Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • bt kap. 3 s. 20–27
  • «Fylt med hellig ånd»

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • «Fylt med hellig ånd»
  • Fortsett «å vitne grundig om Guds rike»
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • «Alle samlet på samme sted» (Apg 2:1–4)
  • «Hver enkelt hørte sitt eget språk bli snakket» (Apg 2:5–13)
  • «Peter sto fram» (Apg 2:14–37)
  • «Hver og en av dere må la seg døpe» (Apg 2:38–47)
  • Peter forkynner på pinsedagen
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1996
  • Kristendommen når ut til jøder i det første århundre
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 2005
  • Pontos
    Innsikt i De hellige skrifter, bind 2
  • Spørsmål fra leserne
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 2003
Se mer
Fortsett «å vitne grundig om Guds rike»
bt kap. 3 s. 20–27

KAPITTEL 3

«Fylt med hellig ånd»

Virkningene av at den hellige ånd ble utøst på pinsedagen

Basert på Apostlenes gjerninger 2:1–47

1. Beskriv stemningen på pinsehøytiden.

DET er en spent og forventningsfull stemning i Jerusalem.a Røyken stiger opp fra alteret i templet mens levittene synger hallel-salmene (Salmene 113–118), sannsynligvis i vekselsang. Gatene er fylt av tilreisende. De har kommet fra slike fjerne steder som Elam, Mesopotamia, Kappadokia, Pontos, Egypt og Roma.b Hvorfor har de kommet hit? For å feire pinsen, som også blir kalt «dagen for den første modne avlingen». (4. Mos 28:26) Denne årlige høytiden markerer slutten på bygghøsten og begynnelsen på hvetehøsten. Det er en dag full av glede.

Et kart som viser hvor de som hørte det gode budskap på pinsedagen i år 33, kom fra. 1. Områder: Libya, Egypt, Etiopia, Bitynia, Pontos, Kappadokia, Judea, Mesopotamia, Babylonia, Elam, Media og Partia. 2. Byer: Roma, Alexandria, Memfis, Antiokia (i Syria), Jerusalem og Babylon. 3. Hav og sjøer: Middelhavet, Svartehavet, Rødehavet, Kaspihavet og Persiabukta.

JERUSALEM – JØDEDOMMENS SENTRUM

Mye av handlingen i de første kapitlene i Apostlenes gjerninger finner sted i Jerusalem. Byen ligger 55 kilometer øst for Middelhavet og er omgitt av høydedrag som tilhører Judeas sentrale fjellområde. I 1070 fvt. erobret kong David en borg på Sion-fjellet, som ligger her. Den byen som etter hvert oppsto rundt denne borgen, ble hovedstaden i det gamle Israel.

Like ved Sion-fjellet ligger Moria-fjellet, som ifølge gammel jødisk tradisjon var det stedet hvor Abraham skulle til å ofre Isak omkring 1900 år før de hendelsene som er omtalt i Apostlenes gjerninger, fant sted. Moria-fjellet ble en del av byen da Salomo bygde det første templet for Jehova der. Dette byggverket ble etter hvert senteret for jødenes hverdagsliv og tilbedelse.

Trofaste jøder fra forskjellige deler av verden kom regelmessig til Jehovas tempel for å frambære ofre, tilbe og feire de årlige høytidene. De gjorde det i lydighet mot Jehovas befaling: «Tre ganger i året skal alle menn hos deg komme fram for Jehova din Gud på det stedet som han velger ut.» (5. Mos 16:16) Jerusalem var også sete for Det store sanhedrin, som var den høyeste jødiske domstol og nasjonens administrative råd.

2. Hvilken utrolig hendelse finner sted på pinsedagen i år 33?

2 Omkring klokken ni denne milde vårmorgenen i år 33 skjer det noe som folk kommer til å snakke om helt fram til i dag. Plutselig kommer det «en lyd fra himmelen, akkurat som når det blåser en kraftig vind», eller «som når et veldig stormvær farer fram». (Apg 2:2, Norsk Bibel 88/07) Den kraftige lyden fyller det huset hvor omkring 120 av Jesu disipler er samlet. Så skjer det noe helt spesielt. De ser noe som ligner tunger av ild, og det setter seg én tunge på hver av disiplene.c Disiplene blir «fylt med hellig ånd» og begynner å snakke fremmede språk! De går ut av huset og ut i Jerusalems gater, og de tilreisende som de treffer, blir overrasket, for disiplene kan snakke med dem! Ja, hver enkelt hører «sitt eget språk bli snakket». – Apg 2:1–6.

3. (a) Hvorfor kan pinsedagen i år 33 kalles en milepæl i den sanne tilbedelses historie? (b) Hvilken sammenheng er det mellom Peters tale og «nøklene til himmelens rike»?

3 Denne spennende beretningen beskriver en milepæl i den sanne tilbedelses historie – det åndelige Israel, den salvede kristne menighet, ble opprettet. (Gal 6:16) Men det var ikke alt. Da Peter talte til folkemengden den dagen, brukte han den første av «nøklene til himmelens rike». Det var til sammen tre nøkler som hver skulle åpne opp for spesielle privilegier for en egen gruppe mennesker. (Matt 16:18, 19) Den første nøkkelen gjorde det mulig for jøder og jødiske proselytter å ta imot det gode budskap og bli salvet med Guds hellige ånd.d De ble da en del av det åndelige Israel og kunne derfor se fram til å herske som konger og tjene som prester i det messianske rike. (Åp 5:9, 10) Med tiden skulle samaritaner og deretter folk fra nasjonene også få dette privilegiet. Hva kan de kristne i dag lære av de viktige hendelsene på pinsedagen i år 33?

«Alle samlet på samme sted» (Apg 2:1–4)

4. Hvorfor kan vi si at den kristne menighet i vår tid er en fortsettelse av den menigheten som ble opprettet i år 33?

4 Den kristne menighet begynte med omkring 120 disipler som var «samlet på samme sted» – i et rom ovenpå – og som var salvet med hellig ånd. (Apg 2:1) Da den dagen var over, besto menigheten av flere tusen døpte medlemmer. Og dette var bare begynnelsen på en organisasjon som vokser den dag i dag! Den består fortsatt av menn og kvinner som har dyp respekt for Gud. Det er de som forkynner «det gode budskap om Riket ... på hele den bebodde jord, slik at alle nasjonene får høre det» før enden for denne verdensordningen kommer. – Matt 24:14.

5. Hva er en av grunnene til at vi bør komme sammen med den kristne menighet, slik de første kristne gjorde?

5 Den kristne menighet skulle også være et sted der både de salvede og senere de «andre sauer» kunne bli åndelig styrket. (Joh 10:16) Paulus viste hvor stor pris han satte på den støtten de som tilhører en menighet, gir hverandre, da han skrev til de kristne i Roma: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere en åndelig gave for å styrke dere, eller rettere sagt, så vi kan ha en utveksling av oppmuntring ved hverandres tro, både deres og min.» – Rom 1:11, 12.

ROMA – HOVEDSTADEN I ET VERDENSRIKE

I den tidsperioden som Apostlenes gjerninger omspenner, var Roma den største og politisk sett viktigste byen i datidens kjente verden. Den var hovedstaden i et verdensrike som i sin storhetstid strakte seg fra Britannia til Nord-Afrika og fra Atlanterhavet til Persiabukta.

Roma var en smeltedigel for ulike kulturer, folkegrupper, språk og overtroiske oppfatninger. Reisende og handelsvarer fra alle deler av riket kom hit via et nettverk av velholdte veier. Skip som trafikkerte travle handelsruter, stoppet ved den nærliggende havnebyen Ostia med matvarer og luksusartikler som skulle til Roma.

I det første århundre evt. bodde det godt og vel en million mennesker i Roma. Halvparten av befolkningen kan ha vært slaver – dømte forbrytere, barn som var blitt solgt eller forlatt av foreldrene, og folk som var blitt tatt til fange av de romerske legionene under felttogene. Blant disse slavene var det også jøder som var blitt tatt til fange da den romerske generalen Pompeius inntok Jerusalem i år 63 fvt.

Størsteparten av den frie befolkningen var fattige mennesker. De bodde i overfylte bygårder på flere etasjer og var avhengige av offentlig støtte. Men keiserne utsmykket hovedstaden med noen av de mest praktfulle offentlige byggverkene historien har sett. De bygde teatre og store stadioner hvor det ble oppført skuespill og arrangert gladiatorkamper og kappløp med hest og vogn – alt til gratis underholdning for folket.

6, 7. Hvordan følger den kristne menighet i dag Jesu befaling om å forkynne for alle nasjoner?

6 Den kristne menighet har samme mål i vår tid som i det første århundre. Jesus ga disiplene et utfordrende, men likevel spennende arbeid å utføre. Han sa til dem: «Gjør mennesker fra alle nasjoner til disipler. Dere skal døpe dem i Farens og Sønnens og den hellige ånds navn og lære dem å holde alt det jeg har befalt dere.» – Matt 28:19, 20.

7 Jehova bruker den kristne menighet av Jehovas vitner til å utføre dette arbeidet i dag. Det er naturligvis ikke lett å forkynne for mennesker som snakker andre språk. Men Jehovas vitner har produsert bibelsk materiale på over 1000 språk. Hvis du regelmessig går på Jehovas vitners møter og deltar aktivt i arbeidet med å forkynne om Guds rike og gjøre mennesker til disipler, har du all grunn til å glede deg. Du er da blant de forholdsvis få på jorden i dag som har det privilegiet å vitne grundig om Jehovas navn.

8. Hvilken hjelp får vi i menigheten?

8 For å hjelpe deg til å holde ut og bevare gleden i denne vanskelige tiden har Jehova Gud gitt deg et verdensomfattende samfunn av brødre og søstre. Paulus skrev til de kristne hebreerne: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi motiverer hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke være borte fra møtene våre, slik noen har for vane, men heller oppmuntre hverandre. Legg stadig større vekt på dette etter hvert som dere ser at dagen nærmer seg.» (Hebr 10:24, 25) Menigheten er en gave fra Jehova som gjør det mulig for deg å oppmuntre andre og selv bli oppmuntret. Hold deg nær til dine brødre og søstre. Ikke vær borte fra kristne møter!

«Hver enkelt hørte sitt eget språk bli snakket» (Apg 2:5–13)

Jesu disipler forkynner for jøder og proselytter i en travel gate.

«Vi hører dem snakke om Guds storslåtte gjerninger på våre språk.» – Apostlenes gjerninger 2:11

9, 10. Hva har noen gjort for å kunne forkynne for dem som snakker et annet språk?

9 Forestill deg hvor glad og begeistret disse jødene og proselyttene må ha blitt på pinsedagen i år 33. De fleste av dem som var der, hadde sannsynligvis et felles språk, kanskje gresk eller hebraisk. Men nå hørte hver enkelt «sitt eget språk bli snakket» av disiplene. (Apg 2:6) De som lyttet, må ha blitt rørt over å høre det gode budskap på morsmålet sitt. De kristne i dag har jo ikke fått mirakuløse evner til å snakke andre språk. Men mange av dem har vist at de vil gjøre en innsats for å forkynne budskapet om Riket for mennesker fra alle nasjoner. Hvordan har de gjort det? Noen har lært seg et nytt språk, slik at de kan tjene i en fremmedspråklig menighet i nærheten eller til og med flytte til et annet land. De som de forkynner for, blir ofte veldig imponert over innsatsen deres.

10 Tenk på Christine, som tok et gujaratikurs sammen med sju andre Jehovas vitner. Hun hadde en kollega som snakket gujarati, og en dag hilste Christine på henne på morsmålet hennes. Kollegaen ble imponert og ville vite hvorfor hun tok seg bryet med å lære et så vanskelig språk som gujarati. Christine fikk så forkynt for henne. Kollegaen sa: «Dere må virkelig ha noe viktig å fortelle.»

11. Hvordan kan vi være forberedt på å forkynne budskapet om Riket for mennesker som snakker et annet språk?

11 Det er selvfølgelig ikke alle som kan lære seg et nytt språk. Men vi kan likevel være forberedt på å forkynne budskapet om Riket for mennesker som snakker et annet språk. Hvordan? Vi kan for eksempel bruke JW Language®-appen for å lære oss en enkel hilsen på et språk som snakkes i distriktet vårt. Vi kan også lære oss noen få interessevekkende setninger på det språket. Vi kan fortelle dem om jw.org og kanskje vise dem videoer og publikasjoner som finnes på språket deres. Ved å bruke slike verktøy i forkynnelsen kan vi føle den samme gleden som de første kristne følte da folk fra andre land ble forbløffet over å høre «sitt eget språk bli snakket».

JØDER I MESOPOTAMIA OG EGYPT

I et verk om jødenes historie i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse leser vi: «I Mesopotamia, Media og Babylonia bodde etterkommerne av dem som tilhørte tistammeriket [Israel] og Juda rike, som en gang var blitt forvist dit av assyrerne og babylonerne.» (The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ) Ifølge Esra 2:64 var det bare 42 360 israelitter som vendte tilbake til Jerusalem fra fangenskapet i Babylon. Det skjedde i 537 fvt. Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus sier at det bodde titusener av jøder rundt omkring i Babylonia i det første århundre evt. Fra 200-tallet til 400-tallet evt. ble det verket som er kjent som Den babylonske Talmud, utarbeidet i disse jødiske koloniene.

Det er dokumentert at det bodde jøder i Egypt i hvert fall så tidlig som på 500-tallet fvt. På den tiden kom Jeremia med et budskap til jøder som bodde forskjellige steder i Egypt, deriblant i Memfis. (Jer 44:1, fotn.) Det er sannsynlig at mange jøder flyttet til Egypt i den hellenistiske perioden. Josefus sier at noen av de første som bosatte seg i Alexandria, var jøder. Etter en tid hadde de sitt eget kvarter i den byen. I det første århundre evt. skrev den jødiske skribenten Filon at det bodde en million av hans landsmenn i Egypt, fra «den delen som vender mot Libya, og til grensen mot Etiopia».

«Peter sto fram» (Apg 2:14–37)

12. (a) Hvilken profeti hadde Joel kommet med om det miraklet som skjedde på pinsedagen i år 33? (b) Hvorfor forventet man at Joels profeti kom til å bli oppfylt i det første århundre?

12 «Peter sto fram» for å tale til den flernasjonale folkemengden. (Apg 2:14) Han sa til alle som ville høre, at den mirakuløse evnen til å snakke forskjellige språk var en gave Gud hadde gitt som en oppfyllelse av den profetien Joel hadde kommet med: «Etter dette skal jeg utøse min ånd over alle slags mennesker.» (Joel 2:28) Før Jesus steg opp til himmelen, sa han til disiplene: «Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen hjelper.» Jesus forklarte at det var ‘ånden’ som var denne hjelperen. – Joh 14:16, 17.

13, 14. Hva gjorde Peter for å nå tilhørernes hjerte, og hvordan kan vi etterligne ham?

13 Peter avsluttet talen til folkemengden ved å si rett ut: «Hele Israels folk [kan] være sikre på dette: Denne Jesus som dere pælfestet, har Gud gjort til både Herre og Kristus.» (Apg 2:36) De fleste som hørte på, hadde selvfølgelig ikke vært personlig til stede da Jesus ble drept på en torturpæl. Men som nasjon hadde de et kollektivt ansvar for at han ble drept. Legg imidlertid merke til at Peter henvendte seg til jødene på en respektfull måte, og at han appellerte til deres hjerte. Målet hans var å få dem til å angre, ikke å fordømme dem. Tok folkemengden anstøt av det Peter sa? Overhodet ikke. Det de hørte, ‘stakk dem i hjertet’. De spurte: «Hva skal vi gjøre?» Det at Peter gikk fram på en så fin måte, var sannsynligvis noe av det som gjorde at han nådde hjertet til så mange, slik at de angret. – Apg 2:37.

14 Vi kan etterligne den måten Peter appellerte til folks hjerte på. Når vi forkynner, trenger vi ikke å henge oss opp i hver eneste ubibelske oppfatning beboeren har. Vi bør heller snakke om ting vi kan være enige om. Når vi først har funnet en felles plattform, kan vi taktfullt resonnere videre ut fra Bibelen. Når vi etterligner Peters positive måte å undervise på, er det mer sannsynlig at de som har en rett innstilling, vil høre på det vi har å si.

KRISTENDOMMEN I PONTOS

Jøder fra Pontos, et område nord i Lilleasia, var blant dem som hørte Peter tale på pinsedagen i år 33. (Apg 2:9) Noen av dem tok sannsynligvis det gode budskap med tilbake til sitt hjemsted, for blant dem som Peter skrev sitt første brev til, var det troende som var «spredt omkring» i Pontos og andre områder.g (1. Pet 1:1) Peter nevner at de kristne i Pontos måtte «lide på grunn av forskjellige prøvelser». (1. Pet 1:6) Disse prøvelsene omfattet sannsynligvis både motstand og forfølgelse.

Plinius den yngre var stattholder i den romerske provinsen Bitynia og Pontos, og korrespondanse mellom ham og keiser Trajan tyder på at de kristne i Pontos møtte flere prøvelser. I et brev Plinius skrev i Pontos omkring 112 evt., skrev han at «smitten», kristendommen, var en trussel mot alle, uansett kjønn, alder og rang. Han ga dem som ble anklaget for å være kristne, mulighet til å fornekte kristendommen. De som ikke ville gjøre det, ble henrettet. De som derimot forbannet Kristus eller framsa en bønn til gudene eller til Trajans statue, ble satt fri. Plinius erkjente at dette var ting som «de som virkelig er kristne, ikke lar seg tvinge til å gjøre».

g Det uttrykket som er gjengitt med «spredt omkring», kommer fra et gresk ord som betyr «i diaspora» og blir brukt i forbindelse med jøder som bodde utenfor Israel. Mange av de første som ble kristne, kom altså fra jødiske samfunn.

«Hver og en av dere må la seg døpe» (Apg 2:38–47)

15. (a) Hva sa Peter, og hvordan reagerte folkemengden på det? (b) Hvordan kunne de flere tusen som hørte det gode budskap på pinsedagen, være kvalifisert til å bli døpt den dagen?

15 På den innholdsrike pinsedagen i år 33 sa Peter til jødene og proselyttene: «Dere må angre, og hver og en av dere må la seg døpe.» (Apg 2:38) Som følge av det ble omkring 3000 døpt, sannsynligvis i dammer i eller i nærheten av Jerusalem.e Var dette en impulsiv handling? Viser denne beretningen at de som studerer Bibelen, eller de som er barn av kristne foreldre, bør bli døpt så fort som mulig, før de er klare for det? Nei. Husk at de jødene og jødiske proselyttene som ble døpt på pinsedagen i år 33, hadde studert Guds Ord grundig, og at de tilhørte en nasjon som var innviet til Jehova. De viste i tillegg at de tok tilbedelsen av Gud på alvor – noen av dem hadde reist langt for å være til stede ved denne årlige høytiden. Etter at de hadde forstått de viktige sannhetene om Jesu Kristi rolle i gjennomføringen av Guds hensikt, var de klare til å fortsette å tjene Gud – men nå som døpte etterfølgere av Kristus.

HVEM VAR PROSELYTTENE?

«Både jøder og proselytter» hørte Peters tale på pinsedagen i år 33. – Apg 2:10.

En av de mennene som hadde «godt ord på seg», og som ble satt til den «nødvendige oppgaven» å stå for den daglige utdelingen av mat, var Nikolaus, «en proselytt fra Antiokia». (Apg 6:3–5) Proselyttene var ikke-jøder som hadde gått over til jødedommen. De ble på alle måter regnet som jøder, for de trodde på Israels Gud og godtok hans lov, forkastet alle andre guder, lot seg omskjære (de som var menn) og sluttet seg til Israels nasjon.

Etter at jødene var blitt løslatt fra fangenskapet i Babylon i 537 fvt., var det mange som bosatte seg langt fra Israel, men som likevel fortsatte å holde seg til jødedommen. På den måten ble folk i hele Midtøsten og andre steder kjent med den jødiske tro. Forfattere i oldtiden, deriblant Horats og Seneca, bekrefter at mange mennesker i forskjellige land som likte jødene og deres tro, sluttet seg til dem og ble proselytter.

16. Hvordan viste de første kristne at de hadde en selvoppofrende innstilling?

16 Det er tydelig at Jehova velsignet denne folkemengden. Beretningen forteller: «Alle som ble troende, holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendelene og eiendommene sine og delte ut pengene til alle, alt etter hva hver enkelt trengte.»f (Apg 2:44, 45) Alle de sanne kristne ønsker uten tvil å ha den samme kjærlige og selvoppofrende innstillingen.

17. Hvilke skritt må man ta for å bli kvalifisert til å bli døpt?

17 For å kunne bli innviet og døpt som en kristen er det ifølge Bibelen flere viktige skritt man må ta. Man må ta til seg kunnskap fra Guds Ord. (Joh 17:3) Man må vise tro og vise at man oppriktig angrer på feil man har gjort tidligere i livet. (Apg 3:19) Deretter må man vende om og begynne å gjøre gode gjerninger som er i samsvar med Guds vilje. (Rom 12:2; Ef 4:23, 24) Etter disse skrittene innvier man seg til Gud i bønn og blir døpt. – Matt 16:24; 1. Pet 3:21.

18. Hvilket privilegium har døpte disipler av Kristus fått?

18 Er du en innviet, døpt disippel av Jesus Kristus? Hvis du er det, kan du virkelig være glad for det privilegiet du har fått. I likhet med de kristne i det første århundre, som ble fylt med hellig ånd, kan du bli brukt til å vitne grundig og gjøre Jehovas vilje.

a Se rammen «Jerusalem – jødedommens sentrum».

b Se rammene «Roma – hovedstaden i et verdensrike», «Jøder i Mesopotamia og Egypt» og «Kristendommen i Pontos».

c Det var ikke bokstavelige ildtunger. Tungene «lignet tunger av ild», noe som tyder på at det som viste seg på hver av disiplene, så ut som ild og lyste som ild.

d Se rammen «Hvem var proselyttene?».

e Til sammenligning ble 7402 personer døpt på Jehovas vitners internasjonale stevne i Kyiv i Ukraina 7. august 1993. Hele dåpen, som foregikk i seks bassenger, tok to timer og femten minutter.

f Denne midlertidige ordningen dekket det behovet som oppsto da de besøkende ble igjen i Jerusalem for å lære mer om sin nye tro. De ga frivillige gaver, så dette må ikke forveksles med noen form for kommunisme. – Apg 5:1–4.

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del