FRED

Sjalọm, det hebraiske ordet som er oversatt med «fred», betegner en tilstand hvor det ikke er krig eller uroligheter (Dom 4: 17; 1Sa 7: 14; 1Kg 4: 24; 2Kr 15: 5; Job 21: 9; For 3: 8); det kan overbringe tanken om trygghet og sunnhet (1Mo 37: 14, NW, fotn.), velferd (1Mo 41: 16), vennskap (Sl 41: 9) og fullstendighet (Jer 13: 19). Det greske ordet for fred (eirẹne) har fått tilsvarende vid betydning som det hebraiske sjalọm og kan uttrykke tanken om velvære, frelse og harmoni, i tillegg til fravær av konflikt. Det forekommer i avskjedshilsenen «gå i fred», som har en viss likhet med uttrykket «ha det bra». – Mr 5: 34; Lu 7: 50; 8: 48; Jak 2: 16; jf. 1Sa 1: 17; 20: 42; 25: 35; 29: 7; 2Sa 15: 9; 2Kg 5: 19.

Ettersom ordet «fred» ikke alltid svarer nøyaktig til de ordene som er brukt på grunnspråkene, må man ta sammenhengen i betraktning for å finne ut hva som menes. Å bli ’sendt bort i fred’ kunne for eksempel bety å bli sendt bort i all vennskapelighet, uten frykt for at den som lot en reise, skulle gjøre en noe. (1Mo 26: 29; 44: 17; 2Mo 4: 18) Å ’vende tilbake i fred’, for eksempel fra et slag, betydde at man vendte uskadd tilbake, eller at man hadde seiret. (1Mo 28: 21; Jos 10: 21; Dom 8: 9; 11: 31; 2Kr 18: 26, 27; 19: 1) Å ’spørre om noens fred’ betydde at man spurte om hvordan det stod til med vedkommende. (1Mo 29: 6, NW, fotn.; 43: 27, NW, fotn.) Å ’arbeide for noens fred’ betydde at man arbeidet for vedkommendes velferd. (5Mo 23: 6) At noen døde i fred, kunne bety at vedkommende døde under fredelige forhold etter å ha hatt et rikt liv eller etter å ha fått oppfylt et inderlig ønske. (Jf. 1Mo 15: 15; Lu 2: 29; 1Kg 2: 6.) Profetien om at Josjia skulle ’bli samlet til sin egen gravplass i fred’, viste at han skulle dø før den forutsagte ulykken rammet Jerusalem. (2Kg 22: 20; 2Kr 34: 28; jf. 2Kg 20: 19.) I Jesaja 57: 1, 2 sies det om den rettferdige at han går inn til fred når han dør og derved slipper unna en ulykke.

Om å oppnå fred. Jehova er fredens Gud (1Kt 14: 33; 2Kt 13: 11; 1Te 5: 23; He 13: 20) og Kilden til fred (4Mo 6: 26; 1Kr 22: 9; Sl 4: 8; 29: 11; 147: 14; Jes 45: 7; Ro 15: 33; 16: 20), idet fred er en frukt av hans ånd. (Ga 5: 22) Derfor er det bare de som har fred med Gud, som kan erfare sann fred. Alvorlige overtredelser belaster ens forhold til Gud og gjør en urolig. Salmisten sa: «Det er ingen fred i mine knokler på grunn av min synd.» (Sl 38: 3) De som ønsker å søke fred og jage etter den, må derfor gi akt på formaningen: «Vend deg bort fra det som er ondt, og gjør det som er godt.» (Sl 34: 14) Uten rettferdighet kan det ikke eksistere fred. (Sl 72: 3; 85: 10; Jes 32: 17) Det er derfor de onde ikke kan ha fred. (Jes 48: 22; 57: 21; jf. Jes 59: 2–8.) Men de som på den annen side er fullstendig hengitt til Jehova, elsker hans lov og holder hans bud, har fred. – Sl 119: 165; Jes 48: 18.

Da Jesus Kristus var på jorden, hadde verken de kjødelige jøder eller ikke-jødene fred med Jehova Gud. Ettersom jødene hadde brutt Guds lov, var de kommet under Lovens forbannelse. (Ga 3: 12, 13) Ikke-jødene, som ikke stod i et paktsforhold til Gud, «hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden». (Ef 2: 12) Ved Kristus Jesus fikk imidlertid begge parter en anledning til å komme i et fredelig forhold til Gud. Noe som pekte fram mot dette, var den kunngjøringen som en skare av engler kom med til noen hyrder da Jesus ble født: «På jorden fred blant mennesker som har hans velvilje.» – Lu 2: 14.

Det fredsbudskapet som Jesus og hans disipler forkynte, appellerte til ’fredens venner’, det vil si slike som gjerne ville bli forlikt med Gud. (Mt 10: 13; Lu 10: 5, 6; Apg 10: 36) Samtidig skapte dette budskapet splittelse i mange husstander, ettersom noen tok imot det, mens andre avviste det. (Mt 10: 34; Lu 12: 51) Flertallet av jødene forkastet budskapet og forstod således ikke ’de ting som hadde med fred å gjøre’, noe som åpenbart omfattet anger og det å ta imot Jesus som Messias. (Jf. Lu 1: 79; 3: 3–6; Joh 1: 29–34.) Deres holdning førte til at Jerusalem ble ødelagt av romerske hærstyrker i år 70. – Lu 19: 42–44.

Men selv de jødene som tok imot «det gode budskap om fred», var syndere og hadde behov for soning for sine overtredelser for å oppnå fred med Jehova Gud. Dette behovet ble dekket ved at Jesus døde som et gjenløsningsoffer. Som det var blitt forutsagt: «Den tukt som skulle tjene til vår fred, lå på ham, og på grunn av hans sår er det blitt helbredelse for oss.» (Jes 53: 5) Jesu offerdød på torturpælen gav også grunnlag for å avskaffe Moseloven, som dannet et skille mellom jødene og ikke-jødene. Mennesker fra begge «folkene» kunne således nå ha fred med Gud og med hverandre når de ble kristne. Apostelen Paulus skriver: «[Jesus] er vår fred, han som gjorde de to parter til ett og tilintetgjorde skillemuren mellom dem. Ved hjelp av sitt kjød opphevet han fiendskapet, Loven med dens bud i form av forordninger, for at han skulle skape de to folkene i forening med seg selv til ett nytt menneske og stifte fred, og for at han fullt ut skulle forlike begge folkene, i ett legeme, med Gud ved torturpælen, fordi han hadde drept fiendskapet ved hjelp av seg selv. Og han kom og forkynte det gode budskap om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær, for gjennom ham har vi, begge folkene, adgang til Faderen ved én ånd.» – Ef 2: 14–18; jf. Ro 2: 10, 11; Kol 1: 20–23.

«Guds fred», det vil si en indre ro på grunn av et dyrebart forhold til Jehova Gud, vokter en kristens hjerte og forstandsevner, slik at han ikke bekymrer seg når det gjelder sine behov. Han er forvisset om at Jehova Gud sørger for sine tjenere og bønnhører dem. Det gir ham fred og ro i hjerte og sinn. (Flp 4: 6, 7) Den fred som Jesus Kristus gav sine disipler, en fred som var basert på deres tro på ham som Guds Sønn, gjorde dem på lignende måte rolige i hjerte og sinn. Selv om Jesus sa til dem at den tid var nær da han ikke lenger personlig skulle være hos dem, hadde de ingen grunn til å bekymre seg eller la seg overmanne av frykt. Han etterlot dem ikke uten hjelp, men lovte å sende dem den hellige ånd. – Joh 14: 26, 27; 16: 33; jf. Kol 3: 15.

Den fred som de kristne erfarte, måtte ikke tas for gitt. De skulle være slike som ’holdt fred med hverandre’, fredsstiftere, slike som virkelig gikk inn for å skape fred og bevare freden. (1Te 5: 13) For å bevare freden seg imellom måtte de passe på at de ikke var til anstøt for sine trosfeller. (Ro 14: 13–23) I Bergprekenen sa Jesus: «Lykkelige er de fredsommelige [bokst.: fredsstifterne], for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» (Mt 5: 9, NW, fotn.; jf. Jak 3: 18.) De kristne fikk veiledning om at de skulle jage etter fred og gjøre sitt ytterste for å bli funnet i fred med Gud. (2Ti 2: 22; He 12: 14; 1Pe 3: 11; 2Pe 3: 14) De måtte derfor kjempe imot kjødelige begjær, for slike begjær ville føre til at de ble fiender av Gud. (Ro 8: 6–8) Det at det var nødvendig å fortsette å stå i et fredelig forhold til Gud for å bli godkjent av ham, gir det ofte brukte uttrykket ’måtte dere ha fred’ økt vekt. – Ro 1: 7; 1Kt 1: 3; 2Kt 1: 2; Ga 1: 3; 6: 16; Ef 1: 2; 6: 23; Flp 1: 2.

De kristne ønsket også at andre skulle få erfare fred. «Med fredens gode budskaps utrustning som sko på føttene» gikk de derfor på i sin åndelige krigføring. (Ef 6: 15) Selv innenfor menigheten førte de krig mot resonnementer som ikke var i harmoni med kunnskapen om Gud, slik at disse resonnementene ikke fikk skade deres forhold til Gud. (2Kt 10: 4, 5) Men det dreide seg ikke om en ordstrid eller krangel, selv ikke når noen hadde avveket fra sannheten og måtte irettesettes. I forbindelse med at apostelen Paulus drøftet hvordan man skulle behandle saker som gjaldt personer som hadde avveket fra den rette vei, gav han Timoteus følgende veiledning: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise, idet han behersker seg under onde forhold og med mildhet veileder dem som ikke er velvillig innstilt, ettersom Gud kanskje vil gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten, og de kan komme til fornuft igjen, ut av Djevelens snare, ettersom de er blitt fanget levende av ham for å gjøre hans vilje.» – 2Ti 2: 24–26.

Et fredelig styre. Guds Sønn, som skal ha ’det fyrstelige herredømme på sin skulder’, omtales som «Fredsfyrste». (Jes 9: 6, 7) Det er derfor verdt å merke seg at Kristus Jesus mens han var her på jorden, viste at hans tjenere ikke skulle væpne seg med tanke på fysisk krigføring, ved å si til Peter: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Mt 26: 52) De som ble kristne, skulle i billedlig forstand «smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver». De skulle ikke mer lære å føre krig. (Jes 2: 4) Dette, i tillegg til den måten Gud hadde handlet på tidligere, spesielt med Israel i Salomos regjeringstid, peker fram mot den fred som skal rå under Jesu herredømme som Konge. Om Salomos regjeringstid sier Bibelen: «Han fikk fred i alle sine områder rundt omkring. Og Juda og Israel fortsatte å bo trygt, enhver under sin vinranke og under sitt fikentre, fra Dan til Be’er-Sjeba, alle Salomos dager.» (1Kg 4: 24, 25; 1Kr 22: 9) Slik det framgår av andre skriftsteder (jf. Sl 72: 7, 8; Mi 4: 4; Sak 9: 9, 10; Mt 21: 4, 5), tjente dette som et profetisk forbilde på det som skulle skje under Kristi Jesu styre, altså under den større Salomo (navnet kommer fra det hebraiske ordet for fred). – Mt 12: 42.

Fred mellom mennesker og dyr. Jehova Gud lovte israelittene følgende hvis de var lydige: «Jeg vil gi fred i landet, og dere skal i sannhet legge dere til hvile uten at noen får dere til å skjelve; og jeg vil fjerne de farlige villdyrene fra landet.» (3Mo 26: 6) Dette betydde at villdyrene skulle holde seg på sine naturlige tilholdssteder og ikke skade israelittene og deres husdyr. Men hvis israelittene viste seg å være ulydige, skulle Jehova tillate at landet ble inntatt og herjet av fremmede hærer. Fordi folketallet dermed ville bli redusert, ville villdyrene øke i antall og trenge inn i tidligere bebodde områder og forårsake skade blant de overlevende og husdyrene deres. – Jf. 2Mo 23: 29; 3Mo 26: 22; 2Kg 17: 5, 6, 24–26.

Den fred som israelittene fikk løfte om i forhold til de ville dyrene, var annerledes enn den fred som de to første mennesker, Adam og Eva, hadde med dyrene i Edens hage, for de hadde fullt herredømme over dyreriket. (1Mo 1: 28) Hos profetene er det bare Kristus Jesus som tilskrives et slikt herredømme. (Sl 8: 4–8; He 2: 5–9) Det er derfor under det herredømme som utøves av Jesus Kristus, «en kvist fra Isais stubbe», eller Guds «tjener David», at det på ny skal herske en slik fred mellom mennesker og dyr. (Jes 11: 1, 6–9; 65: 25; Ese 34: 23–25) De sistnevnte skriftstedene får en billedlig anvendelse, for det sier seg selv at disse profetiene om fred dyrene imellom, for eksempel mellom ulven og lammet, ikke fikk noen bokstavelig oppfyllelse i det gamle Israel. Dette var en forutsigelse av at mennesker med nedbrytende, dyriske karaktertrekk skulle forlate sin onde vei og leve i fred med sine mer fredsommelige naboer. Men det at dyr anvendes som symboler i den profetiske skildringen av de fredelige forholdene som skulle rå blant Guds folk, tilsier at det også kommer til å være fred blant bokstavelige dyr under Kristi Jesu styre, slik det åpenbart var i Eden.