Kareerne og deres søken etter sannheten

«GRANSK [Skriftene] grundig og stol ikke på min mening.» Det sa en framstående kareer (karaitt) i det åttende århundre. Hvem var kareerne? Kan vi lære noe viktig av deres eksempel? For å besvare disse spørsmålene må vi gå bakover i historien, til en langvarig strid som førte til kareerbevegelsen.

Hvordan begynte striden?

I de siste århundrene før vår tidsregning oppstod det en ny filosofi innen jødedommen. Det var den oppfatning at Gud gav to lover på Sinai-fjellet, en skriftlig og en muntlig.a I det første århundre etter vår tidsregning var det blitt en heftig konflikt mellom dem som hadde antatt denne nye læren, og dem som forkastet den. Det var fariseerne som fremmet den, mens saddukeerne og esseerne var blant motstanderne.

Midt oppi denne striden stod Jesus fra Nasaret fram som den lovte Messias. (Daniel 9: 24, 25, EN; Matteus 2: 1—6, 22, 23) Jesus stod overfor alle disse motstridende jødiske grupperingene. Han resonnerte med dem og klandret dem for at de gjorde Guds ord ugyldig av hensyn til sine tradisjoner. (Matteus 15: 3—9) Jesus underviste i åndelige sannheter på en måte som bare Messias kunne. (Johannes 7: 45, 46) Dessuten var det bare Jesu sanne etterfølgere som bar preg av å ha Guds støtte. De ble kjent som kristne. — Apostlenes gjerninger 11: 26.

Da Jerusalems tempel ble ødelagt i år 70, var fariseerne den eneste religiøse sekten som kom uskadet fra det. Nå som den fariseiske jødedom var uten presteskap, ofringer og tempel, kunne den finne opp erstatninger for alt dette, og dermed kunne tradisjonen og fortolkningen avløse den skrevne loven. Dette åpnet døren for at nye «hellige bøker» kunne skrives. Først kom Misjna, som inneholdt tillegg til deres muntlige lov og fortolkninger av den. Senere ble andre skriftsamlinger føyd til. Dette ble kalt Talmud. Samtidig begynte de frafalne kristne å ta seg friheter overfor Jesu lære. Begge retningene resulterte i mektige religiøse systemer — rabbinsk autoritet på den ene side og kirkelig autoritet på den andre.

På grunn av de jødiske konfliktene med det hedenske Romerriket og senere med det «kristne» Romerriket var det etter hvert Babylon som ble jødedommens senter. Det var der Talmuds skrifter ble redigert og fullført. Selv om rabbinerne hevdet at Talmud var en mer fullstendig åpenbaring av Guds vilje, var det mange jøder som merket at det ble lagt stadig større vekt på rabbinsk autoritet, og som lengtet etter det Guds ord som var blitt overlevert til dem gjennom Moses og profetene.

I siste halvdel av det åttende århundre begynte jøder i Babylon som var imot rabbinsk autoritet og rabbinsk tro på deres muntlige lov, å høre på en lærd leder som het Anan ben David. Han erklærte at den enkelte jøde hadde rett til å studere De hebraiske skrifter som den eneste kilde til sann religion, uten å ta hensyn til rabbinsk fortolkning eller Talmud. Anan sa: «Gransk Toraen [Guds skrevne lov] grundig og stol ikke på min mening.» Fordi Anan la vekt på Skriftene, ble hans tilhengere kjent som qa·ra·ʼimʹ, et hebraisk navn som betyr «lesere».

Motsetningsforholdet mellom kareerne og rabbinerne

Hva var det i kareernes lære som voldte bestyrtelse i rabbinske kretser? Vi kan nevne noen eksempler. Rabbinerne hadde gitt forbud mot å spise kjøtt sammen med melk. De presenterte dette som den muntlige lovs forklaring av 2. Mosebok 23: 19, hvor det står: «Du skal ikke koke et kje i melken fra moren.» Kareerne, derimot, framholdt at dette verset bare betydde det som stod — verken mer eller mindre. De hevdet at rabbinernes restriksjoner bare var menneskebud.

Rabbinerne tolket 5. Mosebok 6: 8, 9 dit hen at jødiske menn måtte ha på seg tefillin, eller fylakterier, når de bad, og at det måtte festes en mesusa på hver dørkarm.b Kareerne mente at disse versene bare hadde billedlig og symbolsk betydning, og forkastet derfor slike rabbinske bestemmelser.

I andre spørsmål var kareerne mye strengere enn rabbinerne. Et eksempel på det er synet på 2. Mosebok 35: 3, hvor det står: «Ingen av dere må tenne opp ild i sitt hus på sabbatsdagen.» Kareerne mente at det ikke var lov å la en lampe stå og brenne på sabbaten, selv om den var tent før sabbaten.

Særlig etter Anans død hendte det ofte at kareernes ledere var uenige om hva bestemte restriksjoner gikk ut på, og hvor strengt de skulle overholdes. De var ikke alltid klare i sine uttalelser. Enheten blant kareerne var ikke så god, for de hadde ikke én bestemt leder som de anerkjente, men la vekt på personlig lesing og fortolking av Skriftene, i motsetning til dem som la vekt på rabbinsk autoritet. Likevel vokste kareerbevegelsen i popularitet og innflytelse langt utenfor det babylonske jødiske samfunnet og spredte seg ut over hele Midtøsten. Også i Jerusalem ble det opprettet et større kareisk senter.

I det niende og tiende århundre gikk kareiske lærde sterkt inn for et fornyet studium av det hebraiske språket og erfarte en slags gullalder. De anså den skrevne hebraiske tekst for å være hellig og mente at de muntlige tradisjonene ikke var hellige. Noen kareere ble avskrivere av De hebraiske skrifter og gjorde et omhyggelig arbeid. Det var i virkeligheten den kareiske utfordringen som stimulerte til massoretisk studium av Skriftene blant alle jøder, noe som har bidratt til at den bibelteksten vi har i dag, er blitt mer nøyaktig bevart.

I denne perioden med rask vekst drev kareerjødene åpen misjonering blant andre jøder. Det utgjorde en klar trussel mot den rabbinske jødedom.

Hvordan reagerte rabbinerne?

Rabbinernes motangrep bestod i en heftig ordstrid, og de trikset med læren slik de fant det for godt. De første hundre årene etter Anans angrep antok den rabbinske jødedom en rekke av de kareiske metodene. Rabbinerne ble flinkere til å sitere Skriftene, og de innlemmet kareisk stil og metode i sin retorikk.

Den ubestridte lederen for denne verbale striden med kareerne var Saadia ben Josef, som ble overhodet for det jødiske samfunnet i Babylon i første halvdel av det tiende århundre. Saadias viktigste verk, The Book of Beliefs and Opinions, ble oversatt til engelsk av Samuel Rosenblatt, som sa i forordet: «Selv om . . . [Saadia] var høyeste autoritet med hensyn til Talmud på den tiden han levde, gjorde han forholdsvis liten bruk av denne kilden til jødisk tradisjon, øyensynlig fordi det var hans ønske å slå kareerne med deres egne våpen, de som bare godtok den skrevne lov som bindende.»

Den rabbinske jødedom fulgte i Saadias fotspor og fikk etter hvert overtaket ved å tilpasse seg akkurat såpass at kareernes argumenter mistet sin vekt. Nådestøtet var det den kjente Moses Maimonides som kom med. Han var en talmudisk lærd som levde i det tolvte århundre. Ved sin tolerante holdning til de kareerne som han bodde sammen med i Egypt, og ved sin overbevisende lærde stil vakte han beundring hos dem og svekket deres egen posisjon.

Kareerbevegelsen taper terreng

Nå som kareerbevegelsen manglet enhet og et velorganisert mottiltak, tapte den både terreng og tilhengere. Etter hvert modererte kareerne sine oppfatninger og prinsipper. Leon Nemoy, en forfatter som skriver om kareerbevegelsen, sier: «Selv om det i teorien fremdeles var slik at Talmud ikke gjaldt, ble mye talmudisk materiale i stillhet innlemmet i kareisk rettspraksis og kareiske skikker.» Kort sagt kan vi si at kareerne tapte sitt opprinnelige forsett av syne og antok mye av den rabbinske jødedom.

Det er fremdeles omkring 25 000 kareere i Israel. Det finnes også noen få tusen andre steder, hovedsakelig i Russland og USA. Men de skiller seg ut fra de første kareerne ved at de har sine egne muntlige tradisjoner.

Hva kan vi lære av kareernes historie? At det er en alvorlig feil å ’gjøre Guds ord ugyldig på grunn av tradisjoner’. (Matteus 15: 6) For å bli fri for byrdefulle, menneskelagde tradisjoner må vi tilegne oss nøyaktig bibelkunnskap. (Johannes 8: 31, 32; 2. Timoteus 3: 16, 17) De som bestreber seg på å lære om Guds vilje og handle deretter, stoler ikke på menneskelagde tradisjoner. De gransker Bibelen, Guds inspirerte Ord, og følger den gagnlige veiledningen de finner der.

[Fotnoter]

[Bilde på side 30]

Noen kareere

[Rettigheter]

Fra boken The Jewish Encyclopedia, 1910.