19. Hva betyr det å tilbe Gud i ånd og sannhet i vår tid?

¹⁹ Jehovas teokratiske samfunn vil være en fremadskridende organisasjon helt fram til og videre gjennom den ’store trengsel’, for de som tilber Gud i ånd og sannhet, er positive, fylt av begeistring og innstilt på å gjøre framskritt. I stadig flere deler av verden — i de vestlige land, i Orienten og andre steder — blir det nå avlagt et grundig vitnesbyrd, og hvem vet i hvor stor utstrekning det «herlige gode budskap» vil bli kunngjort før enden kommer? «Ve» oss om vi ikke forkynner det gode budskap, sier Paulus, for det er Guds vilje at det skal bli forkynt, og det er det han har gitt oss i oppdrag å gjøre i dag! — 1 Kor. 9: 16.

20. Hvordan kommer «troen av forkynnelsen»? (Rom. 10: 10)

²⁰ Jesus satte selv et eksempel når det gjaldt å kunngjøre det gode budskap, og hans salvede etterfølgere har fulgt i hans fotspor helt til denne dag. Da apostelen Paulus kom inn på dette, siterte han Esaias 52: 7 og sa: «Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!» Jorden over er det nå en «stor skare» som sammen med den salvede levning kunngjør dette gode budskap. Men ikke alle gir akt på budskapet. Paulus sier: «Men ikke alle var lydige mot evangeliet [det gode budskap, NW]. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord; men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo til visse; deres røst gikk ut til all jorden, og deres ord til jorderikes ende.» — Rom. 10: 15—18; Es. 53: 1; Sl. 19: 5.

21. Hva er det som viser at ingen kan stanse forkynnelsen av det «gode budskap»? (Åpb. 10: 7)

²¹ Situasjonen i vår tid minner om situasjonen på Paulus’ tid. Det «herlige gode budskap om den lykkelige Gud» og om hans Kristus går nå ut til jordens ende. I enkelte land har harde herskere eller rotfestet babylonisk religion stått som en hindring for sannhetens lys. Men det gode budskap blir fortsatt kunngjort, og på stadig flere steder blir det bekreftet at ’troen kommer av forkynnelsen’.

22. Hva bør vi nå være travelt opptatt med?

²² Måtte vi fortsatt være ombundet på føttene med den utrustning som «fredens gode budskap» gir, og måtte vi, i likhet med Paulus, fortsette å «avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet». (Ap. gj. 20: 24; Ef. 6: 15, NW) Ja, måtte vi ’oppføre oss på en måte som er verdig det gode budskap om Kristus, og stå fast i en ånd og med en sjel kjempe side om side for troen på det gode budskap og ikke i noen henseende la oss skremme av våre motstandere’. (Fil. 1: 27, 28, NW) Det «gode budskap» må seire! Måtte hver enkelt av oss være travelt opptatt med å la det ’gode budskap gå ut til all jorden’. På den måten vil vi selv bevare lykken og også gjøre mange andre meget lykkelige.

Høster du gagn av veiledning

«VI SNUBLER alle sammen i mange ting.» (Jak. 3: 2) Du er sikkert enig i denne bibelske sannhet. Alle mennesker trenger veiledning som kan hjelpe dem til å handle rett. Men hvordan reagerer de fleste på veiledning? Høster de gagn av veiledning? Gjør du det?

Du har kanskje lagt merke til den tilbøyelighet mange har til å skyve skylden for de feil de gjør, over på andre. Dette er ikke noe nytt, noe vi kan se av den måten det første menneskepar, Adam og Eva, reagerte på da Gud henvendte seg til dem i forbindelse med det at de hadde vært ulydige og spist av en viss frukt. Vi leser:

«Adam sa: Kvinnen, som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Gud [Jehova] til kvinnen: Hva er det du har gjort! Og kvinnen sa: Slangen dåret meg, og jeg åt.» — 1 Mos. 3: 12, 13.

Ved å skyve skylden for den feil han begikk, over på «kvinnen, som du ga meg til å være hos meg», antydet faktisk Adam at Gud hadde skylden. Disse forsøk på å rettferdiggjøre seg selv førte imidlertid ikke til noe godt for Adam og Eva, for Gud drev dem ut av Edens hage, og til slutt døde de som en oppfyllelse av Guds dom. (1 Mos. 2: 16, 17; 3: 23, 24; 5: 5) Senere uttalte Jehova: «Jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig.» (2 Mos. 23: 7) Det å forsøke å få en gal handlemåte til å virke rett er nytteløst overfor Gud.

«DET INNLEDENDE SKRITT FOR Å OPPNÅ TILGIVELSE»

Det å være villig til å gi akt på god veiledning og rette på en gal handlemåte er derimot noe som byr på store fordeler. Tenk for eksempel på David, som gjorde seg skyldig i noen alvorlige overtredelser av Guds lov. Det var ikke bare det at David begikk ekteskapsbrudd med Batseba, en annen manns hustru, men han prøvde også å skjule sin umoral ved å sørge for at Batsebas ektemann ble drept i kamp. (2 Sam. 11: 1—27) Gjennom sin profet Natan lot Gud David bli alvorlig refset for dette, og han forutsa at hans hus ville bli rammet av ulykke. Bibelen fortsetter imidlertid med å si: «Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot [Jehova]. Og Natan sa til David: Så har også [Jehova] borttatt din synd; du skal ikke dø.» — 2 Sam. 12: 1—13.

David skrev senere angående denne hendelsen: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld; jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for [Jehova]. Og du tok bort min syndeskyld.» (Sl. 32: 5) The Soncino Books of the Bible inneholder følgende kommentarer: «Han ga ikke noen opplysning til Gud, som visste hva han hadde gjort; ved å erkjenne det overfor Ham erkjente han det overfor seg selv. Det er dette som er hensikten med bekjennelsen og det innledende skritt for å oppnå tilgivelse. . . . Når synderen hadde gjort sin del, var Gud rede til å gjøre sin del som Tilgiver.» Hvor stort gagn høstet ikke David av å gi akt på irettesettelsen! Høster du også gagn av irettesettelse?

NÅR INGEN LOV ER BRUTT

Hvordan stiller du deg til det å få veiledning angående en handlemåte som ikke er noe brudd på noen lov? Bør du betrakte saken som noe som ikke vedgår andre enn deg selv? Apostelen Paulus skrev følgende angående nettopp en slik sak:

«Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mer etter det; . . . Og dersom noen av de vantro [hedninger] ber eder til gjest [til et måltid], og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes fram for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mer etter det.

Men dersom noen sier til eder: Dette er avguds-offer, da la være å ete det, for hans skyld som sa eder det, og for samvittighetens skyld! Jeg mener ikke ens egen samvittighet, men nestens.» — 1 Kor. 10: 25—29.

Fikk du tak i det grunnleggende prinsipp som denne veiledningen inneholder? Enhver kristen må respektere andre menneskers samvittighet. Verket Word Pictures in the New Testament sier:

Med stor dyktighet setter Paulus ved et slikt festmåltid seg i den sterke brorens sted, i hans sted som en venter skal tilpasse sin samvittighet til samvittigheten til den svake broren, som trekker fram dette med hensyn til et spesielt stykke kjøtt. Det er en begrensning av ens personlige frihet til beste for den svake broren. To holdninger støter sammen. Den eneste grunnen er kjærlighet, som oppbygger ([1 Kor.] 8: 2 og hele kapittel 13).»

Høster du gagn av lignende veiledning i dag? Det kan nok kanskje være at de samvittighetsspørsmål som oppstår der hvor du bor, ikke dreier seg om mat. Men de kan dreie seg om andre ting, for eksempel hårfrisyre, klesdrakt og former for underholdning. Hvis noen påpekte for deg at ditt valg av slike ting plaget samvittigheten til en medkristen, ville du da høste gagn av en slik veiledning og av kjærlighet godta ’en begrensning av din personlige frihet’?

HVA SOM KAN HINDRE EN I Å HØSTE GAGN AV VEILEDNINGEN

Hvordan reagerer du hvis noen peker på feil som du har begått, eller foreslår at du forbedrer deg på et bestemt punkt? Hvordan reagerer du hvis den som gir veiledningen, er yngre eller mindre erfaren enn du er, eller er underordnet deg på ditt arbeidssted? Blir du da straks fornærmet eller ergerlig, slik at du ikke høster gagn av god veiledning? Hvorfor blir du det?

Det er en tilbøyelighet ved den menneskelige natur som blir drøftet i Romerne 12: 3 (LB): «[Jeg sier] til hver og en iblant dere, at han ikke må tenke høiere om seg selv enn han bør tenke.» Årsaken er stolthet, som er en overdreven selvaktelse eller en urimelig følelse av overlegenhet over andre. Hvordan kan du overvinne den hindring som stolthet utgjør?

Det er av grunnleggende betydning å godta den sannhet som blir framholdt i Romerne 3: 23: «Alle har syndet og fattes Guds ære.» Tror du dette? Du svarer kanskje raskt ja, men viser din livsførsel at du virkelig mener det? Den gjør ikke det hvis du gir inntrykk av at du alltid har rett, ved å kaste vrak på god veiledning.

Tenk også på de tragiske følger det kan få hvis en på grunn av stolthet forkaster veiledning som kan hjelpe en til å handle rett. Det fører for det første til ensomhet, for hvem er det som ønsker å omgås en person som ikke kan innrømme sine feil? Og det kan føre til noe som er enda verre, for Skaperen erklærer: «Stolthet og overmot . . . hater jeg.» (Ordspr. 8: 13) En hovmodig innstilling skader ens forhold til Jehova. Det kan derfor ikke føre til noe godt. «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.» — Ordspr. 16: 18.

Det blir derimot sagt at «tilrettevisninger til tukt er en vei til livet». (Ordspr. 6: 23) En som gir akt på veiledning, bevarer et godt forhold til andre, og noe som er enda viktigere, et godt forhold til Skaperen. En slik person er ikke kortsynt. Det er ikke bare det at han selv høster gagn av andres tanker, men hans medmennesker vil også kunne høste gagn av hans utvidede synspunkt. Ja, veiledning er gagnlig. Spørsmålet er: Høster du gagn av veiledning?

Nyheter som gir grunn til ettertanke

Finnes det et liv etter døden?

● Cirka 73 prosent av den amerikanske befolkning tror på et liv etter døden, ifølge en gallupundersøkelse som nylig ble foretatt. De som tror dette, peker på følelser som mennesker som har kommet seg etter en klinisk død, har beskrevet. De taler om ro, en dyp fred, eufori (økt velbefinnende) og en følelse av å flyte fra eller ut av kroppen.

Noen er snare til å godta slike «beviser», men andre ser på tingene på en annen måte. Bladet «Science Digest» sier for eksempel: «Dr. Russell Noyes, som er professor i psykiatri ved Iowa universitet og i en årrekke har studert mennesker som har vært døden nær, er ikke fullt så villig til å godta slike uttalelser. Han sier at mennesker som gjenvinner bevisstheten etter å ha vært erklært klinisk døde, og mennesker som blir truet med døden, forteller om den samme følelsen av ro og ofte også av eufori. Han sier at disse og andre utenomkroppslige erfaringer sannsynligvis er fantasiforestillinger — at det er sinnets måte å takle det overveldende dødsspøkelset på.»

Forskernes syn varierer, men vi må ikke overse Bibelens vitnesbyrd. Bibelen støtter ikke den teori at det finnes et liv etter døden, men sier: «De døde lover ikke Herren.» Hvorfor ikke? Nei, de har fart ned «i dødsrikets stillhet». «De døde vet ikke noen ting.» (Sl. 115: 17; Pred. 9: 5, 10) Livet fortsetter ikke etter døden. Men det håp Gud har gitt det store flertall av menneskeheten, er å bli gjenreist til liv ved en oppstandelse under Jesu Kristi tusenårige styre.

Er Gud både far og mor?

● Avisen «Upsala Nya Tidning» for 18. november 1976 forteller at Ulla Barth, som er prest i den svenske kirke, har kommet med innvendinger mot at Gud blir omtalt i hankjønn. «Vi må komme bort fra personifiseringen. Gud er en bevegelse, en befrielse, en skapermakt,» sier hun. Dr. Leonard Swidler, en romersk-katolsk teolog og kirkehistoriker ved Temole universitet i Philadelphia i Pennsylvania, utarbeidet likeledes for en tid siden et forslag til revisjon av liturgien som eliminerer kjønnsbestemmelsen når det gjelder Gud. Swidler foreslo at de kristne skal be: «O Gud, vår Far og Mor.»