Beskyttet som følge av troen på Gud

DET var mai 1945, og den annen verdenskrig var nettopp over i Europa. Jeg hadde kommet hjem til Chojnice i Polen to dager før. Reisen til fots hadde tatt nesten to måneder, og jeg hadde stoppet en rekke steder for å besøke forskjellige kjente. De to siste årene hadde jeg nemlig sittet i konsentrasjonsleiren Stutthof i nærheten av Danzig (nå Gdańsk).

Mor, mine to søstre og jeg satt i stuen og hygget oss. Da banket det på ytterdøren, og Elaine, min eldste søster, gikk for å åpne. Vi tenkte ikke noe mer på det før vi hørte at hun ropte. Jeg spratt opp fra stolen og sprang mot døren. Der stod Wilhelm Scheider og Alfons Licznerski, to av våre trosfeller som jeg trodde hadde dødd rett etter at jeg sist så dem.

Etter at jeg med åpen munn hadde glodd vantro på dem en stund, spurte bror Scheider om jeg ikke hadde tenkt å be dem inn. Vi satt hele resten av dagen, ja, til langt utover natten, og frisket opp vennskapet og mintes hvordan Jehova Gud hadde beskyttet oss under fangenskapet. Men før jeg gjengir noen av disse opplevelsene, vil jeg fortelle hvordan jeg havnet i konsentrasjonsleir.

Trosprøver i ung alder

Foreldrene mine ble bibelstudenter (som Jehovas vitner da ble kalt) rundt den tiden jeg ble født, i 1923. Årene fram til den annen verdenskrig var ikke lette for Jehovas vitner. Skolene underviste i den katolske religion, og vitnene fikk tøff behandling. Jeg ble alltid hakket på av de andre barna, og læreren tok uvegerlig deres parti. Det var også vanskelig å forkynne. En gang da vi forkynte i byen Kamien i nærheten av der vi bodde, var det minst 100 av innbyggerne der som omringet 20 av oss Jehovas vitner. Polske soldater kom akkurat tidsnok til å beskytte oss mot pøbelen.

Forfølgelsen tiltok da Tyskland gikk inn i Polen i september 1939. I 1943 ble jeg arrestert av Gestapo fordi jeg nektet å tjenestegjøre i den tyske hæren. Mens jeg var fengslet, forhørte Gestapo meg for å få fatt i navnene på andre brødre i området. Da jeg nektet å si noe, sa Gestapo-agenten at jeg sannsynligvis ville dø i en konsentrasjonsleir.

Først ble jeg sendt til fengselet i Chojnice, hvor et par voktere banket meg opp med gummikøller for å prøve å tvinge meg til å svikte min beslutning om å være lojal mot Jehova. Dette holdt på i 15—20 minutter, og hele tiden bad jeg inderlig. Til slutt stønnet en av vokterne at han kom til å bli utslitt før jeg ble det.

Pussig nok var det bare de første slagene jeg kjente skikkelig. Deretter var det som om jeg bare kunne høre dem, som slag på en tromme et stykke borte. Jehova beskyttet meg virkelig og hørte bønnene mine. Ryktene om julingen spredte seg snart i fengselet, og noen begynte å kalle meg «en Guds mann». Ikke lenge etterpå ble jeg sendt til Gestapos hovedkvarter i Danzig, og en måned senere havnet jeg i konsentrasjonsleiren Stutthof.

Livet i Stutthof

Da vi ankom, fikk vi beskjed om å stille opp på linje foran brakkene. En kapo (en fange som holdt oppsyn med andre fanger) pekte på de tre digre skorsteinene på krematoriet og sa at vi ville være hos vår Gud i himmelen om tre dager. Jeg visste at bror Bruski, som var fra vår menighet i Chojnice, var blitt sendt til Stutthof, så jeg prøvde å finne ham. En annen fange fortalte imidlertid at han hadde dødd en måned tidligere. Jeg ble så knust at jeg faktisk falt sammen på bakken. Jeg følte at hvis bror Bruski, en fysisk og åndelig sterk kristen, hadde dødd, ville jeg også helt sikkert gjøre det.

Andre fanger hjalp meg tilbake til brakken, og det var da jeg møtte bror Scheider for første gang. Senere fikk jeg vite at han hadde vært avdelingstilsynsmann i Polen før krigen. Han hadde en lang samtale med meg og forklarte at hvis jeg mistet troen på Jehova, ville jeg dø! Jeg følte at Jehova hadde sendt ham for å styrke meg. Hvor sant er ikke det ordspråket som sier at «en sann venn . . . er en bror som er født med tanke på trengselen»! — Ordspråkene 17: 17, NW.

Troen min var blitt svekket, og bror Scheider minnet meg om det som står i Hebreerne 12: 1. Der blir de kristne advart mot den synd som lett vikler seg om dem, nemlig mangel på tro. Bror Scheider hjalp meg til å tenke på de fortidens trofaste som blir nevnt i Hebreerne, kapittel 11, og å analysere min tro i forhold til deres. Fra da av holdt jeg meg så nær ham som mulig, og selv om han var 20 år eldre enn meg, ble vi svært gode venner.

En gang sa en svær kar med en grønn trekant på jakken (som viste at han var kriminell) at jeg skulle gå opp på et bord og forkynne for fangene om Jehova. Jeg gjorde som han sa, men noen begynte å gjøre narr av meg. Den kraftige fangen gikk da bort og roet dem ned — alle var redde for ham. Hver gang vi var samlet for å spise ved middagstider og om kvelden den uken, bad denne karen meg om å gå opp på bordet og forkynne.

Den neste uken ble noen av fangene, deriblant jeg, plassert i en annen brakke. En annen fange med grønn trekant kom bort til meg og spurte hvorfor min Gud hadde sendt meg til dette «helvetet». Jeg svarte at det var for at jeg skulle forkynne for fangene, og at det å være her var en prøve på min tro. Mens jeg var blant disse fangene, fikk jeg lov til å stille meg opp foran dem og forkynne hver kveld i to uker.

En dag gav en kapo en fange ordre om å slå meg, men han nektet, trass i at han da selv risikerte å få juling. Da jeg spurte ham hvorfor han ikke hadde banket meg opp, sa han at han tidligere hadde tenkt å begå selvmord, men så hadde han lyttet til en av mine prekener. Det hadde fått ham til å ombestemme seg. Han mente at jeg hadde reddet livet hans, og han kunne ikke slå noen som hadde gjort det.

Troen prøvd til det ytterste

Vinteren 1944 nærmet russerne seg Stutthof. Den tyske leirledelsen bestemte seg for å flytte fangene før russerne kom, så tyskerne sendte omkring 1900 av oss ut på en marsj til Słupsk. Da vi hadde kommet halvveis, var vi bare 800 tilbake. Under marsjen hadde vi hørt mye skyting, så de andre fangene var tydeligvis blitt skutt, eller de hadde greid å rømme.

Da marsjen begynte, hadde vi fått et halvt kilo brød og et kvart kilo margarin hver. Mange spiste opp alt med en gang. Men jeg rasjonerte så godt jeg kunne, for jeg visste at turen kunne ta rundt to uker. Det var bare omkring ti Jehovas vitner blant fangene, og bror Scheider og jeg holdt sammen.

Den andre dagen ble bror Scheider dårlig. Fra da av måtte jeg praktisk talt bære ham, for vi ville ha blitt skutt hvis vi hadde stoppet opp. Han sa at Jehova hadde besvart bønnene hans ved å la meg være der for å hjelpe ham. Den femte dagen var jeg så trett og sulten at jeg følte at jeg ikke kunne gå et skritt til, langt mindre bære bror Scheider. Han var også svekket av matmangelen.

Tidlig på ettermiddagen sa bror Scheider til meg at han måtte late vannet, så jeg bar ham bort til et tre. Jeg så meg omkring for å være sikker på at vi ikke ble oppdaget av de tyske vaktene. Etter omkring et minutt snudde bror Scheider seg rundt med et brød i hendene. «Hvor har du fått det fra?» spurte jeg. «Hang det i treet, eller hva?»

Han fortalte at en mann hadde kommet bort til ham med det mens jeg stod med ryggen til. Jeg syntes dette var underlig, siden jeg ikke hadde sett noen. Vi var imidlertid så sultne at vi ikke tenkte mer på hvordan vi hadde fått tak i brødet. Men jeg må si at det Jesus lærte oss om å be om vårt brød for hver dag, fikk mye større mening for meg etterpå. (Matteus 6: 11) Vi ville ikke ha klart en dag til uten dette brødet. Jeg tenkte også på salmistens ord: «Aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød.» — Salme 37: 25.

Da vi etter rundt en uke hadde kommet nesten halvveis til Słupsk, gjorde vi et opphold i en leir som Hitlerjugend drev. Der møtte vi fanger fra andre leirer. Bror Licznerski hadde fått tyfoidfeber og ble plassert i en egen brakke sammen med andre syke fanger. Hver kveld snek jeg meg ut av den brakken jeg var i, for å besøke ham. Hvis jeg var blitt oppdaget, ville jeg ha blitt skutt, men det var viktig for meg å gjøre det jeg kunne for å dempe feberen hans. Jeg fuktet en klut og satt ved siden av ham og tørket pannen hans. Så snek jeg meg tilbake til min egen brakke. Bror Scheider fikk også tyfoidfeber og havnet i samme brakke som bror Licznerski.

Vi fikk vite at tyskerne ville ta oss med til Østersjøen, få oss om bord på en båt og sende oss til Danmark. Men russerne kom stadig nærmere. Da tyskerne ble redde og begynte å flykte, grep en del fanger anledningen til å unnslippe. Tyskerne gav meg beskjed om å dra, men siden bror Scheider og bror Licznerski var for syke til å reise og jeg ikke greide å bære dem, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg forlot imidlertid leiren og bad om at Jehova måtte ta hånd om mine kjære kamerater.

Russerne kom til leiren en time etter at jeg hadde dratt. En soldat fant bror Scheider og bror Licznerski og gav en tysk kone som bodde på en gård i nærheten, ordre om å gi dem kyllingsuppe hver eneste dag til de var blitt bra igjen. Kvinnen sa til soldaten at tyskerne hadde tatt alle kyllingene hennes, men han svarte at han ville drepe henne hvis hun ikke skaffet mennene mat. Det skulle ikke være nødvendig å fortelle at hun straks fant fram noen kyllinger, og mine kjære brødre var snart på bedringens vei!

Ytterligere lutring av troen

Da vi nå satt i stuen hjemme hos mor, snakket vi om disse og andre opplevelser til tidlig på morgenen. Brødrene ble hos oss et par dager og reiste så hjem. Bror Scheider ble brukt av Jehova på en mektig måte til å reorganisere forkynnelsesarbeidet i Polen, og han fikk tilbake mange av sine tidligere oppgaver. På grunn av kommunistenes maktovertagelse ble det imidlertid svært vanskelig å forkynne.

Gang på gang ble Jehovas vitner arrestert for å ha forkynt om Guds rike. Jeg var ofte blant dem som ble innbrakt, og jeg ble forhørt av de samme som hadde befridd meg fra fangenskapet hos nazistene. Plutselig oppdaget vi hvorfor myndighetene kjente så godt til virksomheten vår. Kommunistene hadde plantet spioner innenfor organisasjonen som skulle rapportere alt vi foretok oss. Infiltreringen var så vellykket at tusener av Jehovas vitner ble arrestert i løpet av bare én natt i 1950.

Etter hvert bestemte jeg, min kone, Helena, og den stadig voksende familien vår oss for å flytte til USA, og dit kom vi i 1966. Da vi tok en tur til Brooklyn i New York, kunne jeg gi ansvarlige brødre ved Jehovas vitners hovedkontor opplysninger som hjalp dem til å finne ut hvem som var blitt plantet innenfor organisasjonen av kommunistene. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 29.

Nå er jeg 70 år gammel og bor i delstaten Colorado i USA, hvor jeg tjener som eldste i en menighet. På grunn av sviktende helse er jeg ikke lenger i stand til å gjøre alt jeg tidligere kunne. Men jeg er fremdeles svært glad for å kunne snakke med andre om Jehovas rike. Når jeg samarbeider med yngre brødre og søstre i tjenesten, benytter jeg også anledningen til å hjelpe dem til å forstå at uansett hva slags motgang de møter, vil Jehova alltid være der og bruke sin makt til gagn for dem som virkelig har tro på ham.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, er jeg glad for at Jehova har utfridd meg og vennene mine av farlige situasjoner. Disse begivenhetene har styrket troen på hans beskyttende omsorg. Det finnes ikke tvil i mitt sinn om at denne tingenes ordning snart vil ende i «den store trengsel», og om at de overlevende vil få den storslagne oppgave å gjøre hele jorden til et paradis. — Åpenbaringen 7: 14; 21: 3, 4; Johannes 3: 16; 2. Peter 3: 13.

Jeg ser fram til å få være med på det fantastiske arbeidet som går ut på å skape paradisiske tilstander på jorden. Det kan også du gjøre hvis du gjør Jehovas vilje så godt du kan, og stoler på hans løfte om å beskytte dem som viser tro på ham. — Fortalt av Feliks Borys.

[Bilde på side 20]

Et år etter at jeg slapp ut av konsentrasjonsleiren

[Bilde på side 23]

Sammen med min kone, Helena