Samoa

OMTRENT midtveis mellom Hawaii og New Zealand ligger de forlokkende Samoaøyene som funklende juveler i det varme, blå Stillehavet. Med fjelltopper innhyllet i skyer, tropeskoger fulle av frodig vegetasjon og sandstrender omgitt av palmer har disse øyene av vulkansk opprinnelse en slående skjønnhet. Glitrende laguner rommer et undervannsparadis, med omkring 200 koralldyrarter og opptil 900 fiskearter. Det er ikke så rart at de første europeiske misjonærene beskrev disse sjasminduftende øyene som noe av det vakreste de hadde sett i det sørlige Stillehavet.

Det ser ut til at de første som slo seg ned på Samoaøyene, var lapitafolket, som trolig kom hit omkring tusen år før Kristus.a Disse første polynesierne, som var djerve oppdagelsesreisende og dyktige navigatører, utvandret tydeligvis til stillehavsøyene fra Sørøst-Asia. Ved å følge vindene og havstrømmene seilte de sine kanoer med doble skrog over lengre havstrekninger enn noen hadde gjort før dem. Midt ute i Stillehavet oppdaget de en liten øygruppe som de kalte Samoa.

I århundrenes løp drog noen av etterkommerne deres videre østover i Stillehavet til Tahiti, og deretter til Hawaii i nord, New Zealand i sørvest og Påskeøya i sørøst. I dag kalles denne store triangelformede regionen Polynesia, som betyr «Mange øyer», og innbyggerne kalles polynesiere. Samoa omtales derfor som «Polynesias vugge».

I nyere tid har en gruppe fryktløse samoanere foretatt en mer betydningsfull «reise». I likhet med sine sjøfarende forfedre har de vært på leting etter et bedre liv. Men i stedet for å legge ut på en geografisk ekspedisjon har de forflyttet seg fra åndelig mørke til åndelig lys. De har søkt den form for tilbedelse som blir godkjent av den sanne Gud, Jehova. – Joh 4:23.

Denne beretningen gjengir historien til Jehovas vitner på Samoa,b Amerikansk Samoa og Tokelau. I 1962 ble Vest-Samoa en uavhengig nasjon, mens Amerikansk Samoa tilhører USA. Samoaøyene består altså av to atskilte deler – Samoa og Amerikansk Samoa.

SANNHETENS LYS KOMMER TIL ØYENE

Det gode budskap om Guds rike nådde Samoa første gang i 1931, da en besøkende leverte over 470 bøker og brosjyrer til interesserte personer rundt om på øygruppen. Denne besøkende var sannsynligvis Sydney Shepherd, en nidkjær forkynner som på den tiden seilte gjennom deler av Polynesia for å gjøre kjent det gode budskap.

Sju år senere kom budskapet om Riket til Amerikansk Samoa da J.F. Rutherford fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York gikk i land på øya Tutuila under en båtreise fra Australia til USA. I løpet av sitt korte opphold benyttet Rutherford og hans reisefølge anledningen til å levere litteratur rundt om i havnebyen Pago Pago.

Enda to år senere, i 1940, kom Harold Gill, som hadde vært pioner flere steder i Asia og stillehavsområdet, til Amerikansk Samoa. Han hadde med seg 3500 eksemplarer av brosjyren Hvor er de døde?, den første publikasjonen som Jehovas vitner oversatte til samoansk.c

Harold drog deretter videre til øya Upolu i Samoa, en reise som tar mellom åtte og ti timer med båt. «Ryktet må ha spredt seg,» skrev han senere, «for da jeg kom fram, sa en politimann til meg at jeg ikke fikk lov til å gå i land. Jeg viste fram passet mitt og leste høyt for ham den temmelig høytidelige paragrafen som sa at alle de det måtte angå, ble anmodet om å la Hans britiske Majestets undersått ’passere uhindret og få den nødvendige hjelp og beskyttelse’. Det gjorde at jeg fikk en samtale med guvernøren, som lot meg få bli til den neste båten skulle gå fem dager senere. Jeg leide en sykkel og reiste rundt på øya, og overalt leverte jeg brosjyrer.»

Etter sin vellykkede forkynnelsesekspedisjon på Samoaøyene måtte Harold vende tilbake til Australia. Men en av de publikasjonene han leverte, ble med tiden lest av kontorfunksjonæren Pele Fuaiupolu.d Brosjyrens budskap ble værende i Peles hjerte i påvente av at det skulle komme noen forkynnere som kunne vanne de dyrebare sannhetene som var blitt plantet. – 1. Kor 3:6.

I 1952, tolv år senere, kom en forkynner fra Storbritannia, John Croxford, til byen Apia, Samoas hovedstad, på øya Upolu. Der begynte han å arbeide på samme kontor som Pele. John var en vennlig mann som var ivrig etter å forkynne for andre. Da han oppdaget at Pele var interessert i Bibelen, tok han initiativet til å besøke ham der han bodde. Pele skriver: «Vi pratet sammen til det begynte å lysne av dag søndag morgen. Jeg stilte mange spørsmål, og hver gang han svarte, leste han fra Bibelen. Jeg ble fullstendig overbevist om at dette var den sannheten jeg hadde lett etter.» Senere det året ble Pele og hans kone, Ailua, de første samoanerne som innviet sitt liv til Jehova og ble døpt.

Pele visste at han ville bli nødt til å forklare hvorfor han hadde forlatt sine forfedres religion. Han studerte derfor iherdig og bad inntrengende om Jehovas hjelp. En dag ble han så innkalt av slektens overhøvding til et møte på sitt hjemsted Faleasiu, en stor kystlandsby som ligger omkring to mil vest for Apia. Der ble han og en annen slektning som var interessert i sannheten, stilt overfor en fiendtlig forsamling som bestod av seks høvdinger, tre dyktige talere, ti prester, to lærere i teologi, overhøvdingen, som ledet det hele, og eldre menn og kvinner i slekten.

«De forbannet og fordømte oss og sa at vi hadde brakt vanære over slekten og våre forfedres kirke,» forteller Pele. Overhøvdingen foreslo så at de skulle ha en debatt, som viste seg å vare til klokken fire om morgenen.

«Selv om noen ropte: ’Få vekk den bibelen! Slutt å bruke den bibelen!’, besvarte jeg alle spørsmålene deres ut fra Bibelen og motbeviste argumentene deres,» sier Pele. «Til slutt kom det ikke en lyd fra dem. De satt med bøyd hode. Så sa overhøvdingen med svak stemme: ’Du vant, Pele.’»

Pele svarte overhøvdingen: «Unnskyld meg, sir, jeg vant ikke. I natt fikk dere høre budskapet om Riket. Det er mitt oppriktige ønske at dere vil tenke nøye over det.»

Takket være at Pele ydmykt støttet seg til Jehova og hans Ord, Bibelen, var Rikets sannhet i ferd med å slå rot på Upolu.

MØTER I DEN FØRSTE TIDEN

Ryktet om Peles nye religion spredte seg raskt i det sammensveiste øysamfunnet. I likhet med de atenerne i det første århundre som Paulus forkynte for, var det noen som var nysgjerrige på denne «nye læren» og hadde lyst til å vite mer. (Apg 17:19, 20) En ung mann, Maatusi Leauanae, fikk høre at de som var interessert i den nye religionen, holdt møter hver uke hjemme hos en lege som bodde på sykehusområdet, og han bestemte seg for å undersøke dette nærmere. Men ved sykehusporten ble han plutselig nervøs og snudde for å gå derfra. Heldigvis kom John Croxford akkurat da, og han oppfordret den unge mannen til å være med på den lille gruppens møte den kvelden. Maatusi likte studiet av boken «Gud er sanndru» og fikk lyst til å komme flere ganger. Til å begynne med var han bare til stede av og til, men sannheten slo etter hvert rot i hans hjerte, og han ble døpt i 1956.

De nye som ble med i gruppen, forstod snart at det var viktig å fortelle andre om det de lærte. I løpet av bare fem måneder etter at bror Croxford hadde kommet til Apia, var det ti personer som begynte å delta i forkynnelsen sammen med ham. Fire måneder senere hadde tallet økt til 19. Disse nye oppnådde gode resultater når de forkynte for venner og slektninger.

En av de nye forkynte for sin slektning Sauvao Toetu, som bodde i Faleasiu. Etter en tid begynte Sauvao og hans svoger, Finau Feomaia, å gå på møter sammen med familiene sine, og de tok standpunkt for sannheten.

I januar 1953 nådde den sanne tilbedelse en milepæl på Samoa. Ettersom det var omkring 40 som gikk på møtene på den tiden, godkjente Jehovas vitners avdelingskontor i Australia at det ble opprettet en menighet i Apia, den første på Samoa. Da bror Croxford senere reiste tilbake til Storbritannia, tok den nylig døpte Pele ledelsen i menigheten. Forkynnerne var fryktløse og ivrige, men de var også unge og uerfarne i åndelig forstand. Mange trengte å lære hvordan de kunne presentere Rikets budskap på en mer taktfull og tiltalende måte. (Kol 4:6) Andre trengte å få hjelp til å ta på den nye personlighet fullt ut. (Ef 4:22–24) Heldigvis skulle de snart få slik hjelp. – Ef 4:8, 11–16.

HJELP FRA UTLANDET

I mai 1953 kom de australske pionerene Ronald og Olive (Dolly) Sellars for å hjelpe menigheten i Apia. «Det australske avdelingskontoret hadde for en tid mistet kontakten med brødrene og var bekymret for dem,» skriver Ron. «Ettersom vi hadde gitt uttrykk for at vi var villig til å tjene i Stillehavet, ble vi spurt om vi ville reise til Samoa og samarbeide med den nyopprettede menigheten som spesialpionerer.»

Da Ron og Dolly satt om bord i et sjøfly på vei til Samoa, forberedte de seg mentalt på de utfordringene man ofte møter i avsidesliggende misjonærdistrikter. «For en overraskelse vi fikk,» sier Ron. «Øya var dekket av frodig tropisk vegetasjon. Overalt så vi glade, smilende mennesker som virket sunne og sterke. Barn lekte rundt hus som var uten vegger og hadde tak av palmeblad og rene og pene gulv av koraller. Ingen hadde det travelt eller bekymret seg for hvor mye klokken var. Vi fikk en fornemmelse av at vi hadde kommet til et paradis.»

Etter at ekteparet Sellars var blitt innlosjert hos Peles familie, tok de straks fatt på sin oppgave. «Jeg var sammen med brødrene nesten hver kveld for å svare på de mange spørsmålene deres,» sier Ron. «Selv om de kjente Bibelens grunnleggende lære, forstod jeg snart at det var mye de trengte å forandre på hvis de skulle følge Guds normer. For å hjelpe dem i denne vanskelige perioden prøvde Dolly og jeg å være ekstra tålmodige og vise dem masse kjærlighet.» Dessverre var det likevel noen som avviste den vennlige bibelske veiledningen og gradvis trakk seg vekk fra menigheten. Men andre hadde en ydmyk innstilling og reagerte positivt på opplæringen og oppmuntringen. Etter hvert gjorde de åndelige framskritt, og resultatet var at menigheten ble lutret og styrket.

Ron og Dolly tok også ledelsen i forkynnelsen fra hus til hus. Fram til da hadde de fleste brødrene bare forkynt uformelt for venner og naboer. Når de nå deltok i hus-til-hus-arbeidet sammen med ekteparet Sellars, fant de mye interesse. «En gang var det en interessert høvding som inviterte oss til landsbyen sin for at vi skulle fortelle ham mer om Riket,» skriver Ron. «Etter at vi hadde spist, kom det i gang en livlig bibelsk drøftelse. Etter en times tid hadde drøftelsen gått over til å bli et offentlig foredrag, ettersom tallet på tilhørere hadde vokst til nesten 50 – og det uten noen form for annonsering fra vår side.» Forkynnerne opplevde ofte at bibelstudier med to–tre personer tiltrakk seg mellom 10 og 40 tilskuere som var nysgjerrige på Jehovas vitners arbeid.

Denne virksomheten ble imidlertid lagt merke til av kristenhetens presteskap. Da myndighetene avslo å forlenge Rons og Dollys oppholdstillatelse, oppsøkte Ron høykommissæren for å spørre om hva som var grunnen til dette. «Han fortalte oss at visse religiøse ledere hadde beklaget seg til myndighetene over vår forkynnelse,» sier Ron. «Som følge av det opplyste han at han bare ville forlenge visaene våre hvis vi lovte å slutte å hjelpe menigheten i forkynnelsesarbeidet. Det avslo jeg å gjøre. Jeg sa også at ingen kunne stanse Guds arbeid, noe han burde merke seg. Han lo og sa: ’Vi får se hva som hender når dere har reist.’»

Etter dette var myndighetene nøye med å hindre utenlandske Jehovas vitner i å komme inn i landet. I 1953 kom likevel Theodore Jaracz til Samoa på et diskré besøk for å oppmuntre menigheten. Bror Jaracz, som nå er medlem av det styrende råd, tjente på den tiden ved det australske avdelingskontoret. «Besøket hans gav oss et skikkelig løft og bekreftet at vi beveget oss i riktig retning i åndelig forstand,» sier Ron.

Kort tid senere utløp Rons og Dollys visaer, og de flyttet til Amerikansk Samoa. Men i løpet av de åtte månedene de var på Samoa, fikk de gjort mye for å styrke de innfødte brødrene og hjelpe dem til å bli likevektige. Og selv om myndighetene ikke var klar over det, skulle det snart komme andre Jehovas vitner som tok opp arven etter ekteparet Sellars.

FRAMGANG I APIA

Richard Jenkins, en entusiastisk, 23-årig australier som nylig var blitt døpt, kom til Apia i mai 1954. Han forteller: «Før jeg reiste fra Australia, fikk jeg det rådet at jeg burde vente med å omgås brødrene på stedet til jeg var godt etablert i mitt verdslige arbeid. Men etter noen måneder ble jeg veldig ensom og begynte å føle meg åndelig sårbar. Så jeg bestemte meg for å ta kontakt med Pele Fuaiupolu på en diskré måte.» De to møttes sent om kvelden i ly av mørket.

«Pele sa at han ville la være å bruke mitt egentlige navn, slik at myndighetene ikke skulle forbinde meg med menigheten og utvise meg,» sier Richard. «Han gav meg derfor navnet til sin nyfødte sønn, Uitinese, som er det engelske ordet for ’vitne’ uttalt på samoansk. Den dag i dag er det dette navnet de samoanske brødrene og søstrene bruker på meg.»

Ved å bruke sitt nye pseudonym holdt Richard diskré kontakt med brødrene. Han forkynte også uformelt og fikk startet flere bibelstudier. En av dem han studerte med, Mufaulu Galuvao, en ung mann som arbeidet som helseinspektør, ble senere medlem av utvalget ved det samoanske avdelingskontoret. En annen av dem han studerte med, Falema’a Tuipoloa, ble også et av Jehovas vitner, og det samme gjorde flere i hans familie.

En av dem Richard studerte med, den unge Siemu Taase, hadde tidligere vært leder for en tyvebande som stjal varer fra en offentlig etat. Men før han rakk å gjøre åndelige framskritt, ble han innhentet av fortiden og ble satt i fengsel for sine forbrytelser. Uten å la seg avskrekke henvendte Richard seg til fengselsdirektøren og fikk tillatelse til å fortsette å studere med Siemu. Studiet ble holdt i skyggen av et mangotre omkring 100 meter utenfor fengselsmurene. Etter hvert ble flere andre innsatte med på studiet.

«Selv om ingen holdt vakt over oss, var det aldri noen av fangene som prøvde å rømme. Og noen av dem kom i sannheten,» forteller Richard. Etter at Siemu var blitt løslatt fra fengselet, ble han med tiden utnevnt til å tjene som eldste.

I 1955 giftet Richard seg med en australsk pioner, Gloria Green. Sammen tilbrakte de 15 år på Samoa og hjalp 35 personer til å bli kjent med sannheten før de reiste tilbake til Australia. De bor nå i Brisbane, der Richard tjener som eldste i den samoanskspråklige menigheten.

Et annet australsk ektepar, William (Bill) og Marjorie (Girlie) Moss, hjalp også til i denne tidlige perioden. Bill, en praktisk anlagt eldste, og Girlie, en pioner med 24 års erfaring, kom til Apia i 1956. På den tiden var det 28 forkynnere i Apia menighet, og det var bokstudiegrupper i både Apia og Faleasiu. I de neste ni årene arbeidet Bill og Girlie utrettelig sammen med menigheten. Da de ble nødt til å reise tilbake til Australia i 1965 fordi Girlie fikk problemer med helsen, var gruppen i Faleasiu blitt egen menighet.

I disse årene avslo de samoanske myndighetene gjentatte ganger å slippe misjonærer inn i landet. Det var tydelig at de og prestene håpet at Jehovas vitner gradvis skulle forsvinne. Men det var det stikk motsatte som skjedde. Jehovas vitner økte i antall og var aktive og nidkjære – de var kommet for å bli!

FRAMGANG PÅ AMERIKANSK SAMOA

Før ekteparet Sellars’ visaer til Samoa utløp i 1954, besluttet Ron at de skulle søke om oppholdstillatelse på Amerikansk Samoa i stedet for å reise tilbake til Australia. Han forteller: «Da jeg kontaktet regjeringsadvokaten på Amerikansk Samoa og fortalte ham at de samoanske myndighetene hadde avslått våre visumsøknader på religiøst grunnlag, sa han: ’Herr Sellars, vi har religionsfrihet på Amerikansk Samoa, og jeg skal sørge for at dere får visum.’»

Ron og Dolly kom til Pago Pago på Amerikansk Samoa den 5. januar 1954. Som betingelse for at de fikk slå seg ned der, bestemte regjeringsadvokaten at Ron regelmessig skulle melde seg på kontoret hans, slik at han kunne bli bedre kjent med Jehovas vitner. Resultatet var at de hadde flere fine åndelige samtaler.

Senere den måneden fikk Ron og Dolly en invitasjon til et middagsselskap hjemme hos regjeringsadvokaten. Den katolske presten på stedet og pastoren fra misjonsselskapet London Missionary Society var også invitert, så det kom i gang en livlig bibelsk drøftelse. Ron forteller: «Mot slutten av kvelden takket regjeringsadvokaten oss alle for at vi hadde kommet, og så sa han: ’Jeg synes nok at det er herr og fru Sellars som har gått seirende ut av kveldens diskusjon.’ Kort tid etter fikk vi permanent oppholdstillatelse. Da regjeringsadvokaten senere informerte oss om at myndighetene gjerne tok imot flere søknader fra Jehovas vitners misjonærer om å få komme inn i territoriet, fortalte jeg det straks videre til det australske avdelingskontoret.»

Den første på Amerikansk Samoa som innviet sitt liv til Jehova, var den 19-årige Ualesi (Wallace) Pedro, som opprinnelig var fra Tokelau. Lydia Pedro, en slektning som var spesialpioner på Fiji, hadde gitt Wallaces eldre bror boken «Gud er sanndru» da hun var på besøk i 1952. Den unge Wallace oppdaget boken hjemme hos broren og studerte den grundig.

Etter at Ron og Dolly hadde fått kontakt med familien Pedro i 1954, studerte de med Wallaces eldre bror og søster. Wallace trodde på Jehova Gud, men fordi han var skeptisk til all religion, hadde han til å begynne med ikke lyst til å være med på studiet. Etter hvert ble han likevel overbevist om at Jehovas vitner har sannheten, og han begynte å gå regelmessig på møtene i Fagatogo. Han gjorde raskt åndelige framskritt, og den 30. april 1955 ble han døpt i bukta Pago Pago Harbor.

I januar 1955, bare et år etter at Ron og Dolly hadde kommet, var det sju personer som gikk på møtene i det beskjedne hjemmet deres i Fagatogo. Det var sparsomt møblert, så alle satt på gulvet. Etter kort tid begynte tre av de nye å bli med Ron og Dolly ut i felttjenesten. Det hele begynte i det små, men utviklingen skulle snart skyte fart.

DET KOMMER GILEAD-MISJONÆRER

Den 4. februar 1955 kom to misjonærektepar fra USA til Amerikansk Samoa. Det var Paul og Frances Evans og Gordon og Patricia Scott. De slo seg ned i misjonærhjemmet i Fagatogo, som lå i et svært livlig strøk. Kretstilsynsmannen Leonard (Len) Helberg, som besøkte Pago Pago det året, beskriver stedet slik:

«Misjonærhjemmet var en stor leilighet over en gammeldags landhandel. På den ene siden, rett overfor en liten elv, lå det en bar der sjømenn slo seg løs om kveldene. Når bråket og spetaklet i baren spredte seg ut på gaten nedenfor, tok den lokale politisjefen affære. Denne lille, men sterke mannen pleide å gå inn i folkemengden med en sigar mellom tennene og lange ut slag til høyre og venstre for å dempe gemyttene. Svovelprekener runget fra en kirke like bak hagen på baksiden av huset. Fra verandaen på forsiden kunne vi se en stor gruppe mennesker stimle sammen rundt banken en gang i måneden på lønningsdagen. Misjonærer fra forskjellige kirkesamfunn på øya gjennomtrålet folkemengden i et hektisk forsøk på å samle inn tiende fra kirkemedlemmene før pengene ble brukt opp.»

I dette fargerike strøket var det mange som var interessert i åndelige spørsmål. Len forteller: «En av misjonærene begynte sin tjeneste klokken seks om morgenen ved å lede et bibelstudium i frisørsalongen på den andre siden av torget før innehaveren tok fatt på arbeidet. Så studerte han med landsbyens baker og tok deretter med seg brød hjem til frokost. Senere på dagen ledet den samme broren et bibelstudium på torget med en gruppe fanger fra byens fengsel.» Ved slutten av året ledet misjonærene omkring 60 bibelstudier med flere enn 200 personer.

«FILM I KVELD – GRATIS ADGANG»

En av grunnene til denne store interessen var filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet».e Denne filmen – som var den første organisasjonen hadde laget siden «Skapelsens fotodrama» nesten 40 år tidligere – skildret den verdensomspennende forkynnelsen og trykkerivirksomheten og viste hvordan Jehovas vitner er organisert. Under et fire ukers besøk på Amerikansk Samoa i 1955 viste Len filmen 15 ganger for til sammen 3227 personer, et gjennomsnitt på 215 pr. framvisning.

«Før hver framvisning annonserte vi filmen ved å kjøre gjennom landsbyene og hive ut løpesedler til alle vi passerte,» forteller Len. «Samtidig ropte vi ut: ’Film i kveld – gratis adgang’, sammen med navnet på den landsbyen der filmen skulle vises.»

Filmen gjorde dypt inntrykk på befolkningen. Etter hver framvisning ville en god del tilskuere vite mer om Jehovas vitner og deres trosoppfatninger. I stedet for å vente på at vitnene skulle komme tilbake, drog mange interesserte direkte til misjonærhjemmet, der misjonærene ledet flere studier i forskjellige deler av boligen samtidig. Når én gruppe drog sin vei, tok en annen dens plass. Ron Sellars forteller: «Flere år senere forbandt folk fremdeles Jehovas vitner med de fantastiske tingene de hadde sett i den filmen.»

IHERDIGE FORKYNNERE NÅR FOLKS HJERTE

To måneder etter Len Helbergs besøk ble den første menigheten av Jehovas vitner på Amerikansk Samoa opprettet i Fagatogo. Innen et år økte antall forkynnere i menigheten fra 14 til 22. Omtrent på den tiden kom det ytterligere to spesialpionerer fra Australia for å hjelpe den voksende menigheten. Det var Fred og Shirley Wegener. Fred tjener nå som medlem av det samoanske landsutvalget.

Disse menighetsforkynnerne, pionerene og misjonærene var «glødende i ånden». (Rom 12:11) Len skriver: «Som følge av forkynnernes iherdighet og befolkningens store interesse for Bibelen var det på midten av 1960-tallet blitt ledet et bibelstudium en eller annen gang i hvert eneste hjem i landsbyen Fagatogo. Dessuten fikk hvert hjem på øya besøk en gang i måneden i de årene.»

Denne grundige forkynnelseskampanjen hadde innvirkning på folks oppfatning av bibelske spørsmål. «Det ble allment kjent at det evige liv skulle være på jorden, at det ikke finnes noe brennende helvete, og at de døde er uten bevissthet,» sier Len. «Folk hadde lært disse grunnsannhetene, ikke av sitt eget trossamfunn, men av Jehovas vitner. Det var fordi vi snakket med dem på tomannshånd og resonnerte med dem ut fra deres egen bibel.»

Likevel var de fleste så knyttet til sitt trossamfunn og sin slekt at de lot være å handle i samsvar med det de lærte. Noen foretrakk også den løsaktige oppførselen som ble tolerert i andre trossamfunn, framfor de høye moralnormene som de sanne kristne må følge. Ikke desto mindre fantes det åpne og ærlige mennesker som etterlignet den reisende kjøpmannen i Jesu illustrasjon ved å se på sannheten som en meget verdifull perle som de ønsket å skaffe seg. Mange slike oppriktige øyboere tok modig et fast standpunkt for sannheten. – Matt 13:45, 46.

FORKYNNELSE PÅ DEN SAMOANSKE MÅTEN

«Det var virkelig en stor glede å delta i forkynnelsen i denne tidlige perioden,» sier Caroline Pedro, en kanadisk pioner som giftet seg med Wallace Pedro i 1960. «I nesten hvert eneste hjem traff vi noen som var villig til å snakke om Bibelen. Det var lett å starte bibelstudier, og ofte var hele familier med på dem.

Det var spesielt interessant å forkynne i avsidesliggende landsbyer. Små barn gikk ofte sammen med oss fra hus til hus og hørte oppmerksomt på presentasjonen vår. Så løp de i forveien for å si fra til den neste beboeren at vi var på vei. De fortalte til og med beboeren hva vi snakket om, og hvilke skriftsteder vi brukte! For å unngå at landsbybarna kom oss i forkjøpet, forberedte vi derfor flere forskjellige presentasjoner.»

Når brødrene deltok i forkynnelsesarbeidet, var de også nøye med å ha gode manerer og følge lokal skikk og bruk. (1. Kor 9:20–23) Den tidligere misjonæren Charles Pritchard, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret på New Zealand, skriver: «På grunn av det varme tropiske klimaet har landsbyhusene, falene, ingen vegger, så vi kunne lett se om det var noen hjemme. Det ble oppfattet som veldig uhøflig å si noe mens man stod, eller før beboeren formelt hadde hilst oss velkommen. Så hver gang vi kom til et hus, stod vi stille og ventet på at beboeren skulle legge merke til oss. Han eller hun pleide så å legge en ren matte på gulvet av småstein innenfor inngangen. Det betydde at vi ble oppfordret til å ta av oss skoene, gå inn i huset og sette oss med korslagte ben på matten.» Å sitte på gulvet i en slik stilling i lange perioder var en smertefull opplevelse for mange misjonærer. Lokal skikk og bruk tillot heldigvis at de strakte ut bena og føttene og dekket dem til med en matte. Hvis føttene ikke var blitt dekket til på denne måten, kunne de ha kommet til å peke mot beboeren – noe samoanerne oppfatter som en grov fornærmelse.

«Beboerne pleide høytidelig å hilse oss velkommen og erklære at vi hedret dem ved å bringe vårt bibelske budskap til deres ringe bolig,» sier John Rhodes, som tjente som misjonær på Samoa og Amerikansk Samoa i 20 år. «Samtalen ble deretter dreid inn på ting av personlig art: Hvor kommer du fra? Har du barn? Hvor bor familien din?»

Johns kone, Helen, tilføyer: «Vi henvendte oss alltid til beboeren i respektfulle vendinger som vanligvis ble brukt ved høytidelige anledninger. På den måten æret vi både beboeren og vårt bibelske budskap.»

«Gjennom disse innledningene ble vi godt kjent med de enkelte personene og deres familier, og de ble godt kjent med oss,» sier Caroline Pedro. «Det gjorde at vi kunne dekke deres åndelige behov på en bedre måte.»

Så snart innledningen var unnagjort, kunne forkynnerne legge fram budskapet om Riket. «Beboerne pleide å høre på oss så lenge vi ønsket å snakke,» forteller den tidligere misjonæren Robert Boies. «Så gjentok de mange av de tingene vi hadde sagt, for å vise oss at de syntes at budskapet vårt var viktig.»

Ettersom folk var godt kjent i Bibelen, var det vanlig med lange drøftelser av Bibelens lære. «Disse drøftelsene bidrog til å skjerpe min forståelse av forskjellige bibelske emner,» sier Caroline Pedro. De fleste beboerne tok villig imot litteratur. Etter hvert lærte forkynnerne å se forskjellen mellom dem som bare var nysgjerrige, og dem som var oppriktig interessert i åndelige spørsmål.

Mange nyinteresserte som begynte å gå på møtene, var ivrige etter å komme i gang i felttjenesten. «Samoanerne har en naturlig sans for veltalenhet,» sier John Rhodes, «og mange nye kunne uten problemer fortelle andre om sin tro med liten eller ingen opplæring. Likevel oppfordret vi dem til å bruke de trykte forslagene og resonnere med folk ut fra Bibelen i stedet for bare å støtte seg til sine naturlige talegaver.» Slik god opplæring førte med tiden til at det ble mange dyktige forkynnere.

VIRKNINGEN AV SAMOANSK LITTERATUR

Mange samoanere snakker flytende engelsk, men det finnes også noen som ikke gjør det. For å nå hjertet til disse sannhetselskende øyboerne oversatte Pele Fuaiupolu fire traktater til samoansk i 1954. I mange år etter det var Pele den som oversatte det meste av det organisasjonen utgav på samoansk. Han arbeidet ofte sene kvelder med å skrive den oversatte teksten på en gammel manuell skrivemaskin i lyset fra en parafinlampe.

Samtidig som Pele utførte dette oversettelsesarbeidet, tok han seg av sin kone og de åtte barna sine, tok ledelsen i menighetens virksomhet og arbeidet fem og en halv dag i uken med å inspisere kakaoplantasjer rundt om på øyene. «I løpet av disse årene med utrettelig virksomhet søkte Pele aldri ære eller anerkjennelse,» skriver Len Helberg. «Han var tvert imot dypt takknemlig for at han kunne ha det privilegiet å bli brukt av Jehova. Hans lojalitet, ydmykhet og nidkjærhet gjorde ham til en fremragende representant for Jehovas vitner – en som vi alle beundret og var glad i.»

I 1955 leverte forkynnerne 16 000 eksemplarer av den 32-siders brosjyren «Dette gode budskap om riket» på samoansk. Den brukte et enkelt språk og presenterte Bibelens grunnleggende lære på en lettforståelig måte, noe som gjorde den til et ideelt hjelpemiddel for å starte og lede bibelstudier. Richard Jenkins skriver: «Etter at de nye hadde gjennomgått brosjyren et par ganger, var de klar til å bli døpt. Vi satte virkelig stor pris på den!» Det ble snart utgitt flere brosjyrer på samoansk.

Vakttårnet begynte å komme ut på samoansk i 1958. Fred Wegener, som var trykker av yrke, framstilte bladet ved å hefte sammen stensilerte enkeltark. Senere utgaver ble trykt i USA og deretter i Australia. Flere av publikasjonene våre ble oversatt og publisert som månedlige avsnitt i det samoanske Vakttårnet. Fra begynnelsen av 1970-årene gav utgivelsen av hele bøker på samoansk et vesentlig bidrag til at det ble satt fart i forkynnelsesarbeidet.

Organisasjonens innbundne bøker har fått stor utbredelse rundt om på Samoaøyene. I 1955, da forkynnerne tilbød boken Du kan få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden, skaffet de fleste husstandene på Samoa seg et eksemplar. «Selv om folk leste i biblene sine, hadde de fleste aldri hørt om Harmageddon,» skriver Wallace Pedro. «Men etter at familier hadde lest denne boken, var det mange barn som annonserte vår ankomst i landsbyene ved å rope ut: ’Her kommer Harmageddon!’ Noen foreldre gav til og med barna sine navnet Harmageddon.»

Den samoanske utgaven av boken Den sannhet som fører til evig liv, som ble utgitt i 1972, hadde en lignende virkning. De fleste misjonærene leverte til å begynne med to eller flere kartonger av denne boken hver måned til ivrige lesere. Fred Wegener forteller: «Folk kom bort til oss på torget og lente seg til og med ut av bussvinduer for å spørre etter ’Sannhetsboken’.»

STYRKET AV STEVNER

I juni 1957 så brødrene med spent forventning fram til det første kretsstevnet som skulle bli holdt i Pago Pago på Amerikansk Samoa. En del forkynnere hadde kommet med båt fra Samoa for å overvære programmet. Brødrene var ivrige etter å innby offentligheten og annonserte stevneprogrammet vidt og bredt på både engelsk og samoansk. Resultatet var at de 60 forkynnerne på Samoa og Amerikansk Samoa kunne glede seg over at det var 106 personer til stede da programmet begynte om fredagen.

På grunn av den samoanske kulturen og de mange nysgjerrige tilskuerne som samlet seg, skjedde det noe uventet i matpausene. «Å spise middag er en viktig del av den samoanske kulturen,» skriver Ron Sellars, «og folk pleier å invitere forbipasserende til å spise sammen med dem. Men da brødrene inviterte store grupper av nysgjerrige tilskuere til å spise middag på stevnet, skapte det problemer for bespisningsavdelingen, som bare hadde laget nok mat til de brødrene og søstrene som var til stede.»

Måltidene utgjorde ikke desto mindre et fint vitnesbyrd for tilskuerne. På Samoa er det ved spesielle anledninger vanlig at menn spiser før kvinner og barn. Utlendinger og religiøse ledere sitter vanligvis for seg selv og får den beste maten. Men på stevnet så tilskuerne at utenlandske misjonærer og innfødte familier spiste og hygget seg sammen som likeverdige. Kjærligheten og enheten blant Jehovas folk var åpenbar for alle.

Slike stevner som disse gav ikke bare forkynnerne oppmuntring og opplæring, men gjorde dem også rustet til å takle alvorlige prøvelser som snart skulle komme.

FRAFALL I APIA

Samtidig med at det fant sted en oppmuntrende økning på øyene, ble det tydelig at det var problemer i gjære på Samoa. Flere personer, som ble ledet av en viljesterk mann som var matai (klanhøvding), hadde gjort motstand mot teokratisk veiledning og skapt uro i Apia menighet. Ettersom møtene ble holdt i denne mannens hjem, ble det en stadig mer anspent stemning i menigheten.

Til slutt, i 1958, forlot opprørerne menigheten for å danne sin egen studiegruppe. Douglas Held, som tjente ved det australske avdelingskontoret og akkurat da besøkte Fiji, reiste over til Samoa for å prøve å hjelpe de misfornøyde personene. Selv om hans modne bibelske veiledning var til stor oppmuntring for de trofaste i menigheten, viste det seg at en fjerdedel av dem som gikk på møtene der, tok parti for opprørerne. Som ofre for sin egen ubøyelige stolthet måtte flere av disse personene senere ekskluderes.

Det åpenbarte seg imidlertid snart hvem som hadde Jehovas ånd. Opprørsgruppen ble etter hvert splittet og gikk i oppløsning. Apia menighet hadde derimot 35 prosents økning i antall forkynnere det året. Etter at møtene midlertidig var blitt holdt hjemme hos Richard og Gloria Jenkins, i nærheten av sykehuset i Apia, flyttet menigheten til slutt til Maatusi Leauanaes hjem i Faatoia i Apia. Her viste forkynnerne en virkelig kjærlig og samarbeidsvillig ånd. Den første Rikets sal i Apia ble senere bygd på Maatusis eiendom, med økonomisk støtte fra en menighet i Sydney i Australia.

OPPMUNTRENDE SAMVÆR

Apia menighet ble ytterligere styrket i 1959 da de samoanske myndighetene lot fem misjonærer fra Amerikansk Samoa få være til stede ved det første kretsstevnet som ble holdt i Apia. Alle gledet seg over at det var 288 til stede, og at 10 ble døpt. To år senere var menigheten vertskap for sitt første områdestevne, som ble holdt i en gammel tysk sykehusbygning i nærheten av pensjonatet White Horse Inn. På dette epokegjørende stevnet kom noen av stevnedeltakerne så langveisfra som New Zealand.

Disse arrangementene gav brødrene verdifull trening i å organisere stevner. Så da de samoanske myndighetene senere avslo å la reisende tilsynsmenn og misjonærer få komme inn i landet, var brødrene rustet til å organisere stevner på egen hånd. I 1967 klarte de til og med å organisere og framføre et timelangt bibelsk skuespill – det første på Samoa. Dette skuespillet, som var basert på ordningen med tilfluktsbyer i det gamle Israel, ble husket lenge av dem som var til stede.

I disse årene hadde forkynnerne på Samoa også utbytte av å overvære stevner på Amerikansk Samoa og Fiji, selv om det medførte betydelige anstrengelser og ofre å reise dit. For å overvære et områdestevne på Fiji måtte man for eksempel ikke bare betale reise- og matutgifter, men også være borte fra Samoa i opptil en måned.

ARBEIDET GÅR FRAMOVER PÅ AMERIKANSK SAMOA

I 1966 var det en stor glede for brødrene på Amerikansk Samoa å være vertskap for områdestevnet «Guds frigjorte barn» i Pago Pago. Til dette historiske stevnet kom det 372 stevnedeltakere fra Australia, Fiji, New Zealand, Niue, Ny-Caledonia, Samoa, Tahiti, Tonga og Vanuatu (tidligere Ny-Hebridene). De snakket åtte forskjellige språk. Mens denne fargerike forsamlingen oppholdt seg i stevnebyen, økte forholdstallet mellom Jehovas vitner og byens innbyggere til én pr. 35, selv om det på den tiden bare var 28 forkynnere i den lokale menigheten.

Hvordan kunne så få forkynnere skaffe losji til så mange besøkende? «Vi hadde ingen problemer med å finne losji til det store antallet besøkende stevnedeltakere,» forteller Fred Wegener. «Byens innbyggere var gjestfrie og ønsket brødrene velkommen, til stor ergrelse for de religiøse lederne.»

Dette stevnet hadde en god virkning på Pago Pago menighet. I løpet av seks måneder etter stevnet økte møtedeltagelsen med 59 prosent, og mange nye ble skikket til å være forkynnere av det gode budskap. «Menigheten ble også ansporet til å bygge et mer egnet møtelokale,» skriver Ron Sellars. Det fantes ikke særlig mange ledige tomter på øya Tutuila, der Pago Pago ligger, men en av forkynnerne var så vennlig å gi menigheten en 30 års leieavtale på en tomt som lå vest for byen, i Tafuna.

«Tomten lå under havnivået,» sier Fred Wegener, «så menigheten arbeidet hardt i tre måneder med å samle lavasteiner for å heve tomtegrunnen.»

Den katolske presten på stedet, som regelmessig leste Vakttårnet og Våkn opp!, lot brødrene få låne kirkens betongblander da betonggulvet skulle støpes. Ron Sellars skriver: «Denne presten leste senere en Våkn opp!-artikkel om ekteskapet og sluttet omgående som prest for å gifte seg.»

Utenlandske brødre gav rundhåndete bidrag til dette Rikets sal-prosjektet. Gordon og Patricia Scott, som var to av de første misjonærene som tjente på Amerikansk Samoa, men som senere hadde reist tilbake til USA, donerte stoler fra menigheten sin til bruk i den nye salen. «Vi fikk noen stoler til overs, og dem solgte vi til den lokale kinoen,» sier Ron Sellars. «For de pengene kunne vi betale utgiftene til frakten av alle stolene til øya.» Den nye Rikets sal i Tafuna med 130 sitteplasser ble fullført og innviet i 1971. Senere ble det bygd boliger for misjonærer ovenpå salen.

SAMOA OPPHEVER RESTRIKSJONENE

Fram til 1974 ble arbeidet på Samoa hemmet av at myndighetene ikke ville la Jehovas vitners misjonærer få komme inn i landet. Det året oppsøkte ansvarlige samoanske brødre statsministeren for å drøfte saken direkte med ham. En av disse brødrene, Mufaulu Galuvao, skriver: «I samtalens løp fant vi ut at en embetsmann på eget initiativ hadde opprettet en komité som gjennomgikk alle søknader fra misjonærer. Denne komiteen, som bestod av våre religiøse fiender, avviste blankt våre visumsøknader uten engang å informere statsministeren.

Statsministeren hadde ikke hatt noen anelse om dette renkespillet. Men nå bad han umiddelbart den øverste immigrasjonsfunksjonæren om å bringe ham mappen for Jehovas vitner. I vårt nærvær oppløste han den selvbestaltede komiteen og innvilget Paul og Frances Evans tre års misjonærvisaer med mulighet til å forlenge oppholdstillatelsen ytterligere.» Virkelig spennende nyheter! Etter 19 års iherdig innsats kunne de endelig komme til Samoa som offisielt godkjente misjonærer.

Paul og Frances bodde først hos Mufaulu Galuvao og hans familie, men da John og Helen Rhodes kom i 1977, flyttet begge ekteparene inn i et misjonærhjem som nylig var blitt leid i Vaiala i Apia. Senere kom misjonærene Robert og Betty Boies i 1978, David og Susan Yoshikawa i 1979 og Russell og Leilani Earnshaw i 1980.

TILPASNING TIL LIVET I ET ØYSAMFUNN

Utenlandske Jehovas vitner som flyttet til Samoa i årenes løp, oppdaget snart at også i dette paradiset byr livet på utfordringer. En av utfordringene består i å komme seg fra sted til sted. «De to første årene vi tjente som misjonærer i Apia, gikk vi ofte lange strekninger for å komme til møtene og delta i forkynnelsen,» skriver John Rhodes. «Vi brukte også de populære og fargerike bussene på øya for å komme oss rundt.»

Disse rikt utsmykkede kjøretøyene har vanligvis en kupé av tre som er montert bakpå en liten eller middels stor lastebil. Passasjerene, som sitter stuet sammen, har med seg alt fra jordbruksredskaper til ferske matvarer. Høy musikk og lystig sang bidrar til en festlig stemning om bord. Det pleier ikke å være så nøye med rutevalg, kjøreplan eller stoppesteder. En reisehåndbok sier det slik: «Bussen til Vava’u er alltid presis; den kommer når den kommer.»

«Hvis vi hadde lyst til å kjøpe noe langs veien, bad vi ganske enkelt sjåføren om å stanse,» sier John. «Etter at vi hadde kjøpt det vi skulle, gikk vi om bord i bussen igjen og fortsatte reisen. Det var ingen som brydde seg om forsinkelsen.»

Hvis bussen var full, pleide nye passasjerer å sette seg på fanget til dem som allerede hadde fått seg en plass. Så gifte misjonærbrødre lærte fort å ta sin kone på fanget. Når bussen var framme, hendte det ofte at voksne og barn betalte billetten ved å dra en liten mynt ut av øret – en praktisk myntlomme!

For å reise mellom øyene brukte misjonærene og menighetsforkynnerne fly og småbåter. Reisene kunne være farefulle, og det oppstod alltid forsinkelser. «Vi måtte lære å være tålmodige og ta det med et smil,» sier Elizabeth Illingworth, som i mange år reiste i kretstjenesten i det sørlige Stillehavet sammen med mannen sin, Peter.

På land kan kraftige skybrudd gjøre det vanskelig å ta seg fram – særlig i syklonsesongen. En gang misjonæren Geoffrey Jackson var på vei til et bokstudium, prøvde han å krysse en liten elv som gikk over sine bredder. Han gled og ramlet ned i de frådende vannmassene. Våt og skitten kom han seg på land og fortsatte til møtet, der vertsfamilien tørket ham og kledde ham i en lang, svart lavalava (et polynesisk skjørt som vikles om kroppen). De andre bokstudiedeltakerne hadde vanskelig for å holde seg alvorlig da en nyinteressert på møtet trodde at han var en katolsk prest. Bror Jackson tjener nå som medlem av det styrende råd.

Andre utfordringer som møter nyankomne, er å lære et nytt språk, venne seg til den konstante tropevarmen, takle ukjente helseproblemer, klare seg med få moderne bekvemmeligheter og prøve å slippe unna svermer av bitende insekter. «Misjonærene gjorde seg store anstrengelser for vår skyld,» skriver Mufaulu Galuvao, «og det førte til at mange takknemlige foreldre oppkalte barna sine etter disse kjære brødrene og søstrene, som hadde hjulpet oss så mye.»

FOLK PÅ SAVAII FÅR HØRE DET GODE BUDSKAP

La oss nå vende oppmerksomheten mot den største og mest uberørte av Samoaøyene, nemlig Savaii, der det er store ubebodde områder. På denne øya er det høye fjell, et forrevent vulkansk høydedrag med omkring 450 kratre, nærmest ugjennomtrengelige jungler og ulendte lavaområder. De fleste av innbyggerne bor i små landsbyer som ligger spredt langs kysten. Det var i 1955 det gode budskap for første gang nådde Savaii. Len Helberg og en gruppe forkynnere fra øya Upolu kom på et kort besøk for å vise filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet».

Seks år senere ble to misjonærsøstre spurt om å flytte fra Amerikansk Samoa til Savaii. Det var Tia Aluni, den første samoaneren som gjennomgikk Gilead, og Ivy Kawhe, partneren hennes. Da de to søstrene kom i 1961, fikk de losji hos et eldre ektepar som bodde i Fogapoa, en landsby som ligger på østsiden av øya. Senere fikk de i en periode selskap av en spesialpionersøster som hadde bodd på Savaii tidligere. For å oppmuntre og støtte den nye gruppen på mellom seks og åtte personer kom brødre fra Apia på besøk en gang i måneden og holdt offentlige foredrag. Disse møtene ble holdt i en liten fale i Fogapoa.

Tia og Ivy ble værende på Savaii til 1964, da de fikk i oppdrag å tjene på en annen øy. De neste ti årene var det lite åndelig virksomhet på øya. Men så, fra 1974 av, flyttet flere familier til Savaii for å få arbeidet i gang igjen. Blant dem var Risati og Mareta Segi, Happy og Maota Goeldner-Barnett, Faigaai Tu, Palota Alagi, Kumi Falema’a (senere Thompson) og Ron og Dolly Sellars, som flyttet fra Amerikansk Samoa. Den lille gruppen som ble opprettet i Fogapoa, holdt møter hjemme hos familien Segi, som bodde i en fale like ved stranden. Det ble senere bygd et misjonærhjem og en Rikets sal i nærheten. Med tiden ble det opprettet en annen gruppe i Taga, en landsby som ligger på vestkysten av Savaii.

Fra og med 1979 ble det sendt flere misjonærektepar til Savaii som skulle hjelpe forkynnerne der. Det var Robert og Betty Boies, John og Helen Rhodes, Leva og Tenisia Faai’u, Fred og Tami Holmes, Brian og Sue Mulcahy, Matthew og Debbie Kurtz og Jack og Mary Jane Weiser. Misjonærenes gode eksempel bidrog til at arbeidet på Savaii gikk jevnt og trutt framover.

Befolkningen på Savaii var imidlertid sterkt bundet av tradisjoner og familietilhørighet. Opptil en tredjedel av landsbyene forbød Jehovas vitner å forkynne i deres lokalsamfunn, og noen gjorde til og med bruk av offentlige kunngjøringer på radio for å informere om dette. Av den grunn krevde det mye tid og tålmodighet å hjelpe nye til å gjøre framskritt. Men det var likevel mange som kom i sannheten, deriblant noen med alvorlige helseproblemer.

DE BEGYNTE Å TJENE JEHOVA TRASS I HELSEPROBLEMER

Én slik person var Metusela Neru, som falt av en hest og brakk ryggen da han var tolv år. «Etter ulykken gikk han tvekroket, og han hadde konstante smerter,» forteller en misjonær. Da Metusela begynte å studere Bibelen som 19-åring, taklet han besluttsomt familiens motstand. Og det som ellers ville ha vært en fem minutters spasertur til møtene, ble på grunn av uførheten hans en 45 minutter lang prøvelse. Ikke desto mindre gjorde Metusela fine framskritt, og han ble døpt i 1990. Senere begynte han i heltidstjenesten som alminnelig pioner og ble kvalifisert til å tjene som eldste. Siden den gang har over 30 av slektningene hans kommet på møtene i Faga, og flere er blitt døpt. I dag er Metusela kjent for sitt smilende ansikt og gode humør, trass i at han stadig sliter med helseproblemene sine.

En annen som gjorde åndelige framskritt trass i alvorlige helseproblemer, var Saumalu Taua’anae. Saumalu var alvorlig vansiret av spedalskhet og bodde i den avsidesliggende landsbyen Aopo. Ettersom landsbyen var så isolert, hadde han først et brevstudium som ble ledet av Ivan Thompson. Så flyttet spesialpioneren Asa Coe til Savaii og overtok studiet. Da Saumalu var på sitt første møte i 1991, måtte han kjøre i to timer til Taga, en landsby på den andre siden av øya.

Saumalu var så flau over sitt vansirede utseende at da han for første gang overvar en spesiell stevnedag, satt han i bilen sin og hørte på programmet. Han ble imidlertid dypt rørt da flere brødre og søstre kom bort til ham i pausen og ønsket ham hjertelig velkommen. De oppfordret ham til å sette seg blant forsamlingen for å høre på resten av programmet, og han tok takknemlig imot denne kjærlige innbydelsen.

Saumalu og hans kone, Torise, begynte snart å gå på møtene i Faga, noe som innebar en reise på over en time hver vei. Saumalu ble døpt i 1993 og ble med tiden kvalifisert til å være menighetstjener. Da han senere måtte få amputert et av bena, fortsatte han å kjøre bil til møtene. Saumalus og Torises landsby har nedlagt forbud mot Jehovas vitners forkynnelsesarbeid, så de forkynner uformelt og bruker også telefon.

I dag bor de i Apia, der Saumalu får regelmessig behandling for sine mange helseproblemer. I stedet for å være bitter er han kjent for sitt gode humør og positive syn på livet. Både han og hans kone er høyt respektert for sin sterke tro.

PRØVELSER PÅ TOKELAU

Tokelau, som består av tre isolerte atoller nord for Samoa, fikk for første gang høre budskapet om Riket i 1974. Det året reiste legen Ropati Uili hjem til Tokelau etter å ha fullført medisinstudiene på Fiji. Ropatis kone, Emmau, var et døpt vitne, og han hadde en kort stund studert sammen med Jehovas vitner på Fiji.f

På Tokelau oppdaget Ropati at en annen lege, Iona Tinielu, og hans kone, Luisa, var døpte Jehovas vitner. Han traff også en annen interessert, Nanumea Foua, som hadde slektninger som var Jehovas vitner. De tre mennene organiserte regelmessig offentlige foredrag og andre bibelske møter, og snart var det gjennomsnittlig 25 til stede. De tre og familiene deres begynte også å forkynne uformelt for andre.

Men det var ikke alle som likte denne teokratiske virksomheten. På oppfordring fra en pastor fra London Missionary Society innkalte øyas eldsteråd de tre familieoverhodene til et møte. «De befalte oss å slutte å holde møter,» forteller Ropati, «og de sa at hvis vi ikke rettet oss etter dette, skulle de brenne oss levende i husene våre eller la oss drive til havs på en flåte. Vi prøvde å resonnere med dem ut fra Bibelen, men de var ubøyelige. De forventet at deres myndighet skulle bli respektert under enhver omstendighet.» Etter at familiene hadde fått dette ultimatumet, bestemte de seg for å holde møtene i det skjulte for å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Denne motstanden var imidlertid bare begynnelsen på problemene. Tolv år senere, da Ropatis søster og svoger tok imot sannheten og meldte seg ut av sitt kirkesamfunn, forviste landsbyens eldste alle Jehovas vitner fra landsbyen. Ropati skriver: «Den kvelden samlet hver familie sine personlige eiendeler, lastet dem på småbåter og flyktet til den største landsbyen på øya. Husene og markene deres ble plyndret av de tidligere naboene.»

Trass i denne forfølgelsen fortsatte forkynnerne modig å holde møter. «Familiene pleide å late som de skulle på en helgeutflukt,» forteller Ropati. «De padlet til en bortgjemt liten øy lørdag formiddag og vendte tilbake søndag kveld etter å ha holdt møtet.» På den tiden foretok flere familier også den lange og slitsomme båtreisen fra Tokelau til Samoa for å være med på årlige områdestevner.

Med tiden utvandret imidlertid disse familiene til New Zealand på grunn av den nådeløse motstanden. I 1990 var det derfor ingen Jehovas vitner igjen på atollene. Men Ivan Thompson, som da var pioner i Apia, hadde et brevstudium med Lone Tema, en ung mann som bodde på Tokelau. Lone gjorde fine åndelige framskritt og tjener nå som eldste i Australia.

Senere vendte flere forkynnere tilbake til Tokelau. Geoffrey Jackson, som på den tiden tjente ved det samoanske avdelingskontoret, prøvde forgjeves å kontakte New Zealands kommissær for tokelauiske saker for å drøfte de problemene Jehovas vitner møtte på atollene. «Jeg fikk imidlertid tillatelse til å besøke Tokelau i egenskap av språkforsker,» skriver Geoff, «og i løpet av båtreisen inviterte kapteinen meg og en annen mann på forfriskninger i offisersmessen. Denne mannen var nettopp den kommissæren for tokelauiske saker som vi hadde prøvd å kontakte. Vi snakket i over en time. Ved slutten av samtalen takket han meg og lovte å gjøre sitt beste for å lindre presset på våre brødre på Tokelau.»

I dag er det fremdeles offisiell motstand mot Jehovas vitners arbeid på Tokelau. Da det yngste barnet til Fuimanu og Hatesa Kirifi døde i 2006 og Fuimanu holdt en bibelsk tale i begravelsen, truet øyas eldsteråd med å forvise Fuimanus familie fra øya. Senere ble Fuimanu truet da han nektet å arbeide på den lokale kirken, og han og hans kone ble utsatt for press til å delta i politisk virksomhet. Men han og familien hans holdt fast ved sin tro. Som følge av det ble troen deres sterkere. Fuimanu sier: «Vi har lært å stole på Jehova når vi blir prøvd.» (Jak 1:2–4) De har erfart at Jehova ikke svikter sine trofaste tjenere. – 5. Mos 31:6.

ÅNDELIG VEKST SOM FØLGE AV JEHOVAS VELSIGNELSE

I den tiden som har gått siden det gode budskap for første gang nådde Samoa, har forskjellige avdelingskontorer ført tilsyn med Rikets arbeid her. For tiden tjener fire arbeidsomme brødre i et landsutvalg under ledelse av det australske avdelingskontoret for å føre tilsyn med arbeidet på Samoaøyene. I årenes løp har brødrene på Samoa gjort en stor innsats for å nå selv de mest avsidesliggende områdene med budskapet om Riket. På Amerikansk Samoa er det regelmessig blitt forkynt på Swainsøya og Manu’aøyene, som ligger henholdsvis 320 kilometer nord for og 100 kilometer øst for øya Tutuila. Under disse besøkene har forkynnerne levert hundrevis av publikasjoner og startet flere titall bibelstudier med interesserte. Andre forkynnere har gått inn for å utvide sitt distrikt der de bor, ved å forkynne for fremmedspråklige.

ØKT INNSATS FOR Å OVERSETTE LITTERATUR

Etter hvert som det ble flere forkynnere, økte også behovet for litteratur på samoansk. For å dekke dette behovet ble Geoffrey Jackson og hans kone, Jenny, overført fra sitt misjonæroppdrag på Tuvalu til tjeneste ved det samoanske avdelingskontoret i 1985. Geoff fikk i oppdrag å føre tilsyn med det samoanske oversetterteamet, som bestod av to personer. Han forteller: «Til å begynne med arbeidet oversetterne ved noen bord som stod i spisesalen på Betel. Hver morgen ryddet de bort frokosten før de kunne sette i gang med oversettelsesarbeidet. Så, like før klokken tolv, la de sakene sine til side for å dekke på bordene til middag. Etterpå ryddet de av bordene på nytt for å kunne ta fatt på oversettelsesarbeidet igjen.»

De stadige avbrytelsene hemmet produktiviteten. Oversettelsesprosessen var også slitsom og tidkrevende. «Mye av den oversatte teksten ble skrevet ned for hånd og så renskrevet på maskin,» forteller Geoff. «Hvert manuskript ble skrevet på maskin flere ganger med tanke på korrekturlesing og oppretting før teksten var klar til trykking.» I 1986, da avdelingskontoret fikk sin første datamaskin, ble mye av dette rutinearbeidet redusert eller avskaffet. Andre former for dataverktøy har satt ytterligere fart i oversettelses- og trykkeprosessen.

Denne innsatsen for å oversette og utgi litteratur har særlig dreid seg om bladene Vakttårnet og Våkn opp! Siden januar 1993 er Vakttårnet på samoansk blitt trykt samtidig med den engelske utgaven – og dessuten i farger! Deretter, i 1996, begynte Våkn opp! å komme ut på samoansk fire ganger i året. «Utgivelsen av Våkn opp! ble ikke bare omtalt i aviser og på radio, men også i de nasjonale TV-nyhetene,» sier Geoff.

For tiden sørger en gruppe oversettere på Samoa for å dekke behovet for oversettelse til samoansk. Akkurat som andre oversetterteam verden over har disse arbeidsomme oversetterne fått videregående opplæring i språkforståelse og oversettelsesteknikker, slik at de kan oversette mer nøyaktig og effektivt.

BEHOV FOR UTVIDELSE AV AVDELINGSKONTORET

Da Milton G. Henschel besøkte Samoa som sonetilsynsmann i 1986, var det tydelig at misjonærhjemmet i Sinamoga var for lite til å dekke avdelingskontorets økende plassbehov. Det styrende råd bad derfor noen brødre fra bygge- og prosjekteringsavdelingen i Brooklyn og fra det regionale prosjekteringskontoret i Australia om å besøke Samoa og vurdere plassbehovet. Hva var deres anbefaling? At man kjøpte en tomt på 30 mål i Siusega, fem kilometer innover i landet fra Sinamoga, og bygde et nytt Betel-kompleks. Deretter, når det nye avdelingskontoret var ferdig, kunne man rive det gamle Betel-hjemmet i Sinamoga og bygge en ny stevnehall der i stedet.

Byggingen av det nye avdelingskontoret, som tok til i 1990, viste seg å bli et virkelig internasjonalt prosjekt. Til sammen 44 internasjonale tjenere, 69 internasjonale frivillige, 38 samoanske frivillige som tjente på heltid, og mange andre frivillige som tjente på deltid, samarbeidet i enhet for å oppføre Betel-komplekset. Men plutselig, da byggingen var godt i gang, inntraff det en katastrofe.

RAMMET AV EN NATURKATASTROFE!

Syklonen Val, en av de kraftigste stormene som noen gang har rammet det sørlige Stillehavet, feide inn over Samoa den 6. desember 1991. Vind med en hastighet på opptil 260 kilometer i timen herjet de små øyene i fem dager. Syklonen rev løvverket av 90 prosent av vegetasjonen og forårsaket skader for over to milliarder kroner. Sørgelig nok mistet 16 personer livet.

«Avdelingskontoret satte raskt i gang hjelpetiltak,» forteller John Rhodes. I løpet av noen dager kom det en container med hjelpeforsyninger fra avdelingskontoret på Fiji. Andre avdelingskontorer i Stillehavet overførte snart økonomiske midler til Samoa.

«Man konsentrerte seg først om de umiddelbare behovene,» skriver Dave Stapleton, en internasjonal tjener som deltok i byggingen av det nye avdelingskontoret i Siusega. «Det dreide seg om å distribuere rent vann, presenninger, parafinolje og medisinske forsyninger til hjelpetrengende brødre. Deretter ordnet vi med det som var nødvendig for at Betel i Sinamoga skulle fungere igjen, og vi reparerte skadede bygninger på byggeplassen for det nye avdelingskontoret. Senere reparerte og gjenoppbygde vi skadede Rikets saler, misjonærhjem og privatboliger som tilhørte vitner. Det tok måneder å fullføre arbeidet.»

Da regjeringen senere sørget for at alle trossamfunn – også Jehovas vitner – fikk midler til å utbedre skadene på sine eiendommer, returnerte brødrene disse midlene. De la ved et brev der de forklarte at de allerede hadde utbedret alle de skadene de var blitt påført, og de foreslo at de midlene som var til overs, heller kunne brukes til å sette i stand statlige bygninger. Takknemlige regjeringsmedlemmer reduserte senere tollen på materialer til det nye avdelingskontoret som ble innført fra utlandet, noe som førte til betydelige besparelser.

«LANGT MER ENN VI KUNNE HA DRØMT OM»

Da skadene etter syklonen var blitt utbedret, gikk det raskt framover med byggingen av det nye avdelingskontoret. Halvannet år senere, i mai 1993, flyttet Betel-familien endelig fra Sinamoga til sitt nye hjem i Siusega.

Deretter, i september 1993, kom en gruppe på 85 håndverkere fra Australia, Hawaii, New Zealand og USA til Samoa for å bygge Sinamoga stevnehall. Alle disse betalte reisen selv. Ken Abbott, som ledet de australske håndverkerne, skriver: «Det ble brukt ulike byggetekniske uttrykk og målesystemer på byggeplassen, men Jehovas ånd hjalp oss til å overvinne alle problemer med godt humør.»

«Det at vi personlig fikk oppleve det internasjonale brorskapet i virksomhet, hadde en positiv virkning på oss alle,» sa Abraham Lincoln, som tilhørte den hawaiiske gruppen.

Gjennom den forente innsatsen til det internasjonale byggeteamet ble stevnehallen fullført på bare ti dager. De samoanske forkynnerne som var med på prosjektet, lærte verdifulle håndverksteknikker ved å arbeide sammen med de besøkende, og de hadde også åndelig utbytte av dette fellesskapet. Så etter at prosjektet var fullført, begynte noen av forkynnerne i pionertjenesten eller på Betel.

Til slutt, den 20. og 21. november 1993, fant innvielsen av avdelingskontoret og stevnehallen sted. John Barr fra det styrende råd holdt innvielsestalene. Den erfarne misjonæren Paul Evans gav uttrykk for det mange følte ved denne glederike anledningen, da han sa: «Jehova har velsignet oss langt mer enn vi kunne ha drømt om.»

SANNHETEN FORANDRER FOLKS LIV

Når sannheten i Guds Ord når folks hjerte, blir de ansporet til å bringe sitt liv i harmoni med Jehovas opphøyde normer. Mange samoanere har erfart den kraft Guds Ord har i så måte. – Ef 4:22–24; Hebr 4:12.

Et eksempel er Ngongo og Maria Kupu, som «levde i mørke,» slik samoanerne uttrykker det. Det vil si at de levde sammen uten å være gift. «Vi hadde studert med Ngongo og Maria en tid,» forteller Fred Wegener, «men vi var ikke klar over at de ikke var gift. Så en dag viste de stolt fram sin nyanskaffede vielsesattest. Kort tid senere ble de døpt. Ngongo er nå død, men Maria tjener fremdeles som alminnelig pioner på Amerikansk Samoa.»

En annen utfordring som nye på Samoa blir stilt overfor, dreier seg om blodets hellighet. Samoanerne pleier å avlive griser og høns ved kvelning før de tilbereder og spiser dem, en framgangsmåte som er forbudt ifølge Guds Ord. (1. Mos 9:4; 3. Mos 17:13, 14; Apg 15:28, 29) En ung kvinne på Amerikansk Samoa ble overrasket da hun fikk se i sin egen bibel hvilke klare bud Gud gir på dette området. «Selv om familien hennes gikk i kirken og leste i Bibelen regelmessig, hadde hun helt fra barndommen av spist kjøtt som blodet ikke var tappet av,» forteller Julie-Anne Padget. «Men hun godtok straks Bibelens rettledning og bestemte seg for at hun ikke lenger skulle spise slikt kjøtt.» I dag er Jehovas vitners syn på blodets hellighet godt kjent over hele Samoa. Og helsearbeidere på Samoa er generelt sett villig til å respektere vårt syn på blodoverføringer.

UNGDOMMER SOM LOVPRISER SIN SKAPER

På Samoa lærer foreldre barna sine å lage mat, gjøre rent, stelle familiens grønnsakhage og passe yngre søsken. Slik tidlig opplæring kan være en del av forklaringen på at mange samoanske barn også påtar seg åndelige forpliktelser i ung alder. Ja, noen tar til og med standpunkt for Jehova uten familiens hjelp.

Ane Ropati var 13 år da foreldrene hennes sluttet å gå på møtene. Etter det pleide hun å ta med seg de to brødrene sine og søsteren sin og gå åtte kilometer til Rikets sal for å overvære møtene. Senere var hun pioner og arbeidet med byggingen av avdelingskontoret i Siusega. «Misjonærene hadde stor innflytelse på meg og hjalp meg til å gjøre åndelige framskritt,» skriver Ane. På byggeplassen traff hun Steve Gauld, en frivillig arbeider fra Australia. De giftet seg og tjente som internasjonale tjenere på byggeplasser i Sørøst-Asia, Afrika og Russland før de vendte tilbake til Betel på Samoa. Begge tjener nå på avdelingskontoret i Australia.

UNDERVISNING OVER ETEREN

I årenes løp har Jehovas vitner brukt en rekke forskjellige metoder for å utbre det gode budskap om Riket. En metode som er særlig virkningsfull, er å bruke radio. En uavhengig FM-radiostasjon i Apia spurte Jehovas vitner om de ville stå for et ukentlig radioprogram som skulle gå på luften fra januar 1996.

Programmene i denne serien, som het «Svar på dine bibelske spørsmål», ble utformet og framført av Leva Faai’u og Palota Alagi fra det samoanske avdelingskontoret. Leva forteller: «I det første programmet reiste bror Alagi flere spørsmål, for eksempel: Var det en flom på Noahs tid? Hvor kom alt vannet fra? Hvor ble det av vannet etterpå? Hvordan ble det plass til alle dyrene i arken? Jeg besvarte spørsmålene ved å bruke utdrag fra publikasjonene våre. Ved slutten av programmet introduserte vi neste ukes emne og bad lyttere som hadde spørsmål, om å kontakte Jehovas vitner lokalt. Andre programmer behandlet slike spørsmål som: Hvorfor hadde Salomo så mange koner når de kristne bare kan ha én? Vil en kjærlig Gud pine mennesker i all evighet i et brennende helvete? Er Bibelen fra mennesker eller fra Gud?»

Programserien fortsatte i over et år og skapte mye interesse. «Mange fortalte oss at de likte programmet, og at de regelmessig hørte på det,» sier Ivan Thompson. «Noen sa at de aldri hadde visst at Bibelen gir svar på så interessante spørsmål.»

BEHOV FOR RIKETS SALER

I 1990-årene holdt de fleste menighetene på Samoa og Amerikansk Samoa møter i private hjem eller i bygninger som var laget av materialer fra skogen. «Folk i lokalsamfunnet så ned på disse lokalene,» sier Stuart Dougall, som tjente i landsutvalget fra 2002 til 2007. Den 25 år gamle salen i Tafuna på Amerikansk Samoa begynte dessuten å forfalle. Tiden var inne til å erstatte den gamle bygningen med en ny sal.

Men før man kunne bygge en ny Rikets sal, måtte man anskaffe en større tomt, noe det ikke er lett å finne på den lille øya Tutuila. Brødrene henvendte seg til en framstående katolsk kvinne som eide en ledig tomt i Petesa, ikke så langt fra den gamle salen. Da kvinnen fikk høre at brødrene trengte en tomt fordi de skulle bygge et religiøst møtelokale, lovte hun å drøfte saken med datteren sin, som hadde planlagt å oppføre forretningsbygg på tomten. Brødrenes bønner ble besvart tre dager senere da kvinnen fortalte dem at hun ville selge tomten til dem. Hun begrunnet det ved å si: «Gud bør komme først.»

Wallace Pedro skriver: «Hun gav oss til og med skjøtet på eiendommen før vi hadde betalt henne, for hun sa: ’Jeg vet at dere er ærlige mennesker og vil betale hele beløpet.’ Og det gjorde vi, selvfølgelig.» På denne tomten ble det bygd en vakker Rikets sal med 250 sitteplasser og klimaanlegg. Den ble innviet i 2002.

I 1999 satte Jehovas vitner i gang et nytt program som gjør det lettere å bygge Rikets saler i land med begrensede ressurser. Den første av disse salene på Samoaøyene ble bygd i Lefaga, en avsidesliggende landsby på sørkysten av øya Upolu. Menigheten i Lefaga, som bestod av ti personer, hadde tidligere holdt møter i et rom som var uten vegger og hadde tak av palmeblad, og som var oppført på forsiden av huset til en av forkynnerne.

Jack Sheedy, en australier som sammen med sin kone, Coral, hadde tjent på Tonga i sju år, førte tilsyn med byggeprosjektet. «Byggemannskapet bestod av bønder, fiskere og husmødre, og på avstand så disse ut som maur som pilte fram og tilbake over byggeplassen,» skriver han.

Da denne salen med 60 sitteplasser ble fullført i 2001, roste landsbyboerne dens utseende. «Salene deres har en verdighet og en enkelhet som gjør dem tiltalende,» sa de. «Så annerledes de er enn kirkene våre, som har mange utsmykninger og er fulle av inventar som ofte virker uryddig og skittent.» Møtedeltagelsen ble også betraktelig større. I 2004 var det 205 til stede ved høytiden til minne om Kristi død i denne nye salen.

Mot slutten av 2005 hadde byggeprogrammet for land med begrensede ressurser ført til at det var blitt bygd fire nye Rikets saler og renovert tre saler rundt om på Samoaøyene. I tillegg var Sinamoga stevnehall i Apia på Samoa blitt renovert. Som tilfellet er på andre steder med begrensede ressurser, er de samoanske forkynnerne dypt takknemlige for denne kjærlige støtten fra sine kristne brødre og søstre rundt om i verden. – 1. Pet 2:17.

TILPASNING TIL NYE TIDER

Mange samoanere har flyttet til andre land. For eksempel er det nå store samoanske befolkningsgrupper i Australia, på New Zealand og i USA, særlig på Hawaii. I disse landene finnes det flere enn 700 Jehovas vitner i elleve samoanskspråklige menigheter og to samoanskspråklige grupper. Andre samoanske forkynnere tjener i engelskspråklige menigheter i de landene de har utvandret til.

En rekke samoanske Jehovas vitner har reist til andre land for å få åndelig opplæring og har så vendt tilbake til Samoa eller Amerikansk Samoa for å gjøre god bruk av det de har lært. Noen eksempler er Talalelei Leauanae, Sitivi Paleso’o, Casey Pita, Feata Sua, Andrew Coe og Sio Taua, som alle gjennomgikk tjenesteopplæringsskolen i Australia i løpet av 1990-årene og vendte tilbake til Samoa for å fremme Rikets arbeid. I dag tjener Andrew og hans kone, Fotuosamoa på Betel på Samoa. Sio og hans kone, Ese, reiste i kretstjenesten i flere år sammen med den lille sønnen sin, El-Nathan. Sio tjener nå i landsutvalget. Andre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, tjener trofast som eldste, pionerer eller menighetsforkynnere i sine menigheter.

Hva har denne fine virksomheten ført til? I 2008 var det høyeste antallet forkynnere i de tolv menighetene på Samoa og Amerikansk Samoa 620. Det var over 2300 til stede på minnehøytiden i 2008. Det er derfor tydelig at det er gode muligheter for ytterligere vekst på Samoaøyene.

FRAMOVER SAMMEN MED JEHOVAS ORGANISASJON

I årenes løp har mange oppriktige mennesker på Samoa reagert positivt på det gode budskap om Guds rike. (Matt 24:14) Med samme innstilling som sine sjøfarende forfedre har de overvunnet mange vanskeligheter på sin «reise» fra Satans gamle verden til et nytt åndelig hjem i Jehovas organisasjon, som blir ledet av hans ånd. Slike hindringer som motstand fra familien, forvisning fra hjemstedet, presteskapets propaganda, restriksjoner innført av myndighetene, kjødelige fristelser og andre prøvelser har ikke fått dem til å slutte å tjene den sanne Gud, Jehova. (1. Pet 5:8; 1. Joh 2:14) Hva er resultatet blitt? I dag gleder de seg over å leve i trygghet i et åndelig paradis! – Jes 35:1–10; 65:13, 14, 25.

De har likevel ikke fullført sin reise. Like foran dem ligger det endelige reisemålet – et jordisk paradis under Guds rikes rettferdige styre. (Hebr 11:16) I forening med det verdensomspennende brorskapet og ledet av Guds Ord og hans mektige hellige ånd fortsetter Jehovas vitner på Samoaøyene å gå framover, fast bestemt på å nå sitt mål.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 77]

«I natt fikk dere høre budskapet om Riket. Det er mitt oppriktige ønske at dere vil tenke nøye over det»

[Uthevet tekst på side 98]

«Mange barn . . . annonserte vår ankomst i landsbyene ved å rope ut: ’Her kommer Harmageddon!’»

[Uthevet tekst på side 108]

«Bussen til Vava’u er alltid presis; den kommer når den kommer»

[Ramme/bilde på sidene 69 og 70]

Det religiøse liv på Samoa – før og nå

Gamle samoanske religioner hadde innslag av både polyteisme, animisme, okkultisme og fedredyrkelse, men det ble ikke laget noen templer eller avgudsbilder, og det fantes ikke noe organisert presteskap. Religionen satte sitt preg på alle sider av livet. Hva var så grunnen til at samoanerne tilsynelatende var klar til å skifte religion da det kom misjonærer fra London Missionary Society (LMS) i 1830?

En gammel samoansk legende forutsa at en mektig ny religion skulle gjøre slutt på de gamle gudenes styre. Samoanske høvdinger (mataier) trakk den slutning at misjonærene representerte denne nye religionen. Kong Malietoa valgte å tilbe den kristne Gud, Jehova, og han befalte undersåttene sine å gjøre det samme.

Misjonærene, som kom fra den katolske kirke, metodistkirken, mormonkirken og LMS, fikk store tilhengerskarer, og i dag er nesten alle innbyggerne på Samoaøyene medlemmer av et kirkesamfunn. Både Samoa og Amerikansk Samoa styres etter religiøse mottoer: «Gud skal være Samoas grunnvoll» og «Samoa, la Gud komme først». Det blir sendt en rekke religiøse programmer på TV-kanalene der.

Religionens innflytelse er størst i landsbyene, der høvdingene ofte bestemmer hvilket kirkesamfunn landsbyboerne skal tilhøre. Det hender at enkelte landsbyboere blir presset til å gi mer enn 30 prosent av inntekten sin til underhold av prester og til støtte for kirkens prosjekter – en byrde som mange blir stadig mer opprørt over. Det arrangeres til og med konkurranser som dreier seg om å gi mest penger. Noen kirkesamfunn offentliggjør navnene på dem som vinner slike konkurranser.

I mange landsbyer blir det en brå pause i de vanlige gjøremålene når det er tid for den daglige sa, en 10–15 minutters bønneperiode. Unge menn med store stokker står med jevne mellomrom langs veien for å påse at skikken blir fulgt. Overtredere kan få en reprimande, bli ilagt opptil 100 dollar i bot eller bli pålagt å beverte de eldste i landsbyrådet eller hele landsbyen. I ekstreme tilfeller kan det hende at de blir slått eller forvist.

En gang kom kretstilsynsmannen John Rhodes og hans kone, Helen, til landsbyen Salimu på Savaii etter en anstrengende reise. Fordi bønneperioden nettopp hadde begynt, sa vaktene at de måtte vente i utkanten av landsbyen. Ekteparet Rhodes gjorde som de fikk beskjed om, og ventet til bønneperioden var over, før de drog til losjiet sitt.

Da landsbyens overhøvding fikk høre at John og Helen var blitt oppholdt, bad han vertinnen deres om unnskyldning. Høvdingen sa at Jehovas vitner var fornemme gjester, og han gav vaktene beskjed om at de skulle la ekteparet Rhodes få slippe inn i landsbyen når som helst, også under bønneperioden. Hvorfor tok han så stort hensyn til dem? Høvdingens unge sønn, Sio, studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner og gjorde fine åndelige framskritt. I dag er Sio Taua medlem av det samoanske landsutvalget.

[Bilde]

John og Helen Rhodes

[Ramme på side 72]

Oversikt over Samoa, Amerikansk Samoa og Tokelau

Geografi

Samoa består av to hovedøyer – Upolu og Savaii, som er atskilt av et 18 kilometer bredt strede – og flere bebodde småøyer. Amerikansk Samoa, som ligger omkring 100 kilometer sørøst for Samoa, har én hovedøy, Tutuila, og omfatter også Manu’aøyene, Swainsøya, Aunu’u og den ubebodde Roseatollen. Tokelau består av tre lave korallatoller 480 kilometer nord for Samoa.

Befolkning

Det bor over 214 000 på Samoa og omkring 57 000 på Amerikansk Samoa. Tokelau har rundt 1400 innbyggere. Over 90 prosent er polynesiske, og resten er asiatiske, europeiske eller delvis polynesiske.

Språk

Hovedspråket er samoansk, og de fleste snakker engelsk som annetspråk. På Tokelau snakkes det tokelauisk, et språk som ligner på samoansk.

Næringsliv

Jordbruk, tunfiske, fiskeforedling og turisme står for det meste av sysselsettingen.

Kosthold

Stivelsesrike taroer, grønne bananer og brødfrukt blandet med kokosmelk utgjør basisføden. Måltidene kan også innbefatte svinekjøtt, kylling eller fisk. Det finnes rikelig av slike tropiske frukter som papaya, ananas og mango.

Klima

Ettersom øyene ligger like ved ekvator, er det varmt og fuktig det meste av året. Pago Pago på øya Tutuila i Amerikansk Samoa får over 5000 millimeter regn i året.

[Ramme på side 75]

«Veldig god bok»

Harold Gill hadde med seg 3500 eksemplarer av brosjyren Hvor er de døde? på samoansk som han ønsket å levere på Amerikansk Samoa. Da han foreviste brosjyren for guvernøren, foreslo guvernøren at han skulle la hver av de religiøse lederne få se den, slik at disse kunne si fra til regjeringsadvokaten om den egnet seg for offentlig distribusjon. Hvordan ville så de religiøse lederne reagere?

Pastoren fra London Missionary Society var vennlig og hadde ingen innvendinger. Syvendedags adventistene brydde seg ikke om hva Harold gjorde – så lenge han ikke prøvde å verve noen av deres medlemmer. Feltpresten i marinen var til dels sarkastisk, men ikke fiendtlig innstilt. En uvanlig hendelse gjorde det imidlertid unødvendig for Harold å oppsøke den katolske presten. Harold hadde gitt en brosjyre til den samoanske politimannen som eskorterte ham til guvernøren. Noen dager senere spurte Harold politimannen om han hadde likt å lese brosjyren.

Politimannen svarte gebrokkent: «Min sjef [regjeringsadvokaten] si: ’Du gå til din [katolske] prest og spørre ham om denne bok er god.’ Jeg sitte under tre og lese bok. Jeg si til meg selv: ’Denne bok veldig god, men hvis jeg vise prest, han si: «Ikke god bok.»’ Så jeg si til min sjef: ’Sjef, min prest si: «Veldig god bok.»’»

Senere inviterte regjeringsadvokaten Harold til kontoret sitt. Mens regjeringsadvokaten bladde gjennom brosjyren, forklarte Harold hva den handlet om. Så tok regjeringsadvokaten opp telefonrøret og ringte for å si at det var i orden at brosjyren ble distribuert. Som følge av det ble nesten alle de brosjyrene Harold hadde med seg, levert rundt om på øyene.

[Ramme på side 76]

Tradisjonell samoansk kultur

I 1847 sa en misjonær fra London Missionary Society, George Pratt, at samoanerne er «det folket i Polynesia, om ikke i hele verden, som er mest opptatt av formaliteter». Den tradisjonelle samoanske kulturen – kalt faa Samoa (den samoanske måten) – er basert på svært detaljerte regler for takt og tone på alle livets områder.

Det viktigste i denne kulturen er å «vise respekt, ja ærbødighet, for dem som står høyere enn en selv,» sier boken Samoan Islands. Denne respekten gjenspeiler seg i gode manerer, høflig språk og troskap mot ens egen familie og landsby. De fleste betrakter det som utenkelig å skulle forkaste sine forfedres skikker og religion.

Klanhøvdingene (mataiene), vokterne av denne tradisjonen, leder de daglige gjøremålene til en eller flere beslektede familiegrupper og representerer dem i landsbyrådet. De forlanger full lydighet og håndhever sin myndighet gjennom bøter, slag og også forvisning fra landsbyen. Mataiene i en av landsbyene bøtela for eksempel en prest som fikk noen unge gutter til å kaste stein på Jehovas vitner.

Landsbyene kan ha fra 10 til 50 mataier. De fleste blir valgt av klanen (aigaen), men noen får stillingen i arv. Titlene blir tildelt i henhold til et strengt hierarki. Hver landsby har en overhøvding (alii), som presiderer over landsbyrådet. En talende høvding (tulafale) tar seg av seremonielle spørsmål. Men det er ikke alle mataier som har politiske eller religiøse oppgaver. Noen nøyer seg med å ta hånd om familiesaker, som å forvalte familieeiendommer. De har myndighet til å avgjøre hvordan slike eiendommer skal brukes.

[Ramme/bilde på side 79]

«Jehovas mann»

SAUVAO TOETU

FØDT 1902

DØPT 1954

BAKGRUNN Den første i Faleasiu som tok imot sannheten. Det ble senere bygd en Rikets sal på eiendommen hans. Fortalt av hans sønn Tafiga Sauvao

I 1952 kom en av fars slektninger fra Apia på besøk til vår familie i Faleasiu. Denne slektningen, som hadde kontakt med Jehovas vitner, ønsket å drøfte Bibelen med far. Flere av slektningene våre i landsbyen bestemte seg for å høre på. De snakket sammen helt fra lørdag formiddag til mandag ettermiddag, bare avbrutt av en times søvn. Etter lignende drøftelser de neste fire helgene sa far til slutt: «Jeg har fått svar på det jeg lurte på. Dette er sannheten.» Fars svoger, Finau Feomaia, tok også imot sannheten, og det samme gjorde familiene deres.

Far begynte med én gang å forkynne. Det opprørte slektningene våre, som hadde betraktet ham som en ivrig syvendedags adventist. Spottende kalte de ham Jehovas mann. Men det var jo egentlig en flott kompliment! Selv om far var liten av vekst, hadde han stort mot, og han kunne tenke klart og bruke overbevisende argumenter. Det gjorde at han kunne forsvare sin nye tro på en dyktig måte. Med tiden ble den lille gruppen vår den andre menigheten som ble opprettet på Samoa.

[Ramme/bilde på side 83]

Trofast trass i dårlig helse

FAGALIMA TUATAGALOA

FØDT 1903

DØPT 1953

BAKGRUNN Han avstod fra å bli en framstående matai og ble i stedet alminnelig pioner.

SENERE tjente Fagalima i flere år som spesialpioner forskjellige steder på Samoa, trass i at han hadde dårlig syn og klumpfot. En gang en kretstilsynsmann gikk fra hus til hus sammen med Fagalima, la han merke til at Fagalima leste skriftsteder ordrett uten briller, så han spurte om han hadde fått bedre syn. Fagalima svarte at han hadde mistet brillene og siterte skriftstedene etter hukommelsen.

Ettersom Fagalima hadde lyst til å overvære et områdestevne på Fiji, arbeidet han alene på den andre siden av Upolu i fire uker med å samle kokosnøtter. Trass i klumpfoten bar han 15 kokosnøtter om gangen til et sted tre kilometer unna der han kunne fjerne det ytre skallet og ta ut og tørke kokosnøttkjernene. Så solgte han de tørkede kjernene, kopraen, og drog til Apia for å kjøpe en billett til Fiji – bare for å oppdage at prisen hadde steget så mye at han ikke hadde nok penger. I stedet for å beklage seg, gi opp eller be om hjelp drog han tilbake for å framstille mer kopra og tjene de pengene han trengte. Han gjorde alt dette for å kunne reise til et områdestevne som han trodde skulle bli holdt på to språk han ikke kunne. Så glad han ble da han kom fram til Fiji og fikk vite at det meste av stevneprogrammet skulle bli framført på hans eget språk!

[Ramme/bilde på side 87]

«Jeg har gledet meg over hver eneste dag»

RONALD SELLARS

FØDT 1922

DØPT 1940

BAKGRUNN Han og hans kone, Olive (Dolly), kom til Samoa som spesialpionerer i 1953. Han gjennomgikk misjonærskolen Gilead i 1961. Ron tjener fremdeles som spesialpioner på Amerikansk Samoa.

DA MYNDIGHETENE på Samoa avslo å forlenge visaene våre, flyttet Dolly og jeg til Amerikansk Samoa. Båten satte oss av i den folketomme havnen i Pago Pago klokken tre om natten. Vi var de eneste forkynnerne på Amerikansk Samoa og hadde tolv dollar i lommen. I løpet av morgenen fikk vi heldigvis losji hos faren til en som hadde studert Bibelen tidligere. Vi sov i et hjørne bak et forheng i boligen hans, som bare hadde ett rom. Selv om vi gjerne ville finne oss et eget sted å bo, tok vi straks fatt på forkynnelsen ved å begynne med nabohuset.

Flere uker senere leide vi en stor leilighet over en landhandel i landsbyen Fagatogo. Fra leiligheten hadde vi flott utsikt over bukta Pago Pago Harbor, men vi hadde ingen møbler. Bror Knorr hadde sagt til oss: «Når dere drar til stillehavsøyene, blir det kanskje sparsomt med komfort. Det kan være at dere rett og slett må brette ut litteraturkartonger på gulvet for å få noe å ligge på.» Så det var det vi gjorde. Det var først flere måneder senere at vi fikk råd til å kjøpe oss en skikkelig seng og et bord og noen stoler. Likevel var vi glad for å ha et sted vi kunne kalle vårt hjem.

Min kjære kone gikk bort i 1985, men jeg er fremdeles ute i tjenesten nesten hver dag. Når jeg ser tilbake på over 50 års pionertjeneste og misjonærtjeneste, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har gledet meg over hver eneste dag!

[Ramme/bilde på side 88]

«De lærte meg å elske Jehova»

WALLACE PEDRO

FØDT 1935

DØPT 1955

BAKGRUNN Den første som ble døpt på Amerikansk Samoa. Han og hans kone, Caroline, tjente som pionerer og oppdrog deretter barn. De tjener nå i Seattle i staten Washington i USA.

DA JEG studerte Bibelen og begynte å forkynne, ble jeg kastet ut hjemmefra og fikk bare med meg de klærne jeg stod og gikk i. Den natten måtte jeg sove på stranden. Jeg bad til Jehova om å få mot til å tjene ham uansett hva som kom til å skje.

Dagen etter var jeg i skolebiblioteket da bror Paul Evans uventet kom inn. Han merket at noe var galt, og sa: «La oss dra til misjonærhjemmet og snakke om det.» Misjonærene var så vennlige å la meg få bo hos dem, og senere det året ble jeg døpt.

Etter at jeg var ferdig med videregående skole, ble jeg pioner og samarbeidet med misjonærene. Senere giftet jeg meg med en nidkjær kanadisk pioner, Caroline Hinsche, som hadde tjent på Fiji, og vi begynte som spesialpionerer på Amerikansk Samoa.

Foreldrene mine ble gradvis mer vennlig innstilt. Far studerte Bibelen før han døde, og mor ble døpt da hun var 72 år. Jeg er takknemlig for det gode eksemplet de første misjonærene var. De lærte meg å elske Jehova, noe som har holdt meg oppe fram til i dag.

[Ramme/bilder på sidene 91 og 92]

Utholdenhet gir resultater

PAUL EVANS

FØDT 1917

DØPT 1948

BAKGRUNN Han og hans kone, Frances, tjente som misjonærer på Samoa og Amerikansk Samoa i over 40 år.

DA MIN kone og jeg begynte i kretstjenesten i 1957, var det ikke så lett å få innreisetillatelse til Samoa, for myndighetene prøvde å avskjære de innfødte forkynnerne fra å få hjelp utenfra. Besøkende og turister måtte til og med underskrive en erklæring der de lovte at de ikke skulle verve proselytter under sitt opphold. Første gang jeg kom til Samoa som kretstilsynsmann, spurte jeg immigrasjonsfunksjonæren om hva det ville si å verve proselytter. Han virket forvirret, så jeg spurte:

«La oss si at du er en katolikk som besøker et annet land og går til en kirke. Hvis de ber deg om å gå opp og holde en tale, kan du da gjøre det?»

«Det bør man ha lov til,» svarte han.

«Du vet jo at Jehovas vitner besøker folk i deres hjem for å gjøre kjent et bibelsk budskap,» fortsatte jeg. «Hvis vennene mine vil at jeg skal bli med dem i dette arbeidet, har jeg da lov til det?»

«Det vil antagelig være i orden,» svarte han.

«Men hva om den vi besøker, stiller meg et spørsmål?» fortsatte jeg. «Kan jeg svare på det?»

«Det skulle ikke være noe i veien for det,» sa han.

«Fint, da vet jeg i det minste hva jeg skal gjøre,» fastslo jeg.

Da jeg forlot landet etter et vellykket besøk, spurte jeg den samme funksjonæren om han hadde hørt noen negative kommentarer om besøket.

«Ingen ting,» svarte han. «Alt er såre vel.»

«Så hva med innreisetillatelse for vårt neste besøk?» spurte jeg.

«Ikke send søknaden til immigrasjonsmyndighetene,» var rådet hans. «Bare skriv et brev til meg personlig, så skal jeg sørge for at dere får tillatelsen.»

Vi fulgte dette rådet de neste gangene.

Dessverre viste det seg at de funksjonærene som etterfulgte denne rettferdig innstilte mannen, var mindre samarbeidsvillige og nektet kretstilsynsmenn å komme inn i Samoa. Denne situasjonen vedvarte til 1974, da myndighetene lot Frances og meg få misjonærstatus. Vi fikk omsider lønn for vår tålmodighet og utholdenhet.

[Bilde]

Frances og Paul Evans

[Ramme på side 97]

Et språk for veltalende personer

Det samoanske språket har en myk, melodiøs klang som er behagelig for øret. Fred Wegener sier imidlertid: «Ettersom mange ord fortoner seg som et eneste virvar av vokaler, trenger misjonærene mye øvelse (faata‘ita‘iga) og oppmuntring (faalaeiauina) før de klarer å beherske språket.»

Fargerik talekunst og bruk av ordspråk spiller en viktig rolle i den samoanske kulturen. Høvdinger (mataier) og offentlige talere (tulafaler, talende høvdinger) liker å sitere Bibelen og bruke et kunstferdig språk ved høytidelige anledninger. Samoanernes tradisjonelle høflighet viser seg tydelig ved at de er nøye med å bruke et formelt og høytidelig språk når anledningen krever det. Samoansk har et høyt utviklet høflig «høvdingspråk» (tautala lelei) som brukes når man snakker til eller om Gud, høvdinger, myndighetspersoner og utenlandske besøkende. I vanlige samtaler eller når man omtaler seg selv, brukes derimot et hverdagsspråk (tautala leaga), en mer uformell, avslappet måte å snakke på.

For å unngå å støte noen når man drøfter offisielle og høytidelige saker, eller når man snakker om Bibelen, kan man bruke spesielle opphøyde betegnelser som finnes i det respektfulle «høvdingspråket». Geoffrey Jackson, et medlem av det styrende råd som tidligere tjente som misjonær på Samoa, forklarer: «Høflighet og respekt setter sitt preg på hele språket, så når man forkynner for samoanere, er det viktig at man tiltaler dem med de høflige betegnelsene som vanligvis er reservert for de kongelige. Samtidig må man følge den ydmyke skikken med å bruke hverdagsspråk når man omtaler seg selv.»

[Ramme/bilde på side 99]

«Vi gråt da vi reiste»

ROBERT BOIES

FØDT 1942

DØPT 1969

BAKGRUNN Han og hans kone, Elizabeth (Betty), tjente som misjonærer på Samoaøyene fra 1978 til 1986.

VI ERFARTE at befolkningen på Amerikansk Samoa satte pris på de anstrengelsene vi gjorde oss for å lære samoansk, selv da vi var nybegynnere. De overså de mange feilene vi gjorde. En gang brukte jeg Åpenbaringen 12:9 for å vise at Satan påvirker verden. Men de samoanske ordene for djevel (tiapolo) og sitron (tipolo) er veldig like. Jeg forvekslet ordene og sa at «sitronen» var blitt kastet ut av himmelen og nå villedet hele den bebodde jord. Og så sa jeg at Jehova snart skulle knuse og gjøre ende på «sitronen». Beboeren og misjonærpartneren min fikk seg selvfølgelig en god latter.

En annen gang framførte jeg en utenatlært presentasjon for en samoansk kvinne i hus-til-hus-arbeidet. Senere fikk jeg vite at den eneste delen av presentasjonen hun forstod, var en kort henvisning til Åpenbaringen 21:4. Men hun fornemmet at budskapet mitt måtte være viktig, så hun gikk straks inn og leste verset i sin egen bibel. Dette ene skriftstedet gjorde så dypt inntrykk på henne at hun senere tok imot tilbudet om et bibelstudium, og hun og barna hennes kom i sannheten.

Heldigvis lærte vi etter hvert å mestre det samoanske språket og hadde mange fine opplevelser. Senere ble vi nødt til å vende tilbake til USA på grunn av helseproblemer. Vi gråt da vi reiste fra Samoa.

[Ramme/bilde på sidene 101 og 102]

«Hele byen møtte fram»

En av de største begravelsene som noen gang er blitt arrangert i Apia, var den som ble holdt for Fred Williams i 1950-årene. Fred, som gikk under navnet Kapteinen, var en hardbarket, gammel pensjonert sjømann som var gift med et av Jehovas vitner. Han hadde seilt på de sju hav og var kjent av folk i hele det sørlige Stillehavet. En av hans mange bedrifter skjedde etter at skipet hans hadde gått på et avsidesliggende rev. I en åpen livbåt og nesten uten forsyninger førte han mannskapet trygt tilbake til land etter at de hadde tilbakelagt over 1500 kilometer.

Kapteinen mente at religionsutøvelse i sin alminnelighet var hyklersk. Men denne tidligere whiskydrikkende, pokerspillende sjøulken studerte likevel Bibelen sammen med Bill Moss, og han ble et nidkjært vitne. Da han ble døpt, var han praktisk talt blind og mer eller mindre lenket til sengen. Men han unnlot aldri å snakke om sin nye tro til de mange som kom og besøkte ham, deriblant en rekke religiøse ledere.

Da Kapteinen døde, ble begravelsen holdt slik han hadde angitt i sitt testament. Han ønsket at Jehovas vitner skulle stå for arrangementet, og at han skulle bli stedt til hvile til sjøs. «Det virket som hele byen møtte fram til begravelsen,» skriver Girlie Moss. «Radiostasjonen meldte at han var død, og firmaer i Apia flagget på halv stang som tegn på respekt.» I tillegg til alle de vitnene som var til stede, var det advokater, lærere, framstående religiøse ledere og mange fra forretningsstanden.

Alle hørte nøye etter da taleren, Bill Moss, brukte en rekke skriftsteder for å redegjøre for Kapteinens håp om en oppstandelse på en paradisisk jord. «Jeg følte dyp kjærlighet til Kapteinen,» sier Girlie, «for han hadde sørget for at dette vitnesbyrdet ble avlagt i begravelsen hans for så mange som det ellers er vanskelig å komme i kontakt med eller få snakket med i tjenesten fra dør til dør. Jeg tenkte på Abel, som ’taler ennå, selv om han døde’.» (Hebr 11:4) «Ved hjelp av denne begravelsen avla Kapteinen et mektig vitnesbyrd den dagen han døde.»

Etter begravelsestalen i Kapteinens hus kjørte en kortesje på over 50 biler til havnen. Girlie skriver: «Det var så tettpakket med tilskuere på kaien at politiet måtte holde veien åpen for oss så vi kunne komme fram til skipet. Sammen med familien, høykommissæren og framstående borgere gikk vi så om bord i seilbåten ’Aolele’ (Flygende sky) og fór til sjøs.» Navnet på seilbåten var høyst passende, for Bill måtte klamre seg til masten fordi seilbåten ble kastet hit og dit som en kork i bølgene og vinden rev og slet i ham, klærne hans og arkene i bibelen hans. Til slutt leste Bill Bibelens løfte om at ’havet skal gi tilbake de døde som er i det’, og så bad han en bønn. (Åp 20:13) Etter det ble Kapteinens legeme, som var pakket inn og festet til et lodd, sluppet ned i de opprørte vannmassene i hans elskede Stillehav. Folk snakket om denne begravelsen i lang tid etterpå, noe som gav oss mange anledninger til å avlegge et ytterligere vitnesbyrd.

[Bilde]

«Kapteinen», Fred Williams, før han ble døpt

[Ramme/bilde på sidene 109 og 110]

«Vi reiste tilbake gang på gang»

FRED WEGENER

FØDT 1933

DØPT 1952

BAKGRUNN Han og hans kone, Shirley, tjener på Betel på Samoa. Fred er medlem av landsutvalget.

VI FLYTTET fra Australia til Amerikansk Samoa som nygifte i 1956 for å tjene som spesialpionerer. Vårt første distrikt var Lauli’i, en liten landsby ved det østlige innløpet til Pago Pago Harbor. Der flyttet vi inn i en falleferdig brakke uten dører, vinduer, takkledning eller innlagt vann. Så snart vi hadde gjort den beboelig, fikk vi et nytt familiemedlem. Wallace Pedro, en ungdom fra stedet som var blitt kastet ut hjemmefra fordi foreldrene var motstandere av sannheten, kom for å bo hos oss og være pioner sammen med oss.

To år senere gjennomgikk vi Gilead og ble sendt til Tahiti som misjonærer. Men vårt opphold der ble kortvarig. Myndighetene avslo vår søknad om å få oppholdstillatelse som misjonærer og sendte oss et brev der de høflig informerte oss om at vi måtte forlate øya med neste fly. Etter at vi hadde vendt tilbake til Amerikansk Samoa, tjente vi sammen med Paul og Frances Evans og Ron og Dolly Sellars ved Fagatogo misjonærhjem i Pago Pago. Her framstilte jeg det samoanske Vakttårnet og Vår tjeneste for Riket på en gammel stensilmaskin som var plassert på spisebordet. I 1962 ble Shirley og jeg bedt om å begynne i kretstjenesten. Den første kretsen vår omfattet det meste av det sørlige Stillehavet, det vil si Amerikansk Samoa, Cookøyene, Fiji, Kiribati, Niue, Samoa, Tonga, Tuvalu og Vanuatu.

Åtte år senere ble sønnen vår, Darryl, født, og vi slo oss ned på Amerikansk Samoa. Jeg tjente som spesialpioner, og Shirley brukte det meste av tiden på å oversette bibelsk litteratur til samoansk.

På denne tiden arbeidet jeg sammen med et annet vitne med å dykke etter øresnegler for å spe på familiens inntekt. Påhengsmotoren på den lille båten hans brøt sammen, og vi var i havsnød i fire dager. Vi drev hundrevis av kilometer, overlevde en kraftig storm, observerte 32 passerende fartøyer og ble nesten knust av et stort containerskip før vi ble reddet. Kort tid senere viste det seg at Shirley og jeg skulle ha et barn til, så i 1974 bestemte vi oss motvillig for å reise hjem til Australia, der datteren vår, Tamari, ble født.

I de årene som fulgte, tenkte vi ofte på å vende tilbake til misjonærdistriktet vårt, som vi var så glad i. Tenk deg hvor begeistret Shirley og jeg ble da vi i 1995 ble spurt om vi ville reise tilbake til Samoa sammen med Tamari for å tjene ved Betel. Et år senere ble Shirley og jeg bedt om å begynne i kretstjenesten igjen – etter et opphold på 26 år! For en glede det var å møte de mange trofaste brødrene og søstrene som vi hadde samarbeidet med mange år tidligere på Samoa, Amerikansk Samoa og Tonga! – 3. Joh 4.

I dag tjener Shirley og jeg sammen med Tamari og mannen hennes, Hideyuki Motoi, ved Betel på Samoa. Vi er virkelig glad for at vi reiste tilbake gang på gang!

[Ramme/bilde på sidene 113 og 114]

’Jehova har besvart bønnene mine’

FAIGAAI TU

FØDT 1932

DØPT 1964

BAKGRUNN Hun var pioner på øyene Upolu og Savaii fra 1965 til 1980. Hun bor nå på Savaii.

JEG ble født med alvorlig misdannede klumpføtter. Fotsålene mine er av den grunn vridd innover under hælene, slik at det er svært vanskelig for meg å gå.

Da jeg for første gang fikk kjennskap til sannheten, gjorde den dypt inntrykk på meg. Jeg hadde lyst til å gå på menighetsmøtene, men det virket umulig å ta seg fram på den harde og steinete veien som førte dit. Med tiden lærte jeg meg å lage spesialsko av gummisandaler. Med dem ble det lettere for meg å gå.

Jeg begynte som pioner kort tid etter at jeg var blitt døpt. Etter at jeg hadde vært pioner i ni år på øya Upolu, flyttet jeg sammen med søsteren min og mannen hennes til Savaii, der det var behov for forkynnere. På Savaii var jeg spesialpioner sammen med niesen min, Kumi Falema’a.

Hver uke reiste Kumi og jeg med buss fra Faga til Lata, en liten landsby på vestkysten av Savaii. Etter at vi hadde ledet et bibelstudium med en kvinne i Lata, gikk vi åtte kilometer til landsbyen Taga for å studere med en annen kvinne. Vi overnattet hos denne kvinnen og familien hennes og drog så tilbake til Faga med bussen om morgenen. Dette gjorde vi i omkring to år. Det var en stor glede at begge disse kvinnene og familiene deres senere ble aktive Jehovas vitner.

Da slektningene mine reiste fra Savaii, ble jeg igjen for å ta meg av en liten gruppe søstre og interesserte kvinner i Faga. Jeg ledet det ukentlige Vakttårn-studiet og bokstudiet og tok med søstrene ut i forkynnelsen. En gang i måneden kom en eldste fra Apia for å lede et av søndagsmøtene. Fordi landsbyhøvdingen forbød oss å synge Rikets sanger på møtene, leste vi ordene høyt i stedet. Fem år senere kom et misjonærektepar, Leva og Tenisia Faai’u, fra New Zealand for å hjelpe den lille gruppen vår. Etter hvert kom det også andre. I dag har Savaii to livskraftige menigheter, en i Faga og den andre i Taga.

Jeg har aldri giftet meg, men jeg elsker barn og har alltid følt meg knyttet til dem. Noen barn har bodd hos meg en tid. Det har fylt meg med glede å se de åndelige «barna» mine vokse og ta standpunkt for Jehova.

Nå er jeg gammel og kan ikke lenger gå fra dør til dør. Jeg leder bibelstudier hjemme og forkynner for folk jeg treffer på det lokale sykehuset. En stund var jeg frustrert over begrensningene mine, og jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å gjøre mer. Misjonærene i menigheten lærte meg så å forkynne over telefonen. Når jeg ser tilbake på livet mitt, forstår jeg at Jehova virkelig har besvart bønnene mine.

[Ramme/illustrasjon på side 118]

I går, i dag og i morgen

Klokkene til innbyggerne på Samoa og Tonga viser samme tid, men Tongas kalender ligger en dag foran. Hvordan kan det ha seg? Samoa og Tonga ligger på hver sin side av den internasjonale datolinjen – Tonga på vest­siden og Samoa på østsiden. Så selv om det ikke er så langt mellom disse øygruppene, er Jehovas vitner på Tonga blant de første i verden som feirer den årlige høytiden til minne om Kristi død, mens Jehovas vitner på Samoa er blant de siste.

[Illustrasjon]

(Se den trykte publikasjonen)

\

\

\

\

\ SAMOA

| Kl. 19.00

| onsdag

|

|

|

|

|

TONGA |

Kl. 19.00 | SØRLIGE STILLEHAV

torsdag |

|

|

Internasjonal | datolinje

|

| NIUE

|

|

|

|

|

|

|

|

[Ramme/bilder på sidene 123 og 124]

En bibeloversettelse som ærer Guds navn

I 1884 utgav kristenhetens misjonærer en bibeloversettelse på samoansk som brukte navnet Jehova gjennom hele De hebraiske skrifter. Kortformen av Guds navn forekom også fire ganger i De kristne greske skrifter i uttrykket Aleluia, som betyr «Lovpris Jah». (Åp 19:1–6) Men i den reviderte utgaven av denne oversettelsen av 1969 ble navnet Jehova fjernet fra alle vers unntatt ett – antagelig en glipp av oversetterne. (2. Mos 33:14) De kirkelige myndigheter fjernet også navnet Jehova fra salmebøkene og prøvde å hindre at kirkemedlemmene brukte navnet.

I november 2007 ble imidlertid Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter utgitt på samoansk, til stor glede for samoanere som liker å lese i Bibelen. Denne nøyaktige, lettforståelige oversettelsen gjeninnfører trofast Guds navn i den inspirerte teksten. Geoffrey Jackson fra det styrende råd presenterte den nye oversettelsen på et spesielt stevne i Apia på Samoa der det var stevnedeltakere fra flere øyer og øygrupper til stede.

TV-reportasjer om utgivelsen vakte stor offentlig interesse. Noen ringte til Betel på Samoa for å bestille oversettelsen. En embetsmann bad om å få ti eksemplarer som han ville gi til medlemmer av staben sin. En rektor bestilte fem eksemplarer som han ville gi til de flinkeste elevene ved slutten av skoleåret.

Mange har uttalt seg rosende om den nye oversettelsens nøyaktige gjengivelser, som gir verdifull innsikt i hva grunnteksten betyr. Ny verden-oversettelsen minner også samoanerne om at det er viktig å bruke Guds navn. Finau Finau, en spesialpioner i Vailele på Upolu, brukte Jesu mønsterbønn for å hjelpe en kvinne til å forstå dette poenget.

Etter at Finau hadde lest Matteus 6:9, spurte han: «Hvilket navn tror du skulle bli helliget?»

«Herren,» svarte hun.

«Men 1. Korinter 8:5 sier at det er mange ’guder’ og mange ’herrer’,» påpekte Finau. «Hvordan kan Guds navn være Herren når det finnes mange falske guder med det navnet?»

Så viste han henne navnet Jehova og forklarte at kristenheten hadde fjernet dette navnet fra sine bibeloversettelser. For å understreke poenget tilføyde han: «Tenk deg at noen prøvde å fjerne eller forandre høvdingnavnet til familien din. Hva ville dere synes om det?»

«Vi ville bli rasende,» svarte kvinnen.

«Nettopp,» sa Finau, «og det er den følelsen Jehova har overfor alle som prøver å fjerne hans navn fra hans Ord.»

[Bilde]

«Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter» på samoansk

[Ramme/bilder på sidene 126 og 127]

’Jehova har velsignet meg rikt’

LUMEPA YOUNG

FØDT 1950

DØPT 1989

BAKGRUNN Hun er datter av en tidligere statsminister og tjener som alminnelig pioner i Apia.

JEG vokste opp på øya Savaii som datter av en vellykket forretningsmann og politiker. Fordi far eide en stor kakaoplantasje og hadde omkring 200 personer i arbeid, kalte samoanske aviser ham Kakaobaronen, og i flere år var han Samoas statsminister.

Jeg var ett av elleve barn. Far var ikke særlig religiøst interessert, men mor gav oss grunnleggende undervisning i Bibelen. Etter at hun døde, savnet jeg henne fryktelig. Så da Judy Pritchard, en misjonærsøster, forkynte for meg om oppstandelseshåpet, ble jeg sterkt fengslet av tanken på å få se mor igjen.

Jeg bombarderte Judy med spørsmål, og hun besvarte alle sammen ut fra Bibelen. Snart studerte vi Bibelen sammen. Senere begynte jeg å gå på Jehovas vitners møter.

Mannen min, Steve, var en framstående diakon i landsbykirken, og han var til å begynne med imot at jeg studerte Bibelen. Han tok meg med til flere prester som prøvde å få meg fra å gå på Jehovas vitners møter. Men jeg fulgte ikke rådet deres. Deretter tok han meg med til far, som bare foreslo at jeg kunne studere et annet sted enn hjemme. Mine kjødelige brødre og søstre gjorde derimot narr av meg fordi jeg var i ferd med å skifte religion. Men jeg ville ikke slutte å lære om Bibelens sannhet.

Da jeg ble skikket til å være forkynner, var det første huset jeg kom til i forkynnelsesarbeidet, et som tilhørte en mann i fars regjering. Han hadde ofte vært med på politiske møter hjemme hos far og kjente meg godt. Jeg var så nervøs at jeg gjemte meg bak partneren min. Folk ble rystet over å se meg ute i forkynnelsen og spurte: «Hva sier faren din til dette?» Far var imidlertid en rimelig mann som forsvarte min nye tro. Han likte dessuten å lese bladene Vakttårnet og Våkn opp!

Etter hvert overvant jeg menneskefrykten og ble alminnelig pioner. Jeg liker veldig godt å lede bibelstudier og har en liste med omkring 50 interesserte som jeg kanskje kan begynne å studere med når jeg får ledig plass i timeplanen. Men min største glede har vært at jeg har kunnet lære de fire barna mine sannheten. Min datter Fotuosamoa og min sønn Stephen og deres ektefeller, Andrew og Ana, tjener nå ved Betel på Samoa. Jeg har også hjulpet min søster Manu til å ta imot sannheten. Selv mannen min, Steve, som hadde motarbeidet meg, begynte å studere Bibelen og gå på møtene. Jehova har virkelig velsignet meg rikt.

[Bilder]

Til venstre: Fotuosamoa og Andrew Coe; til høyre: Ana og Stephen Young

[Ramme/bilde på side 129 og 130]

Skulle jeg velge Jehova eller profesjonell golf?

LUSI LAFAITELE

FØDT 1938

DØPT 1960

BAKGRUNN Han bestemte seg for å begynne som pioner i stedet for å satse på en karriere som profesjonell golfspiller.

DA JEG var 18 år, fikk jeg vite at en familie som bodde tvers over veien, hadde gått over til en religion som ble kalt Jehovas vitner. Av nysgjerrighet oppsøkte jeg familiefaren, Siemu Taase, for å spørre ham om hvorfor de brukte Guds navn, Jehova, på den måten de gjorde. Hans vennlige vesen og bibelske resonnementer gjorde inntrykk på meg. Han begynte derfor å studere Bibelen med meg, og jeg begynte å gå på møtene. Da far fant ut hva jeg holdt på med, truet han meg. Jeg bønnfalt ham om å få lov til å gå på møtene, men han holdt fast ved at jeg ikke skulle ha noe å gjøre med Jehovas vitner. Overraskende nok forandret han mening dagen etter. Tante fortalte meg senere: «Mens du sov, ropte du flere ganger: ’Jehova, hjelp meg!’» Jeg må ha drømt og snakket i søvne. Heldigvis førte ropene mine til at far ble mildere stemt.

I nærheten av der jeg bodde, lå Samoas eneste golfbane, der jeg tjente litt lommepenger på å finne og selge golfballer som folk hadde mistet. Senere var jeg caddie for kong Malietoa, som på den tiden var Samoas statsoverhode. Kongen mente at jeg hadde anlegg for golf og gav meg de gamle golfkøllene sine. Han skaffet meg også to forretningsmenn som sponsorer, slik at jeg kunne være profesjonell golfspiller. Han mente at golfspillet mitt ville «sette Samoa på kartet». Jeg var henrykt! Men snart begynte golfspillingen å avlede min oppmerksomhet fra å tjene Jehova, noe som gav meg dårlig samvittighet.

Jeg kom til et punkt der jeg måtte treffe et valg, da jeg vant det åpne samoanske golfmesterskapet i konkurranse med en rekke profesjonelle golfspillere fra utlandet. Kongen var begeistret og ville at jeg skulle treffe en viktig amerikansk golfspiller under æresmiddagen samme kveld. Ille til mote sa jeg til meg selv: «Det er nå du må treffe en avgjørelse. Skal du velge golf eller Jehova?» Den kvelden var jeg til stede under øvingen til kretsstevnet i stedet for å være med på æresmiddagen.

Kongen ble forståelig nok rasende. Da far krevde en forklaring, hadde jeg en lang samtale med ham og forklarte ut fra Bibelen hvorfor det var så viktig for meg å tjene Jehova. Til min overraskelse begynte han å gråte. Så fortalte han meg: «Da du var fem år, var du veldig syk og ble erklært død. Vi var i ferd med å senke deg ned i graven da en bie stakk deg i ansiktet. Plutselig satte du i et vræl og begynte å gråte – akkurat i tide! Nå tror jeg at du ble reddet for å bli et vitne for Jehova Gud.» Han motarbeidet meg aldri igjen.

Senere flyttet jeg til New Zealand, der jeg tjente i ti år som alminnelig pioner og deretter som spesialpioner. Jeg giftet meg med Robyn, som også var spesialpioner. Med tiden fikk vi tre barn og flyttet til Australia. I de neste 30 årene hadde jeg heltidsarbeid for å forsørge familien. I mellomtiden hjalp vi mange av slektningene våre til å komme i sannheten. Jeg bad ofte til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å kunne begynne som pioner igjen. For en glede det var at jeg endelig nådde det målet da jeg ble pensjonist i 2004! Jeg er virkelig glad for at jeg valgte å tjene Jehova i stedet for å satse på profesjonell golf.

[Ramme/bilde på side 135]

Det gir gode resultater å lære opp barna

PANAPA LUI

FØDT 1967

DØPT 1985

BAKGRUNN Han og hans kone, Mareta, tjener som spesialpionerer på Samoa.

DA SØNNEN vår, Sopa, begynte på barneskolen, gav jeg brosjyren Jehovas vitner og utdannelse til rektor og forklarte hvilket standpunkt vi har til religiøse og nasjonalistiske aktiviteter.

Dagen etter kom imidlertid Sopa og fortalte oss at rektor hadde revet i stykker brosjyren foran en forsamling av elever og lærere og hadde forlangt at de barna som var Jehovas vitner, skulle synge en salme. Da de nektet, plasserte han dem foran hele forsamlingen og forlangte at de skulle synge en av sine egne religiøse sanger. Han regnet med at de skulle bli så skremt av dette at de ville gi etter. Men Sopa sa til de andre barna som var Jehovas vitner: «La oss synge ’Jehova, vi takker deg’», og han ledet an i sangen.

Rektor var imponert og roste Sopa for hans mot. Han og noen av de andre lærerne viste senere interesse for sannheten. Hver gang han treffer oss, spør han om hvordan det går med Sopa, og ber oss hilse ham. Sopa har fortsatt å gjøre fine åndelige framskritt og ble døpt i 2005.

[Ramme/bilde på sidene 138 og 139]

’Det er ikke for langt å gå til møtene’

VALU LOTUNUU

FØDT 1949

DØPT 1995

BAKGRUNN Hun og de seks barna hennes gikk 22 kilometer over en fjellkjede for å komme til møtene.

I 1993 fikk jeg besøk av Jehovas vitner der jeg bodde i Lefaga, og jeg tok imot tilbudet om et bibelstudium. Kort tid senere begynte barna mine og jeg å gå på kristne møter i Faleasiu, 22 kilometer unna på den andre siden av øya.

På møtekvelder midt i uken pleide jeg å hente barna tidlig på skolen. Noen lærere truet med å utvise barna, inntil jeg forklarte at det var viktige åndelige grunner til at vi overvar møtene. Hvert av barna hadde med seg møteklær, bibel, sangbok og en studiepublikasjon i en plastpose. Noen ganger fikk vi sitte på med en forbipasserende buss, men som oftest måtte vi gå alle de 22 kilometerne.

Når vi omsider kom fram til Rikets sal i Faleasiu, tok vitnene på stedet imot oss og gav oss mat. De lot oss også få dusje og skifte til rene klær til møtet. Etter møtet tok vi fatt på den lange veien hjem. På toppen av den fjellkjeden som går tvers over øya, tok vi en pause for at barna skulle få seg en liten lur. Jeg holdt utkikk etter kjøretøyer som kanskje ville gi oss skyss hjemover. Vanligvis kom vi hjem godt etter midnatt. Klokken fem morgenen etter stod jeg opp for å ta første buss tilbake til Faleasiu og gå på feltet.

En gang ble jeg innkalt til et møte med landsbyens mataier, der overhøvdingen førte ordet. De forlangte å få vite hvorfor jeg reiste hele veien til Faleasiu i stedet for å gå i en kirke i landsbyen vår, for eksempel den som ble grunnlagt av bestefaren min. Til slutt befalte de meg å slutte å gå på møter i Faleasiu. Men jeg ville ikke la noe hindre meg i å gå på møtene. Jeg var fast bestemt på å adlyde Gud mer enn mennesker. – Apg 5:29.

Situasjonen tilspisset seg litt senere. Da jeg ikke var med på landsbyens toonai (et søndagsselskap der presten, diakonene og landsbymataiene er til stede), påla rådet meg å betale fem store griser i bot. Det var en stor økonomisk belastning for meg, ettersom jeg var alenemor med seks små barn. Likevel betalte jeg boten ved å ta griser fra buskapen min. Med tiden begynte heldigvis landsbyboerne å respektere vårt faste standpunkt og sluttet å motarbeide oss.

Å komme seg på møtene krevde en betydelig innsats i årenes løp. Men det var verdt det. Alle barna mine er aktive Jehovas vitner, og en av sønnene mine er menighetstjener.

Barna mine og jeg går fremdeles til møtene. Nei, ikke 22 kilometer til Faleasiu, men til et sted like ved der vi bor. I 2001 ble det bygd en vakker, ny Rikets sal i landsbyen vår. Den blir i dag brukt av en livskraftig menighet. Så heller ikke nå er det for langt å gå til møtene!

[Oversikt/diagram på sidene 132 og 133]

TIDSLINJE – Samoa

1930

1931 Det gode budskap når Samoa.

1940

1940 Harold Gill distribuerer brosjyren Hvor er de døde?, den første publikasjonen på samoansk.

1950

1953 Den første menigheten blir opprettet i Apia.

1955 Det kommer Gilead-misjonærer til Amerikansk Samoa.

1955 Filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» blir vist rundt om på Amerikansk Samoa.

1957 Det første kretsstevnet på Amerikansk Samoa blir holdt.

1958 Oversettingen av Vakttårnet til samoansk begynner.

1959 Det første kretsstevnet på Samoa blir holdt.

1960

1970

1974 Det kommer misjonærer til Samoa. Arbeidet kommer i gang på Tokelau.

1980

1984 Det blir opprettet et avdelingskontor i Sinamoga misjonærhjem i Apia.

1990

1991 Syklonen Val raserer øyene.

1993 Det samoanske Vakttårnet blir utgitt samtidig med den engelske utgaven. Det nye Betel-hjemmet og den nye stevnehallen blir innviet.

1996 Det ukentlige radioprogrammet «Svar på dine bibelske spørsmål» blir sendt på FM-radio.

1999 Det blir satt fart i arbeidet med å bygge Rikets saler.

2000

2007 Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter blir utgitt på samoansk.

2010

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

700

400

100

1930 1940 1950 1960 1970 1980 1990 2000 2010

[Bilde]

Frances og Paul Evans

[Kart på side 73]

(Se den trykte publikasjonen)

HAWAII

AUSTRALIA

NEW ZEALAND

TOKELAU

Swainsøya

SAMOA

AMERIKANSK SAMOA

Manu’aøyene

Roseatollen

SØRLIGE STILLEHAV

NIUE

Internasjonal datolinje Onsdag

‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐

Torsdag

TONGA

AMERIKANSK SAMOA

Tutuila

PAGO PAGO

Petesa

Tafuna

Fogapoa

Lauli’i

Aunu’u

SAMOA

Savaii

Aopo

Lata

Taga

Faga

Salimu

Fagatogo

Upolu

APIA

Faleasiu

Siusega

Vailele

Lefaga

Vava’u

APIA

Vaiala

Faatoia

Sinamoga

[Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 74]

Pele og Ailua Fuaiupolu var de første samoanerne som innviet sitt liv til Jehova

[Bilde på side 81]

Ron og Dolly Sellars flyttet til Samoa i 1953 for å tjene på et sted med større behov

[Bilde på side 84]

Richard og Gloria Jenkins på bryllupsdagen i januar 1955

[Bilde på side 85]

Girlie og Bill Moss på vei til Samoa

[Bilde på side 95]

Et typisk samoansk hus

[Bilde på side 100]

Denne Rikets sal i Apia var den første på Samoa

[Bilde på side 107]

Den opprinnelige Rikets sal i Tafuna på Amerikansk Samoa

[Bilde på side 115]

Metusela Neru

[Bilde på side 116]

Saumalu Taua’anae

[Bilde på side 131]

Ane Ropati (nå Gauld) tok standpunkt for Jehova som ungdom

[Bilder på side 141]

Kontoret og Betel-hjemmet på Samoa

Det samoanske landsutvalget: Hideyuki Motoi, Fred Wegener, Sio Taua og Leva Faai’u