserne 4: 18, 19, 32) Kan vi få hjelp til å utvikle slike egenskaper ved at vi eksponerer oss for store doser av vanvittige blodsutgytelser?

Guds syn på vold

Selv om den eneste faren ved disse filmene var den avstumpende virkningen de har, ville det i seg selv være grunn til alvorlig bekymring. Det som må veie tyngst for de kristne, er imidlertid hvordan de skal kunne bevare vennskapet med Gud. Det innbefatter at man må anta hans syn på vold, et syn som han gjorde helt klart da han ødela den gamle verden på Noahs tid. Bibelen sier: «Jorden . . . ble full av lovløshet [vold, NW]. Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier. Da sa Gud til Noah: ’Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet [vold, NW].’» — 1. Mosebok 6: 11—13.

Salmisten sa derfor om Jehova: «Han hater dem som elsker vold.» (Salme 11: 5) Av den grunn nektet de første kristne å delta i de populære gladiatorkampene, der mann måtte kjempe mot mann eller mot dyr i en kamp på liv og død. Nå var jo dette en akseptert form for underholdning på den tiden. Men en kristen skribent i det andre århundre, Athenagoras, sa: «Vi mener at det å se en mann bli drept er omtrent det samme som å drepe ham, og vi har derfor høytidelig forpliktet oss til ikke å overvære slike skuespill.»

Vi må heller ikke overse det spiritistiske og demoniske preg mange av disse skrekkfilmene har. Vil en kristen ungdom kunne «holde stand mot djevelens lumske angrep» om han lar sinnet bli påvirket av filmer som dreier seg om spiritisme? — Efeserne 6: 11; Åpenbaringen 21: 8.

Noen av ungdommene vi omtalte i begynnelsen — Reggie, Quintella, Sandy og Bobby — har sluttet å se på skrekkfilmer fordi de ønsker å opprettholde sitt vennskap med Gud. De er slett ikke blitt asketer, som nekter seg enhver form for fornøyelser. Men ved å studere Bibelen er de kommet til at det er nødvendig å unngå underholdning som virker demoraliserende. De erkjenner også at det er nødvendig med en rett oppførsel mellom kjønnene, og de bruker derfor ikke slike filmer som en unnskyldning for å vise en upassende form for hengivenhet. (1. Tessaloniker 4: 3, 4) De aksepterer ikke lenger vold som underholdning og er derfor kresne når de velger de filmer de skal se.

De har en sterk følelse av at skrekkfilmer er blitt akkurat det som navnet antyder, nemlig skrekkelige.

[Fotnote]