Hva sier Bibelen?

Å avlegge ed

EN ED er blitt definert som en «høytidelig erklæring avgitt i bestemte (rettslige) former under påkallelse av en høyere makt som man tar til vitne på at man taler sant (ell. vil holde et løfte, oppfylle en (embets-)forpliktelse ell. lign.)». Hvordan ser du på det å avlegge ed? Enkelte religiøse grupper, for eksempel mennonittene og kvekerne, nekter å avlegge ed. Og fordi det er i strid med enkeltes samvittighet å avlegge ed, blir det i stedet ofte godtatt at en person avlegger en forsikring på ære og samvittighet.

Det er blitt hevdet at en uttalelse Jesus Kristus kom med i Bergprekenen, forbyr hans etterfølgere å avlegge ed. Jesus sa: «Atter har I hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men du skal holde dine eder for Herren. Men jeg sier eder at I aldeles ikke skal sverge, hverken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges stad. Heller ikke skal du sverge ved ditt hode; for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller sort. Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mer enn dette, er av det onde.» — Matt. 5: 33—37; jevnfør Jakob 5: 12.

Mente Jesus at det er galt av hans etterfølgere å avlegge ed i noen som helst form? Nei, vi kan ikke trekke den slutning, og det av forskjellige grunner. Tenk over følgende: Over 50 ganger omtaler Bibelen Jehova Gud selv som en som avlegger ed. Den kristne skribenten som skrev Brevet til hebreerne, pekte for eksempel på at «da Gud ga Abraham løftet, svor han ved seg selv, ettersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa: Sannelig, jeg vil rikelig velsigne deg og storlig mangfoldiggjøre deg». (Heb. 6: 13—18) Bibelen viser også at mennesker har avlagt eder som har vært antagelige i Jehovas øyne. Abraham svor ved Gud, og Moseloven krevde at enkeltpersoner under visse omstendigheter avla en ed. (1 Mos. 21: 23, 24; 2 Mos. 22: 10, 11; 4 Mos. 5: 21, 22) Heller ikke Jesus Kristus kom med noen innvending, men svarte den jødiske ypperstepresten da denne sa: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn.» (Matt. 26: 63, 64) Hvordan skal vi så forstå Jesu ord om å avlegge ed?

Legg merke til at Kristus nevnte det å sverge ved himmelen, ved jorden, ved Jerusalem og ved ens eget hode. Det var tydeligvis mange på den tid da Jesus utførte sin jordiske tjeneste, som understreket enhver uttalelse med en ed. Det var som om det var nødvendig med en ed for at en uttalelse skulle bli trodd. Slike eder var unødvendige hvis folk var sannferdige og mente det de sa. Da Jesus sa: «Eders tale skal være ja, ja, nei, nei», mente han derfor at folk skulle snakke på en likefram måte. Det ser ikke ut til at hans ord var rettet mot det å avlegge ed ved en domstol.

Tenkende kristne vil overveie hva eden dreier seg om, i lys av Bibelens prinsipper før de avlegger en ed. Når de gjør det, vil de finne at enkelte eder er i strid med Bibelen. Under Det tredje rike ble det for eksempel forlangt at enhver tysk soldat skulle avlegge denne eden: «Jeg sverger ved Gud den hellige ed at jeg skal vise ubetinget lydighet overfor det tyske rikes og folks fører, Adolf Hitler, de væpnede styrkers øverstkommanderende, og at jeg som en tapper soldat skal være beredt på til enhver tid å risikere mitt liv for denne ed.» En som har innvigd seg til den allmektige Gud, kan ikke betingelsesløst binde seg til et syndig menneske, for Jehova Gud krever «udelt hengivenhet». (5 Mos. 5: 9, NW) Ville det dessuten ikke være urett av en sann kristen, som Jesus sa ikke skulle være «av verden», å bli innblandet i denne verdens stridigheter? (Joh. 15: 19; Jak. 1: 27; Es. 2: 4) Trofaste kristne vitner for Jehova i Tyskland ville derfor ikke avlegge noen ed som bandt dem til Adolf Hitler, trass i at de ble utsatt for hard forfølgelse.

En sann kristen vil således ikke avlegge en ed som ville føre til at han ble innblandet i denne verdens stridigheter, eller til at han betingelsesløst måtte underkaste seg et annet menneskes vilje. Men hvordan forholder det seg hvis et land forlanger at en slik ed skal avlegges av dem som ønsker å oppnå statsborgerskap? Vil en som er innvigd til Gud, kunne avlegge en slik ed, idet han i sitt sinn gjør visse forbehold fordi han mener at kjønn, alder og andre faktorer gjør det usannsynlig at det noen gang vil bli krevd at han holder den ed han har avlagt? Det er noe den enkelte selv må avgjøre, men en kristen vil ikke avlegge en falsk ed av noe slag, selv om det at han nekter å gjøre det, fører til at han blir berøvet de rettigheter som følger med et statsborgerskap. — Ef. 4: 25; jevnfør Hoseas 10: 1, 4.

En statsborger i De forente stater som ønsker å reise utenlands, vil finne følgende ed på sin søknad om pass: «Jeg sverger høytidelig (eller bekrefter) at jeg vil støtte og forsvare De forente staters forfatning mot alle fiender, fremmede og hjemlige; at jeg vil vise sann tro og lydighet overfor den, og at jeg frivillig påtar meg denne forpliktelse, uten noen forbehold eller forsøk på å unndra meg den: Så sant hjelpe meg Gud.» Hvis en som søker om pass, ikke kan godta denne formuleringen, kan han stryke denne eden fra sin søknad, og han vil ikke bli nektet pass av den grunn.

En gudfryktig person kan også overveie et slikt spørsmål i lys av Jesu Kristi uttalelse: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Luk. 20: 25) Hvis noe er i strid med Guds lov, kan en kristen ikke med god samvittighet sverge at han vil gjøre det. Han kan imidlertid avlegge ed på å ’støtte og forsvare’ dem av landets lover som ikke er i strid med Guds lov. Opplyste nasjoner som garanterer borgerne religionsfrihet, krever ikke at de kristne skal gjøre noe som er i strid med deres bibelske oppfatninger og med de forpliktelser de har overfor den allmektige Gud.

Men hvordan kan en kristen ’støtte og forsvare’ loven eller forfatningen i et land som garanterer borgerne religionsfrihet? Ved alltid å ha en rett og lovlydig oppførsel, en oppførsel som er i harmoni med Guds lov. Han kan også gjøre det ved det talte ord, blant annet ved å avlegge et sant vitnesbyrd ved en domstol. Ingen kan med rette komme med innvendinger mot at en kristen sverger at han vil gjøre noe som Gud ønsker at han skal gjøre, og Kristi etterfølgere er forpliktet til å underordne seg under myndighetene på en relativ måte. — Rom. 13: 1.

Det finnes naturligvis mange forskjellige slags eder. Enkelte amerikanske fagforeninger krever for eksempel at medlemmene skal delta i streikebrytende virksomhet eller troskap overfor den og ikke på noen måte ofre dens interesser.» Som det vanligvis ville framgå, betyr dette at et medlem ikke skal delta i streikebrytende virksomhet eller i lignende virksomhet som kan betraktes som skadelig for foreningen. Hvis en kristen finner at en slik ed ikke vil kollidere med hans kristne virksomhet, vil han kanskje avlegge en slik ed.

Den enkeltes samvittighet kommer således inn i bildet ved avleggelsen av en hvilken som helst ed. En som har innvigd seg til Jehova, vil naturligvis ta Bibelens prinsipper i betraktning. Dette er, når alt kommer til alt, av avgjørende betydning for hvorvidt en person skal kunne bevare et godt forhold til Gud.