Jehova har velsignet de avgjørelsene jeg har truffet

Fortalt av Samuel B. Friend

FOR en god del år siden, i juli 1952, sang jeg hver lørdag kveld i en populær «country and western»-forestilling i Little Rock i Arkansas. Forestillingen varte i tre timer og vakte begeistring både blant de tilstedeværende og blant de mange tusen som fulgte programmet i radio. Dette var før fjernsynets tid i denne sørlige delen av USA.

En kveld da jeg nettopp var ferdig med en opptreden, ble jeg oppsøkt av en talentspeider som representerte Metro-Goldwyn-Mayers plateselskap (MGM). «Jeg vil gjerne at du skal synge for oss,» sa han. Og han tilbød meg på stående fot en innbringende platekontrakt. Han sa at han hadde fulgt med i forestillingene gjennom noen uker, og at han mente jeg kunne ha en framtid som plateartist.

Da jeg svarte at jeg ikke var interessert, ble han temmelig perpleks. Jeg forklarte at jeg bare medvirket i forestillingen for å tjene nok til at min kone og jeg kunne holde det gående i heltidstjenesten som forkynnere, og at jeg ikke ønsket å bli sterkere involvert i musikkindustrien.

Senere samme år kom fjernsynet til Arkansas — og det ble først introdusert nettopp i Little Rock. Programdirektøren bad meg være konferansier ved åpningsprogrammet, som skulle være en musikalsk varieté. Jeg syntes det kunne være morsomt, og tok imot tilbudet med glede. Samtidig nevnte jeg at jeg ville sette pris på å få en halv stilling ved fjernsynsstasjonen. Han sa at jeg skulle få høre nærmere fra ham etter åpningsprogrammet.

Dette åpningsprogrammet ble en stor suksess. Jeg introduserte dyktige artister og sang også noen sanger selv. Etterpå spurte jeg om hvordan det ble med denne deltidsstillingen. «Nei, jeg vil ikke ha deg på deltid,» sa han. «Jeg vil ha deg på heltid.» Han var ubøyelig på dette punktet, og jeg måtte treffe en avgjørelse. Det kunne være fristende å være med fra starten ved den første fjernsynsstasjonen i Arkansas. Men egentlig kunne det jo ikke måle seg med å tjene vår himmelske Far, Jehova Gud, i heltidstjenesten som pioner. Derfor avslo jeg tilbudet.

Da jeg snakket med min kone, Jean, etter forestillingen, var hun helt enig med meg. Og hva tror du vi fant i postkassen da vi kom hjem den kvelden? Det var en innbydelse til å tjene som kretstilsynsmann og besøke Jehovas folks menigheter for å styrke dem åndelig sett. Jeg følte virkelig at Jehova hadde velsignet min avgjørelse.

En annen gang jeg måtte treffe en avgjørelse

Dette var ikke første gang jeg måtte treffe en slik avgjørelse. Da jeg var ferdig med den videregående skole i Mount Ida i Arkansas, begynte min bror Fred og jeg i en musikkgruppe som het Texas Rangers. I nesten tre år på slutten av 1930-tallet reiste jeg omkring med denne gruppen i mange av sørstatene. Vi fikk økonomisk gode tilbud fra sponsorer så langt borte som i Chicago, og vi fikk førstepremie i statlige konkurranser i Mississippi og Arkansas. I en statlig konkurranse i Arkansas fikk jeg også førstepremie som beste mannlige sanger. Det så ut til at jeg hadde en lovende karriere foran meg.

Men jeg hadde også andre interesser. I min barndom, i 1920-årene, hadde mine foreldre fått besøk av representanter for Selskapet Vakttårnet. Omreisende forkynnere (såkalte pilegrimer) pleide faktisk å bo hos oss når de var på våre kanter, det vil si litt vest for Hot Springs i Arkansas. Vår familie likte å høre på dem og godtok stort sett det de lærte.

Under oppveksten fikk jeg derfor en grunnleggende kunnskap om Bibelens sannheter. Jeg snakket også med vennene mine om det disse reisende forkynnerne hadde sagt, og det vi selv hadde lest i Vakttårnet. Floyd Garrett var en av disse barndomsvennene mine. Vi gikk på skole sammen midt på 1930-tallet. Floyd hørte med interesse på det jeg fortalte ham, og i tidens løp innviet han seg til Gud. I 1940 begynte han i heltidstjenesten, og i dag tjener han som reisende tilsynsmann.

I løpet av denne tiden jeg reiste omkring med musikkgruppen, pleide far å skrive og fortelle om de talene de reisende brødrene holdt hjemme på landet hos oss. Da jeg så senhøstes 1938 befant meg i Jackson i Mississippi, ble jeg invitert til å høre på et opptak av foredraget «Oppfyll jorden», som Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, hadde holdt ved et stevne i London. Den interessen som hadde ligget latent hos meg i årevis, ble dermed vakt på nytt. Jeg visste at jeg måtte treffe en avgjørelse. Året etter forlot jeg musikkbandet og reiste hjem til Arkansas.

Åndelig fremgang

Min interesse for musikk, jakt og fiske kom nå i annen rekke i mitt liv. Åndelige interesser fikk større betydning for meg nå da jeg begynte å søke Guds rike først. (Matteus 6: 33) Jehova ble virkelig for meg, og jeg hadde et brennende ønske om å tjene ham. Jeg innviet meg til Jehova og ble døpt den 27. november 1939, i en kald bekk i Arkansas. Min mor ble døpt kort tid senere.

Jeg kjøpte en 11 år gammel bil for 50 dollar, og i november 1940, da jeg var 23 år gammel, begynte jeg i heltidstjenesten som pioner i et landdistrikt i Arkansas. Det var en lykkelig begivenhet! Min kurs i livet var fastlagt, og jeg følte at jeg hadde Jehovas støtte, og at det var det som betydde noe.

Det var ikke så liketil å lete etter de såkalte sauene i landdistriktene omkring Hot Springs på den tiden. Vi måtte kjøre lange strekninger på grusveier, vasse over elver og ta oss fram til fots på støvete kjerreveier for å komme fram til isolerte hus. Jeg byttet bibelsk litteratur mot frukt, grønnsaker, høns, egg, hermetikk og så videre. Jeg tenker fremdeles med glede på det jeg opplevde den gangen.

Vanskeligheter i krigsårene

Da USA gikk med i den annen verdenskrig i 1941, ble Jehovas vitner utsatt for motstand fra mange hold fordi de holdt en nøytral linje. (Jesaja 2: 4) Det ble organisert pøbelangrep mot dem over hele landet, og mange tusen unge Jehovas vitner ble satt i fengsel. Jeg ble fritatt for militærtjeneste på grunn av min stilling som heltidsforkynner, men møtte likevel sterk motstand og ble også truet på livet.

En mann siktet på meg med et gevær og kommanderte: «Forsvinn fra min eiendom før jeg skyter.» Han hadde forstått at jeg var et Jehovas vitne, da jeg kom gående mot huset hans. Jeg trakk meg naturligvis skyndsomt tilbake. Så fikk jeg en advarsel av en mann jeg studerte Bibelen med. Han hadde hørt at en mann øst for byen hadde planer om å drepe meg når jeg kom til hans hus.

Da jeg var på den kanten noen måneder senere, ble jeg invitert inn av en husmor og begynte å spille en grammofonplate med et bibelsk foredrag av bror Rutherford. Mens grammofonen var i gang, kom mannen inn og stilte seg mellom meg og døren og trakk en kniv. Han spurte hva jeg drev med, men ville ikke la meg forklare det. «Vil du hilse flagget eller kjempe i hæren?» spurte han bryskt mens han truet med kniven. Jeg husket plutselig min venns advarsel og spekulerte på hvordan jeg skulle ordlegge meg. «Hvordan ville du like det,» sa jeg til mannen med kniven, «hvis noen beskyldte deg for å støtte nazismen?» Jeg fortsatte indignert: «Jeg er ikke noe mer for Hitler enn du er. Det eneste jeg er interessert i, er å hjelpe folk til å forstå Bibelen.» På en eller annen måte lot han seg formilde av dette svaret, og jeg kunne forlate stedet i god behold. Jeg takket Jehova for hans beskyttelse og for at han hadde lagt de rette ordene i munnen min.

Ved en annen anledning stod jeg og spilte en plate med et bibelsk foredrag for en mann da jeg forstod at noe var galt fatt. Han ble stram og hvit i ansiktet. Men han fortsatte å høre på. Da platen var ferdigspilt, spurte jeg på en tilfeldig måte hvordan han likte den. Han tidde litt og sa så: «Først tenkte jeg det var Jehovas vitner, og jeg skulle til å drepe deg.» Jeg roste ham for å ha hørt på saken før han dømte, og gav ham en trykksak og gikk. Jeg ville at han skulle vite hvem jeg var, men da det gikk opp for ham, var jeg vekk.

Det ble opprettet en ny menighet i Bonnerdale, der jeg vokste opp. Da jeg hadde vært tilsynsmann i denne menigheten i to år og sett gruppen vokse til 17 forkynnere, ble jeg av den reisende tilsynsmannen bedt om å flytte til Hot Springs og tjene som tilsynsmann i menigheten der. Det gjorde jeg i 1942. Det betydde mye for min åndelige utvikling å samarbeide med de modne, eldre brødrene der.

På den tiden dekket Jehova mine behov på så mange måter. En gang hadde jeg ingen penger, og dermed kunne jeg ikke betale bilavgiften på fem dollar. Jeg bad til Jehova om dette og gikk ut i tjenesten. Samme formiddag var det en som spontant kom og gav meg nettopp fem dollar!

Betel-tjeneste

I 1944 ble jeg utnevnt til å være spesialpioner i Joliet i Illinois. Mens jeg var der, stod det en artikkel i Budbringer (nå Vår tjeneste for Riket) om Betel-tjeneste i Brooklyn i New York. Jeg bestemte meg for å søke og ble antatt.

Da jeg kom til Betel i mars 1945, var det bare omkring 230 medlemmer i denne familien som gjorde tjeneste ved hovedsetet for arbeidet i hele verden, mens det nå er over 2500! I fem år hadde jeg den glede å arbeide på forskjellige steder, deriblant tjenesteavdelingen. Men en dag ble jeg bedt om å komme inn på kontoret til bror Knorr, Selskapets president.

«Du er blitt uttatt til å lede Selskapets radiostasjon, WBBR,» sa han. Det kunne jeg ikke fatte.

«Jeg vet ikke noe om drift av radiostasjoner,» sa jeg.

«Du har jo spilt for en, har du ikke det?» spurte han.

«Men det er jo noe helt annet enn å drive den,» protesterte jeg.

Bror Knorr oppmuntret meg til å ta imot oppgaven, og jeg sa meg villig til å gjøre mitt beste. Det var en stor utfordring, men også en glede og et privilegium. Over 90 medlemmer av Betel-familien skulle være med i de forskjellige programmene hver uke. Etter de nye retningslinjene skulle nå 65 prosent av sendetiden benyttes til å sende musikkopptak. Innenfor denne rammen skulle jeg ha et 15 minutters sangprogram hver uke. Resten av tiden var satt av til bibelske foredrag, bibelstudier, svar på bibelske spørsmål og andre programmer med bibelsk opplysning, foruten nyhetsprogrammer og opplysninger om den offentlige sikkerhet.

Jeg døper min far

Da jeg var på ferie fra arbeidet på Betel sommeren 1950, hadde jeg den enestående glede å døpe min egen far! I 27 år hadde han lest Selskapets skrifter, men det tok mange år før han fullt ut kunne godta at Jehova benytter seg av en organisasjon til å utbre sine sannheter. (Matteus 24: 45—47) En gang i tiden hadde far faktisk vært ateist. Hva skyldtes det?

Da min bror Jim døde 13 år gammel, sa presten i sin tale at gutten ville komme rett til et brennende helvete, fordi han ikke tilhørte noe kirkesamfunn. Far ble helt lamslått av dette. Han tenkte: «Hvorfor skulle jeg tilbe en gud som er en djevel, en torturist?» Han trodde at det presten hadde sagt, stod i Bibelen. Derfor ble han ateist. Men hans tro på Gud ble gjenopplivet da han første gang snakket med en bibelstudent (et Jehovas vitne) og hun ut fra Bibelen overbeviste ham om at de døde ikke kommer til et pinested, men til menneskenes felles grav.

Ekteskap

I 1952 stod jeg overfor en annen avgjørelse. Jean Mylton, en iherdig pioner, og jeg bestemte oss for å gifte oss. En eller annen spurte Jean hvilke framtidsplaner hun hadde, og hun forklarte at vi skulle være pionerer i Little Rock i Arkansas. Den gangen var nemlig ikke ordningen slik at en som var på Betel, kunne gifte seg og fortsette å arbeide der sammen med sin kone. «Hvordan kan dere klare det når dere ikke har noen materielle eiendeler?» spurte vedkommende.

Det stemmer at vi ikke hadde mye penger å rutte med, for jeg hadde vært i heltidstjenesten i 12 år og Jean i sju. Vedkommende foreslo at vi begge skulle arbeide på heltid i seks måneder for å kunne «kjøpe en bil og spare opp omkring 600 dollar». Da Jean spurte hva jeg syntes om dette, sa jeg: «Hvordan vet vi at vi ikke kan klare det? Vi har jo ikke forsøkt. Hvis vi må, kan vi slutte senere og ta heltidsarbeid, men la oss først gjøre et forsøk.»

Til vår store overraskelse fikk vi en bil og nøyaktig 600 dollar i bryllupsgaver. Jehova visste at vi trengte det, og han skaffet det til veie fordi vi besluttet oss for å fortsette i heltidstjenesten. (Malaki 3: 10) Vi var pionerer i noen måneder, og så ble jeg innbudt til å begynne i kretstjenesten i 1953. Året etter ble vi innbudt til Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead. Etter at vi gikk ut derfra, reiste Jean sammen med meg i områdetjenesten i to år.

Tjeneste i utlandet og tilbake på Betel

I 1957 tjente vi i Pasco i Washington da postmannen en dag kom med et ekspressbrev fra presidentens kontor. Vi hadde et frammøte til felttjeneste sammen med brødrene, og jeg unnskyldte meg og gikk sammen med Jean inn i et annet rom og åpnet brevet. Vi ble innbudt til å reise til Mexico, og jeg ble bedt om å tjene som avdelingstilsynsmann der. Dette kom som et sjokk. Vi kunne ikke spansk, og jeg visste ikke så mye om arbeidet på et avdelingskontor. Men vi stolte på Jehova, og vi trengte også virkelig hans støtte. Arbeidsfeltet var stort, og det var mye som måtte organiseres, men de lokale brødrene var samarbeidsvillige, og Jehova velsignet arbeidet.

Etter at vi hadde tjent noen år i Mexico, fikk jeg på nytt det privilegium å gjennomgå Gilead-skolen i New York. Da jeg ble uteksaminert, fikk Jean og jeg en ny oppgave. Denne gangen skulle vi reise i kretstjenesten i Guatemala. Jean hadde forskjellige problemer med helsen, så vi drog senere tilbake til USA, hvor jeg fortsatte i reisetjenesten. I flere år underviste jeg også ved to-ukers kurs i Rikets tjenesteskole for de eldste. Til slutt kom vi tilbake til Betel i Brooklyn, og siden da har vi vært på dette velsignelsesrike stedet.

Nå er jeg blitt 69 år, og jeg har kunnet glede meg over mange ufortjente privilegier i heltidstjenesten i løpet av de siste 45 årene. Jeg kan trygt si at Jehova er god, og at han gir rike velsignelser. Jean, min trofaste ektefelle gjennom de siste 34 årene, har vært en spesielt stor velsignelse for meg. Jeg vet at Jehova kan velsigne både små og store, og jeg har satt pris på de velsignelser jeg har fått som en av de små. (Salme 115: 13) Det er min beslutning og mitt ønske å fortsette å tjene vår store og kjærlige Gud Jehova på hvilken måte han enn måtte ønske det, til hans ære og pris.

[Uthevet tekst på side 25]

«Hvordan ville du like det,» sa jeg til mannen med kniven, «hvis noen beskyldte deg for å støtte nazismen?»

[Bilde på side 23]

Sam Friend til høyre, tidlig i hans musikalske karriere

[Bilde på side 24]

Jeg tilbyr Vakttårnet på gaten i Hot Springs i Arkansas i 1942

[Bilde på side 26]

Sam Friend og hans kone, Jean, i dag