Lærte kirken fra begynnelsen av at Gud er en treenighet?

Del 1: Framholdt Jesus og hans disipler treenighetslæren?

Framholdt Jesus og hans disipler læren om treenigheten? Var kirkelederne i de første århundrene etter deres tid opptatt av å utbre denne læren? Hvordan oppstod den? Og hvorfor er det viktig å kjenne sannheten om dette dogmet? Disse spørsmålene vil bli drøftet i en serie artikler i Vakttårnet. Serien begynner med denne artikkelen og fortsetter i senere numre av bladet.

DE SOM godtar Bibelen som Guds Ord, erkjenner at de er forpliktet til å lære andre om Skaperen. De er også klar over at det de lærer om Gud, må være sant.

Gud refset Jobs «trøstere» fordi de ikke holdt seg til sannheten. «Da [Jehova] hadde talt dette til Job, sa han til Elifas fra Teman: ’Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett [sant, NW] om meg, slik som min tjener Job.’» — Job 42: 7.

I sin utredning om oppstandelsen skrev apostelen Paulus noe som viser at vi ville ha «vist oss som falske vitner om Gud» hvis vi hadde lært noe om Guds gjerninger som ikke var sant. (1. Korinter 15: 15) Når det er slik i forbindelse med læren om oppstandelsen, må vi selvfølgelig være spesielt påpasselige når vi skal lære andre om hvem Gud er.

Treenighetslæren

Nesten alle kirkesamfunn i kristenheten lærer at Gud er en treenighet. Et katolsk oppslagsverk (The Catholic Encyclopedia) betegner treenighetslæren som «den kristne religions sentrale lære» og beskriver den slik:

«Det er tre personer i guddommens enhet, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og disse tre er i sannhet tre atskilte personer. Med den athanasianske trosbekjennelses ord: ’Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.’ . . . Personene er like evige og likeverdige: alle er uskapte og allmektige.»¹

Et annet oppslagsverk (The Baptist Encyclopædia) kommer med en lignende definisjon:

«[Jesus] er . . . den evige Jehova . . . Den Hellige Ånd er Jehova . . . Sønnen og Ånden er nøyaktig likestilt med Faderen. Hvis han er Jehova, så er de det også.»²

Bannlysing av motstandere

Ved et bispemøte i Nikaia i Lilleasia i 325 e.Kr. ble det utformet en trosbekjennelse hvor det het at Guds Sønn er «sann Gud» liksom Faderen er «sann Gud». Et avsnitt i denne trosbekjennelsen lød slik:

«Men de som sier at det var en tid da han [Sønnen] ikke var til, og at han ikke var til før han ble født, og at han ble til av intet, eller som hevder at Guds Sønn er av et annet vesen eller en annen substans eller er skapt eller underlagt forandringer eller omskiftelser — disse bannlyses av den katolske kirke.»³

Alle som trodde at Guds Sønn ikke var like evig som Faderen, eller at Sønnen var skapt, ble altså henvist til evig fordømmelse. Det er lett å tenke seg hvilket konformitetspress de store masser av vanlige troende dermed var utsatt for.

I år 381 e.Kr. ble det holdt et kirkemøte i Konstantinopel. Her ble det bestemt at den hellige ånd skulle tilbes og æres i likhet med Faderen og Sønnen. Et år senere, i 382 e.Kr., ble det holdt et nytt kirkemøte i Konstantinopel. Her ble læren om den hellige ånds fullstendige guddommelighet bekreftet.⁴ I samme år framla pave Damasus ved et kirkemøte i Roma en liste over lærdommer som skulle fordømmes av kirken. Dette dokumentet ble kalt Damasus’ tome og inneholdt blant annet følgende erklæringer:

«Hvis noen benekter at Faderen er evig, at Sønnen er evig, og at Den Hellige Ånd er evig — så er han en kjetter.»

«Hvis noen benekter at Guds Sønn er sann Gud, liksom Faderen er sann Gud, og at han har all makt, vet alt, og er likeverdig med Faderen — så er han en kjetter.»

«Hvis noen benekter at Den Hellige Ånd . . . er sann Gud . . . har all makt og vet alt, . . . så er han en kjetter.»

«Hvis noen benekter at de tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, er virkelige personer som er likeverdige og evige og rommer alt det synlige og usynlige, og at de er allmektige — så er han en kjetter.»

«Hvis noen sier at [Sønnen som ble] gjort til kjød, ikke var i himmelen hos Faderen mens han var på jorden — så er han en kjetter.»

«Hvis noen, selv om de sier at Faderen er Gud og Sønnen er Gud og Den Hellige Ånd er Gud, . . . ikke sier at de er én Gud, . . . så er han en kjetter.»⁵

De jesuittiske teologene som oversatte det ovenstående fra latin til engelsk, forsynte oversettelsen med denne kommentaren: «Pave St. Cølestin I (422—432) betraktet tydeligvis disse reglene som lover; de kan betraktes som trosdefinisjoner.»⁶ Og teologen Edmund J. Fortman forsikrer at Damasus’ tome er et eksempel på «sunn og solid treenighetslære».⁷

Hvis du tilhører et kirkesamfunn som godtar treenighetslæren, vil du da si at disse uttalelsene utgjør en definisjon av din tro? Og var du klar over at det å tro på treenighetslæren slik den blir lært av disse kirkesamfunnene, innebærer at du må tro at Jesus var i himmelen samtidig med at han var på jorden? Athanasius, en kirkelærer i det fjerde århundre, skrev noe lignende i sin bok On the Incarnation:

«Ordet [Jesus] var ikke innesluttet i sitt legeme, heller ikke var hans nærvær i legemet til hinder for at han også var nærværende andre steder. Da han flyttet sitt legeme, opphørte han ikke med å lede universet ved sitt sinn og sin makt . . . Han er fremdeles Kilden til liv for hele universet, nærværende i alle deler av det, men likevel utenfor det hele.»⁸

Hva treenighetslæren innebærer

Noen mener at treenighetslæren ikke innebærer annet enn at Jesus skal betraktes som en guddom. Andre oppfatter det slik at det å tro på treenigheten ganske enkelt betyr å tro på Faderen, Sønnen og den hellige ånd.

Men en nærmere undersøkelse av kristenhetens trosbekjennelser viser at slike oppfatninger er sørgelig mangelfulle i forhold til den formelle lære. Offisielle definisjoner gjør det klart at treenighetslæren ikke er en enkel forestilling. Nei, den er et sammensatt nettverk av forskjellige forestillinger som er blitt føyd til hverandre og sammenvevd med hverandre gjennom et lengre tidsrom.

Ut fra det bilde av treenighetslæren som oppstod etter kirkemøtet i Konstantinopel i 381 e.Kr., og ut fra Damasus’ tome i 382 e.Kr. og den athanasianske trosbekjennelse som kom senere, og videre ut fra andre dokumenter kan vi tydelig se hva kristenheten legger i treenighetslæren. Den omfatter blant annet følgende bestemte forestillinger:

1. Det hevdes at det er tre guddommelige personer — Faderen, Sønnen og den hellige ånd — i Guddommen.

2. Det hevdes at enhver av disse atskilte personer er evig, og at ingen av dem kommer før eller etter noen av de andre i tid.

3. Det hevdes at enhver av dem er allmektig, og at ingen av dem er større eller mindre enn noen av de andre.

4. Det hevdes at enhver av dem er allvitende.

5. Det hevdes at enhver av dem er sann Gud.

6. Likevel heter det at det ikke er tre Guder, men bare én Gud.

Treenighetslæren er avgjort et sammensatt nettverk av forestillinger som iallfall omfatter de ovennevnte viktige elementene. En nærmere granskning av detaljene viser at den innebærer enda mer. Men hvis vi bare undersøker de ovennevnte grunnleggende forestillingene, vil det være tydelig at hvis noen av dem ble fjernet, ville det som da ble tilbake, ikke lenger utgjøre kristenhetens treenighetslære. Alle disse elementene må være til stede for at bildet skal være fullstendig.

Ut fra en slik grundigere forståelse av begrepet «treenigheten» kan vi spørre: Var dette en lære som Jesus og hans disipler framholdt? I så fall burde den ha foreligget ferdig formulert i det første århundre av vår tidsregning. Og ettersom Bibelen opplyser om det de lærte, må treenighetslæren være omtalt i Bibelen dersom de hadde en slik lære. Hvis læren er bibelsk, bør det altså være klart redegjort for den i Bibelen.

Det er ikke rimelig å tro at Jesus og hans disipler ville lære folk om Gud uten å fortelle dem hvem Gud er, særlig i betraktning av at noen troende skulle bli nødt til å gi sitt liv for Gud. Jesus og hans disipler ville derfor ha lagt den aller største vekt på å undervise andre i en slik viktig lære.

Gransk skriftene

I Apostlenes gjerninger 17, vers 11, blir uttrykket «høysinnet» brukt om folk som «gransket skriftene daglig for å se om det stemte» — det som apostelen Paulus lærte dem. De ble oppfordret til å gjøre bruk av skriftene for å få bekreftet det som ble lært av en som til og med var en apostel. Du bør gjøre det samme.

Husk at Skriften er «inspirert av Gud» og skal brukes til «å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». (2. Timoteus 3: 16, 17, NW) Bibelen er altså fullstendig i lærespørsmål. Hvis treenighetslæren er sann, burde det være redegjort for den i Bibelen.

Vi oppfordrer deg til å undersøke Bibelen, spesielt de 27 bøkene i de kristne greske skrifter, for å se om Jesus og hans disipler lærte om en treenighet. Mens du holder på å undersøke, kan du stille deg selv følgende spørsmål:

1. Kan jeg finne noe skriftsted hvor ordet «treenighet» forekommer?

2. Kan jeg finne noe skriftsted som sier at Gud består av tre atskilte personer, Faderen, Sønnen og den hellige ånd, men at disse tre utgjør bare én Gud?

3. Kan jeg finne noe skriftsted som sier at Faderen, Sønnen og den hellige ånd er likeverdige på alle måter, at de for eksempel er like evige, like mektige, likestilte og like i visdom?

Om du leter aldri så grundig, vil du ikke finne et eneste skriftsted som benytter ordet treenighet, og du vil heller ikke finne noe som sier at Faderen, Sønnen og den hellige ånd er likeverdige på alle måter, at de for eksempel er like evige, like mektige, likestilte og like i visdom. Ikke et eneste skriftsted sier at Sønnen er likeverdig med Faderen i disse henseender — og selv om det hadde vært mulig å finne et slikt skriftsted, ville det ikke ha fastslått at det finnes en treenighet, men i høyden en «toenighet». Ikke noe sted i Bibelen likestilles den hellige ånd med Faderen.

Hva mange forskere sier

Mange forskere, også teologer, vedgår at Bibelen faktisk ikke inneholder noen treenighetslære. I oppslagsverket The Encyclopedia of Religion heter det:

«Eksegeter og teologer i dag er enige om at den hebraiske bibel ikke inneholder noen treenighetslære . . . Selv om den hebraiske bibel fremstiller Gud som Israels far og beskriver Guds person ved hjelp av uttrykk som Ord (davar), Ånd (ruah), Visdom (hokhmah) og Nærvær (shekhinah), ville man gå ut over Det gamle testamentes intensjon og ånd hvis man knyttet disse begrepene til den senere treenighetslæren.

Eksegeter og teologer er også enige om at heller ikke Det nye testamente inneholder en klart uttrykt treenighetslære. Gud Faderen er kilden til alt som er til (Pantokrator), og er også Jesu Kristi Far; ’Faderen’ er ikke en tittel til den første person i treenigheten, men et synonym for Gud. . . .

I Det nye testamente er det ingen tegn til en reflektert bevissthet om Guds metafysiske natur (’iboende treenighet’), heller ikke inneholder Det nye testamente de tekniske betegnelser som inngår i den senere lære (hupostasis, ousia, substantia, subsistentia, prosōpon, persona). . . . Det kan ikke bestrides at læren ikke lar seg utlede av bibelske vitnesbyrd alene.»⁹

I en historisk oversikt over treenighetslærens utvikling opplyser The New Encyclopædia Britannica:

«Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente . . .

Læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser. . . .

Først mot slutten av det fjerde århundre ble oppfatningen av at de tre er atskilt og likevel utgjør en enhet, nedfelt i en enkelt ortodoks læresetning som beskriver ett vesen og tre personer.»¹⁰

I The New Catholic Encyclopedia finner vi en lignende uttalelse om opprinnelsen til treenighetslæren:

«Eksegeter og teologer med Bibelen som fagområde, deriblant et stadig voksende antall katolikker, er klar over at man ikke bør tale om treenighetslære i Det nye testamente uten å ta et sterkt forbehold. Religionshistorikere og teologiske forskere erkjenner på tilsvarende måte at når man taler om en ubetinget treenighetslære, har man beveget seg fra den første kristne tid og fram til, la oss si, siste fjerdepart av det fjerde århundre. Først da ble det som kan kalles det endelige treenighetsdogmet, dogmet om ’én Gud i tre personer’, fullt ut en del av kristent liv og kristen tenkning. . . .

Formelen i seg selv gjenspeiler ikke den umiddelbare oppfatning i den første tiden; den var et produkt av en 300 år lang utvikling på det doktrinære område.»¹¹

Er den «underforstått»?

Noen av treenighetslærens tilhengere sier at treenighetslæren er «underforstått» i Bibelen. Men dette er en påstand som ble fremført lenge etter at Bibelen ble skrevet. Det er et forsøk på å få noe ut av Bibelen som ikke står der, men som senere tiders prester egenmektig gjorde til en læresetning.

Spør deg selv: Hvorfor skulle Bibelens viktigste lære — læren om hvem Gud er — bare være «underforstått»? Bibelen er klar når det gjelder andre grunnleggende lærdommer. Hvorfor skulle den ikke være like klar når det gjelder denne, som er den viktigste? Skulle man ikke vente at han som har frembrakt universet, også ville frembringe en bok som klart gav uttrykk for at han var en treenighet, dersom det altså var tilfellet?

Grunnen til at Bibelen ikke gir en klar fremstilling av treenighetslæren, er enkel: Dette er ikke en bibelsk lære. Hvis Gud hadde vært en treenighet, ville han selvfølgelig ha gjort dette klart, slik at Jesus og hans disipler kunne ha lært det videre til andre. Og denne viktige informasjonen ville ha vært tatt med i Guds inspirerte Ord. Det ville ikke vært overlatt til ufullkomne mennesker å stri med dette problemet flere århundrer senere.

Når vi gransker de skriftstedene som treenighetslærens tilhengere trekker fram for å vise at læren om treenigheten er «underforstått» i Bibelen, hva finner vi da? En ærlig undersøkelse bringer for dagen at disse skriftstedene ikke dreier seg om kristenhetens treenighet. Saken er derimot den at teologene forsøker å presse sine forutfattede meninger om en treenighet inn i skriftstedene. Deres meninger om treenigheten er faktisk i strid med det klare vitnesbyrd som fremgår av Bibelen som et hele.

Et av disse skriftstedene er Matteus 28: 19, 20. Der blir Faderen, Sønnen og den hellige ånd nevnt sammen. Noen hevder at dette innebærer at det finnes en treenighet. Men les disse versene selv. Er det noe i disse skriftstedene som viser at disse tre utgjør én Gud, og at de er like evige, like mektige, likestilte og like i visdom? Nei, det er det ikke. Slik er det også med andre skriftsteder hvor disse tre er nevnt sammen.

I Matteus 28: 19 er det tale om Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn. Ordet «navn» står her i entall. De som mener at dette kan tyde på at det finnes en treenighet, bør merke seg at ordet «navn» i entall på lignende måte blir brukt i forbindelse med Abraham og Isak i 1. Mosebok 48: 16.

Treenighetslærens tilhengere henviser også til Johannes 1: 1 hvor det i noen oversettelser står at «Ordet» både er «hos Gud» og er «Gud». Men andre bibeloversettelser sier at Ordet var «en gud» (NW) eller var «av guddomsart» (LB), noe som ikke nødvendigvis betyr at han var Gud, men at han var en mektig person. Dessuten sier skriftstedet at «Ordet» var «hos» Gud. Det må rimeligvis utelukke at han er denne samme Gud. Og uansett hvilket resultat man kommer til i forbindelse med «Ordet», er det et faktum at det bare er nevnt to personer i Johannes 1: 1, ikke tre. Når det gjelder alle de skriftsteder som blir benyttet i et forsøk på å støtte treenighetslæren, viser oppriktige undersøkelser om og om igjen at de ikke støtter den.a

En annen faktor som det er viktig å ta i betraktning, er følgende: Hvis Jesus og hans disipler hadde framholdt treenighetslæren, ville selvfølgelig også kirkens ledende menn umiddelbart etter deres tid ha gjort det samme. Men ble treenighetslæren framholdt av disse mennene, som i vår tid blir kalt de apostoliske fedre? Dette spørsmålet vil bli drøftet i Del 2 i denne serien i et senere nummer av Vakttårnet.

Henvisninger

1. The Catholic Encyclopedia, 1912-utgaven, bind XV, side 47.

2. The Baptist Encyclopædia, redigert av William Cathcart, 1883, sidene 1168, 1169.

3. A Short History of Christian Doctrine av Bernhard Lohse, 1980-utgaven, side 53.

4. Ibid., sidene 64, 65.

5. The Church Teaches, oversatt og redigert av John F. Clarkson, S.J., John H. Edwards, S.J., William J. Kelly, S.J. og John J. Welch, S.J., 1955, sidene 125—127.

6. Ibid., side 125.

7. The Triune God av Edmund J. Fortman, 1982-utgaven, side 126.

8. On the Incarnation, oversatt av Penelope Lawson, 1981-utgaven, sidene 27, 28.

9. The Encyclopedia of Religion, Mircea Eliade, ansvarshavende redaktør, 1987, bind 15, side 54.

10. The New Encyclopædia Britannica, 15. utgave, 1985, bind 11, Micropædia, side 928.

11. New Catholic Encyclopedia, 1967, bind XIV, side 295.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

Kirke i Tagnon, Frankrike