Hva mente vismannen?
Visdommen går ikke til ytterligheter
Ufullkomne mennesker har meget lett for å legge en ulikevektig holdning for dagen og gå til ytterligheter. Kong Salomo kom derfor med følgende advarsel: «Vær ikke altfor rettferdig og te deg ikke overvettes vis! hvorfor vil du ødelegge deg selv? Vær ikke altfor urettferdig, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du dø før tiden? Det er godt at du holder fast ved det ene, men du skal heller ikke slippe det andre; for den som frykter Gud, finner en utvei av alt dette.» — Pred. 7: 16—18.
Den som er altfor rettferdig, har lett for å legge for stor vekt på bagateller. Han gjør for eksempel stort nummer av spørsmål som utelukkende har med forskjellige måter å gjøre tingene på, og som Bibelen ikke gir nærmere retningslinjer om. Når han ser at noen yter andre en tjeneste eller kanskje legger en barmhjertig innstilling for dagen, kan han komme med innvendinger ved å henvise til at visse «regler» er blitt ignorert. En slik person har mye til felles med fariseerne, som ikke gledet seg over de enestående helbredelsesgjerninger Jesus Kristus utførte på sabbaten, men som i stedet ble rasende fordi de mente at Guds Sønn hadde brutt loven ved å helbrede på den dagen. (Mark. 3: 1—6; Luk. 14: 1—6) Mennesker som er altfor rettferdige, tenker ikke alltid på hva som ville være en barmhjertig, kjærlig og hjelpsom handlemåte. De følger regler til ytterste konsekvens. Når en eller annen regel ifølge deres oppfatning er blitt brutt, tar de ikke noe annet i betraktning. — Jevnfør Matteus 12: 2—7; 23: 23; Romerne 14: 1—4, 10.
For sitt eget vedkommende kan de som er altfor rettferdige, praktisere selvfornektelse i den grad at det går ut over deres helse. De handler i strid med det sunne råd som vi finner i Kolossenserne 2: 20—23: «Hvorfor gir de eder da, som om I levde i verden, slike bud: Ta ikke! smak ikke! rør ikke! — ting som dog alle sammen er bestemt til å fortæres ved bruken — etter menneskenes bud og lærdommer, som vel har ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, ikke ved noe som er ære verdt, bare til mettelse for kjødet?»
Den som er altfor rettferdig, står i fare for å ’ødelegge seg selv’, som Salomo sa. Han kan ødelegge seg fysisk, mentalt eller følelsesmessig ved ubetenksom nidkjærhet eller ytterliggående selvfornektelse. Men hva verre er — hans ukjærlige innstilling kan koste ham Guds gunst og velsignelse.
Så har vi den som ifølge Salomo ’ter seg overvettes vis’, idet han forsøker å imponere andre med sin visdom. Et slikt menneske inntar en kritisk holdning til alt og alle og opptrer som om han har bedre innsikt enn alle andre. Hans overvurdering av sine egne evner fører ofte til at han blander seg opp i andres anliggender og uoppfordret kommer med forslag til løsninger på deres problemer. Han støter andre fra seg, og de forsøker kanskje på alle mulige måter å unngå ham. Det kan også komme til å vise seg at hans råd ikke var så gode, og han kan få skylden for å ha vært årsak til unødige vanskeligheter.
For at vi ikke skal bli brakt ut av likevekt og anta et galt syn på rettferdighet og visdom, fortsatte Salomo med å advare mot å bli «altfor urettferdig». At vi er ufullkomne, er noe vi alle bare må erkjenne. Apostelen Johannes skrev: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1 Joh. 1: 8) Vi er derfor nødt til å innrømme overfor oss selv at vi kommer til kort på mange måter. Vi må imidlertid passe på at vi ikke ser lett på de feil vi begår, og sier til vår unnskyldning: «Jeg kan ikke noe for det. Når alt kommer til alt, er jeg bare et syndig menneske.» Selv om vi har lov til å glede oss over livet, må vi passe på at vi ikke kaster alle hemninger over bord. Ulykke venter den som handler som en dåre og tror at han er hevet over alt som heter lover og regler. Den som bare følger sine lyster, kan komme opp i alvorlige vanskeligheter og til og med dø en for tidlig død.
Hvordan kan vi unngå å gå til ytterligheter til skade for oss selv? Frykt for Jehova, en sunn respekt for Skaperen, er av vesentlig betydning. En slik frykt legger bånd på en og tilskynder en til å følge en avbalansert kurs i livet og til å unngå overdrivelser. En som frykter Gud, bestreber seg på å være rettferdig og vis, samtidig som han unngår å være overdrevent samvittighetsfull og prøve å te seg vis i andres øyne. Fordi han gleder seg over livet på en sunn måte, kan fanatikere dømme ham som en lovbryter, akkurat som Jesus Kristus med urette ble stemplet som en dranker og storeter. — Matt. 11: 19.
En som er samvittighetsfull og samtidig likevektig, passer imidlertid nøye på sine skritt og unngår å følge en ond og dårlig handlemåte. Den som frykter Gud, følger en kurs som sparer ham for de problemer og vanskeligheter de som ignorerer Guds råd, får, slike råd som rådet om 1) ’ikke å være altfor rettferdig og te seg overvettes vis’ og rådet om 2) ’ikke å være altfor urettferdig’. På den måten holder han, som Salomo rådet til, ’fast ved det ene uten å slippe det andre’. Han bestreber seg på å være rettferdig uten å være så krevende at han setter uoppnåelige mål for seg selv eller andre eller nekter seg livets sunne gleder.