Til alle innvigde tjenere for Jehova
8. september 1974
Kjære brødre!
Forrige uke hadde vi et tankevekkende, spesielt møte med dem som nylig har sluttet seg til oss, ikke sant? De som har vist interesse for Jehova og hans storslåtte hensikter, ble virkelig oppmuntret til under bønn å tenke alvorlig over hvilken stilling de står i overfor Skaperen. Det ble understreket overfor dem hvor alvorlig vår tid er, og hvor viktig det er at de lar sin kjærlighet til Jehova tilskynde dem til å vise at de står på hans side, før den ’store trengsel’ begynner.
I betraktning av tiden bør også vi under bønn tenke alvorlig over vårt forhold til Jehova Gud. Det er ikke bare et spørsmål om å se fram til den ’store trengsel’ og til livet i Guds nye ordning med spent forventning. Vi må fortsatt bestrebe oss på å vise at vi er Jehovas hengivne tjenere. Apostelen Peter formante: «Da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred.» — 2 Pet. 3: 14.
Som folk betraktet gir vi akt på apostelens inspirerte formaning og er også klar over nødvendigheten av å fortsette å gjøre framskritt hva vår kristne levemåte angår. Men det betyr ikke nødvendigvis at hver enkelt som hevder at han er en døpt Jesu Kristi disippel, gjør det. Det vil derfor være godt for hver enkelt av oss under bønn å tenke alvorlig over hva vi gjør med vårt liv nå i avslutningen på de «siste dager». Hvis den ’store trengsel’ begynte i morgen, hvilken stilling ville vi da stå i overfor Jehova?
La oss oppfylle våre forpliktelser overfor menneskeverdenen
Tenk over hva du gjør for å oppfylle dine forpliktelser overfor dem som fortsatt ikke er godkjente tjenere for Jehova. Deres liv er i stor fare på grunn av den ’store trengsel’, som raskt nærmer seg. Reagerer du positivt på oppfordringen til å hjelpe dem? Ville det være mulig for deg å legge dine forhold slik til rette at du i større utstrekning kunne ta del i det viktige advarselsarbeid som snart vil bli avsluttet?
Dette betyr ikke at du skal presse deg selv til det ytterste og overhodet ikke bruke noen tid til avkobling. Jesus Kristus sørget for at hans disipler fikk den nødvendige hvile og avkobling. (Mark. 6: 31, 32) Men det bør framgå av den måten du bruker din tid på, at det du først og fremst ønsker, er å vise at du er Jehova Guds lojale ’medarbeider’, at du ønsker å bli brukt av ham fullt ut til å opplate dine medmenneskers hjerte, slik at de kan ta imot sannheten. — 1 Kor. 3: 9; Ap. gj. 16: 14.
Er det mulig at en drøftelse i familiekretsen ville kunne føre til at noen av familiens medlemmer kunne ha en større andel i det avsluttende forkynnelsesarbeidet? Kanskje alle familiemedlemmene kunne bidra med sine midler og gjøre seg felles anstrengelser for at én i familien kunne tjene som alminnelig pioner eller som midlertidig pioner. Hvis ikke dette er mulig på grunn av visse familieforpliktelser, er det da mulig at familien som et hele kunne øke sin innsats i forkynnelses- og undervisningsarbeidet? Ville det ikke være passende å intensivere sin virksomhet nå i avslutningen av de «siste dager»?
Vi ønsker ikke å bli anklaget for å ha pådratt oss blodskyld fordi vi har stilt oss likegyldige til den kritiske situasjon som menneskene i vårt distrikt er i. (Jevnfør Esekiel 3: 17—19.) Og dette kommer heller ikke til å skje med oss som gruppe betraktet. Fordi vi har oppriktig kjærlighet til våre medmennesker og er interessert i dem, vil vi ikke bare utføre et minimum av tjeneste.
Dette er ikke en tid da vi bør la oss distrahere av ønsket om å oppnå en god stilling i verden eller være overdrevent bekymret for hvordan vi skal skaffe oss det vi trenger til livets opphold. (Matt. 13: 22; Luk. 21: 34, 35; 1 Tim. 6: 9, 10; 1 Joh. 2: 15—17) Ettersom de sanne kristne har fått i oppdrag å forkynne og gjøre disipler, har de alltid måttet sette verdslige gjøremål på annenplass i sitt liv og bruke den tid og de krefter som de ellers med rette kunne ha brukt til å fremme materielle interesser, til å forkynne og undervise. (Matt. 28: 19, 20) Bør de ikke da handle på samme måte nå i den avsluttende del av «endens tid»?
Det at vi betrakter verdslig arbeid som vi bør betrakte det, nemlig som et middel til å tjene Gud og til å hjelpe andre til å få sine fysiske behov dekket, vil være til beskyttelse for oss i den vanskelige tiden som vi uten tvil vil oppleve i den nærmeste framtid. (Ef. 4: 28; 1 Tim. 6: 6—8, 17—19) Vi kan bli oppfordret til å dele det lille vi har, med brødre som kanskje har enda mindre. Vil vi være villige til å gjøre det?
Vi har dessuten ikke fått noen forsikring om at vi vil få våre materielle eiendeler med oss gjennom den ’store trengsel’. Husk hvordan det var med Lot. Han mistet sitt hus og andre materielle eiendeler og måtte deretter finne seg i å bo i en hule sammen med sine to døtre. (1 Mos. 19: 2, 16, 24, 25, 30) Vi vil kanskje også oppleve at forholdene blir mindre komfortable for en tid under og etter ødeleggelsen av den ugudelige ordning. Kan det at vi nå tillegger materielle ting unødvendig stor betydning, føre til at vi kommer til å klage senere og derved gjøre det enda mer ubehagelig for oss selv og andre? (Jevnfør 4 Mosebok 11: 4—6, 10; 20: 3—5.)
Noe som ville være enda sørgeligere, ville være at vår verdsettelse av vårt forhold til Jehova ble ødelagt, fordi vi nå er overdrevent interessert i materielle ting, og at vi derved mistet livet, slik Lots hustru gjorde. — 1 Mos. 19: 26.
Fortsett å ha en god oppførsel
Det å fortsette å være uten flekk og lyte er ikke bare begrenset til det å gjøre forstandig bruk av sin tid og sine krefter i forkynnelsesarbeidet. (Ap. gj. 20: 26, 27) Det innbefatter også vår personlige oppførsel. (Matt. 5: 14—16) Bestreber vi oss på å holde våre syndige tilbøyeligheter under kontroll, slik apostelen Paulus gjorde? (1 Kor. 9: 27) Gjør vi framskritt med hensyn til å framelske Guds ånds frukter? (Gal. 5: 16—18, 22—24) Forstår vi at fiendskap, tretter, splittelser og misunnelse er likså galt i Jehovas øyne som utukt, drukkenskap og avgudsdyrkelse? — Gal. 5: 19—21.
De aller fleste av dem som har innvigd seg til Jehova Gud, har en god, kristen oppførsel i en verden som blir mer og mer fordervet. Vi er også i høy grad oppmerksomme på våre svakheter og ber daglig Jehova om å tilgi oss våre synder, samtidig som vi arbeider hardt for å gjøre framskritt. — 1 Joh. 1: 8—10.
Men det finnes noen få som har latt hat få innpass i sitt hjerte. De nekter kanskje å snakke med visse brødre og søstre fordi de bærer nag til dem på grunn av mindre forseelser, som enten kan være virkelige eller innbilte. Det kan hende at de tilskriver sine brødre dårlige motiver og dømmer og fordømmer dem med urette. De farer kanskje til og med med sladder. — Gal. 5: 13—15, 25, 26; Jak. 3: 5—16; 4: 11, 12.
Andre forsøker kanskje å følge verdens handlemåte så langt som mulig. De ønsker å vise verdslige mennesker at vi også kan «ha det morsomt». En slik handlemåte kan komme til uttrykk i usømmelig dansing, overdreven drikking og lignende ting. — 1 Pet. 4: 1—5.
Hva vil det at du tar din handlemåte opp til overveielse, føre til? Hvis du forstår at det er områder hvor du kan gjøre forbedringer, og du virkelig ønsker å gjøre det, har du grunn til å glede deg. Hvorfor? Fordi det viser at du reagerer på den rette måten, at du blir tilskyndt i ditt hjerte til å ta de rette skritt. Du blir kanskje også klar over at du har fått kjærlighet til ting som ikke har å gjøre med åndelige interesser. Kanskje du har vanskelig for å komme ut av det med andre. Hvis det er tilfelle, bør du arbeide hardt for å korrigere din tenkemåte, slik at du ikke kommer i en enda verre stilling og i den ’store trengsel’ blir funnet å være tilflekket og stå i et dårlig forhold til Jehova Gud og hans folk.
Det vi har som Jehovas tjenere, er for dyrebart til å ofres nå når vi er så nær virkeliggjørelsen av vårt håp — evig liv i Guds rettferdige, nye ordning. Ville det ikke være tåpelig av oss å gi etter for fristelser og begynne å praktisere synd? Ville det ikke være tragisk å miste livet fordi vi går inn for å skaffe oss midlertidige, materielle rikdommer, inngår kompromiss fordi vi blir utsatt for press fra verden, eller blir likegyldige med hensyn til å ta del i det livreddende arbeid som består i å forkynne og gjøre disipler?
Allerede nå blir vi rikt belønnet i vår tjeneste for Jehova. Vi har sanne venner som virkelig er interessert i oss. Selv om vi fortsatt har problemer, er vi i en langt bedre stilling enn den vi var i før vi kjente sannheten. Den visdom som Bibelen inneholder, har hjulpet oss til å løse livets problemer på en langt bedre måte. Lydighet mot Guds Ord har hjulpet oss til å komme bedre ut av det med vår familie og med dem vi hver dag kommer i forbindelse med. Har ikke dette gjort livet mer glederikt for oss? Finnes det i virkeligheten noen bedre måte å leve på enn som en hengiven tjener for Jehova Gud? Dette er i seg selv noe vi bør verne nidkjært om, samtidig som vi ser fram til å oppnå evig liv i den nye ordning, som nå raskt nærmer seg. — Mark. 10: 29, 30.
Vær fast bestemt på å gjøre ditt ytterste for at Jehova Gud skal kunne finne deg «uten flekk og lyte for ham i fred». Bestreb deg på å hjelpe andre til å oppnå frelse mens det ennå er tid. La hele din levemåte vitne om at du er overbevist om at det viktigste i ditt liv er ditt forhold til Jehova. Lev hver dag som om den skulle være den siste. Hvis du gjør det, kan du være forvisset om at uansett når den «store trengsel» kommer, vil du ikke bli overrasket og falle, men vil fortsette å bli stående som en godkjent tjener for Jehova. — Åpb. 7: 14—17.
Dine medtjenere,
Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap