Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 17: 1530 e.Kr. og framover — Var protestantismen en reformasjon?

«Å fornye er ikke å reformere.» — Edmund Burke, medlem av det britiske parlament i det 18. århundre

PROTESTANTISKE historikere mener at den protestantiske reformasjon gjeninnførte den ekte kristendom. Katolske lærde sier på den annen side at den resulterte i teologisk villfarelse. Men hva ser vi hvis vi tar et tilbakeblikk på religionshistorien? Var den protestantiske reformasjon virkelig en reformasjon, eller var den ganske enkelt en fornyelse av noe gammelt, slik at én urett form for tilbedelse ble erstattet med en annen?

Guds Ord fikk spesiell status

De protestantiske reformatorer la stor vekt på Bibelens betydning. De forkastet gamle tradisjoner, selv om Martin Marty, redaktør av bladet The Christian Century, sier at «flere og flere protestanter» i de siste hundre år «har vært villige til å se et forhold mellom Bibelen og tradisjoner». Slik var det ikke med deres «fedre i troen». For dem «hadde Bibelen en spesiell status, som tradisjoner eller pavelig autoritet aldri kunne nå opp mot».

Denne innstillingen økte interessen for oversettelse, distribusjon og studium av Bibelen. I midten av det 15. århundre — over et halvt århundre før reformasjonen tok til — skaffet Luthers landsmann Johann Gutenberg til veie et redskap som skulle bli meget nyttig for den kommende reformasjon. Gutenberg utviklet en metode for trykking med løse typer og produserte den første trykte bibel. Luther var klar over de store muligheter denne oppfinnelsen skapte, og han kalte trykkekunsten «Guds nyeste og beste gjerning for å få spredt den sanne religion verden over».

Nå var det flere som kunne skaffe seg sin egen bibel, og det var en utvikling som den katolske kirke ikke likte. I 1559 bestemte pave Paul IV at ingen bibel kunne trykkes på folkets språk uten kirkens tillatelse, og slike tillatelser ville ikke kirken gi. Tvert imot erklærte pave Pius IV i 1564: «Erfaringen har vist at hvis bibellesning på folkets språk uten videre blir tillatt, fører det . . . til større skade enn gagn.»

Reformasjonen førte til en ny slags «kristendom». Den erstattet pavens autoritet med individets frie valg. Den katolske messe ble erstattet med den protestantiske liturgi og de pompøse katolske katedraler med de vanligvis mer beskjedne protestantiske kirker.

Uventede fordeler

Historien lærer oss at bevegelser som opprinnelig hadde en religiøs karakter, ofte kan føre til reaksjoner av sosial og politisk art. Det viste seg å være tilfellet med den protestantiske reformasjon. Eugene F. Rice jr., som er professor i historie ved Columbia universitet, kommer inn på dette: «I middelalderen hadde den vestlige kirken vært et europeisk fellesskap. I første halvdel av det 16. århundre ble den stykket opp i et stort antall lokale kirker . . . [som] verdslige herskere hadde den vesentlige kontroll over.» Det resulterte i «kulminasjonen av den langvarige strid som hadde rast i middelalderen mellom verdslig og kirkelig makt. . . . Maktbalansen svingte klart og endelig fra kirke til stat og fra prest til lekmann».

For det enkelte menneske betydde dette større frihet, både religiøst og borgerlig. I motsetning til katolisismen hadde ikke protestantismen noe sentralt organ som kunne dirigere lære eller atferd, og dermed ble det åpnet for en fri utvikling av religiøse oppfatninger. Det førte igjen litt etter litt til en religiøs toleranse og liberal holdning som fremdeles var utenkelig i reformasjonens første dager.

Denne større frihet utløste energi som tidligere ikke var kommet til anvendelse. Enkelte hevder at dette var den stimulans som måtte til for å sette i gang den sosiale, politiske og teknologiske utvikling som har resultert i vår moderne tidsalder. Den protestantiske arbeidsmoral ble «brakt inn både i styresett og hverdagsliv,» skrev forfatteren Theodore White. Han definerte den som «den trossetning at mennesket er direkte ansvarlig overfor Gud for sin samvittighet og sine handlinger, uten presters innblanding eller mellomkomst. . . . Hvis en mann arbeidet hardt, pløyde dypt, ikke skulket unna eller dovnet seg og tok seg av kone og barn, da ville enten lykken eller Gud gi ham lønn for strevet».

Men bør disse opplagt positive sider ved protestantismen gjøre oss blind for dens mangler? Den protestantiske reformasjon «førte også med seg enorme onder,» heter det i Encyclopædia of Religion and Ethics, som legger til: «Jesuittenes og inkvisisjonens tid var omme . . . men ble etterfulgt av noe som lå på et enda lavere plan. Hvis ærlig uvitenhet var sterkt utbredt i middelalderen, blir organisert falskhet sterkt utbredt nå.»

«Organisert falskhet» — på hvilken måte?

Det var «organisert falskhet» fordi protestantismen lovte reformer i læren, men unnlot å holde løftet. Ofte var det kirkens politikk, ikke usannhet i læren, som fikk reformatorene til å gå til aksjon. I store trekk beholdt protestantismen de ideer og skikker som katolisismen hadde hentet fra hedenskapen. Hvordan? Treenighetslæren er et godt eksempel. Denne læren er det vesentligste grunnlaget for at en kirke kan bli medlem av det protestantiske Kirkenes verdensråd. Det holder seg strengt til denne læren, enda The Encyclopedia of Religion vedgår at ’eksegeter og teologer i dag er enige om at denne læresetning ikke blir klart framholdt noe sted i Bibelen’.

Men reformerte protestantismen en korrupt form for kirkelig styre? Nei. I stedet «overførte den autoritetsmønstre fra middelalderens katolisisme» og «brøt ganske enkelt ut av det romersk-katolske system for å danne egne protestantiske systemer,» sier Martin Marty.

Protestantismen lovte også at den skulle gjenopprette «enheten i troen». Men etter hvert som de mange forskjellige protestantiske sekter utviklet seg, ble det klart at dette bibelske løfte ikke ville bli oppfylt. — Efeserne 4: 13.

Organisert virvar — hvorfor?

I dag, i 1989, er protestantismen blitt stykket opp i så mange sekter og kirkesamfunn at det er umulig å fastslå det samlede antall av dem. Før du hadde telt ferdig, ville det være dannet nye grupper, eller andre grupper ville være oppløst.

Likevel har World Christian Encyclopedia gjort det «umulige» ved å dele inn kristenheten (1980) i «20 780 forskjellige kristne samfunn». De aller fleste av dem er protestantiske.a De bestod av 7889 tradisjonelle protestantiske grupper, 10 065 lokale samfunn som stort sett var protestantiske og hadde fargede medlemmer, 225 anglikanske forsamlinger i 1345 mindre protestantiske grupper.

Boken Protestant Christianity kom med en forklaring på hvordan dette virvar var oppstått. Den sa at det både var «et tegn på sunnhet og på sykdom», og skrev at det «kan være følgen av menneskelig kreativitet og menneskelige begrensninger; i enda høyere grad kan det skyldes stolte menn som har altfor høye tanker om sitt eget livssyn».

Og dette er virkelig sant! Uten å legge særlig vekt på Guds sannhet kommer stolte menn med nye alternativer til frelse, frigjøring eller selvrealisering. Religiøs pluralisme finner ingen støtte i Bibelen.

Når protestantismen fremmer religiøs pluralisme, antyder den i realiteten at Gud ikke har faste normer for hvordan han skal tilbes. Er et slikt organisert virvar i harmoni med en sannhetens Gud, som Bibelen sier ikke er «uordens Gud, men fredens Gud»? Protestanter har ofte den innstilling at du kan gå til den kirken du liker, men er en slik innstilling annerledes enn den uavhengige tankegang som førte Adam og Eva inn i en villfarelse og derpå opp i alvorlige vanskeligheter? — 1. Korinter 14: 33; se også 1. Mosebok 2: 9; 3:17—19.

Bibelens spesielle status ignoreres

I strid med den spesielle status de første reformatorer gav Bibelen, innførte protestantiske teologer senere historisk-kritisk bibelforskning, og, som Marty sier, de «behandlet dermed den bibelske tekst som de ville behandle en hvilken som helst litterær tekst fra oldtiden». De gav «ingen spesiell status til de bibelske forfatteres inspirasjon».

Ved at protestantiske teologer drog i tvil at Bibelen var skrevet under guddommelig inspirasjon, kom de dermed til å undergrave troen på det reformatorene betraktet som protestantismens grunnvoll. Dette åpnet veien for skeptisisme, fritenkere og rasjonalisme. Det er ikke uten grunn at mange lærde mener reformasjonen er en hovedårsak til våre dagers sekularisme.

Innblandet i politikk

De frukter som her er trukket fram, utgjør et klart vitnesbyrd om at protestantismen ikke gjeninnførte den sanne kristendom, uansett hvilke gode intensjoner enkelte reformatorer og deres tilhengere må ha hatt. I stedet for å fremme fred gjennom kristen nøytralitet ble protestantismen innblandet i nasjonalisme.

Dette kom klart fram så snart kristenheten var blitt delt opp i katolske og protestantiske nasjoner. Katolske og protestantiske hærer utgjøt blod over hele det europeiske kontinent i en lang rekke kriger. The New Encyclopædia Britannica kaller dem «religionskriger som ble utløst av den tyske og sveitsiske reformasjon i 1520-årene». Den mest kjente av dem er trettiårskrigen (1618—1648), som dreide seg om både politiske og religiøse uoverensstemmelser mellom tyske protestanter og katolikker.

Blodet fløt i England også. Mellom 1642 og 1649 førte kong Karl I krig mot Parlamentet. Ettersom de fleste av kongens motstandere tilhørte den puritanske fløy av den anglikanske kirke, blir krigen av og til kalt «den puritanske revolusjon». Den endte med at kongen ble henrettet, og at det ble opprettet et kortvarig puritansk herredømme under Oliver Cromwell. Den engelske borgerkrigen var riktignok ikke i første rekke en religiøs strid, men historikerne er enige om at religionen var en avgjørende faktor for hvilken side den enkelte valgte å slutte seg til.

Under denne krigen oppstod den religiøse gruppen som ble kjent som Vennenes Samfunn eller kvekerne. Gruppen ble møtt med hard motstand fra sine protestantiske «brødre». Flere hundre av dem døde i fengsler, og tusener ble utsatt for overgrep. Men bevegelsen spredte seg, også til de britiske koloniene i Amerika, der Karl II i 1681 gav William Penn et charter som tillot ham å grunnlegge en egen kvekerkoloni. Den ble senere til delstaten Pennsylvania.

Kvekerne var ikke de eneste som prøvde å vinne tilhengere i utlandet. Andre religioner hadde gjort det før dem. Men etter denne protestantiske «fornyelse» begynte nå katolikkene, og også et stort antall protestantiske grupper, å gjøre seg enda større anstrengelser for å bringe Kristi budskap om sannhet og fred ut til «de vantro». Men for en skjebnens ironi! Som «troende» var ikke katolikker og protestanter i stand til å bli enige om hva som var Guds sannhet. Og de greide avgjort ikke å vise broderlig fred og enhet. Når dette var situasjonen, hva kunne man så vente «da ’kristne’ og ’hedninger’ møttes»? Les 18. del i denne serien i neste nummer av Våkn opp!

[Fotnote]

[Ramme på side 26]

Reformasjonens første kirkesamfunn

DET ANGLIKANSKE FELLESSKAP: 25 selvstendige kirker og seks andre grupper som har samme lære, forfatning og liturgi som den anglikanske kirke, og som anerkjenner erkebiskopen av Canterbury som den øverste leder. The Encyclopedia of Religion sier at de anglikanske kirker «har beholdt troen på den apostoliske arvefølge av biskoper og har beholdt mange skikker fra tiden før reformasjonen». Sentralt i tilbedelsen står The Book of Common Prayer, «den eneste liturgi på folkets språk fra reformasjonens dager som fremdeles er i bruk». Anglikanerne i USA, som brøt med den anglikanske kirke i England og dannet den protestantiske episkopale kirke i 1789, brøt på nytt med tradisjonen i februar 1989, da de utnevnte den første kvinnelige biskop i den anglikanske kirkes historie.

BAPTISTKIRKENE: 369 kirkesamfunn (1970) som stammer fra det 16. århundres anabaptister eller gjendøpere, som la vekt på voksendåp ved full neddykking i vann. The Encyclopedia of Religion sier at baptistene har «funnet det vanskelig å bevare en organisasjonsmessig eller teologisk enhet», og legger til at «baptistfamilien i USA er stor . . . men som tilfellet er i mange andre store familier, er det enkelte medlemmer som ikke vil snakke med andre medlemmer av familien».

DE LUTHERSKE KIRKER: 240 kirkesamfunn (1970) som kan skryte av å ha det største samlede antall medlemmer av noen protestantisk gruppe. De er «fremdeles noe splittet langs etniske linjer (tyske, svenske osv.),» sier The World Almanac and Book of Facts 1988, som legger til at «det vesentlige skille går mellom fundamentalister og liberalere». Lutheranernes oppsplitting i nasjonalistiske grupper ble særlig tydelig under den annen verdenskrig, da, som E. W. Gritsch ved det lutherske teologiske seminar i USA sier, «en liten minoritet av lutherske pastorer og menigheter [i Tyskland] gikk imot Hitler, mens det store flertall av lutheranere enten forholdt seg tause eller aktivt samarbeidet med naziregimet».

METODISTKIRKENE: 188 kirkesamfunn (1970) som stammer fra en bevegelse innen den anglikanske kirke som i 1738 ble grunnlagt av John Wesley. Etter hans død brøt den ut som en separat gruppe. Wesley definerte en metodist som «en som lever etter den metode som er fastsatt i Bibelen».

DE REFORMERTE OG PRESBYTERIANSKE KIRKER: De reformerte kirker (354 samfunn i 1970) har en lære som er kalvinistisk og ikke luthersk, og de betrakter seg selv som «den reformerte katolske kirke». Uttrykket «presbyteriansk» viser til et kirkelig styre av eldste (presbytere); alle presbyterianske kirker er reformerte kirker, men ikke alle reformerte kirker har en presbyteriansk styreform.

[Bilde på side 23]

En vakkert utformet side i Gutenbergs latinske bibel

[Rettigheter]

Med tillatelse av The British Library

[Bilde på side 24]

Gutenberg og hans presse for trykking med løse typer

[Bilde på side 25]

John Wesley, grunnleggeren av metodistkirken (1738)