Gjør godt mot dem som har spesielle behov
1 De kristne har fått befaling om å «elske hverandre», å være oppriktig interessert i andre og i deres ve og vel. (Joh. 13: 34; Rom. 15: 1, 2) «Så lenge det er tid» vil vi gjøre det gode, særlig mot «dem som er våre søsken i troen». (Gal. 6: 10) Bibelen sier også: «Gjør godt mot dem som trenger det, nekt ikke å hjelpe om det står i din makt!» — Ordsp. 3: 27.
2 I den kristne menighet finnes det farløse, eldre, enker, uføre, nedtrykte, funksjonshemmede og andre som har spesielle behov. Den nærmeste familie og andre slektninger bør først og fremst hjelpe disse. Men vi bør alle ha omsorg for dem og dermed etterligne Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus. — 1. Tim. 5: 4, 8; Esek. 34: 16; Matt. 9: 36.
Hva kan vi gjøre?
3 Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem? Et besøk og en vennlig samtale kan bidra til at de føler seg oppløftet. Vi kan kanskje ordne det slik at de kan kjøre med oss til møtene. Vi kan innby dem til å være med oss ut i felttjenesten eller til å være med på et bibelstudium vi leder. Vi kan innby en eldre søster eller en farløs gutt til vårt familiestudium og/eller til et måltid mat. Alle i menigheten kan være med på å hjelpe dem som har spesielle behov. Tenåringer og barn kan gå ærend og hjelpe til med forskjellige huslige gjøremål. Barn som har bare den ene av foreldrene i sannheten, kan begynne ved å hjelpe til hjemme. Vi har mange muligheter til å legge sann kristen kjærlighet for dagen, og vi er forpliktet til å gjøre det. — Apg. 9: 39; 1. Pet. 4: 8—10.
4 Det er ikke uvanlig at de som selv har behov for hjelp, er blant de første til å hjelpe andre. Mange har lært å hjelpe seg selv på forskjellige måter. Selvhjelp er en viktig faktor i et produktivt kristent liv. Hundrevis av pionerer har en eller annen fysisk lidelse, men er likevel travelt opptatt i forkynnelsesarbeidet. Noen heltidsforkynnere er blinde og døve, og noen sitter i rullestol. Mange av de nye pionerene er eldre brødre og søstre, og noen av disse er syke og bor alene. I stedet for å isolere seg, rette all oppmerksomhet mot seg selv og synes synd på seg selv er de optimistiske og utadvendt. De vier seg helt til forkynnelsen av budskapet om Riket. (Apg. 18: 5) Det samme kan sies om mange farløse gutter som har begynt i pionertjenesten, på Betel eller som misjonærer. Mange av dem som har spesielle behov, er naturligvis ikke i den stilling at de kan ta opp heltidstjenesten. Men de eksemplene som er nevnt, understreker hvilken ånd vi alle bør ha, og hvilke velsignelser vi da vil oppnå. — Mark. 10: 28—30.
5 Vi kan alle gjøre mye for at vi skal være lykkelige og optimistiske. Vi kan lese Bibelen, bladene og andre av Selskapets publikasjoner regelmessig og la sannheten fylle vårt hjerte. Vi kan ringe til syke eller nedtrykte for å oppmuntre dem. Vi kan skrive brev og ta initiativet til å vie andre interesse. Vi kan sette oss bestemte mål, for eksempel å opprette et bibelstudium eller å være hjelpepioner. Vi kan bli bedre kjent med brødrene ved å invitere dem hjem til oss eller ved å besøke dem. Vi kan forbedre vår tjeneste og vår evne til å tale og undervise ved å melde oss inn på den teokratiske tjenesteskolen. Brødre kan trakte etter det privilegium å bli tjenere i menigheten. (1. Tim. 3: 1) Jo mer vi arbeider for å gjøre noe for andre og for oss selv, jo lykkeligere vil vi være. — Apg. 20: 35.
6 Uansett hvilke personlige behov vi har, bør vi alle ikle oss kjærlighet og ydmykhet. Hvis vi har spesielle behov, bør vi være på vakt mot å bli altfor selvopptatt eller å være for stolte til å ta imot kjærlig hjelp fra brødrene. Når vi hjelper noen, bør vi legge god dømmekraft for dagen og ikke bringe noen i forlegenhet eller undergrave deres selvrespekt. Ingen av oss bør misbruke våre brødres gavmildhet eller utnytte dem. Vi bør ha en positiv holdning og være rimelige og åndeligsinnet og glede oss i det håp vi har. (Fil. 4: 4—9) «Elsk . . . hverandre inderlig og helhjertet!» er en oppfordring som gjelder ALLE kristne, for vi har ALLE et spesielt behov for å bli vist en slik kjærlighet. — 1. Pet. 1: 22.