Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av Gertrude Steele
DU ER altså klar til å gå til sengs og vil gjerne at jeg skal fortelle deg en historie, Jan. Etter som du nå er en regelmessig forkynner og ønsker å bli pioner en dag, hvordan ville du like at jeg fortalte deg historien om hvordan jeg ble pioner, og hvordan jeg begynte å bestrebe meg for å fullføre min tjeneste?
«Å ja, bestemor, det ville være morsomt.»
Vel, det var Tommie og Duggies bestemor som først kom til meg sommeren 1922 i Chickasha i Oklahoma med brosjyren Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø. Noen få uker senere ga hun meg Guds harpe. Den skjønneste musikk som noensinne er blitt spilt på harpe, kunne ikke fortone seg skjønnere for meg enn den måten hvorpå alle Bibelens læresetninger tonet ut i en harmonisk melodi til Guds ære.
Deretter fulgte noen travle måneder. Pappaen din ble født i oktober det året. Onkel Dave hadde ikke lært å gå ennå, og onkel Don var bare to og et halvt år gammel. Jeg måtte gjøre alt arbeidet alene, så den eneste mulighet jeg hadde til å lese, var ved å stå tidlig opp. Klokken fem hadde jeg fått fyr i kakkelovnen og satte meg til å lese en time før frokost.
Det var den forståelse jeg fikk av sannheten i disse tidlige morgentimene, som satte meg i stand til å bestå en av mitt livs hardeste prøver neste sommer. Søster Golden (og hvor gylne er ikke de minner jeg har om hennes milde omsorg i de årene) hjalp meg til å komme på møtene og ut i tjenesten hver uke, og denne virksomheten sammen med en slik upopulær religiøs gruppe var ikke til udelt gagn for konen til en velstående forretningsmann.
En dag sa din bestefar til meg at han ville gi meg tretti dager til å brenne hver eneste bok og hvert eneste blad jeg hadde, og glemme alt som hadde tilknytning til dem, ellers reiste han fra meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre alene med tre små barn, men det var en ting jeg visste, og det var at jeg hadde funnet sannheten. Derfor så jeg ham rett i øynene og sa fast: «Du behøver ikke gi meg tretti dager. Dette er sannheten; jeg vet at det er sannheten, og jeg vil aldri gi avkall på den.» Han begynte å pakke for å dra, men etter som sakføreren hans rådet ham til ikke å handle overilt, la uværet seg litt for en tid.
I 1925 flyttet vi fra Chickasha til Hutchinson i Kansas. Han trodde at når jeg kom til et sted hvor det ikke var noen som kunne hjelpe meg til å komme på møtene, ville jeg snart glemme hele sannheten. Jeg kan ennå se for meg ansiktsuttrykket hans da jeg tilfeldigvis fortalte ham at Jehovas vitner hadde alle sine møter i huset tvers over gaten.
Jeg har dyrebare minner fra mitt nære samvær med disse kjære vennene. Det gjorde sterkt inntrykk på meg at en søster tok sine fire barn med seg i en gammel Ford for å virke som pioner i isolerte distrikter i Kentuckys fjelltrakter. Da jeg hørte om hennes glederike opplevelser og hvorledes Jehova sørget for deres behov, ble jeg fylt av lengsel etter å bli pioner.
I 1927 flyttet vi tilbake til vår hjemby i Wichita i Kansas. Alle guttene gikk nå på skolen; jeg hadde derfor større anledninger til å tjene og et dypere ønske om å bestrebe meg for å fullføre min tjeneste — å bli pioner. Etter som månedene gikk, tenkte jeg mer og mer på det. Jeg kunne ikke få den tanken ut av hodet. Så en kveld kom jeg på den tanke at jeg kunne nå pionerkvoten ved å sende bort vasken. Jeg kunne stryke om kvelden og derved tjene opp to dager til i uken som jeg kunne bruke i felttjenesten. Jeg tok ut et distrikt i nærheten av der vi bodde, og da guttene gikk på skolen klokken halv ni, var jeg ferdig til å gå ut på feltet. Jeg kom tilbake klokken halv tolv og gjorde i stand lunsjen til de kom klokken 12.10. Da de gikk igjen klokken ett, gikk jeg på feltet til klokken fire om ettermiddagen da skolen sluttet. Av og til måtte jeg stryke tjue skjorter på en kveld. Jeg var gjerne trett etter dagens tjeneste, så jeg lærte meg til å stryke mens jeg satt på kjøkkenkrakken. Svært ofte følte jeg meg mer oppfrisket og uthvilt når jeg sluttet enn når jeg begynte!
Jeg var meget lykkelig, men snart begynte prøvelsene å komme. Jeg klarte ikke å nå timekvoten, og jeg måtte innrømme at det skyltes dårlig tilretteleggelse av mitt husarbeid, for jeg visste at jeg kunne greie det selv om noen få dagers sykdom og andre hindringer kom i veien, hvis jeg stadig gikk på og ikke kastet bort tiden på bagateller.
Så kom depresjonstiden i 1929. Den vinteren mistet bestepappa jobben sin, men det viste seg å være en velsignelse. Han ble mer ydmyk og viste ikke lenger slik motstand. Disse månedene var lykkelige, men meget kortvarige. En ny jobb som innbrakte flust med penger, forandret alt. Jeg fikk bare to uker å forandre min handlemåte på, og jeg skulle vær så god være hjemme morgen, middag og kveld. Det var min religion, sa han, som drev ham til umoral, noe han innrømmet at han hadde gjort seg skyldig i. «Men dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre», var en formaning som passet godt, og han reiste fra oss da hans fastsatte to uker var forbi.
Jeg fortsatte med å bestrebe meg for å fullføre min tjeneste ved å være pioner, men de månedene som fulgte, var meget vanskelige. Det som hadde skjedd, hadde etterlatt et sår så dypt at bare en lang tid fylt med tjeneste for Jehova, kunne lege det. Jeg fant ut at jeg langt fra maktet å fylle stillingen både som far og mor. Av og til var det behov for en bestemt, streng far. Om og om igjen leste jeg kapitlet «Den nye skapnings foreldreplikter» i sjette bind av Studier i Skriften, men jeg erkjente i hvor høy grad jeg kom til kort, og jeg ba om at Guds ånd måtte bøte på mine mangler. Hvor jeg lover ham, for til tross for mine feil ble jeg velsignet ved å se at alle de tre barna mine tok opp heltidstjenesten!
Inntil 1935 var jeg pioner bare i skoleårets ni måneder. Året nitten hundre og førti medførte mange forandringer. Onkel Don giftet seg. Pappaen din tok realskole-eksamen, og dermed opphørte all finansiell støtte fra deres far. De tre av oss som var igjen, drøftet problemet og ble enige om at det ville være best for oss alle at hver var ansvarlig bare for seg selv i stedet for at vi prøvde å holde hjemmet sammen med de magre inntekter hver enkelt hadde.
Jeg kom i kontakt med områdetjeneren og fortalte ham at jeg nå var fri og kunne dra hvor som helst hvor det måtte være behov for meg. Han ga meg en liste over byer hvor forretningsdistriktene ikke var blitt gjennomarbeidet på mange år. Jeg arbeidet i forskjellige byer inntil 1941 da jeg ble utnevnt til å arbeide sammen med tre andre som spesialpionerer i Newton i Kansas.
Våre felles anstrengelser vakte snart motstand, og vi ble truet med at vi ville bli arrestert hvis vi viste oss på gatene igjen. Neste lørdag ble vi anholdt og satt bak lås og slå i to dager til det ble avsagt fengslingskjennelse over oss. Og hvem tror du var min lille celle-kamerat? En ung pike som var kommet for å bo sammen med meg slik at hun kunne bli pioner etter å ha tatt realskole-eksamen. Hun ble innbudt til Gileads annen klasse, og så arbeidet hun som misjonær to år på Cuba før hun ble helt nedbrutt av leddgikt og måtte reise hjem igjen. Senere ble hun din mor. «Mor!» Ja, Jan. Hun ble arrestert fire ganger og jeg tre. Vi fikk valget mellom en mulkt på 75 dollar eller tretti dagers fengsel. Vi appellerte saken, men i mellomtiden fortsatte vi i hus-til-hus-arbeidet og foretok gjenbesøk. Vi ble arrestert nok en gang og satt bak lås og slå igjen. Den gangen ble jeg fryktelig syk. Jeg måtte ta meg fri tre måneder for å komme til krefter igjen, men jeg er glad fordi jeg fikk det privilegium å lide; for det var mange mennesker til stede ved alle rettssakene, og på den måten ble det mulig å få avlagt et større vitnesbyrd.
Vår neste distriktstildeling, Ottawa i Kansas, var også krydret med innblanding fra politiets side. Denne gangen var vi bedre forberedt og høstet fordeler av de feil vi hadde begått under rettssaken i Newton. Jehova ga oss en fullstendig seier fra begynnelse til slutt.
Fra Ottawa ble jeg sendt til Grand Island i Nebraska. Jeg hadde mange velsignelser der, men min største glede fikk jeg da jeg en dag mottok et langt brev fra presidentens kontor. Hvor mitt hjerte banket! Kunne det virkelig være det som jeg hadde lengtet så etter? Ja, det var en innbydelse til Gilead. Jeg avla mitt siste besøk i Leavenworth forbundsfengsel hvor alle de tre guttene mine sonet sine straffer på fra tre til fire år hver som de var blitt idømt på grunn av sin ulastelighet overfor Jehova. Jeg skulle ønske du kunne ha sett hvorledes ansiktene deres strålte av glede da jeg fortalte dem det. De var like så opprømt som jeg var fordi jeg skulle til Gilead, og de tenkte overhodet ikke på at de ikke ville få flere besøk av meg.
«Du likte deg godt på Gilead, gjorde du ikke, bestemor?»
Jo, Jan, det var en av de lykkeligste opplevelser i mitt liv, og jeg setter i sannhet stor pris på minnene derfra.
Men mitt gledesbeger fløt over da jeg ble tildelt distrikt i Puerto Rico. Etter bare tre uker spiste vi vårt siste måltid i De forente stater på Brooklyn Betel, og så ble vi kjørt ned til båten, Marine Tiger. Fire dager senere kom vi til Puerto Rico. Det var en fremmedartet verden. Skikkene deres var meget interessante selv om de var underlige. De vakre fjellene og de blomstrende trær og busker har vært en kilde til stadig fryd for oss. Vi hadde det altfor travelt til å la oss forstyrre av all støyen, fattigdommen, etc. Vi var lykkelige over å kunne tilby et virkelig håp til et slikt vennlig folk som var så mottagelig for Rikets budskap. Det var vår gudsgivne distriktstildeling, og vi elsket den.
Vi ble bedt inn i nesten hvert eneste hus, og vi kunne bare sette oss ned og gjøre oss det behagelig på alle måter; den eneste vanskelighet var at vi ikke kunne finne ord til å få sagt fullt ut det vi hadde på hjertet. Menneskene var overveldende tålmodige og vennlige, og vi besluttet oss for å lære språket deres koste hva det koste ville. Vi hadde mye moro med det og. Partneren min minner meg stadig om hvordan jeg gikk rundt og sa egg (huevos) i stedet for torsdag (jueves) i flere måneder.
Vi hadde store forventninger da vi bekjentgjorde vårt første offentlige møte, og vårt gledes beger ble fylt da vi så vår Rikets sal fullpakket med folk. Etter seks måneder ble det organisert en menighet i Ponce, og noen av dem utgjør i dag en del av byens framgangsrike menighet på 123 forkynnere.
I mai 1948 ble min partner Gladys og jeg bedt om å fylle to ledige plasser i misjonærhjemmet i Santurce. Den måneden var det gjennomsnittlig 43 til stede på menighetens Vakttårn-studium. I løpet av sju år har jeg sett at den menigheten har vokst og er blitt delt fem ganger, og avdelingen vår hadde for noen måneder siden gjennomsnittlig 110 til stede på Vakttårn-studiet. Når jeg ser tilbake på de siste fem årene og ser at noen er blitt forkynnere i nesten hvert eneste distrikt jeg er blitt tildelt, og at en av dem er pioner, fryder jeg meg over den lodd og del Jehova har gitt meg, idet han har velsignet arbeidet med vekst.
Etter å ha tilbrakt tre og et halvt år i en utenlandsk distriktstildeling er det en stor glede for meg å få den foreskrevne permisjon og ferie i U.S.A. for å samle nye krefter, men ikke for å bli her. Gladys ble tvunget til å bli boende her på grunn av sykdom, og jeg har i disse fem årene følt det dype savnet etter samværet med denne tiltalende, kjærlige unge piken. I et brev jeg nylig fikk, sa hun: «Disse årene i Puerto Rico var de lykkeligste i mitt liv, og jeg ville ikke bytte dem bort for alt i verden. Jeg lengtet aldri hjem til U.S.A., men jeg har visselig lengtet tilbake til Puerto Rico.» Og akkurat slik føler jeg det også.
«Men lengter du ikke av og til etter onkel Don, Dave og oss da, bestemor?»
Selv om dine onkler og tanter, Don og Earlene og Dave og Julia, er misjonærer i Korea og på Filippinene, føler vi oss likevel så nær hverandre, for avstanden er av underordnet betydning når en har sitt sinn og hjerte festet på Jehova og hans rike. Det er akkurat som Jesus sa: «Hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld, skal få mangefold igjen» i denne tidsperioden. (Matt. 19: 29) Jeg skulle ønske du kjente noen av de foreldre og søsken og barn jeg har i Puerto Rico!
Jan, jeg håper du aldri taper ditt ønske om å bli pioner, og hvis Harmageddon er ennå ti eller femten år unna, ville du ikke da gjerne bli misjonær?
«Selvfølgelig, bestemor.»
Du vil sikkert få mange prøvelser, og du vil komme til å savne dine foreldre når det av og til kan se ut som om du ikke har noen kjødelig arm å støtte deg til, eller du kan bli misforstått eller dypt såret, men da må du nærme deg Jehova. Du må vende deg til hans Ord, og når han taler til deg og du lytter, vil byrdene dine bli lette å bære. Min kjærlighet til deg kan hverken spare deg for den opptuktelse eller erstatte den glede som du vil få når du velger den beste vei og lærer å strebe mot et rett mål i livet. Ja, pioner- og misjonærtjenesten gir deg den beste anledning til å lære denne beste vei å kjenne, kjærlighetens vei, som fører til evig liv i Jehovas nye verden.