Kan du vise den samme utholdenhet som Jeremias?
«Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig!» — Jak. 5: 10.
1, 2. Finnes det noen formel som en kan følge for å oppnå et lykkelig liv? Forklar.
HVORDAN vil du at ditt liv skal bli? Du ønsker uten tvil å oppnå et lykkelig liv. Du ønsker at din handlemåte skal være rosverdig og fortjenstfull og være til virkelig gagn for andre. Men livet kan være meget omskiftende. Hvordan kan en være sikker på å oppnå et lykkelig liv? Finnes det noen tydelig og pålitelig formel som en kan følge?
2 Han som skrev brevet til hebreerne, og som en mener er apostelen Paulus, gir et råd i denne forbindelse. Han sier: «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» — Heb. 13: 7.
3. Hvis handlemåte kan vi med fordel iaktta?
3 Så enkelt er det. Paulus taler her i første rekke om apostlene, som tok ledelsen blant de kristne på den tiden. I vår tid finnes det menn som har en lignende tro, og som har tatt ledelsen blant Guds folk. Vi kan derfor iaktta de trofaste menn som i vår tid tar ledelsen blant oss, i særdeleshet dem som tilhører ’den tro og kloke tjeners’ styrende organ. (Matt. 24: 45—47) I det 11. kapittel i Hebreerbrevet hadde Paulus beskrevet den tro som ble lagt for dagen av tjenere for Gud i gammel tid. Vi har dessuten en fullstendig, skreven beretning som viser hvilket eksempel disse trofaste menn i fortiden satte, og som utgjør en veiledning for oss. Hvis vi ikke følger en rett handlemåte, er det derfor vår egen feil. Vi kan følge en rett handlemåte hvis vi virkelig ønsker det.
4. Hvordan kan vi etterfølge Jeremias’ tro?
4 Blant dem som har talt Guds ord til oss, er profeten Jeremias. Han har ikke talt direkte til oss, men han har skrevet en del av Guds Ord «forat vi ved vår utholdenhet og ved den trøst som Skriftene gir, skal bevare vårt håp». (Rom. 15: 4, LB) Vi har en ganske fullstendig beretning om Jeremias’ liv og handlemåte, og den viser at han la en enestående utholdenhet for dagen. Hvis vi sammenligner vår handlemåte med den handlemåte Jeremias fulgte i de forskjellige situasjoner han sto overfor, vil vi kunne etterfølge hans tro og oppnå den samme utholdenhet som han la for dagen, noe som er nødvendig i vår tid.
5. Hvis vi følger Jeremias’ eksempel når det gjelder utholdenhet, følger vi da bare et menneske? Forklar.
5 Når vi undersøker beretningen, vil vi tydelig se at Jehova er den som gir den enkelte egenskaper og styrke til å holde ut. Vi vil ikke kunne holde ut i egen kraft eller ved vår egen visdom. Det kunne heller ikke Jeremias gjøre. (Jer. 17: 9; Ordspr. 3: 5, 6) Hvis vi følger Jeremias’ eksempel når det gjelder tro og utholdenhet, følger vi ikke bare et menneske, men vi følger i virkeligheten det eksempel Jeremias i trofasthet satte som følge av at Jehova handlet med ham. For å kunne holde ut må vi derfor følge det forbilde Jehova har tilveiebrakt, og benytte oss av den hjelp han gir.
Mot
6, 7. Hva gjorde Jeremias først for å få mot til å holde ut?
6 Har du mot til å ta opp arbeidet med å forkynne det gode budskap om riket? Jeremias hadde en lignende oppgave. Og han utførte den. Hvordan?
7 Han sørget først for å få en klar forståelse av sitt oppdrag. Han måtte vite nøyaktig hva han skulle gjøre. Jehova sa til ham: «Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» Alt dette skulle han gjøre! Hvordan? Han skulle ikke gjøre det ved å følge sin egen forstand eller tale sine egne ord, ved å benytte seg av filosofi eller psykologi eller ved å reformere samfunnet. Han fikk ikke sin bemyndigelse av profeter og prester. Nei, Jehova sa: «Se, jeg legger mine ord i din munn,» og «alt det jeg byder deg, skal du tale». — Jer. 1: 7, 9, 10.
8. Hvordan reagerte Jeremias da han ble kalt til å være profet, men hva ga ham mot til å ta fatt på oppgaven?
8 Du har kanskje sagt: «Jeg liker det Jehovas vitner forkynner, men jeg kommer aldri til å bli noen forkynner.» Hva Jeremias angår, kom han til å begynne med med innvendinger da Jehova sa til ham at han skulle bli en profet. (Jer. 1: 5, 6) Han ble satt over folkene. For et stort oppdrag dette var! Jeremias var en ung mann på den tiden, men han følte seg som en liten gutt. Han følte seg på ingen måte kvalifisert, men Gud sa til ham at han skulle tale til alle dem som han ville sende ham til, og ifølge Jehovas ord ville dette tydeligvis innbefatte konger. Men nå visste han at han skulle tale Guds ord, og Gud, som troner så høyt over nasjonene at jordens innbyggere er som gresshopper, kunne naturligvis sørge for at det Jeremias sa, gikk i oppfyllelse. (Es. 40: 22) Jeremias kunne ha full tillit til alt det han sa. Hvor sterkt måtte ikke dette tilskynde ham til å legge utholdenhet for dagen!
Unnskyldninger
9. Hvorfor kan vi ikke unnskylde oss med å si at Jeremias var annerledes enn vi er, ettersom han ble kalt av Jehova til å være profet?
9 Nå vil kanskje noen si: «Jeremias var annerledes enn jeg. Han var en profet, som var kalt av Gud.» Men er ikke det oppdrag Jehovas vitner har fått, like klart? Gud ga ikke Jeremias hans oppdrag direkte, men gjennom en engel. Men til de kristne har Gud talt ved en som er langt høyere enn englene, og gitt dem et bestemt oppdrag. Ja, han har gjort det «ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting». «Derfor må vi så meget mer gi akt på det vi har hørt.» (Heb. 1: 1, 2; 2: 1) Det er ingen annen enn Guds Sønn, han som har fått myndighetens stav for at han skal knuse nasjonene som en pottemakers kar, som har sagt til oss: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning,» og «dette gode budskap om riket skal bli forkynt». Det er ikke vårt budskap, men Guds budskap. — Sl. 2: 9; Matt. 28: 19, 20; 24: 14, NW.
10. Ville det ha vært lettere for Jehovas vitner å holde ut hvis de hadde talt under inspirasjon, slik som Jeremias gjorde?
10 Nå vil kanskje noen si: «Men Jeremias talte under inspirasjon.» Det er sant. Legg imidlertid merke til at inspirasjonens ånd ikke virket på Jeremias hele tiden. Den virket bare på ham når Jehova ga ham spesielle budskaper som han skulle overbringe. (Jer. 36: 1, 2; 42: 7) Han var ikke desto mindre en heltidsprofet, som gikk omkring blant folket til alle tider. (Jer. 37: 4; 18: 11; 7: 2; 2: 2; 11: 2, 6) Han hadde dessuten et annet arbeid enn sitt arbeid som profet. Han var prest. (Jer. 1: 1) I likhet med oss hadde ikke Jeremias alltid en imponerende oppgave å utføre, men han måtte utføre en alminnelig tjeneste for Gud i det daglige liv. Han kunne ha sluttet å utføre sitt oppdrag og gitt opp på grunn av et ønske om å leve et behagelig liv eller å oppnå materielle ting. Det ville ha vært lett for Jeremias å bli trett av å gjøre det gode. Han måtte stå opp om morgenen og ta seg av sine plikter som profet. Han måtte utføre sin prestetjeneste når tiden var inne til at han skulle tjene i templet, og han måtte gjøre det under ledelse av en tilsynsmann som kanskje ikke likte ham. Han måtte tåle at hans medprester var korrupte, at de forvendte retten når de ble bestukket, at de var umoralske, og at de hatet ham fordi han fordømte deres handlemåte. — Jer. 6: 13.
11. I hvor lang tid profeterte Jeremias, og hvilket annet verdifullt arbeid utførte han?
11 Jeremias la utholdenhet for dagen gjennom hele livet. Vi må huske at han begynte å profetere som en ung mann, i kong Josias’ 13. år, og at Josias begynte å regjere i 659 f. Kr. Fra 647 f. Kr. og fram til Jerusalem falt i 607 f. Kr., fortsatte han å profetere uten opphold. (Jer. 25: 3; 39: 1) Hvor mange av oss har tatt del i tjenesten i over 40 år? Han brukte også mye tid og energi til å skrive. Han skrev ikke bare Klagesangene og den boken som bærer hans navn, men en mener at han også skrev 1 og 2 Kongebok. Dette krevde at han måtte foreta et omhyggelig forskningsarbeid, men hvor verdifullt er ikke hans arbeid for oss.
12. Hva var det som hjalp Jeremias til å utføre sitt arbeid på en helhjertet måte, og hva styrket ham til å møte sine motstandere ansikt til ansikt uten å frykte for dem?
12 Hvordan klarte Jeremias å bevare et sterkt hjerte, slik at han kunne utføre sitt daglige arbeid og gjøre det på en god måte uten å gå trett? Jehovas ord og ånd holdt ham oppe i samsvar med Jehovas løfte: «Jeg gjør deg i dag til en fast borg og til en jernstøtte og til en kobbermur mot det hele land, mot Judas konger, mot dets høvdinger, mot dets prester og mot folket i landet.» Av den grunn kunne Jeremias «omgjorde [sine] lender» og arbeide. Jeremias visste at han sto overfor en kamp på liv og død, men han visste også at han ble støttet av den største makt i universet: «Frykt ikke for dem,» sa Jehova, «vær ikke redd for dem . . . de skal stride mot deg, men ikke få overhånd over deg; for jeg vil redde deg.» — Jer. 1: 8, 17—19.
Den rette innstilling til oppdraget
13. a) Var det bare besluttsomhet som hjalp Jeremias til å holde ut? b) Hvorfor hadde Jeremias medfølelse med folket?
13 Det som hjalp Jeremias til å holde ut, var ikke bare hans mot, og det var heller ikke bare hans besluttsomhet, det at han «bet tennene sammen». Ettersom han hadde den rette forståelse av sitt oppdrag, var han klar over at hans arbeid ikke utelukkende var destruktivt eller besto i å kunngjøre ulykker over nasjonene. Det besto også i å plante og å bygge opp. Den delen av oppdraget var meget glederik for ham. Det at han var besluttsom, ville i seg selv ikke holde ham oppe. Han utførte sitt arbeid i kjærlighet og hadde medfølelse med folket. Jeremias visste at folket var som får som ble ledet av falske hyrder. Profeter som Jehova ikke hadde sendt eller talt til, hevdet at de representerte ham, og tiltok seg overmodig myndighet over folket og ga dem en feilaktig framstilling av Gud, hans veier og bud. Disse profetene og prestene var meget daddelverdige, for Jehova sa til Jeremias: «Hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjeringer.» (Jer. 23: 22) Disse mennene var i virkeligheten årsaken til alle de vanskeligheter folket hadde. De hadde ikke hjulpet folket til å være utholdende i å vandre på Guds vei, men hadde i stedet fått dem til å vise en «vedvarende troløshet». Dette ble den «vanlige handlemåte». (Jer. 8: 5, 6, NW) Ser du en parallell til dette i vår tid?
14. Hva var det ved Jeremias’ forkynnelse som appellerte til oppriktige mennesker, og hva var det som lå til grunn for Jeremias’ utholdenhet?
14 Jeremias ønsket at folket skulle høre Guds ord og leve, ikke at de skulle dø under Jerusalems nær forestående ødeleggelse. Gud hadde ikke gitt ham en større forståelse bare med tanke på hans egen frelse. Han hadde gitt ham en slik forståelse for at han skulle hjelpe andre oppriktige mennesker. Jeremias’ innstilling kom til uttrykk i hans forkynnelse. Slik er det også i vår tid. Folk merker hvilken innstilling vi har, om vi deltar i forkynnelsesarbeidet bare for å få arbeidet gjort, eller om vi gjør det av kjærlighet og med et ønske om å hjelpe. Det er bare en oppriktig, kjærlig innstilling som virker tiltrekkende på «fårene», og som i virkeligheten ligger til grunn for utholdenhet, for kjærligheten «utholder alt». Og «kjærligheten faller aldri bort». — 1 Kor. 13: 7, 8; Matt. 9: 36; Joh. 10: 2—5.
15. Vis hvor bekymret Jeremias var for dem han forkynte for.
15 Har vi en like sterk kjærlighet som den Jeremias hadde? Han var så bekymret for folket at han gråt over den ulykke som skulle komme over dem. (Jer. 8: 21 til 9: 1; Luk. 19: 41—44) Han lot ikke motstand gjøre seg bitter. Selv overfor den fordervede, feige kong Sedekias var han vennlig og respektfull. Ja, etter at Sedekias på en forrædersk måte hadde overgitt ham til høvdingene, som hadde til hensikt å drepe ham, var Jeremias virkelig bekymret for Sedekias’ ve og vel og ba ham inntrengende om å lyde Jehovas røst, slik at han kunne få fortsette å leve. — Jer. 38: 4, 5, 19—23.
Stridsspørsmålet
16, 17. a) Hvis vår utholdenhet svekkes på grunn av folks likegyldighet, hva kan vi da gjøre for å bli oppmuntret? b) Hva ga Jeremias mot til å tale rett ut til prestene og folkets ledere, som han visste ville motarbeide ham?
16 Blir din utholdenhet svekket når du undertiden besøker det ene huset etter det andre uten å finne noen som vil høre på deg? Tenk da på Jeremias. Forestill deg at han står på Oljeberget og ser tvers over Kidrondalen til Jerusalem og betrakter byens høye murer og det storslagne templet som hever seg bak dem, idet han vet at han, en ubetydelig mann, må gå tvers over dalen og inn i byen. Deretter må han kalle prestene og andre innflytelsesrike menn i byen sammen ved porten som fører ut til Hinnoms dal, og knuse en pottemakerkrukke og fortelle dem at Jehova på lignende måte skal knuse Jerusalem, deres vakre, imponerende tempel innbefattet. Hvis så Jehova sparer ham, slik at han unnslipper deres vrede der, må han gå opp i templets forgård og kunngjøre den kommende ulykke for prestene, profetene og folket. — Jer. 19: 1, 2, 10, 11, 14, 15.
17 Folket i sin alminnelighet ville kanskje høre på Jeremias. Men prestene og lederne ville uten tvil bare bli enda bitrere motstandere av hans arbeid. Hva var det som ga ham mot til å tale til disse stolte menneskene? Jeremias forsto stridsspørsmålet. Han glemte aldri det faktum at det var noe mer enn hans personlige sikkerhet og noe mer enn folkets liv og byen Jerusalem det hele dreide seg om. Han visste at Jehovas navn var berørt. Dommen over nasjonene var alvorlig. Han var bedrøvet over hvor dypt israelittene hadde sunket i sin utøvelse av falsk tilbedelse. Jerusalem var Jehova Guds, den store konges stad, og kongene i Davids slektlinje satt på «[Jehovas] trone» der. (Matt. 5: 35; 1 Krøn. 29: 23) Folket hadde vendt seg så langt bort fra den sanne Gud at de hadde stilt opp utskårne bilder, og de førte forhånelse over ham ved å brenne sine sønner og døtre som offer til dem. — Jer. 7: 31.
18. Hvilket avskyelig syn møtte Jeremias da han så ned i byen Jerusalem, og fikk han en overlegen eller selvrettferdig innstilling på grunn av dette?
18 Da Jeremias sto der og så ned på hustakene i byen, kunne han se søyler av offerrøyk som steg opp, og mennesker, spesielt kvinner, som frambar offerkaker og drikkoffer for «himmelens dronning». Slike avskyelige ting måtte Jehova se på hver dag. Den byen som representerte hans navn, brakte den største forhånelse over ham. Jeremias var forundret over Jehovas langmodighet. Han følte seg tilskyndt til å si: «De er sannelig tarvelige.» (Jer. 5: 4, NW; 19: 13; 44: 15—19; 18: 13) Jeremias betraktet seg selv som medskyldig i at folket hadde pådratt seg Jehovas mishag, og han sa: «Vi kjenner, [Jehova], vår ugudelighet, våre fedres misgjering, at vi har syndet mot deg. For ditt navns skyld, forkast oss ikke, overgi ikke din herlighets trone til vanære!» (Jer. 14: 20, 21) Han var ikke selvrettferdig, men takknemlig for at Jehova i sin ufortjente godhet ville bruke ham til å hjelpe andre.
19, 20. Hvorfor er det viktig å forstå stridsspørsmålet vedrørende herliggjørelsen av Jehovas navn i vår tid, og hva sa Jeremias om dette til oppmuntring for oss?
19 I vår tid, da prester sier at «Gud er død», og får folk til å se hen til evolusjonsteorien, nasjonalismen, vitenskapen og forskjellige filosofier som guder, bør det at de kristne forstår stridsspørsmålet, tilskynde dem til handling. Det var noe lignende som tilskyndte Jeremias til å skrive følgende, som styrker vår utholdenhet i dag:
20 «Det er ingen som du, [Jehova]! Stor er du, og stort er ditt navn ved ditt velde. Hvem skulle ikke frykte deg, du folkenes konge! Deg tilkommer det; for blant alle folkenes vismenn og i alle deres riker er det ingen som du. Men alle sammen er de ufornuftige, de er dårer. . . . Men [Jehova] er Gud, han er den levende Gud og en evig konge; for hans vrede bever jorden, og hedningefolkene kan ikke utholde hans harme. Således skal I si til dem: De guder som ikke har gjort himmelen og jorden, de skal bli borte fra jorden og ikke finnes under himmelen. Han er den som skapte jorden ved sin kraft, som grunnfestet jorderike ved sin visdom og spente ut himmelen ved sin forstand.» — Jer. 10: 6—8, 10—13.
Oppmuntring
21, 22. a) Var Jeremias et «supermenneske», slik at hån og forfølgelse ikke hadde noen innvirkning på ham? b) Hva skjedde med ham etter at han hadde utført sitt oppdrag med å knuse krukken i nærvær av prestene og de eldste? c) Hvordan reagerte Jeremias etter dette, men hva gjorde han så, og hva tilskyndte ham til å fortsette å forkynne?
21 Blir du undertiden motløs fordi mange avviser deg? Da bør du følge Jeremias’ eksempel for å bli trøstet og oppmuntret. Husk hva Jesu halvbror Jakob sa: «Elias [som var en profet i likhet med Jeremias] var en mann med samme følelser som vi.» (Jak. 5: 17, NW) Jeremias var følgelig et ufullkomment menneske i likhet med oss, og han bodde blant ufullkomne mennesker, hvorav de fleste var motstandere av sannheten. Like etter at Jeremias hadde knust krukken, måtte han lide den største forhånelse. Det var ikke bare det at hans budskap, som han kunngjorde i Jehovas navn, ble ignorert, men han ble også slått av templets overtilsynsmann, noe som var et uttrykk for den største mangel på respekt! Det kan være at han ble slått med stokker på overtilsynsmannens befaling. Når en slik høy embetsmann tok ledelsen, følte uten tvil folket seg fri til å håne og spotte ham og skjelle ham ut til tilfredsstillelse for dem selv. Det kan være at også de slo ham og spyttet på ham idet de ble oppegget av de profeter og prester som hatet ham. Deretter ble han, Jehovas representant, satt i stokken, som om han var en forbryter. (Jer. 20: 1—3) Det var sannsynligvis inne i et rom eller i en celle i porten. — Se til sammenligning 2 Krønikebok 16: 10; Apostlenes gjerninger 16: 24.
22 Det hebraiske ordet for «stokken» betyr «vridd, forvridd». En person som ble satt i stokken, ble tvunget inn i en ubekvem, unaturlig stilling. Etter en slik natt ville Jeremias være forslått, lemster og helt utmattet, og han ville være meget motløs. Ja, han gikk så langt at han sa: «Jeg vil ikke komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn.» Men han unnlot ikke å be Gud om hjelp. I bønn til Jehova sa han at han visste at han var blitt gjenstand for hån og spott på grunn av Jehovas navn og ord, og at det alle steder var mennesker som talte ondt om ham og håpet på at han skulle gjøre et feilgrep, slik at de kunne bli kvitt ham. Han kunne i virkeligheten lett ha blitt drept av folket den dagen. Men han så hvordan Jehova hadde vært med ham som en rettferdig Dommer og Befrier, og han la med tilfredshet sin sak i Jehovas hånd. Og han fant at det var mye lettere å utholde forhånelsene og lidelsene enn å utholde det press som Jehovas ord øvde inne i ham, og som tilskyndte ham til å si: «Da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine bein, og jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» Har ikke Jehova også utfridd sitt folk i nyere tid og vakt deres nidkjærhet ved hjelp av sitt Ord og sin ånd? Jehovas vitners historie og vår egen erfaring vitner om det. (Jer. 20: 9—12) Er en ikke lykkeligere når en utholder hån og spott, enn når en blir plaget av sin samvittighet, som er oppøvd ved studium av Jehovas ord?
23. a) Hvilket svar fikk Jeremias da han spurte om hvorfor det går de ugudelige vel? b) Hva kan vi lære av dette, og hvilken sannhet vedrørende Gud bør vi huske?
23 Ved en anledning spurte Jeremias: «Hvorfor går det de ugudelige vel, hvorfor har de ingen sorger alle de troløse? . . . de vokser opp og bærer frukt; nær er du i deres munn, men langt borte fra deres nyrer [setet for følelsene].» Jeremias fikk svar på sitt spørsmål. Jehova åpenbarte at han ikke var med slike mennesker, og at han skulle rykke dem opp av deres land. Når vi legger utholdenhet for dagen, skyldes det at vi er klar over at Jehova også er utholdende og langmodig, men at han ser hva som finner sted, og vil fullbyrde sin dom over dem som fortsetter å følge en ond handlemåte. Vi bør følgelig ikke miste vår likevekt fordi om andre har framgang når de følger en ond handlemåte, til tross for at de pralende hevder at de tjener Gud. En som ønsker å behage Gud, må erkjenne at Gud ikke bare belønner, men at han også «skal belønne dem som oppriktig søker ham». Hold derfor ut, og du vil bli belønnet. — Jer. 12: 1, 2, 12—14; Sl. 37: 7—9; Heb. 11: 6, NW; Gal. 6: 9.
24. a) Hva bør vi ta i betraktning når vi leser noen av de ting Jeremias sa i stunder da han var motløs? b) Hva bør vi være klar over når vi har motgang?
24 Vi bør huske at Jeremias tjente i lang tid. Da kan vi forstå hvorfor han senere kom med slike uttalelser som denne: «Forbannet være den dag jeg ble født!» Hvis vi ble arrestert, slått, satt i gapestokken, arrestert og fengslet gang på gang og ble hånet og spottet og truet til stadighet, da kunne vi kanskje i årenes løp ha kommet med noen bitre klager. Jeremias anklaget imidlertid aldri Gud for å ha handlet urett. Han var klar over hvor ubetydelig han selv var, og visste at Jehova var klar over hvilken hjertetilstand han hadde overfor ham. Han visste også at Jehova hadde medfølelse med ham. (Jer. 20: 14—18; 12: 3) Dette burde styrke oss når vi kommer opp i situasjoner som gjør oss motløse. Jehova, som brukte Jeremias, holdt ham oppe og styrket ham. Det viser at hvis Jehova velger å la oss møte motstand, har han en hensikt med det. Vi må kanskje lide noe, og vi lurer kanskje på hvorfor vi må lide, men Jehova påtar seg ansvaret for å gi oss den ekstra styrke vi trenger for å kunne holde ut, og vi oppnår større lykke etterpå.
25. Hvordan hjelper Jeremias’ eksempel oss til å bli klar over at det er nødvendig å være trofast i tilsynelatende ubetydelige ting?
25 Undertiden kan vi bli stilt på prøve med hensyn til hvorvidt vi er villige og snare til å adlyde. Er vi villige til å bruke tid og krefter til å gjøre noe som synes å være forholdsvis ubetydelig? Det dreier seg kanskje om å besøke forskjellige mennesker som en ikke har truffet hjemme tidligere. Eller det kan være et gjenbesøk som skal foretas hos slike som bare har tatt imot et blad. Det kan være et spørsmål om å gjøre seg anstrengelser for å lede et bibelstudium regelmessig eller å besøke slike som trenger hjelp. Da Jeremias fikk beskjed om å gå med et lerretsbelte til elven Eufrat, en strekning på omkring 480 kilometer, og gjemme det i en bergkløft, kunne han ha klaget over at han måtte gå den lange veien og utføre dette tilsynelatende ubetydelige oppdraget. Etter en tid fikk han så beskjed om å gå tilbake og hente det. Det var naturligvis ødelagt. ’Hvorfor må jeg gjøre alt dette bare for et beltes skyld?’ kunne han ha spurt. Men i stedet adlød han, og det hele ble et mektig vitnesbyrd og ga et levende bilde av den langmodighet Jehova la for dagen overfor Israel og Juda. Det innprentet iakttagerne det faktum at Jehova var fast besluttet på å ødelegge sitt folk, som han hadde båret som et belte rundt sine lender til pris for ham, og som noe som var vakkert i hans øyne, men som var blitt gjenstridig og hadde vendt seg til andre guder. — Jer. 13: 1—11.
Ekteskap
26, 27. a) Hvordan blir enkeltes utholdenhet svekket? b) Hvordan satte Jeremias et eksempel for oss i denne forbindelse, og hvordan bør vi se på dette spørsmålet?
26 Noen innvigde vitner for Jehova har stiftet nært vennskap med slike som ikke er innvigd, og er endog blitt gift med en vantro. Den unnskyldning de som ignorerer Jehovas Ord angående dette, vanligvis kommer med, er: ’Det er ingen i menigheten på min alder som jeg kan gifte meg med.’ Ettersom vi vet hvilke farer som er forbundet med en slik handlemåte, er vi klar over at denne tenkemåten svekker ens utholdenhet. Jeremias’ eksempel kan også være til hjelp for oss hva dette angår. I det gamle Israel hadde folk i visse henseender et sterkere ønske om å gifte seg enn folk har i vår tid. Det var ikke bare det at de hadde det samme naturlige ønske som folk har i vår tid, men deres arv i landet og familienavnet ble satt meget høyt, og det at en ikke fikk noen arving, ble betraktet som en ulykke. (5 Mos. 25: 5, 6; 1 Sam. 1: 5—11) Jeremias fikk ikke desto mindre følgende befaling av Jehova: «Du skal ikke ta deg en hustru, og du skal ikke ha sønner og døtre på dette sted.» Befalingen var ikke: ’Du skal ikke gifte deg med en vantro,’ men: ’Du skal ikke gifte deg i det hele tatt!’ — Jer. 16: 1, 2.
27 Jehova hadde visse grunner for å gi denne befalingen, og han fortalte det til Jeremias. De som ble født på dette kritiske tidspunkt i Jerusalems historie, ville bli rammet av ulykke. Jerusalem skulle snart bli ødelagt, og de små barn ville komme til å dø. Jeremias adlød, for han betraktet Jehovas tjeneste og ord som noe som var av større betydning enn det å inngå ekteskap. Han trodde på Jehova. Jehova styrket så Jeremias, slik at han klarte å holde ut. (Jer. 16: 3, 4) Vi lever i en langt mer kritisk tid enn Jeremias gjorde. Burde vi ikke da legge utholdenhet for dagen ved å adlyde Jehovas Ord, slik at hvis vi gifter oss, så gjør vi det ’bare i Herren’? Er det ikke bedre om nødvendig å vente på at Jehova skal sørge for de ting han vet vi personlig trenger for å kunne holde ut, enn å mishage ham? Legg merke til det Jehova sa til David i 2 Samuel 12: 7—9.
Omgang
28. a) Hvilke omgangsfeller fant Jeremias? b) Hvilken omgang ga ham den største glede, og hvem setter Jehova ham i forbindelse med?
28 Når det gjaldt omgang, var Jeremias på vakt. Han hadde stor verdsettelse av Jehovas ord. De var til glede og fryd for ham og hjalp ham til å holde seg nær til Jehova. (Jer. 15: 16) For å kunne fortsette å stå i et nært forhold til Gud unnlot han å omgås dem som ikke hadde noen interesse for tilbedelsen av Jehova, og som ikke lyttet til hans ord, slik at de kunne forstå hvilken alvorlig tid de levde i. (Jer. 15: 17) Til tross for at det var så mange som hatet Jehova, fant imidlertid Jeremias gode omgangsfeller. Han hadde sin trofaste skriver, Baruk. Det var noen som hørte på ham, deriblant etioperen Ebed-Melek, som dro Jeremias opp av en brønn med dynn. Jeremias fikk det gledelige privilegium å overbringe Ebed-Melek Jehovas løfte om at han skulle bli bevart under Jerusalems ødeleggelse. Jeremias fant at rekabittene var trofaste da de ble stilt på prøve, og at de gjorde skam på Jerusalems innbyggere. (Jer. 35: 1—19) Selv om Jeremias ikke hadde det de som levde «et normalt liv», ville kalle gleder, hadde han det mest glederike av alt, nemlig innsikt og kunnskap om Jehova. (Jer. 9: 23, 24; 1 Kor. 1: 31) Og fordi Jeremias var trofast, betrakter Jehova ham som en del av den store «sky av vitner» som han har gjort en «stad» ferdig til, nemlig hans regjering, Riket. Jehova anbringer ham blant dem hvis tro vi kan etterfølge. — Jer. 36: 4—8; 38: 7—13; 39: 15—18; Heb. 12: 1; 11: 16.
Fysiske lidelser
29. Hvilke av de ting som Jeremias opplevde, gjør at han er et «forbilde i å lide ondt»?
29 Ikke alle Jehovas vitner har måttet lide fysisk sett på grunn av sannheten, men mange har gjort det, og noen er til og med blitt drept. Jeremias var en av dem som Jakob siktet til da han sa: «Ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig!» (Jak. 5: 10) Jeremias ble truet med døden av mennene i sin hjemby, Anatot (Jer. 11: 21), han ble slått av templets overtilsynsmann, Pashur, som deretter satte ham i stokken, hvor han måtte sitte en hel natt (Jer. 20: 2, 3), og han ble grepet av en pøbelflokk av prester, falske profeter og folket i templet og truet med døden. (Jer. 26: 8—11) Han ble innestengt i vaktgården (Jer. 32: 2; 33: 1), og han ble arrestert fordi han falskelig var blitt anklaget for å ha falt fra og ville gå over til kaldeerne da han gikk ut av Jerusalem for å gå til sitt hjem i Benjamins land. Ved den anledning slo høvdingene ham og satte ham i fangehuset, hvor han måtte være i mange dager. Han måtte appellere til kongen for at han ikke skulle dø der, og selv da ble han satt i varetekt i vaktgården. (Jer. 37: 11—16, 20, 21) Senere overga kong Sedekias ham til høvdingene, som forsøkte å ta livet av ham ved å fire ham ned i en brønn med dynn. — Jer. 38: 4—13.
30. Hvordan følte Jeremias det da Nebukadnesars livvakt førte fangene ut av Jerusalem?
30 I tillegg til alt dette utholdt Jeremias de gjenvordigheter som babyloniernes beleiring førte med seg, akkurat som de andre innbyggerne i Jerusalem måtte gjøre, enten de var onde eller gode. På befaling av de høye babyloniske tjenestemenn som nå hadde myndighet over byen, ble Jeremias til slutt løslatt av høvdingen over Nebukadnesars livvakt, og håndjernene ble tatt av ham. Jeremias elsket de menneskene som nå ble så dårlig behandlet, og han var skamfull på grunn av den hån som var blitt ført over Jehovas navn. Guds hus, templet, og Guds trone og folket for hans navn ble besmittet og tråkket på av Guds gamle fiende Babylon og tilbederne av demonguden Merodak! Skammen og vanæren var så stor at Jeremias følte at han burde gå i fangenskap og lide sammen med hele folket. — Jer. 40: 1—5.
31. a) Hvordan viste Jehova kjærlighet selv da han lot Israel bli ført i fangenskap? b) Hvilket gledebringende håp hadde Jeremias på den tiden?
31 Hvor fikk Jeremias en slik kjærlighet fra? Han fikk den fra sin Gud, Jehova. Jehova la ufortjent godhet for dagen ettersom han ikke vendte seg fullstendig bort fra sitt folk, og han åpenbarte gjennom Jeremias at han ikke hadde glemt sin pakt eller mistet sin kjærlighet til sine trofaste tjenere Abraham, Isak, Jakob og David. På denne mørke dagen i Israels historie hadde Jeremias et gledebringende håp, for Gud lot ham under inspirasjon forutsi at Israel skulle gjenvinne Jehovas gunst etter 70 år, og han forutsa også noe som skulle skje lenger inn i framtiden enn han sannsynligvis var klar over, nemlig opprettelsen av en ny pakt med det åndelige Israel. — Jer. 31: 31—34.
Beskyttelse
32. Av hvilke grunner trengte Jeremias stadig større beskyttelse da Jerusalems ødeleggelse nærmet seg?
32 Tenk nå over hvordan Jehova ledet det hele for å beskytte Jeremias. Han befant seg i en meget vanskelig situasjon, spesielt fordi Jerusalems innbyggere ble helt desperate på grunn av de fryktelige forhold Nebukadnesars beleiring medførte. Prestene og profetene var bitre fiender av Jeremias. De fleste høvdingene, som hadde en nasjonalistisk ånd, hatet ham og betraktet ham som upatriotisk og opprørsk. Og en av de mest farlige ting Jeremias gjorde, var å si til de velstående og innflytelsesrike at de skulle gi sine hebraiske tjenere fri i samsvar med Guds lov. Først adlød de, ja, de inngikk til og med en pakt i Jehovas tempel, men dette var naturligvis bare hykleri, for da det ikke lenger så ut til at deres by var i fare, og de trodde at de ikke trengte å bønnfalle Jehova om hjelp, brøt de sin pakt og gjorde på nytt sine hebraiske brødre til treller. Jeremias sa til dem at de på grunn av dette skulle få frihet, en frihet som ville føre til at de ble overgitt til sverdet, pesten og hungeren. — Jer. 34: 8—22.
33. Hvorfor følte Jeremias aldri at han var alene, og hvordan viste Jehova at han var nær hos Jeremias i alle ting?
33 Når vi nå skal drøfte de utfrielser Jeremias erfarte, bør du huske at Jehova er en levende Gud og har den samme omsorg for sitt folk og den samme makt i vår tid. Under Jeremias’ prøvelser var Jehova nær hos ham, og da Jeremias bevarte sin ulastelighet, sviktet ikke Jehova ham. Han lot aldri Jeremias stå alene når han møtte prøvelser eller fristelser, slik at han ikke var i stand til å bære dem. (1 Kor. 10: 13) Jeremias hadde aldri grunn til å føle at han sto alene. Akkurat på det tidspunkt da Jeremias trengte det mest, inngjøt Jehova frykt i Jeremias’ fiender, lot dem som ennå hadde respekt for Guds lov, få samvittighetsskrupler eller skaffet til veie rettsindige mennesker, foruten at han brukte engler til å beskytte ham, slik som han gjorde under Jerusalems ødeleggelse. Og i de følgende nummererte tilfelle bør du legge merke til at Jeremias’ utholdenhet ble prøvd til det ytterste, men at Jehova ikke desto mindre beskyttet ham fullt ut.
34. Hva var det Jeremias’ fiender visste som holdt dem tilbake, og hvordan er Jehovas vitner blitt beskyttet på lignende måte?
34 1) Jeremias’ fiender blant prestene hadde et sterkt ønske om å drepe ham, om å få ryddet ham av veien. Men de visste at han talte Jehovas ord (noe som i seg selv var en stor beskyttelse), og derfor sa de «fred!» til ham, men de iakttok ham nøye for å se om han gjorde det minste feilgrep, slik at de kunne få anledning til å ta hevn over ham på en slik måte at det så ut som det var i samsvar med loven. Men Jehova ledet ham som en «veldig kjempe» på en forsiktig og dyktig måte. (Jer. 20: 10, 11) Dette får oss til å tenke på hvordan Jehova leder sitt folk ved hjelp av sin «tro og kloke tjener» i vår tid. Ved at Jehovas vitner har talt sannheten til alle tider, har de avvæpnet sine fiender, slik at disse ikke har kunnet finne noen måte å stoppe arbeidet på uten å bryte de lover de benytter for å holde sitt eget samfunn sammen.
35. Hva benyttet Jehova for å beskytte Jeremias da han sto i fare for å bli drept av prestene og folket i templet?
35 2) I begynnelsen av kong Jojakims regjeringstid sto Jeremias i fare for å bli drept av prestene og profetene og deres tilhengere, men Jehova vendte den farlige situasjonen til en anledning for Jeremias til å forsvare og juridisk sett grunnfeste sitt forkynnelsesarbeid. I dette tilfelle lot Jehova noen av Judas eldste stå fram og ved sitt modne resonnement forsvare Jeremias. De omtalte ting Jehova tidligere hadde gjort, og dette førte til at den mektige høvdingen Akikam grep inn og beskyttet Jeremias. — Jer. 26: 7—24.
36. Hvordan frelste Jehova ham fra døden i fangehuset?
36 3) Jeremias satt i lang tid i fangehuset, og han ville ikke ha levd stort lenger, men han appellerte til kong Sedekias, som til tross for at han var samvittighetsløs og feig, befalte at Jeremias skulle bli ført til vaktgården, hvor han fikk brød hver dag. Hvorfor gjorde Sedekias dette? Svaret på dette spørsmålet er at Jehova dro omsorg for Jeremias. — Jer. 37: 18—21.
37. Hvordan ble han beskyttet da kong Jojakim ville drepe ham?
37 4) Da Jeremias og hans skriver, Baruk, sto i fare for å bli drept av kong Jojakim etter at kongen hadde brent Jeremias’ bokrull, lette Jojakims menn forgjeves etter dem. Høvdingene hadde advart dem og oppfordret dem til å skjule seg før bokrullen ble opplest. Men selv om det kan være at de vennlige høvdingene fortsatte å hjelpe dem med å skjule seg, var det i virkeligheten Jehova som beskyttet dem, for beretningen sier: «[Jehova] skjulte dem.» Jer. 36: 19—26.
38. Hvem var det Jehova benyttet da Jeremias var i dødsfare i brønnen?
38 5) Det var etioperen Ebed-Melek, en mann med en rett hjertetilstand, Jehova tilskyndte til å frelse Jeremias fra å dø i brønnen. Ebed-Melek tok 30 menn med seg, for det var farlig å hjelpe Jeremias. Ebed-Melek trengte dem til å holde Jeremias’ fiender borte, slik at de ikke kunne hindre ham i å redde Jeremias. Det var ingen annen enn Sedekias som bemyndiget ham til å gjøre dette. Var det Sedekias’ kjærlighet til Jeremias som drev ham til å gjøre dette? Vi kan være overbevist om at det ikke var det. — Jer. 38: 7—13.
39. Hvorfor er det tydelig at Jehova sto bak det at høvdingen over Nebukadnesars livvakt løslot Jeremias?
39 6) Verdensherskeren Nebukadnesar, som tilba Merodak og var konge i Babylon, Jerusalems gamle fiende, ble tilskyndt til å gi høvdingen over sin livvakt, Nebusaradan, befaling om å påse at det ikke ble gjort Jeremias noe ondt! Hvorfor gjorde han det? Fordi Jeremias trofast hadde talt Jehovas ord, og fordi Jehova som kan lede konger, og som «gjør med himmelens hær og med dem som bor på jorden, hva han vil», sto på hans side. — Jer. 39: 11—14; 40: 1—5; Dan. 4: 35.
40. a) Hvordan ble Jeremias beskyttet under Jerusalems beleiring, fall og ødeleggelse? b) Hvordan viste Jehova da at han husket sine pakter?
40 7) Da det under beleiringen av Jerusalem ikke var mer mat i byen og noen gikk så langt at de spiste sine egne barn, ble det til slutt slått en bresje i murene. Jerusalems innbyggere ble drept, kong Sedekias’ egne sønner ble henrettet like for hans øyne, som deretter ble stukket ut, og fangene ble ført bort i lenker, men Jeremias overlevde denne fryktelige ødeleggelsen av byen. (Jer. 19: 9; 39: 6—9; 52: 10, 11) Jehovas engler hadde beskyttet ham. Utenfor den brennende byen, mens skrikene til dem som babylonierne hadde pelfestet, gjenlød i hans ører, kunne han takke Jehova for det som det neppe hadde vært mulig for noe menneske å gjøre. Han selv var i live, Baruk var blitt spart, Ebed-Melek hadde overlevd, og de oppriktige rekabittene var blant de levende som ble ført bort som fanger. (Jer. 39: 16—18; 35: 17—19; 45: 2, 5) Gud husket sin pakt med Abraham og David, og derfor lot han Jekonja, sønn av Jojakim (som ble ført til Babylon ti år tidligere), få leve og bli forfader til Jesu Kristi fosterfar og sørget derved for at Jesus fikk juridisk rett til Davids trone, og han bevarte Josadak i Eleasars og Pinehas’ yppersteprestelige slektlinje. — Jer. 52: 31—34; Matt. 1: 11, 16; 1 Krøn. 6: 1—15.
41. Hvorfor måtte Jeremias fortsette å legge utholdenhet for dagen etter Jerusalems fall?
41 Til tross for alt dette ga ikke de få israelittene som Nebukadnesar lot bli tilbake i landet, akt på Jeremias’ profetier. Jeremias ble med makt ført til Egypt. Der fortsatte han å holde ut og sluttet ikke å profetere. Han måtte også da legge mot for dagen, for han måtte kunngjøre at det ville komme en ulykke over dem fordi de hadde satt sin lit til kongen i Egypt og ikke til Jehova. — Jer. 43: 8—10; 44: 1, 28, 29.
42. Hva var noe av det hardeste Jeremias utholdt?
42 Jeremias’ utholdenhet var enestående, for han opplevde at Jehovas jordiske organisasjon pådro seg Jehovas mishag. Organisasjonen ble ført i fangenskap, og dens medlemmer ble slaver. Jehova hadde ikke lenger en fri, uavhengig jordisk organisasjon som representerte ham. Den by og det rike som lenge hadde vært til pris for hans navn, eksisterte ikke lenger. Kongene i Davids slektlinje var avsatt. (Esek. 21: 25—27) Sions berg var ikke lenger «en glede for all jorden» og til pris for Jehovas navn. Det var nå i virkeligheten til vanære for ham. (Sl. 48: 3; Klag. 1: 1, 8) Jeremias visste at det var sytti år til gjenopprettelsen skulle finne sted, og at det ville være lang tid etter at hans levetid var utløpt. Ikke engang dette førte til at Jeremias mistet sin utholdenhet. — Jer. 25: 11, 12.
43. Kommer Jehovas vitner i likhet med Jeremias til å oppleve at Guds organisasjon blir ødelagt? Forklar.
43 Vi som lever nå, må ikke utholde en slik tragisk ting. Jehovas organisasjon, hans folk, er forent, har Jehovas gunst og kommer aldri til å bli overvunnet av noen eller forkastet av Gud. (Es. 54: 7—15) Enten vi kan komme regelmessig sammen med medlemmer av organisasjonen og har direkte kontakt med hovedkontoret eller er fullstendig isolert geografisk sett eller på grunn av forfølgelse eller endog sitter i enecelle, vet vi at Guds organisasjon fortsatt fungerer, at den fortsatt priser Guds navn. Dette gjør det mye lettere for oss å holde ut.
44. Har Jehovas vitner i nyere tid vært i et lignende fangenskap? Forklar.
44 Noen av de brødre som lever i dag, opplevde en tid, årene 1914—1918, da Jehovas mishag hvilte over organisasjonen og han lot den bli ført i fangenskap under Babylon den store. De måtte da virkelig vise utholdenhet under et stort press. Det var bare en svak røst som priste Jehovas navn. Hver enkelts ulastelighet ble stilt på en hard prøve. Gud sviktet naturligvis ikke sine trofaste tjenere. Han styrket dem til å holde ut, og de var sterkere da de hadde bestått prøven. De ble igjen gjenstand for hans kjærlighet, og siden den tid har ikke noe, ikke engang den annen verdenskrig, revolusjoner, diktaturer, offentlige forbud, pøbelangrep eller det at noen av dens medlemmer er blitt satt i fengsel eller drept, kunnet hemme Guds organisasjons vekst, hverken kvantitativt eller kvalitativt. Dette er noe som styrker oss og hjelper oss til å holde ut.
45. a) Er Jehova interessert i at vi holder ut? b) Hva må vi gjøre, og hva vil bli resultatet hvis vi mister vår utholdenhet?
45 Brødre, det er Jehova som ønsker at vi skal holde ut, og han er så interessert i at vi skal gjøre det, at han taler til oss gjennom sin Sønn. (Heb. 1: 1, 2) En rettferdig konge er satt på Jehovas trone for all tid, ja, kongen Kristus hersker og vil sørge for at det blir gjort rettferdighet. Det eneste vi trenger å gjøre, er å utføre det oppdrag vi har fått, akkurat som Jeremias gjorde, og overlate det øvrige til Kongen. Dette betyr ikke at livet vil bli lett. Vi må alle bevise at vi er ulastelige. Dette krever at vi legger trofasthet og utholdenhet for dagen. Vi vil ikke oppnå lykke ved å gi opp.
46. Hva kan vi være forvisset om?
46 Hvis du holder ut, vil du være lykkelig når du gjør det, og hvor stor glede vil du ikke oppnå når du når ditt endelige mål! Når du opplever tider med fristelser eller prøvelser, bør du se hen til Jehova og be om at han må utfri deg. Utfrielsen kommer kanskje ikke alltid på den måten du venter, men den vil komme, akkurat som i Jeremias’ tilfelle. Når du skal ta fatt på en oppgave, eller når du føler deg motløs, bør du tenke på den tro slike menn som Jeremias la for dagen, og etterfølge den, og du bør alltid huske det apostelen Peter sa til de kristne i 1 Peter 5: 10 (UO): «Etter kortvarig lidelse . . . skal [Gud] gjøre dere dyktige, faste, sterke og grunnfestede.»
[Bilde på side 494]
Jeremias ble vist den største vanære. Han måtte blant annet sitte en hel natt i stokken, som om han var en forbryter. Han utholdt imidlertid alle forhånelser
[Bilde på side 499]
Jehova utfridde Jeremias. Da Jerusalem falt, ble håndjernene tatt av ham på befaling av babyloniske tjenestemenn