ʼRåd over dyreneʼ

Jehova Gud sa til menneskene at de skulle herske over jorden og beskytte den og råde over alle levende skapninger på den. Hvor godt har menneskene ivaretatt denne oppgaven?

MENNESKENE stirrer i ærefrykt opp på stjernehimmelen. På en mørk kveld virker det som om stjernehimmelen er fullstendig tettpakket, men de få tusen stjerner vi mennesker kan se, utgjør bare en brøkdel av de billioner av stjerner som finnes. Disse myriader av stjerner beveger seg i nøyaktige baner. De ledes av lover for bevegelse som Skaperen har fastsatt. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Universet er så stort og komplisert at menneskene blir helt overveldet. — 1. Mos. 1: 1.

Sammenlignet med himmelen er jorden bare som et støvfnugg. Men for oss er den stor og full av liv. En teskje jord kan inneholde fem milliarder levende organismer, og hvem kan i det hele tatt forestille seg hvor mange skapninger som finnes i havet? «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom; jorden er full av det du har skapt. Der er havet, så stort og vidt, med et mylder som ingen kan telle, både av små og store dyr.» — Sal. 104: 24, 25.

Det at så mange skapninger lever sammen, kan utgjøre et problem. En likevekt eller balanse må opprettholdes, slik at alle forskjellige slag kan få tilstrekkelig med lys, luft, vann, mat, oppholdsplass og annet som er nødvendig for å overleve. Dette kalles økologisk balanse, og hvis balansen forstyrres, justerer systemet seg selv. Jehova har ordnet det på den måten. Jorden tilhører ham: «Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til.» — Sal. 24: 1.

Jehova har overlatt jorden i menneskenes varetekt: «Himmelen er Herrens himmel, men jorden gav han til menneskene.» (Sal. 115: 16) Det ansvar menneskene fikk, kommer klart til uttrykk i det han sa til det første menneskepar: «Til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’» Menneskene fikk i oppdrag å beskytte jorden: «Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen.» — 1. Mos. 1: 27, 28; 2: 15.

Det er viktig at menneskene tar denne oppgaven alvorlig. De skal være som et avbilde av Gud. De ble jo skapt med visse av Jehovas egenskaper, for eksempel rettferdighet, kjærlighet, visdom og makt. Disse egenskapene setter dem i stand til å fylle sin rolle som voktere av jorden og dens planter og dyr, men når de enten unnlater å gjøre bruk av disse egenskapene eller misbruker dem, kan de også forstyrre den økologiske balanse. Hvis de bruker sin makt uten samtidig å legge rettferdighet, kjærlighet eller visdom for dagen, vil de selvjusterende prosessene i jordens miljø bli forstyrret.

Retningslinjer for behandlingen av dyr

For å etterligne Gud må menneskene vise den samme slags omsorg for dyrene som Gud viser. En rekke skriftsteder tjener som retningslinjer for behandlingen av dyr. Folk er tilbøyelige til å gå til ytterligheter, og holdninger som gjør seg gjeldende i forbindelse men dyr, utgjør ikke noe unntak i så måte. Noen lar seg lede av sentimentalitet, andre av en grusom likegyldighet. Dyr kan bli brukt til å utføre en lang rekke arbeidsoppgaver for menneskene. De blir med rette brukt til å skaffe mat — melk, smør, egg, ost og kjøtt. Klær, både av ull og av skinn, får vi også fra dyrene. De stålfellene som pelsdyrene fanges i, påfører imidlertid dyrene smerte. — 1. Mos. 3: 21.

Men når menneskene gjør bruk av dyrene på disse måter, må de samtidig huske å vise respekt for livets hellighet. Hvis de dreper bare for sportens skyld, viser de en ubarmhjertig likegyldighet overfor livet. Også jegere som drepte for matens skyld, var forpliktet til å vise respekt for livet: «Han [skal] la blodet renne ut og dekke det med jord. For blodet er livet i hver skapning.» Det var livets hellighet som fikk Gud til å legge denne restriksjonen på menneskene: «Dere må ikke spise blodet av noen skapning, for blodet er livet i hver skapning.» — 3. Mos. 17: 13, 14.

Når menneskene kan bruke dyr til mat for å opprettholde livet, virker det ikke urimelig å bruke dem til medisinske forsøk for å redde liv. Dette berettiger imidlertid ikke til å utføre forsøk i ubegrenset utstrekning. Forsøk som ofte gjentas gang på gang, er verdiløse og påfører dyrene store smerter. Mange vitenskapsmenn tviler på om det er moralsk riktig å foreta smertefulle forsøk. Jeremy J. Stone, formannen i en amerikansk organisasjon av vitenskapsmenn, sa: «Dyrenes liv og lidelser kan da umulig være uten betydning.» Den britiske fysiologen dr. D. H. Smyth er enig med ham: «Det kan være at vi betaler en for høy pris for en del av vår kunnskap.» I sin bok Alternatives to Animal Experiments viser han hvilke alternativer som finnes til smertefulle dyreforsøk. Prisen for kunnskap behøver ikke å være slike grusomheter som dem som er nevnt i rammen til høyre.

Utryddelse av dyrearter

Det har på mange måter vært til ulykke for dyrene at de er blitt overlatt i menneskenes varetekt. En rekke arter er blitt utryddet. Flokker av vandreduer formørket en gang himmelen over Nord-Amerika. Den amerikanske ornitologen Audubon anslo en gang antall fugler i én flokk til en milliard. Det tok flere dager for denne flokken å passere et bestemt sted. Den siste vandreduen døde i 1914. En gang krydde det av bisoner på de vestlige slettene i De forente stater. Fram til 1900 var omkring 50 millioner eksemplarer blitt drept på en ødsel og formålsløs måte. Dette førte til at de store flokkene med villbison nesten ble utryddet. I dag er mange ville dyrearter i fare. De viktigste grunnene til at disse ødeleggende angrepene ble rettet mot dyrelivet, var materialisme, egoisme, krypskytteri, griskhet, forurensning, ødeleggelse av habitater og en nimrodlignende forfengelig jakt på troféer.

Hundretusenvis av arter er ført opp på listen over arter som er i fare. Det anslås at det utryddes én art om dagen nå, og i slutten av 1980-årene vil tallet være én i timen. I løpet av bare to år i 1970-årene sank elefantbestanden i Kenya fra 40 000 til 20 000, og sebrabestanden sank fra 15 000 til 1500. På Nakuru-sjøen i Kenya, hvor millioner av rosa flamingoer pleide å samle seg, er bestanden bare en brøkdel av det den en gang var. Millioner har dødd eller dratt sin vei på grunn av industriforurensningen av sjøen. I Amazonas driver nå menneskene rovdrift på de tropiske regnskogene, og hvis dette fortsetter, vil hundretusener av plante- og dyrearter gå tapt innen år 2000. Listen over truede og utryddede arter blir stadig lengre, nettopp fordi menneskene har unnlatt å beskytte jorden og plante- og dyrelivet på den.

Et forgjeves forsøk på å skyve skylden over på Gud

Når denne katastrofale tilstanden drøftes, hever enkelte røster seg og sier: «Gud har skylden!» Én av dem som sier dette, er den berømte historikeren Arnold J. Toynbee. Han sa at da Gud gav menneskene i oppdrag å råde over dyrene, gav han derved «Adam og Eva tillatelse til å gjøre hva de ville med dem». Men Gud gav dem bare tillatelse til å vokte dyrene, ta vare på dem og beskytte dem. Det første menneskepar adlød imidlertid ikke denne og andre av Guds befalinger, noe heller ikke deres etterkommere har gjort siden. De har forstyrret den økologiske balanse, forurenset miljøet og er i ferd med å ødelegge jorden som en beboelig planet. Som Bibelen sier: «Noen mennesker ødelegger seg selv ved sine egne tåpelige handlinger, og så klandrer de Herren.» De vil ikke få lov til å fortsette med sine tåpelige og ødeleggende handlinger, for Jehova sier: «Tiden er inne til å ødelegge dem som ødelegger jorden!» — Ordsp. 19: 3; Åp. 11: 18, Good News Bible.

«Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men de gudløse er harde i sinn.» (Ordsp. 12: 10) De gudløse vil bli fjernet, og de rettferdige vil bli tilbake: «For de rettsindige skal bo i landet [på jorden, NW] . . . de ugudelige skal ryddes ut.» Jorden skal fortsette å være til for evig, være bebodd for evig og bli beskyttet som et paradis for evig av menn og kvinner som handler i samsvar med det forhold at de er et avbilde av Gud, og som utøver sin myndighet over dyrene på en rettferdig og kjærlig måte. — Ordsp. 2: 21, 22; Fork. 1: 4; Sal. 104: 5; Jes. 45: 18, EN.

«Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet. Kalv og ungløve beiter sammen, mens en smågutt gjeter dem. Ku og bjørn går og beiter, deres unger roer seg i lag, og løven eter halm som oksen. Spebarnet leker ved hoggormens hule, og veslebarnet rekker hånden ut mot hulen der giftslangen holder til. Ingen skader og ødelegger noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til Herren, som vannet dekker havets bunn.» — Jes. 11: 6—9.

Da vil menneskeheten vise at det var berettiget at Jehova for lenge siden gav denne oppgaven: ’Råd over dyrene.’

[Ramme på side 6]

GUDS OMSORG FOR DYRENE

GUD ER INTERESSERT:

«Ikke en spurv . . . faller i bakken uten at deres Far vet det.» — Matt. 10: 29, Nytt liv; se også NW.

HAN KREVER AT DET SKAL BLI VIST GODHET OG OMTANKE:

’Arbeid seks dager. Hvil på den sjuende, så din okse og ditt esel kan ha ro.’ — 2. Mos. 23: 12.

«Du skal ikke ha muleband på en okse som tresker.» — 5. Mos. 25: 4.

«Du skal ikke pløye med okse og esel sammen.» — 5. Mos. 22: 10.

«Når du ser at din uvenns esel segner under kløven, . . . skal [du] hjelpe ham med å løse kløven.» — 2. Mos. 23: 5.

«Dersom en av dere har . . . en okse som faller i brønnen, vil han ikke da straks trekke [ham] opp, selv om det er sabbat?» — Luk. 14: 5.

HAN SØRGER FOR AT DYREARTENE SKAL KUNNE OVERLEVE:

«Når du på din vei kommer over et fuglereir. . . , da skal du ikke ta moren sammen med ungene.» — 5. Mos. 22: 6.

HAN SKAFFER TIL VEIE MAT:

«Det som vokser i landet det året [sabbatsåret], skal være til føde for dere . . . Din buskap og de ville dyr som er i landet, skal også ete av all grøden der.» — 3. Mos. 25: 6, 7.

«Du åpner hånden og metter dem med gode gaver.» — Sal. 104: 28.

«Se på fuglene under himmelen! . . . den Far dere har i himmelen, gir dem føde.» — Matt. 6: 26.

HAN GIR DEM DEN VISDOM SOM ER NØDVENDIG FOR Å OVERLEVE:

«De [er] klokest blant de kloke: . . . om sommeren skaffer [mauren] seg føde.» — Ordsp. 30: 24, 25.

HAN KREVER AT DET BLIR VIST TILBØRLIG RESPEKT:

«Du skal ikke koke et kje i melken fra moren.» — 2. Mos. 23: 19.

[Ramme på side 7]

EKSEMPLER PÅ DYRPLAGERI

De nedenstående eksemplene er hentet fra forskjellige land. Noe av dette er forbudt ved lov i Norge.

I SPORTENS NAVN:

Bjørnehissing. Praktisert i England fra det 11. til det 19. århundre. Fastlenkede bjørner, som hadde fått tennene fjernet, ble angrepet av fire hunder (mastiffer).

Tyrehissing. En tjort okse angripes av hunder som er dressert til å gå løs på oksens snute og henge fast i den. Hund etter hund angriper inntil oksen synker sammen.

Tyrefektning. En pikador borer lansen inn i tyrens nakke- og skuldermuskler. Andre setter små, lette spyd i skulderpartiet. Deretter prøver matadoren å drepe dyret ved å drive kården inn mellom skulderbladene på det. Hvis tyren fortsatt lever, blir ryggmargen skadd, med den følge at tyren dør.

Revejakt. Jakthunder og ryttere jager og dreper en forskremt rev. Hundene blir dressert til dette ved å bli opplært til å drepe revunger.

Hanekamp. Haner iført sporer som kan være opptil 7,5 centimeter lange, kjemper og dør ofte i denne «sporten».

Hundekamp. Hvalper får kattunger å drepe, deretter katter og små hunder, inntil de blir blodtørstige. De blir de bull terriere som brukes i ulovlige hundekamper. For å tilfredsstille sine herrer, som hevder at de er glad i dem, fortsetter de å kjempe selv om de er blodige og stygge, selv om øynene er revet ut, ørene tygd av eller ben brukket eller revet av. Tusener av dem dør hvert år.

I VITENSKAPENS NAVN:

●Apekatter og kaniner tvinges til å røke inntil de dør av lungekreft.

●Dyr blir gitt elektriske sjokk helt til de ligger hjelpeløse.

●Kaniner som er bundet fast til stokker, får festet esker med tsetsefluer til ørene. Andre får øyensminke og hårfargemiddel rett på øynene inntil det danner seg sår på øynene.

●Apekatter sultes, tvinges til å løpe på tredemøller og blir utsatt for stråling. Gjennomsnittlig tid som går inntil de dør: 37 timer.

●Katter blindes, kastreres og berøves luktesansen. Nervene i kjønnsorganene deres kuttes over, og så blir deres seksuelle reaksjoner testet.

●Dyr får sine stemmebånd ødelagt, slik at de ikke kan skrike.

●Bare i USA blir 64 millioner dyr drept hvert år under slike medisinske forsøk.