Jehovas vitners årbok 1987 — Watchtower ONLINE LIBRARY

Jehovas vitners årbok 1987

DEN første helgen i Jehovas vitners tjenesteår 1986 ble markert av begivenheter som var en forsmak på verdensomfattende velsignelser som skulle følge. Først ble Jehovas vitners stevnehall i Jersey City innviet lørdag den 7. september 1985, en bygning som tidligere var kjent som Stanley Theater. Den 8. september ble hallen, som har sitteplass til 4300, brukt under uteksamineringen av den 79. klasse ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Det var en stor glede å være vitne til det fremragende åndelige programmet som ble presentert, og det var også en stor glede å se en slik vakker bygning bli brukt i lovprisningen av Jehova Gud.

Da eiendommen ble kjøpt, oppstod det et uvanlig problem. Problemet bestod i at byens myndigheter ikke ville gi tillatelse til å pusse opp bygningen. Jehovas vitner saksøkte myndighetene fordi myndighetene nektet dem rettigheter som de var garantert ifølge grunnloven. Debevoise ble oppnevnt som dommer i rettssaken. Uten å nøle gav han i en velbegrunnet erklæring uttrykk for at myndighetenes uvilje var en ’grunnlovsstridig krenkelse av saksøkernes religionsfrihet’. Han sa: «Blant de borgerrettigheter som De forente staters grunnlov garanterer, er retten til å være fri for lover som forbyr den frie utøvelse av religion, eller som innskrenker talefriheten.» Utstyrt med de nødvendige tillatelser inntok flere hundre velorganiserte, frivillige arbeidere bygningen for å fullføre det enorme arbeid som bestod i å pusse den opp i løpet av bare ni måneder. I mellomtiden hadde innbyggerne i Jersey City unnlatt å gjenvelge de personene i byens administrasjon som hadde satt seg imot planene.

Hva syntes den lokale befolkning om det nyoppussede Stanley Theater, som nå var som en funklende juvél midt iblant dem? Byens nye borgermester, Cucci, sa at bygningen «ikke [var] et resultat av en restaurering eller en oppussing, men en ny verden». Et kongressmedlem bemerket: «Jeg skjønner at dere ikke er interessert i kvantiteten når det gjelder mennesker, men i kvaliteten.» Styreformannen i PATH Railways, som betjener området, sa: «Jeg har iakttatt arbeiderne og sett hvordan arbeidet har skredet fram, og dere fortjener en gratulasjon. Det er fantastisk. Jeg er så glad for at dere restaurerte bygningen. Den er virkelig vakker.» Et eldre ektepar som bor i nærheten, var imponert over det arbeidet som ble utført for å sette hallen i stand. Hustruen utbrøt: «Nå kan vi ta spaserturer i nabolaget i helgene uten å behøve å være redde. Det skulle vært flere som dere her i verden. Dere bør være stolte av denne fine bygningen. Nei, vi bør være stolte av den.»

Jehovas vitner er virkelig glade for å eie denne stevnehallen, som virkelig er et vitnesbyrd om hva som kan bli utført av arbeidere som er innviet til Jehova. (Fork. 3: 10—13) Men ved hvilke andre anledninger kan denne bygningen benyttes? Den gjør det mulig for Betel-familien ved hovedkontoret i Brooklyn å møtes, sammen med gjester, under samme tak ved spesielle anledninger. De som arbeider på Betel (for tiden 2750 i Brooklyn og 930 på Watchtower Farms), organiserer virksomheten til det verdensomfattende samfunn av Jehovas vitner og produserer hjelpemidler som blir brukt i det største verdensomfattende forkynnelsesarbeid som noen gang er blitt utført i historien. Bygningen blir også brukt under uteksamineringen fra Gilead-skolen. Misjonærer blir sendt ut herfra for å styrke hæren av forkynnere verden over. Lokale kretser, som hver omfatter omkring 20 menigheter, har også god plass i denne hallen når de samles til årlige stevner og andre spesielle begivenheter.

Stevnehallen i Jersey City er bare en av titalls slike haller som blir bygd eller ombygd verden over. Av hensyn til de 328 menighetene i New York-området ble også Albemarle Theater i Brooklyn kjøpt. Mange hundre frivillige arbeidere har arbeidet lange dager for å gjøre bygningen om til en fin stevnehall med sitteplass til 2376 personer; I tillegg til dette blir det bygd to Rikets saler i kjelleren med 250 sitteplasser hver. Denne bygningen sammen med de rundt 30 andre vakre stevnehallene i USA bidrar til å ’gjøre plassen større for vårt telt’. — Jes. 54: 2.

Fra Canada til Argentina og fra Norge til Australia slutter Guds folk uselvisk opp om byggingen av stevnehaller. Australia bygde nylig sin fjerde stevnehall i Adelaide, og frivillige arbeidere fullførte arbeidet i løpet av 52 dager — nøyaktig det samme antall dager som det tok å gjenoppbygge Jerusalems mur på Nehemjas tid. (Neh. 6: 15) I tillegg til dette er det blitt oppført mange Rikets saler. For å dekke det umiddelbare behovet for mer plass er titalls nye saler blitt bygd på mindre enn to dager i Nord-Amerika og Europa. Bare i Canada er det blitt bygd 80 slike todagers Rikets saler. Det er et fint vitnesbyrd for folk på stedet når flere hundre godt organiserte arbeidere setter i gang. En Rikets sal som ikke eksisterte lørdag morgen, blir bygd og fullt utstyrt — til og med tomten er gjort i stand — slik at det første møtet kan holdes søndag kveld. — Sal. 149: 1.

’UTRUSTET MED ALT GODT’

Det er også nødvendig å utruste Jehovas vitner med hjelpemidler til studium av Bibelen som de kan bruke i forkynnelsen av «evangeliet om riket . . . i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag». (Hebr. 13: 21, NW; Matt. 24: 14) Denne verdensomfattende virksomheten må være godt organisert. Det er nødvendig å forenkle enkelte fremgangsmåter og organisere arbeidet, slik at det verken sløses med tid, krefter eller penger. (1. Kor. 14: 33, 40; Ef. 5: 15, 16; Ordsp. 18: 9) Dette blir gjort etter nøye overveielser for å lette kontorarbeidet og for bedre å kunne ta hånd om den stadig større økningen innen Jehovas organisasjon.

I De forente stater har det vært mye arbeid å pusse opp bygningene i 30 Columbia Heights og 360 Furman Street i Brooklyn i New York, og det er også blitt utført bygningsarbeid ved Watchtower Farms i Wallkill i staten New York. For å få arbeidet gjort er brødre fra hele USA blitt invitert til å komme til New York og arbeide i én eller to uker. Disse midlertidige arbeiderne har fått erfare gledene ved livet på Betel. Det har funnet sted «en utveksling av oppmuntringer», og de har reist tilbake til sine menigheter for å spre videre enhetens og kjærlighetens ånd. — Rom. 1: 11, 12, NW; 1. Kor. 1: 10.

I løpet av året ble tre nye, hurtiggående MAN- Roland-offsetrotasjonspresser installert på Watchtower Farms. Hver av disse pressene har kapasitet til å trykke 1000 blad i minuttet. Her kommer bladene Vakttårnet og Våkn opp! fra og med januar 1987 til å bli trykt i fire farger på de språkene som har størst opplag. I Brooklyn har det vært nødvendig å bestille tre hurtiggående Hantscho-offsetpresser og å utvide bokbinderiet for å kunne produsere flere bibler og bøker. Elektronisk datautstyr er også innkjøpt for å gjøre det lettere å lage de vakre illustrasjonene i farger som vi finner i mange av Selskapets publikasjoner. Det er selvfølgelig nødvendig å gjøre «evangeliet om riket» så attraktivt som mulig innenfor visse økonomiske rammer. — Jevnfør Jesaja 52: 7; Romerne 10: 15.

Ved Selskapets avdelingskontor i Selters i Vest-Tyskland har det vært nødvendig å gå til innkjøp av en tredje hurtiggående presse av typen Koenig & Bauer og mer utstyr til bokbinderiet for å øke produksjonen av bibler og bøker til europeiske land. I Italia trykker MAN-Roland-pressen på overtid for å produsere bibler, bøker og blad med tanke på den store økningen som finner sted i Italia.

Ved avdelingskontoret i Japan, som for tiden utvider med en seksetasjes trykkeribygning og et åtteetasjes boligbygg, er en av de opprinnelige Tokyo Kikai-pressene, som trykker i farger, i tillegg til to nyinnkjøpte, hurtiggående Mitsubishi-presser i bruk for å trykke millioner av bøker, blad og bibler. Da New World Translation of the Holy Scriptures med referansehenvisninger ble utgitt på japansk, var denne bibeloversettelsen fra før av bare tilgjengelig på engelsk. Det ble trykt 200 000 slike bibler til de japanske brødrene og dem de studerte Bibelen med, og nå blir det trykt like mange bibler uten referanser for å distribueres til mennesker ute i distriktene. Både brødrene og andre i Japan betrakter Selskapets bibeloversettelse, New World Translation of the Holy Scriptures, som den mest nøyaktige oversettelse på japansk, og de mener også at det er den som er lettest å lese.

Bladene vil også bli trykt i fire farger ved avdelingskontorene i Australia, Brasil, Canada, Danmark, Finland, Storbritannia, Sør-Afrika og Sør-Korea, og forhåpentligvis vil også Mexico snart kunne føyes til denne listen. De utgavene av Vakttårnet og Våkn opp! som ennå ikke trykkes i fire farger, er også svært attraktive. Alt i alt blir Vakttårnet utgitt samtidig og med det samme innhold på over 33 språk verden over.

MEPS (flerspråklig elektronisk fotosatssystem), et system utviklet av Selskapet Vakttårnet, har vært til uvurderlig nytte når det gjelder å utgi den samme litteratur samtidig, og det har vist seg at systemet også kan anvendes på andre områder. MEPS er i bruk i Brooklyn, ved Watchtower Farms og ved 27 av Selskapets avdelingskontorer over hele verden.

Blir Selskapet Vakttårnets bibeloversettelse, New World Translation of the Holy Scriptures, og dets bibelske bøker, brosjyrer og blad satt pris på av mennesker som hungrer etter sannheten? Ja, uten tvil! Det er svært mange i dag som er «klar over sitt åndelige behov». Det er bare den rike, åndelige næring fra Guds Ord som ved hjelp av slike bibelske hjelpemidler kan stille folks hunger etter sannheten og gjøre dem virkelig lykkelige. (Matt. 5: 3, NW; Joh. 8: 32) I De forente stater ble det derfor levert over én million eksemplarer av den aktuelle boken Virkelig fred og sikkerhet — hvordan? bare i april. Ved Selskapets trykkeri i Wallkill i staten New York ble det i 1986 trykt 1 798 466 eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp!, som alle ble sendt til abonnenter. Dette var en økning på 13,3 prosent i forhold til året før. Over hele verden ble det i den samme perioden tegnet 1 982 148 abonnementer på nærmere 100 språk.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over hva som ble produsert ved Selskapets trykkerier i løpet av 1986. Av disse trykte 41 avdelingskontorer blad, deriblant blad til hjelp for våre brødre i land der arbeidet er underlagt restriksjoner. — Ordsp. 25: 25.

ØKNINGEN BLIR TATT HÅND OM

Økningen i Jehovas vitners verdensomfattende forkynnelsesarbeid har gjort det nødvendig å kjøpe, bygge og pusse opp eiendommer, kjøpe inn nødvendig utstyr til trykkerier og kontorer ved Selskapets hovedkontor og 93 avdelingskontorer og dekke de materielle behov til de 8920 medlemmene av Betel-familiene, noe som alt sammen koster penger. I tillegg ble 177 299 886 kroner brukt til å støtte 2762 misjonærer, 13 351 spesialpionerer og krets- og områdetilsynsmenn og deres koner i 3353 kretser og områder verden over økonomisk. Store deler av disse utgiftene blir dekket av frivillige bidrag fra menigheter, enkeltpersoner blant Jehovas vitner og interesserte over hele verden. Også små barn har verdsatt det å kunne gi, noe som kommer til uttrykk på motstående side. Det er sant at «Gud elsker en glad giver». — 2. Kor. 9: 7.

Når Jehovas folk blir berørt av katastrofer i forskjellige deler av verden, sørger Selskapets avdelingskontor i det aktuelle landet og nabolandene øyeblikkelig for den nødvendige hjelp, og det styrende råd i Brooklyn bidrar med støtte fra et hjelpefond alt etter hvor alvorlig situasjonen er. I løpet av året rammet ødeleggende sykloner Fiji og Salomonøyene i Stillehavet. På Salomonøyene mistet mange livet, men brødrene der var på den tiden til stede på et kretsstevne et annet sted, noe som førte til at de berget livet. Avdelingskontorene i Australia og Papua Ny-Guinea sendte 35 tonn ris og hermetisk kjøtt til de katastroferammede brødrene. Brødrene på stedet hjalp hverandre og samarbeidet om å bygge opp igjen ødelagte hus, alt sammen et fantastisk vitnesbyrd om sann kristendom basert på Johannes 13: 34, 35.

DE SOM BE VARER SIN ULASTELIGHET, MØTER FRAM

Etter hvert som sommeren nådde den sørlige halvkule, ble det arrangert flere stevner med temaet «Bevar din ulastelighet». Hvor oppmuntrende var ikke disse stevnene, spesielt siden mange Jehovas vitner reiste til andre land for å oppmuntre sine brødre og for selv å bli oppmuntret! Hvilket fantastisk brorskap vi kan nyte godt av, et brorskap som gjør det mulig for Jehovas folk å føle seg hjemme og glede seg over fellesskapet uansett hvor de måtte befinne seg i verden! Apostelen Peter sa om Jehova: «[Han] tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» (Apg. 10: 35) Dette gjør at de tar imot hverandre også. Alle er blitt ledet inn i et dyrebart forhold hvor de er i forening med Gud, med Kristus og med hverandre, akkurat som Jesus bad om. — Joh. 17: 20, 21, NW.

På det amerikanske kontinent ble det blant annet holdt fine stevner i Haiti, hvor det var 16 260 til stede, i Colombia og Peru, hvor henholdsvis 56537 og 62 607 var samlet, og endelig i Buenos Aires i Argentina, hvor over 57 000 stevnedeltagere jublet over å kunne samles i frihet etter et forbud som hadde vart i 33 år.

Flere hundre stevnedeltagere fra over 20 fremmede land var til stede på de stevnene som ble holdt i Taiwan, Filippinene og Thailand. Det var en glede å se Taiwans innbyggere, som er kinesere, komme sammen med de besøkende som én lykkelig familie. Det offentlige foredraget ble holdt på mandarin av en innfødt bror fra Amis-stammen som opp gjennom årene har lært seg flere språk, og som nå tjener i utvalget ved avdelingskontoret i landet. Stevnene i Manila bidrog uten tvil til den veldige økningen som finner sted i Filippinene, fra et gjennomsnitt på 78 867 forkynnere i fjor til et høydepunkt på 95 746 i april 1986. Forkynnerne i Thailand ble også svært oppmuntret. I mars var det 914 forkynnere der i landet, og i april var 157 hjelpepionerer, en økning på 80 prosent i forhold til det forrige høydepunktet.

En søster som overvar stevnet i Christchurch i New Zealand, skrev: «Jeg må bare ganske enkelt gi uttrykk for min dype verdsettelse. Programmet og samværet med alle våre brødre fra fjern og nær vitner virkelig om en forent tilbedelse av vår Gud, Jehova.» I januar 1986 kom det stevnedeltagere til New Zealand fra 12 så forskjellige nasjoner som Fiji, Japan, USA, Alaska, Hawaii, Niue, Salomonøyene, Hongkong, Canada, Papua Ny-Guinea, Tonga og Australia. De 9546 forkynnerne i landet gledet seg over at det var 14 848 til stede.

GAGNLIGE STEVNER I AFRIKA

Fra Zaïre kommer denne rapporten: «Det internasjonale stevnet ’Bevar din ulastelighet’ var en milepæl. Det var fantastisk å se at over 32 000 mennesker hadde stuet seg sammen på fotballstadionet den siste dagen, søndag 22. desember. Stevnedeltagerne kom fra over 20 land, og til sammen 604 ble døpt.» Det dukket opp alle slags hindringer, men Jehova fjernet dem hver gang. Noen religiøse motstandere hadde sagt at Jehovas vitner aldri måtte få lov til å bruke stadionet, men vitnene fikk likevel tillatelse til å benytte det. Både før og etter stevnet var det kraftig regn og flom, men de fire stevnedagene regnet det ikke i det hele tatt. Det oppstod plutselig en vanskelig situasjon da det ble bestemt at et fotballag fra Sør-Korea skulle komme og spille en kamp på stadionet fredag kveld. Brødrene innstilte seg på å korte ned på fredagens program og rive plattformen. Men så fikk hele det koreanske laget en mageinfeksjon, slik at stevnet kunne fortsette. Direktøren for stadionet sa: «Deres Gud er mektig, og dere må virkelig ha bedt mye!»

Det så ut til at alt lå til rette for større vekst i Zaïre, da presidenten helt uventet den 12. mars 1986 undertegnet en lovbestemmelse som forbød vår virksomhet. Misjonærene var da nødt til å forlate landet. Men stevnet «Bevar din ulastelighet» hadde styrket de 35 000 brødrene i dette landet til modig å fortsette å tjene Jehova. — Job 27: 5; Ordsp. 27: 11.

Ved det stevnet som ble holdt i Jamhuri Park i Nairobi i Kenya, var det 8139 til stede, og blant dem var det deltagere fra 32 land. Det var 121 som ble døpt. En spesialpioner kom på sykkel fra sitt distrikt i det urolige sørlige Uganda. Han brukte omkring en uke på den cirka 800 kilometer lange reisen. Sykkelen var utslitt da han kom fram til Kenya, men han var ved godt mot og angret slett ikke på at han hadde gjennomført den lange, farefulle reisen. Andre brødre som kom fra forskjellige østafrikanske land, hadde måttet spare i opptil et år for å kunne reise fram og tilbake til Nairobi. Det kom også store grupper fra Frankrike, Italia, Nederland, de skandinaviske land, Storbritannia, USA, Vest-Tyskland og Østerrike.

Stevnet fikk god publisitet. En statsdrevet fjernsynsstasjon sendte et 15 minutter langt intervju med tre brødre som svarte på spørsmål om hva Jehovas vitner gjør for folk i Kenya. De fortalte om de goder Rikets budskap fører med seg i åndelig og moralsk henseende, og om Selskapets undervisningsprogram for folk som ikke kan lese og skrive. Resonner-boken, som var blitt frigitt på stevnet torsdag ettermiddag, ble også vist fram for TV-seerne, og litt av innholdet ble presentert. En bror fra Nigeria som var kledd i en folkedrakt fra sitt hjemland, ble deretter intervjuet, og han fortalte om Jehovas vitners virksomhet der i landet.

En ledende avis i Nairobi, Daily Nation, skrev: «De kom til Nairobi med fly, tog og buss, på sykkel og til fots. De samlet seg på stadionet, Jamhuri Park. Hvem er de, og hva har de kommet for å se?

På merkene de har på brystet, står det: ’Bevar din ulastelighet.’

De har ikke kommet til noen landbruksutstilling. De venter verken å få se hester eller militæroppvisninger i flomlys. De har kommet for å lytte til Jehovas ord ved Jehovas vitners stevne. . . . Et gripende trekk ved stevnet er den kjærlighet som kommer til uttrykk mellom deltagerne, til tross for at de kommer fra mange forskjellige nasjoner.»

Det var stor interesse for å ta del i felttjenesten under stevnet, og omkring 80 prosent av dem som var til stede, var med ut på feltet. De tilreisende stevnedeltagerne nevnte spesielt den gode mottagelsen de fikk fra hus til hus, og all den interessen de støtte på. Det ble uten tvil avlagt et veldig vitnesbyrd, og vitnene i Kenya og de tilreisende stevnedeltagerne hadde rikt åndelig utbytte av det hele.

Fra Sør-Afrika kommer denne rapporten: «Som en skarp kontrast til de tiltagende raseurolighetene det siste året har enheten, freden og den ekte kjærligheten blant Jehovas folk nådd nye høyder. Dette kom til uttrykk ved to uforglemmelige områdestevner i Durban og Johannesburg, som det var 77 920 av alle raser og språkgrupper til stede ved.» Det var enestående hvordan folk fra de forskjellige språkgruppene blandet seg med hverandre i pausene mellom møtene — mennesker som snakket sepedi, sesotho, tswana, xhosa og zulu, foruten afrikaans- og engelsktalende. Det var også noen tilreisende som kom så langt borte fra som Japan.

Stevnene med temaet «Bevar din ulastelighet» var en minneverdig begivenhet for alle Jehovas vitner og mange nyinteresserte. Rapporter fra 851 forskjellige steder rundt om på jorden viser at det var i alt 5 688 335 til stede, og at 75 606 ble døpt.

GUDS FRED RÅR BLANT HANS FOLK

«Guds fred» var et passende tema for den serien av områdestevner som begynte på den nordlige halvkule sommeren 1986, og som fremdeles pågår i andre land. FN hadde erklært året 1986 som det internasjonale fredsår. Men dekket det behovet for fred? Selv om verdens religioner gav sin fulle støtte til fredsåret, blir utsiktene til virkelig fred stadig dårligere. Det er fordi jordens nasjoner forsøker å innføre fred på sin egen måte. Som Guds profet forutsa, sier de «’fred, fred!’ — og så er det ingen fred». (Jer. 8: 11) Det vil først bli virkelig fred på jorden når Guds rike under ledelse av Guds Sønn, Jesus Kristus, ’knuser og gjør ende på’ de regjeringssystemene som er under Satans kontroll. — Dan. 2: 44.

Inntil det skjer, er Jehovas folk opptatt med å «søke fred og jage etter den» på Guds måte. (1. Pet. 3: 11) Stevnene «Guds fred» har vist seg å være til stor velsignelse for de fredselskende vitnene. De fire stevnedagene behandler temaene «Gud skal velsigne sitt folk med fred», «Ha fredens evangelium som sko på føttene», «Bevar åndens enhet i den fred som binder sammen» og «Fredens Gud skal snart knuse Satan under føttene på dere». Tidsskriftene Vakttårnet og Våkn opp! bringer reportasjer om disse stevnene. I Zambia, hvor det er 6 776 232 innbyggere, var det hele 629 953 til stede, det vil si minst én for hver 11 innbyggere. Disse stevnene har styrket oss til det arbeid vi har foran oss, og befestet vår tillit til at erkefredsforstyrreren, Satan, og alt det onde han er skyld i, snart skal bli fjernet.

KAMP VED DOMSTOLENE

I India ble brødrenes ulastelighet stilt på prøve i november 1985. Det oppstod problemer fordi barn av Jehovas vitner på en skole i delstaten Kerala ikke ville synge nasjonalsangen, selv om de var villige til å stå respektfullt og høre på. Det nyttet ikke å forklare vårt standpunkt for skolen og skolemyndighetene, så barnas far brakte saken for retten. Men han fikk ikke medhold av distriktsdomstolen, og da saken ble brakt inn for den høyeste domstolen i delstaten, avsa også den en kjennelse som gikk i vitnenes disfavør. På dette tidspunkt ble flere barn på andre skoler i delstaten (og også noen i en tilgrensende delstat) nektet adgang til sine respektive skoler.

Barnas far anket saken til Indias høyesterett i New Delhi. Anken ble godtatt i februar 1986, og saken ble behandlet av to høyesterettsdommere fra 29. til 31. juli 1986. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd for den høyeste juridiske instans i landet om den rene tilbedelse av Jehova og om Guds folks strengt nøytrale standpunkt. Retten traff en avgjørelse som gikk i barnas favør, og sa i sin uttalelse: «Vår tradisjon legger vekt på toleranse, vår filosofi legger vekt på toleranse, og vår konstitusjon praktiserer toleranse. Vi bør ikke utvanne dette prinsippet.»

Det områdestevnet som ble holdt i Tyrkia fra 21. til 23. september 1985, fikk bred omtale i pressen. På den måten ble det avlagt et flott vitnesbyrd for hele landet. Folk vi ikke har mulighet til å nå, kunne lese om Jehovas vitner og vårt budskap, som går ut på at Guds himmelske rike er den eneste løsning på alle menneskehetens problemer. Brødrene kunne glede seg over et tre dager langt åndelig festmåltid, som ble særlig høyt verdsatt av de 23 brødrene i Ankara som var blitt arrestert under stevnet året før, men som nå var blitt løslatt etter å ha sittet ett år i fengsel.

Det gjenstod imidlertid å se hvilken kjennelse landets høyeste appelldomstol ville avsi i saken om forsamlingsfrihet. Den 26. mai 1986 kunngjorde domstolen sin kjennelse, og den gikk i vår favør. Rettens flertall frikjente Jehovas vitner for alle anklager — og det samme dag som bror Henschel var på et kort besøk. På grunn av den gunstige rettsavgjørelsen ble det ordnet slik at han kunne holde to foredrag i vår sal for tilbedelse i Istanbul. Det ble satt stor pris på dette, ikke minst ettersom dette bare var andre gang etter et opphold på mange år at et medlem av det styrende råd fritt kunne tale til en stor forsamling av brødre i vårt eget lokale.

GUDS FOLK FORKYNNER FRED

Da Jesus ble født som menneske, priste en himmelsk hærskare av engler Jehova. De sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» (Luk. 2: 14) De som har Guds velbehag, lever nå virkelig i fred med ham og med hverandre. På den måten er de i forening med Gud og Kristus, og de følger i forening Jesu påbud: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» Hvordan har så disse vitnene for Jehova utført sin betydningsfulle tjeneste i 1986? De har utført den godt, for Jesus holder stadig det løfte han har gitt dem: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matt. 28: 19, 20, NW.

«Jehovas vitners verdensrapport for tjenesteåret 1986», som står på sidene 34—41 i årboken, burde være til glede for alle de 3 229 022 forkynnerne av Riket som har hatt en andel i dette nye høydepunktet, selv om de enkelte kanskje ikke har kunnet gjøre så mye. Når vi ser på tallene nederst i oversikten på sidene 40 og 41, legger vi merke til at gjennomsnittet på 3 063 289 forkynnere er 6,9 prosent høyere enn fjorårets gjennomsnitt. Tallet på nye brødre og søstre som er blitt døpt, er også gledelig, nemlig 225 868 — en økning på 19 prosent. Og se på det gjennomsnittlige antallet av spesialpionerer, alminnelige pionerer og hjelpepionerer hver måned — 391 294, en økning på 21,2 prosent! Antall menigheter har økt med fem prosent, antall timer brukt i felttjenesten med 15,3 prosent og antall bibelstudier som blir ledet med nyinteresserte hver måned, med 14,6 prosent. Og så har vi det nye høydepunktet i antall til stede ved minnehøytiden, nemlig 8 160 597, som er 4,7 prosent flere enn i 1985.

Men det er ikke bare selve tallene som gleder oss; vi er også glad over det de står for. De viser at Jehova velsigner sitt folk fordi det er med på å oppfylle slike profetier som den vi finner i Jesaja 12: 3—5: «Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder. Den dagen skal dere si: Lovpris [Jehova] og påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet! Syng for [Jehova], for han har gjort storverk, la det kunngjøres over hele jorden!» Oversikten viser at Jehovas navn i høyeste grad er blitt gjort kjent i 208 forskjellige land og områder på jorden. Disse tallene er imponerende. Og legg merke til at «33 andre land» også er representert. Dette er land hvor Jehovas vitner arbeider under restriksjoner eller forbud, og som vi ikke har navngitt i rapporten for å beskytte våre brødre. Disse lojale vitnene har vært travelt opptatt og har hatt en økning på 4,6 prosent i antall forkynnere og 23,3 prosent i det gjennomsnittlige antall pionerer.

Hvilke gode resultater oppnår så Jehovas vitner verden over? Hva opplever de? Vi har ikke plass til å fortelle om hvert enkelt land, men her er noen eksempler på det som har skjedd i løpet av 1986:

Folk ’strømmer til Jehovas hus’ i Nord-Amerika

En bror som kom helt fra Alaska til Betel i Brooklyn for å være med på bygningsarbeid i en uke, kunne fortelle følgende: Wasilla menighet i Alaska forkynner i et distrikt som er 320 kilometer langt og omgir Nord-Amerikas høyeste fjell, Mount McKinley, som er på 6187 meter. Men det er mange her som strømmer opp til en annen høyde, nemlig «[Jehovas] tempelberg». (Jes. 2: 2, 3) På bare to år har denne menigheten økt fra 47 til 127 forkynnere, og det siste året har antall pionerer økt fra én til 11. Enten vitnene i Alaska tar seg fram ved hjelp av fly, bil eller til fots, fortsetter de å utvide sin virksomhet, slik at det nå er ett vitne for hver 262 innbyggere i dette ellers så kalde landet.

I Canada ble tjenesteåret avsluttet med et fint, nytt høydepunkt, 88 130 forkynnere. Pionertjenesten har stadig fremgang. To av pionerene i Canada er over 100 år gamle. De har vært i heltidstjenesten uten avbrekk siden 1914! Den ene av dem, Janet McDonald, bor i New Brunswick. Den andre, Grace Lounsbury, populært kalt Amazing Grace, bor i Montreal. Fire yngre brødre som er hjelpepionerer, viste initiativ ved å begynne i felttjenesten ved 23-tiden og arbeide sammen ut i de små timer. De oppsøkte nattrestauranter, nattåpne butikker og hotellportierer som hadde lite å gjøre. De snakket med mange som aldri hadde truffet Jehovas vitner før, og leverte mange bøker og blad.

Nidkjære forkynnere av Riket i storbyene bruker telefonen for å nå folk som bor i avlåste boligblokker. I ett tilfelle kom det noe godt ut av at en forkynner slo galt nummer. Han som svarte, hadde flyttet fra Kina til Canada for bare tre måneder siden sammen med sin kone og en venn. Han sa til vitnet at han var ateist, men han var vennlig nok til å høre på de skriftstedene hun leste, og de forklaringene hun gav. Forkynneren traff avtale om å treffe ham og hans kone, så de kunne snakke mer sammen. Forkynneren tenkte det ville være best å bruke boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? for å vise at det må stå en Skaper bak det hele. Ekteparet ble overrasket over de klare bevisene. De ble overbevist og godtok ikke lenger uten videre ateismens påstander. De var begeistret over alle de fornuftige argumentene i boken. Det fikk dem til å se nærmere på Bibelen, og nå blir det ledet et regelmessig bibelstudium med dem.

I Texas i USA oppsøkte en søster en kvinne i forbindelse med et utløpt abonnement. Det viste seg at kvinnen ikke bare ønsket å fornye abonnementet, men hun fant også fram noen annonser som hun hadde klipt ut av bladene i løpet av året. Hun ville ha hele ni bøker. Søsteren skaffet henne med glede bøkene og spurte om hun kunne tenke seg et bibelstudium for å bygge videre på det bibelkurset hun hadde tatt gjennom bladene. Det ville hun, og hun kommer nå på møtene. Fire andre i familien hennes studerer også Bibelen. Det er en glede å se at det nå er nådd et høydepunkt på 744 919 forkynnere i USA (Alaska og Hawaii ikke medregnet) — nesten en fjerdedel av alle Rikets forkynnere i verden!

«Det er en organisasjon som går framover med stormskritt.» Denne vurderingen av Jehovas vitner i Mexico ble gitt i ukeavisen Veredicto. Den er virkelig en passende beskrivelse av virksomheten i det landet i 1986. Antall forkynnere økte til et høydepunkt på 198 003 i august. Antall hjemmebibelstudier føk i været, til et gjennomsnitt på 300 473. Det betyr at 11 prosent av studiene i verden ble ledet i Mexico. I løpet av 12 måneder ble det opprettet 634 menigheter, et gjennomsnitt på nesten to hver dag!

Til tross for at det ble innviet et nytt tilbygg med over 100 rom ved det meksikanske Betel i april 1985, er det allerede planer om å bygge enda et tilbygg som skal huse den stadig voksende Betel-familien, som tar seg av den hurtig ekspanderende organisasjonen.

Fenomenal økning i Mellom-Amerika

I Guatemala ble en spesiell tremåneders kampanje i isolert distrikt støttet på en storslagen måte. Den hadde mottoet «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» (Apg. 16: 9) Avdelingskontoret skaffet til veie trykte prekener og presentasjoner på de fire viktigste indianske språkene, cakchiquel, mam, quekchí og quiché, og over 120 byer og landsbyer ble nådd med det gode budskap om Guds rike. Hvordan reagerte folk? En gruppe brødre skrev: «De tok imot det gode budskap med stor begeistring, og det var fantastisk å se de strålende øynene deres når de oppmerksomt hørte på det oppmuntrende budskapet om Riket.» Avdelingskontoret mottok denne henvendelsen fra en prest i den evangeliske kirke: «Jeg har basert størstedelen av min undervisning på boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg forstår at det bare er Jehovas vitner som studerer Bibelen grundig, og jeg vet at jeg må komme sammen med vitnene. Dere kan hjelpe oss som bor her, ved å sende to pionerer.»

Fra det krigsherjede landet El Salvador kommer denne meldingen: «Antall til stede ved minnehøytiden i år var 51 151; det viser at det er gode muligheter for framtidig vekst i dette landet. I løpet av tjenesteåret hadde vi sju nye høydepunkter i antall forkynnere; det høyeste er på 15 119, som vi nådde i august 1986.»

I Honduras var det 20 080 til stede ved minnehøytiden, det vil si mange ganger flere enn det nye høydepunktet i antall forkynnere, 4436. Det er stadig flere som begynner i pionertjenesten. I mai og juni gjennomgikk 59 brødre og søstre pionertjeneste skolens tre klasser. En søster skrev: «De to ukene jeg var der, var de lykkeligste i hele mitt liv, for jeg lærte hvordan jeg bedre kan tjene Jehova, mine brødre og min neste. Nå som jeg anvender det jeg har lært, kan jeg se at jeg oppnår bedre resultater med bibelstudiene og i forkynnelsesarbeidet, og at jeg også kommer bedre ut av det med brødrene og med de andre i familien min. Dessuten er mitt ønske om å samarbeide med organisasjonen og min kjærlighet til den blitt større.»

Panama melder at mange forkynnere begynner å forstå betydningen av pionerarbeidet. Over 100 begynte som alminnelige pionerer i løpet av året, det vil si nesten halvparten av det antall som var pionerer fra før. I mars var det hele 657 hjelpepionerer, og det er en økning på 55 prosent i forhold til det forrige høydepunktet. Hver sjuende forkynner i landet var opptatt i pionertjenesten. I mai ble det rapportert 7822 bibelstudier — nesten to for hver forkynner.

Tempoet øker i Karibia

Jehova har forutsagt: «Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» (Jes. 60: 22) Jamaica melder at økningen virkelig har foregått i et raskere tempo de siste tre årene. Det tok for eksempel ni år før antall forkynnere økte fra 6000 til 7000, men det tok bare fire år til før det kom opp i 8000. Boken Resonner ut fra skriftene hjelper forkynnerne til å avlegge et virkningsfullt vitnesbyrd og til å besvare spørsmål på gjenbesøk. Følgende opplevelse fra en søster understreker hvor nyttig den er når det gjelder å imøtegå innvendinger. Hun skriver: «I dag gikk jeg på gjenbesøk til en dame som hadde vist en del interesse, men som er gift med en som er ganske mye imot at jeg kommer. Etter en bibelsk samtale sa hun til meg: ’Vis Harry [mannen hennes] hvorfor Jehovas vitner ikke feirer jul eller fødselsdager.’ Jeg slo da opp i Resonner og leste ganske enkelt rett ut fra den det som stod om julen. Mens jeg leste, så jeg opp og oppdaget at han nikket bifallende og sa: ’Jeg forstår, jeg forstår.’ Hans kone var straks fyr og flamme. Jeg leste også det som stod om fødselsdager, og fikk samme reaksjon. Hans kone var så glad for at han godtok det, at hun istedenfor å si at ’jeg vil komme på møtene deres’, sa ’vi’. Mannen kom ikke med noen innvendinger.»

I Haiti ble en hjelpeprest i en protestantisk kirke senere spesialpioner i Jehovas organisasjon. Han forteller: «En dag fikk jeg besøk av to søstre som kom for å fortelle meg at Guds rike er menneskenes eneste håp. Den gangen var jeg prest og trodde oppriktig at min religion var den eneste sanne. En tid senere snakket jeg med et annet av Jehovas vitner om treenigheten. Det vitnene sa, hørtes riktig ut, og jeg så at de fulgte høye moralnormer. Det gjorde at jeg fikk lyst til å lære mer ut fra Bibelen, så jeg begynte å studere sammen med dem og å gå på møtene i Rikets sal. Jeg prøvde å forkynne de nye sannhetene jeg lærte, i min egen kirke, men det gjorde at jeg møtte motstand. Jeg forstod snart at kirken ikke lenger var det rette stedet for meg, så jeg sluttet å gå dit, selv om de andre prestene oppmuntret meg til å komme. Jeg ble døpt og begynte som hjelpepioner. Senere ble jeg oppfordret til å begynne som spesialpioner, og nå er jeg menighetstjener og forkynner det gode budskap i den byen hvor jeg før var prest. Det er en stor glede for meg å lede bibelstudier med mange av dem som en gang kalte meg pastor.»

I Den dominikanske republikken ble to nye og to erfarne misjonærer sendt til et nytt misjonærhjem i Dajabón, en liten by i nærheten av grensen til Haiti. De 12 forkynnerne der var svært glad for å få hjelp. Det ble straks startet mange nye studier, og det ble tydelig at det var behov for en Rikets sal. Brødre fra USA og Canada og helt fra Tyskland kom for å hjelpe til. Innen tre uker kunne de holde sitt første møte i den nyoppførte Rikets sal. Den enhet som ble vist i dette multinasjonale arbeidet, gjorde at det ble avlagt et stort vitnesbyrd for lokalbefolkningen, og mange begynte å komme på møtene og å studere. Da brødrene første gang feiret minnehøytiden som en opprettet menighet, kunne de til sin store glede ønske 114 velkommen! En som har vært misjonær i 40 år, ble spurt: «Når vil økningen stanse?» Det han svarte, gjorde tilhørerne varme om hjertet: «Når hele jorden er full av Jehovas tjenere!»

Avdelingskontoret på Leewardøyene skriver at det er stort behov for større forsamlingslokaler, siden det er så mange som kommer på møter og stevner. Brødrene er flinke til å ta initiativet til å skaffe de nødvendige midler. En pioner på øya Nevis skriver: «Etter å ha vært på kretsstevnet, hvor brødrene hadde snakket om å skaffe midler til bygging av en stevnehall, bestemte vi oss for å bake. Vi bakte bare om fredagene, men i løpet av seks måneder klarte vi å skaffe over 3000 dollar [over 21 000 kroner] som kunne gå til byggingen av vår Rikets sal og til utstyr til den.» En av de lokale bakerne la merke til den gode kvaliteten på brødrenes brød og spurte pionerene flere ganger om de ikke ville jobbe hos ham og drive bakeriet hans. De sa til ham: «Vi er ikke på Nevis for å ha verdslig arbeid. Vi har viet vårt liv til å tjene Jehova på heltid.»

Paulus, som visste hvor stor innflytelse et godt eksempel har, sa: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel.» (1. Kor. 11: 1) Det er langt bedre å si «Gjør som jeg gjør» enn å si «Gjør som jeg sier». En eldste, en tjenestetilsynsmann i Barbados, fikk i oppdrag å behandle en post på tjenestemøtet om det å tegne abonnementer. Han innså at han burde ha tegnet minst ett abonnement for å kunne behandle posten på en virkningsfull og overbevisende måte. Men han hadde ikke fått tegnet noen ennå. Så da han hadde lagt seg om kvelden, tenkte han på hvilke venner av seg han kunne tilby abonnement. Han endte opp med navnet på seks personer. Dagen etter kontaktet han disse seks personene, og fire av dem tok imot abonnementstilbudet. Han klarte naturligvis å snakke med stor overbevisning og begeistring på tjenestemøtet og kunne si til brødrene: «Gjør som jeg har gjort.»

I desember ble det oppført en hurtigbygd Rikets sal i Scarborough på Tobago. Om lag 800 brødre drog fra Trinidad for å gjøre det meste av arbeidet. Det var et stort vitnesbyrd for hele Tobago, for det er den eneste Rikets sal på øya. Den ble oppført på bare tre dager.

Sør-Amerika viser ’iver for gode gjerninger’

Det skjer mye i Sør-Amerika, og forhåpentligvis vil disse få rapportene uttrykke noe av den iver forkynnerne der har på feltet. (Tit. 2: 14) Venezuela nådde for eksempel sitt 42. høydepunkt i antall alminnelige pionerer på rad — 2553 — og et høydepunkt på 35 248 forkynnere, en økning på 28 prosent i forhold til fjorårets gjennomsnitt. Det ble ledet gjennomsnittlig 52 451 hjemmebibelstudier, og 128 627 overvar minnehøytiden. Så det ser ut til at utsiktene for ytterligere vekst er uten grenser.

I en liten landsby i Surinam, nær grensen til Fransk Guyana, bygde menigheten en stor Rikets sal. Den tjener også som overnattingssted for brødrene langt sørfra når de kommer reisende med båt på elven for å overvære stevner. Når de er kommet hit, halvveis på reisen, går de ut og forkynner, jakter og fisker sammen for å skaffe seg mat og øver på programmet til kretsstevnet. Etter stevnet drar de hjem igjen via denne Rikets sal. Den kjærlighet og omtanke brødrene viser hverandre, har gjort inntrykk på mange blant lokalbefolkningen, så de ønsker også å bli en del av vårt verdensomfattende brorskap og begynner derfor å studere Bibelen.

En bror i Bolivia satt og leste Vakttårnet mens han spiste lunsj på en restaurant som var full av folk. En fremmed mann kom og satte seg ved samme bord som han. Da han fikk se det bladet broren leste i, sa han at han hadde pleid å lese Vakttårnet før. «Jeg skulle ønske jeg kjente Bibelen like godt som Jehovas vitner gjør,» sa han. «Det kan ordnes,» sa broren. «Vi tilbyr gratis hjemmebibelstudier til dem som er interessert.» Resultatet? Mannen er nå vår døpte bror, og han har også sluttet seg til de voksende rekker av alminnelige pionerer. Mange som «er det verd», blir oppsøkt og samlet inn i Bolivia. (Matt. 10: 7, 13) Det ble i år døpt til sammen 642, og 21 674 overvar minnehøytiden — en økning på 4505 siden 1985. Mulighetene for en ytterligere stor økning er absolutt til stede!

Avdelingskontoret i Brasil skriver begeistret: «Over en halv million! I 1986 var det 533 400 som overvar minnehøytiden i Brasil.» Ord kan ikke beskrive hvor glade Jehovas vitner i dette landet er. De hadde det ene høydepunktet etter det andre i antall forkynnere. Det største var på 196 948, som ble nådd i august. Antall bibelstudier ble større enn antall forkynnere. I juni var det 211 541, større enn noen gang før. I løpet av året ble det bygd og innviet over 100 Rikets saler, deriblant en i byen Manacapuru i hjertet av Amazonas’ urskog, og stadig flere strømmer til disse Rikets salene. Det blir oppført stevnehaller i fem større byer.

Religiøse distrikter som tidligere har vært uberørt, blir grundig gjennomarbeidet. Konfrontasjoner med prester forekommer ofte, og de resulterende samtalene gjør oppriktige mennesker i stand til å se hvem som har sannheten. En pinsevennpredikant som hadde bedt menigheten sin om å være på vakt mot dem som bruker et rart navn, Jehova, ble under press fra medlemmer av menigheten tvunget til å innrømme at dette virkelig er Guds navn. Det ble et slikt oppstyr at en hørte noen si: «Hele byen snakker om navnet Jehova.»

Også i Argentina må brødrene ’spenne ut sine teltduker’ for å kunne ta imot tilstrømningen av nye. (Jes. 54: 2) Hele 61 373 forkynnere deltar nå i arbeidet. Dette høydepunktet utgjør en økning på 15 prosent i forhold til gjennomsnittet i 1985. I de fleste menigheter er det mellom 50 og 100 prosent flere til stede på møtene enn antall forkynnere.

I en familie på sju er alle pionerer — faren, moren og de fem barna, hvorav den yngste er 15 år. De har forskjellige deltidsjobber, og alle samarbeider om å ta seg av huset og vasker klærne sine selv. Hva har denne flittige familien utrettet i tjenesten? For tiden leder de 44 hjemmebibelstudier. I løpet av de siste 12 månedene har de hjulpet 12 personer til å bli en del av Jehovas organisasjon. Da moren ble spurt om hvorfor de alle er pionerer, svarte hun: «Det er fordi vi har så stor kjærlighet til Jehova og setter så stor pris på det han gjør. Vi må ikke glemme at vår tjeneste i høyere grad er avhengig av hvor stor verdsettelse vi har, enn av hvordan våre omstendigheter er.»

Avdelingskontoret i Chile rapporterer: «Vi har hatt følgende høydepunkter: 29 340 forkynnere, 47 065 bibelstudier, 50 076 til stede ved områdestevnene og 90 290 til stede ved minnehøytiden. Det er forbløffende hvor raskt folk reagerer positivt på det gode budskap og tar imot tilbudet om bibelstudium! I dette tjenesteåret hadde vi en økning på 12 prosent i antall forkynnere og en 22 prosents økning i antall bibelstudier!» På et foreldremøte i Chile gav foreldrene uttrykk for sine synspunkter angående behovet for å forberede barna sine på å tilpasse seg dagens samfunn. En advokat som studerer med Jehovas vitner, sa til gruppen at hvis de skulle forberede barna på å tilpasse seg dagens samfunn, ville de måtte lære dem å lyve, stjele og være umoralske. De burde heller lære barna å være annerledes, slik som Noah og Lot var. Samfunnene den gang ble ødelagt, men de som var annerledes og innrettet sitt liv i samsvar med Guds vilje, overlevde. For en overraskelse for dem som var til stede! Denne høyt aktede personen avla et godt vitnesbyrd.

Ved mange avdelingskontorer i Mellom- og Sør-Amerika pågår det et intenst byggearbeid, og nesten alt dette arbeidet blir utført av frivillige. Flere hundre av dem har kommet fra fremmede land.

Lovprisningen av vår Skaper i Europa

«Kjenn at [Jehova] er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv.» (Sal. 100: 3) Det er vanskelig å få overbrakt denne bibelske sannhet til folk i Europa, hvor ateisme, materialisme og likegyldighet overfor åndelige ting jo er svært utbredt. Boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? har derfor virkelig vist seg å være en velsignelse her.

Danmark rapporterer for eksempel flere høydepunkter på rad i antall forkynnere, det siste i august, da de var 15 186. Boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? har hatt stor betydning for arbeidet der, og forkynnerne tilbyr den med begeistring. En mann som hadde sett boken, skrev til Selskapet: «Vennligst send deres enestående bok Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? til følgende [10] adresser.» Han sendte samtidig penger for bøkene og portoen. En bror skrev: «Mitt mål var å gjøre en innsats med boken og forsøke å gjenopplive ’gamle dager’, da vi leverte en masse bøker . . . Jeg satte meg som mål å levere 25 bøker i løpet av måneden. . . . Det målet var ikke for høyt . . . Jeg leverte 35.» En bror fortalte at han begynte å studere denne boken med en mann som var en innbitt evolusjonist. Etter noen måneders studium trodde denne mannen på Gud, kom på det offentlige foredraget som kretstilsynsmannen holdt i Rikets sal, og var glad for å kunne være til stede ved kretsstevnet i den nye stevnehallen.

En bror i Nederland som arbeider i et stort firma, var svært glad da boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? kom ut. Ettersom hans arbeid har tilknytning til vitenskap og kultur, var det naturlig at han gjorde seg spesielle anstrengelser for å anbefale boken til sine kolleger. Han brukte illustrasjonen med cellen på sidene 48 og 49, og det var noe som vakte stor interesse. Første dagen han tilbød boken, fikk han åtte bestillinger og betaling på forhånd. I løpet av kort tid leverte broren 40 eksemplarer av denne boken foruten to bibler og 24 andre bøker. I løpet av de 12 årene han har arbeidet i dette firmaet, har han virkelig sådd sannhetens «sæd», for han har levert 350 bøker og mengder med blad.

Foruten slikt åndelig byggearbeid blir det også utført mye bokstavelig byggearbeid. I Frankrike, som kunne rapportere et høydepunkt på 92 397 forkynnere i august, er det nylig blitt oppført fire stevnehaller og ti hurtigbygde Rikets saler, og flere slike bygninger er under planlegging.

I Belgia, hvor det nyeste høydepunktet i antall forkynnere var på 22 202, må flere Rikets saler bygges ut, og det blir også bygd flere nye. Det er nå for første gang blitt bygd en Rikets sal på to dager der i landet, og det skal snart bygges en slik sal til. Dette har resultert i et kolossalt vitnesbyrd. Aviser, radio og TV var imponert over å se Jehovas vitner fra England, Nederland og Frankrike arbeide sammen med de belgiske brødrene. En entreprenør ble kontaktet fordi brødrene ønsket å leie utstyr i forbindelse med byggingen av den salen som skulle oppføres på to dager. Han sa: ’Det er umulig å bygge på så kort tid. Hvis dere klarer det, behøver dere ikke å betale for leie av utstyret.’ Brødrene behøvde ikke å betale!

Arbeidet med hurtigbygde Rikets saler har også hatt fremgang i Norge. Inntil nå er det blitt bygd 14 slike Rikets saler, og ytterligere 30 er under planlegging. En av de siste ble bygd oppe i Kirkenes, bare noen få kilometer fra grensen til Sovjetunionen. Avisene har gitt disse byggeprogrammene stor publisitet. En redaktør i Risør skrev: «Fantastisk! Det er det eneste dekkende ord for det som skjedde på Krana sist helg da Jehovas Vitner fra hele Sør-Norge strømmet til for å skaffe menigheten i Risør ’tak over hodet’. . . . Dette er en ’ånd’ som savnes på de fleste områder i dag. . . . Det står respekt av det menigheten i Risør sammen med trosfeller her har gjort.»

Portugal melder: «Tjenesteåret begynte med at fundamentet til det nye Betel-hjemmet ble støpt. Denne sårt tiltrengte bygningen er det første Betel brødrene har hatt det privilegium å bygge. Hvor fantastisk er det ikke å se at de har dekket alle byggeutgiftene til dags dato ved sine bidrag, til tross for at dette landet har den laveste levestandarden i hele Vest-Europa! Denne begivenheten alene har skapt stor interesse for Jehovas synlige organisasjon.» Et høydepunkt på 30 505 forkynnere og et høydepunkt i antall til stede på minnehøytiden på 76 212 satte sitt preg på tjenesteåret i Portugal.

En eldste i Portugal forteller følgende om uformell forkynnelse: «I lunsjpausen leverte jeg boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? til en kollega. Vi traff hverandre bare av og til, men hver gang snakket vi litt om sannheten. Ettersom han gav uttrykk for at han tvilte på at Bibelen er inspirert, leverte jeg boken Er Bibelen virkelig Guds Ord? til ham. En dag besøkte et av Jehovas vitner hans hjem da han ikke var hjemme, og la igjen den traktaten hvor boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord blir tilbudt. Han bestemte seg for å prøve å finne meg i lunsjpausen og bestille denne publikasjonen. Etter dette var det forbausende å se hvilke fremskritt han gjorde ganske enkelt ved å lese boken selv. Han tok skjegget og forbedret sin hårfrisyre og sitt ytre for øvrig. Så forbauset han meg ved å si at han nå var overbevist om at dette var sannheten, og at han hadde bestemt seg for å slutte seg til Jehovas vitner. Søndagen i forveien hadde han sett etter en Rikets sal i det området hvor han bor, og hadde allerede vært til stede på sitt første møte. Det ble da startet et hjemmebibelstudium med ham, og etter bare tre måneder var han regelmessig til stede på alle møtene og var en nidkjær forkynner som så fram til å bli døpt på områdestevnet med temaet ’Guds fred’.»

Jehovas vitner i Finland innviet nylig et stort tilbygg til avdelingskontoret. Vitnene er godt kjent i Finland, for det er nesten én forkynner pr. 300 innbyggere i landet. Flere og flere mennesker kommer på møtene fordi de ser de gode levevaner og de høye moralnormer Jehovas vitner har.

I Østerrike, hvor et stort tilbygg til avdelingskontoret også er i ferd med å bli fullført, har den gode, kristne oppførsel pionerene har hatt på sine arbeidsplasser, gang på gang resultert i at flere har kunnet få seg et deltidsarbeid. En søster forteller: «En pioner hadde en tid arbeidet for en skatterådgiver, og hun var i høy grad respektert for sitt gode arbeid. En annen arbeidsgiver spurte denne skatterådgiveren om han kunne anbefale en ærlig deltidsarbeider. Skatterådgiveren oppfordret ham til å ringe til Jehovas vitners Rikets sal, ettersom Jehovas vitner ofte ønsker å få seg et deltidsarbeid. På grunn av denne pionerens gode oppførsel klarte jeg også å få et deltidsarbeid, og jeg kan nå glede meg over de privilegier som er knyttet til pionertjenesten.»

Kypros skriver at bladarbeidet på gaten, som tidligere var et svakt trekk ved tjenesten der, nå er i ferd med å ta seg opp blant brødrene. Alle menigheter i de større byene bruker nå hver lørdag formiddag til forkynnelse på gaten. Selv små barn tar del i dette arbeidet. En gutt på seks år som arbeidet sammen med moren sin, leverte for eksempel 20 blad. Han sa til moren: «Jeg leverer bladene, og du rapporterer dem, men jeg vil gjerne bli en forkynner.» I den senere tid har en motstander som hevder at han er utsendt av den ortodokse kirke i Hellas, opptrådt sammen med andre bråkmakere utenfor Rikets sal i Limassol. Denne gruppen forsøker ikke bare å forstyrre møtene, men følger også etter brødrene når de går ut på feltet, og forsøker å avskrekke beboerne fra å lytte til Rikets budskap. Men brødrene har lagt hindringer i veien for denne taktikken ved å ha frammøter til felttjeneste for små grupper i private hjem.

Spania gleder seg over å kunne rapportere et høydepunkt på 65 680 forkynnere og et nytt høydepunkt i antall alminnelige pionerer hver måned i løpet av de siste 40 måneder med bare tre unntagelser. Den lille staten Andorra har også registrert fin økning og nådde et høydepunkt på 108 forkynnere. I Spania har forkynnerne nå full frihet til å utføre sitt arbeid, men det er ikke tilfellet i en av Spanias tidligere kolonier, Ekvatorial-Guinea. I desember ble vår Rikets sal der forseglet etter ordre fra myndighetene. En lov om såkalt religionsfrihet ble lagt fram for landets lovgivende organ, men den ble forkastet på grunn av dette organets tydelige fordommer mot Jehovas vitner. En av dem som henvendte seg til det lovgivende organ, og hvis kone er et av Jehovas vitner, forsvarte på en enestående måte våre prinsipper og moralnormer overfor medlemmene av den lovgivende forsamlingen.

Afrika ser «et stort lys»

Sannhetens lys stråler nå inn i hvert eneste hjørne av det store afrikanske kontinent. Akkurat som da Jesus forkynte her på jorden, er det nå mange som ser «et stort lys». — Matt. 4: 16.

Blant disse er også små barn. I Senegal ble det startet et bibelstudium med moren til en sju år gammel gutt. Sønnen stilte ofte spørsmål om Gud, så det ble også startet et studium med ham, ved hjelp av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Da han så bilde 58 i brosjyren, forstod han straks hvordan Jehova ser på avgudsbilder. En dag bad faren denne lille gutten om å gå i kirken, men gutten motsatte seg det bestemt: «Kirken er full av avgudsbilder, og Jehova liker ikke det!» Sønnens holdning vakte farens interesse for Bibelen, og nå blir det ledet et regelmessig studium med hele familien. Hvor sanne er ikke Jesu ord: «Du har latt småbarn . . . synge din pris»! — Matt. 21: 16.

Fra Elfenbeinskysten kommer en hjertevarmende rapport om en familie på 12 som de andre forkynnerne omtaler som den ’store skare’. I forbindelse med sin årlige ferie bestemte familien seg for å forsøke å gjøre så mye som mulig i tjenesten. Fem av familiemedlemmene (faren, moren og tre døpte barn) ble derfor hjelpepionerer. To av de andre barna, som ennå ikke er døpt, framelsker også pionerånd og sluttet seg til de andre fem ved å gjøre seg ekstra anstrengelser i tjenesten. Det ble også satt opp mål for de fem aller minste. Ved slutten av måneden kunne denne ’store skare’-familien rapportere 637 timer i felttjenesten, 460 brosjyrer og 350 blad, 189 gjenbesøk og 25 bibelstudier. De skrev: «Det var en slik hyggelig måned, og vi følte virkelig hvordan familiebåndene ble styrket. Vi takker Jehova for denne vidunderlige velsignelsen!»

I Burkina Faso, hvor det er lite vann og forørkningen er stor, ser brødrene fram til en bokstavelig oppfyllelse av Jesaja 35: 1: «Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre.» Men de ser nå hvordan profetien får sin større, åndelige oppfyllelse, og dette bringer dem glede og håp. Antall Rikets forkynnere har vokst til 324. Høydepunktet på 717 bibelstudier og det at det var 1235 til stede ved minnehøytiden, viser også at ’den glødende sand er blitt til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder’. Jehova sørger for fortsatt vekst. — Jes. 35: 7; 1. Kor. 3: 6.

De 32 211 vitnene i Ghana gjorde høytiden til minne om Kristi død kjent vidt og bredt, og det resulterte i at 122 936 var til stede. En universitetsstudent uttrykte seg på denne måten etter høytiden: «Jeg har vært til stede ved nattverden mange ganger i min kirke, men dette er noe helt annet. Jeg ser at dette er akkurat som Bibelen sier, og jeg tror at dere har sannheten.» Denne personen var til stede ved det aller første møtet etter minnehøytiden, og han har vært til stede ved alle møtene siden. Han ble nylig døpt.

Byggingen av Ghanas nye avdelingskontor, hvor det meste av arbeidet er blitt utført av 140 frivillige arbeidere fra stedet, går raskt framover og vil snart være fullført. Det er interessant å se at 42 frivillige utenlandske fagarbeidere reiser mellom Portugal, Ghana og Nigeria for å hjelpe til med prosjektene der alt etter hvor det er behov for dem. De kommer fra De forente stater (25), Canada (2), Sverige (6), Storbritannia (4), Vest-Tyskland (2), Nederland (2) og Australia (1). Men alle kan tale sannhetens rene språk! — Sef. 3: 9, NW.

Byggearbeidet i forbindelse med det nye Betel-komplekset i Nigeria går svært fint framover. Dådyrene og antilopene i skogene på denne eiendommen er etter hvert blitt vant til byggevirksomheten, og de er ikke redde for å vise seg om kvelden. Ettersom eiendommen er helt og holdent omgitt av en mur, håper en at de vil bli værende der og forskjønne Betels område. I juni rapporterte Nigeria det høyeste antall forkynnere landet noen gang har hatt, nemlig 128 461. Antallet av alminnelige pionerer og hjelpepionerer vokser hele tiden, og dette har hatt stor virkning på distriktet. En eldste som gikk fra hus til hus i april, fikk dette spørsmålet: «I løpet av de to — tre siste ukene er deres forkynnelsesarbeid blitt intensivert. Betyr det at enden er nær?» Den eldste pekte på de begivenheter som har funnet sted verden over i den senere tid, og framholdt at det haster med å hjelpe folk til å lære sannheten å kjenne. Mannen var enig i at han ikke burde nøle med å gjøre noe med sin egen situasjon.

Blant de interessante ting som kan nevnes i forbindelse med utviklingen i Liberia, er renoveringen av et utvidet avdelingskontor og at det var 7839 til stede ved minnehøytiden, nesten seks ganger flere enn det er forkynnere i landet. En søster som underviser ved en statsdrevet skole, ble bedt om å gi bibelsk undervisning til alle klassene i grunnskolen ut fra boken Min bok med fortellinger fra Bibelen og brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Søsteren gleder seg nå over at hun kan dele sannheten om Jehovas hensikter med elevene.

I Zimbabwe blir stemningen pisket opp for å øke deltagelsen i politikk, noe som gjør at de unge blir satt på virkelige trosprøver. Noen er blitt utsatt for trusler, og andre er blitt utvist fra skolen. I nærheten av en skole gikk motstanderne til og med så langt at de brente ned Rikets sal på stedet. Våre ungdommer fortsetter imidlertid å avlegge et fint vitnesbyrd på skolen. Ved hjelp av boken Min bok med fortellinger fra Bibelen fikk en 15 år gammel pike avgjort en diskusjon som hadde oppstått i klassen. Læreren var så imponert at hun bad om å få et eksemplar av boken. Etter at hun hadde lest boken, bad hun om annen litteratur. Denne unge søsteren skriver nå: «Hver morgen får jeg nå en mulighet til å snakke til klassen, og jeg har en spesiell time da klassen kan stille bibelske spørsmål.» Hun gleder seg over dette privilegiet og over at hun kan tenke på sin Skaper i ungdommens år. — Fork. 12: 1.

Brødrene er «faste i troen» i Asia

Mange av våre brødre i Asia tjener under svært vanskelige forhold. Men Jehova har utrustet dem, slik at de kan være «faste i troen». (1. Pet. 5: 9) La oss nevne et eksempel: Brødrene i det krigsherjede Libanon gleder seg over å ha brosjyren Gransk skriftene daglig. For første gang kan de lese dagens bibeltekst og kommentaren til den på arabisk i en og samme publikasjon. I én stor familie har hvert av barna, også den yngste sønnen på fem år, sitt eget eksemplar av brosjyren. De tar alle med seg sin bibel og brosjyre til frokostbordet, hvor de ivrig drøfter Bibelen. Den yngste sønnen er blitt så vant til dette at han også tar med seg brosjyren til middagsmåltidet og kveldsmaten for å snakke om dagsteksten.

I Israel hadde noen skjeggete pøbler holdt på med å demonstrere utenfor avdelingskontoret og Rikets sal i Tel Aviv. Men politiet grep inn og fikk stanset deres bøllete oppførsel. Over 100 naboer stakk innom avdelingskontoret på forskjellige tider for å uttrykke sin medfølelse. En ung beduin som arbeidet på den andre siden av gaten, ble nysgjerrig. Han begynte å studere og tok imot sannheten. Han fikk seg et nytt arbeid for å kunne rette seg etter bibelske prinsipper, og nå forkynner han fra hus til hus. Lovløse motstandere i et annet område delte ut store mengder av en traktat med løgnaktige opplysninger, som også inneholdt navnene og adressene til stedets pionerer. Men dette hadde ikke den tilsiktede virkning da en kvinne som hadde hatt lyst til å ta kontakt med Jehovas vitner, fant traktaten i postkassen. Hun oppsøkte pionerene, og de startet et hjemmebibelstudium med henne.

Dette var et urolig år på paradisøya Sri Lanka. Noen aviser hadde overskrifter som dette: «Krig i paradiset», ’En nasjon i krig med seg selv’. Men Jehovas vitner lever i fred med hverandre, uansett rase eller bakgrunn. Det ble nådd et høydepunkt på 996 forkynnere. Pionerånden blir sterkere i manges hjerte. De forstår hvor verdiløst det er å skaffe seg materielle eiendeler, sammenlignet med hvor verdifullt det er å trakte etter åndelige skatter. Økningen i antall alminnelige pionerer og hjelpepionerer, som var på 43,7 prosent, bekrefter dette.

Reginald er en ung spesialpioner i Sri Lanka som er dyktig til å undervise. Han leder omkring 20 bibelstudier. Han forklarer dem han studerer med, at han ikke er alene, men er tilsluttet en menighet, og full av begeistring forteller han dem om de fine møtene som de bør overvære. Mange av dem han studerer med, kommer på møtene.

Hvordan vil livet arte seg i Hongkong når kolonien igjen blir underlagt kinesisk herredømme i 1997? I hvor stor grad vil befolkningen bli berørt av det atomkraftverket som skal bygges bare 50 kilometer fra byen? Dette er to vesentlige spørsmål som opptar folk der. Mange forlater kolonien, og andre har planer om det. Det varmer oss om hjertet å se at våre 1416 brødre og søstre under slike forhold legger en så sterk tro for dagen på Jehovas løfter og setter hans rikes interesser først i sitt liv. En spesialpioner begynte å studere Bibelen med en katolsk mann, men hans hustru, bror og mor var imot at han studerte med Jehovas vitner. Men da hans bror forsøkte å overtale ham til å slutte å studere, ble broren selv interessert i sannheten og begynte å studere. Disse to brødrene tjente til livets opphold ved å lage avgudsbilder. Etter at de hadde studert i noen uker, ble de klar over hvor tåpelig det er å dyrke avguder, og de ødela alle avgudene sine så vel som de redskapene de hadde benyttet for å lage dem. En av dem tok opp maleryrket, og nå forsørger han familien sin ved å male hus. Han meldte seg ut av den katolske kirke, begynte å ta del i felttjenesten og ser fram til å bli døpt. Brødrenes hustruer ble også interessert i sannheten og begynte å overvære møtene. Det er svært oppmuntrende å se at slike familier gjør fine fremskritt i tilbedelsen av den levende Gud, Jehova.

Sør-Korea rapporterer at et fremtredende trekk også ved dette året har vært den fantastiske pionerånden blant brødrene. Gjennomsnittlig har en tredjedel av forkynnerne vært opptatt i en eller annen gren av heltidstjenesten hver måned, hjelpepionerene innbefattet.

På grunn av mye negativ publisitet i forbindelse med spørsmålet om blodoverføring har flere leger og sykehus i Korea nektet å behandle brødrene. Da det var påkrevd for en søster i Inchon å få utført en mageoperasjon, bad hun om å bli operert uten blodoverføring. Legene begynte da å tale nedsettende om Jehovas vitner. De sa at vitnene er umenneskelige, fanatiske, falske kristne og så videre. Søsteren lot på en taktfull måte være å ta opp noen diskusjon og nøyde seg med å gi legene et eksemplar av boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? Neste gang legene kom til rommet hennes, hadde de forandret sin innstilling fullstendig. De sa at opplysningene i boken ble lagt fram på en svært vitenskapelig og logisk måte. Legene sa: «Hvis ditt religionssamfunn studerer slike spørsmål på et så høyt nivå, må du ha en svært god grunn til å nekte blodoverføring.» De utførte operasjonen uten blod med godt resultat.

Forkynnelsen på øyene i Stillehavet

«Hør [Jehovas] ord, I folk, og forkynn det på øyene langt borte.» (Jer. 31: 10, EN) I lydighet mot disse profetiske ordene forkynner Jehovas vitner nidkjært over hele det veldige Stillehavet.

Det innbefatter Mikronesia. I alt 738 menighetsforkynnere og pionerer (49 misjonærer innbefattet) tjener på øyene Guam, Belau, Kiribati, Kosrae, Marshalløyene, Nauru, Ponape, Rota, Saipan, Truk og Yap. Det ble nådd et høydepunkt på 1735 bibelstudier i mai, og det utgjør 32 prosents økning. Til sammen 3743 overvar minnehøytiden. En skolelærer og forhenværende politiker som hadde studert ett år på Truk, drog tilbake til sitt hjemsted, en isolert og avsidesliggende øy. Der begynte han å fortelle andre om det han hadde lært. En dag hørte han en opplysning på radioen vedrørende feiringen av minnehøytiden på hovedøya, 32 kilometer unna. Han inviterte naboene til å bli med og å reise sammen med ham med ferjen tidlig om morgenen kl. 6.30. En forhenværende protestantisk prest tok straks imot innbydelsen, og til tross for styrtregn reiste de av gårde. Begge to gledet seg storlig over å få høre minnehøytidstalen. Dagen etter tok de seg tid til å lytte til misjonærene som forklarte flere sannheter, og deretter drog de hjem igjen. Denne lærerens kjærlighet til Jehova og verdsettelse av sannheten fortsetter å vokse. Han leder nå et bibelstudium på trukesisk med den tidligere protestantiske presten og benytter boken Den sannhet som fører til evig liv — den samme boken som hjalp ham selv til å lære den sanne Gud, Jehova, å kjenne.

I Papua Ny-Guinea er et tiltalende, nytt avdelingskontor snart ferdigbygd; mange frivillige arbeidere, 240 australske brødre og mange innfødte brødre, har hjulpet til med byggearbeidet. Da arbeiderne trengte husly, sa de lokale myndigheter at de kunne få låne en sidebygning, hvis de var villige til å tømme bygningen raskt. Seksti brødre tømte bygningen på ni timer! Sammen med de 1827 forkynnerne i distriktet kommer det i alt 8000 på møtene. Men det er litt av en utfordring å undervise alle disse, ettersom det snakkes 600 språk og 400 dialekter der!

Det har flere ganger hendt at skolelærere som har vært altfor ivrige, har tatt Jehovas vitners barn til side og straffet dem fordi de ikke har hilst flagget eller sunget nasjonalsangen. Men når barna eller foreldrene har levert brosjyren Skolen og Jehovas vitner til slike lærere, er problemet i de fleste tilfelle blitt raskt løst. En representant for departementet for religiøse anliggender kontaktet avdelingskontoret og fortalte at han hadde strammet opp en rektor som hadde skapt vanskeligheter i den senere tid.

På en av Vanuatus øyer var det over 100 som overvar feiringen av minnehøytiden, enda det bare er fire forkynnere der. Noen som tilhører en folkegruppe som kalles små nambas, kom ned fra fjellene og lyttet til minnehøytidstalen. De ble svært forundret over å høre at det finnes et håp om evig liv på jorden. Da feiringen var over, sa de: «Det er det vi ønsker! Vi vendte våre kirker ryggen for å vende tilbake til våre egne skikker fordi vi ikke har lyst til å komme til himmelen; vi har lyst til å leve evig på jorden. Vær så snill å fortelle oss om våre skikker kan godkjennes av deres Gud.» Brødrene satt hele natten og fortalte på de lokale språkene om den vidunderlige framtid som Jehova har i beredskap for menneskene.

«Jeg har overvunnet mange hindringer for å kunne bli spesialpioner,» skrev en ung søster i Fiji. «Før jeg kom i sannheten, ble jeg påvirket av de tenåringene jeg vanket sammen med, til å trakte etter rikdom og ’leve livet’. Jeg traff en hvit australier som ville at vi skulle gifte oss og slå oss ned i Australia. Men så kom sannheten inn i mitt liv. Da denne mannen kom tilbake til Fiji, gav han meg 600 dollar som en hjelp til bryllupsforberedelsene. Det er sjelden at en ung pike fra Fiji har en slik sum til rådighet. Men jeg gav pengene tilbake og forklarte at jeg bare kunne gifte meg ’i Herren’. (1. Kor. 7: 39) Mine verdslige foreldre ble sinte, for i likhet med andre fijianske familier betraktet de en hvit mann som et godt parti og et slikt ekteskap som et aktivum for familien. De ville derfor ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Jeg gjorde fremskritt i sannheten og ble etter hvert kvalifisert til å begynne i pionertjenesten. Akkurat da jeg søkte om å få begynne, dukket australieren opp igjen for å se om jeg hadde ombestemt meg. Jeg forklarte at min beslutning om å tjene Jehova var fastere enn noen gang. Dette tjenesteåret ble jeg utnevnt til spesialpioner, og jeg gleder meg over å kunne bli brukt av Jehova til å utføre hans arbeid, idet jeg tar ’et fast grep om det virkelige liv’.» — 1. Tim. 6: 19, NW.

To vitner på Cookøyene som nylig er blitt døpt, var tidligere respekterte medlemmer av den lokale «kristne kirke». De er nå travelt opptatt med å forkynne for sine tidligere trosfeller. En bror utmerker seg når det gjelder uformell forkynnelse. Han har bibler i bilen, i traktoren og på arbeidsplassen. Han hjelper nå ni innsatte i det lokale fengslet. De fikk lov til å slippe ut av fengslet i perioder for å være med på arbeidsprosjekter, så broren tok dem i arbeid, forkynte for dem og leder nå studier med dem. Han tjener regelmessig som hjelpepioner. Før denne broren begynte å studere sannheten, kunne han verken lese eller skrive.

Ved slutten av tjenesteåret flyttet Betel-familien i New Zealand inn i sitt vakre, velutstyrte nye avdelingskontor. Det ligger på en tomt på cirka 70 mål i nærheten av sjøen i utkanten av Auckland og er bygd utelukkende ved hjelp av våre brødres frivillige arbeid.

En kretstilsynsmann i New Zealand legger vekt på å besøke hvert eneste hus i distriktet. Han og den han gikk sammen med, forkynte i et presbyteriansk ungdomsherberge. I løpet av samtalen fortalte bestyreren at de unge på herberget stadig klaget over at de ikke lærte noe av gudstjenestene i kirken. Kretstilsynsmannen ble invitert til å komme og studere Bibelen med disse guttene. Det ble ordnet slik at en lokal bror kunne overta dette oppdraget, og 22 stykker var til stede ved det første studiet. For bedre å imøtekomme elevenes individuelle behov ble antall studieledere økt til fem og senere til ti. Fjorten av disse ungdommene var til stede ved minnehøytiden i Rikets sal. Ledelsen ved herberget er svært fornøyd med «det gode arbeidet som blir gjort blant guttene».

I de uttørkede sentrale deler av Australia fører menigheten i Alice Springs regelmessig tilsyn med flere isolerte grupper av aboriginer — kontinentets urinnvånere. En bosetning med 150 urinnvånere ligger 300 kilometer unna, og veiene dit er stort sett bare dårlige grusveier. Spiritisme har en ganske sterk stilling blant dem, men de er ydmyke, vennlige og lærvillige. Mange har lært å sette pris på sannheten, og noen er til og med i heltidstjenesten. En pionerbror som tilhører urbefolkningen, kjørte nylig inn på en bensinstasjon for å fylle opp tanken. Han var pent kledd i dress og slips, så innehaveren av stasjonen spurte ham hva han drev med. Pioneren fortalte at han var et av Jehovas vitner, og at han hjalp urbefolkningen til å leve et bedre liv. Dette gjorde inntrykk på innehaveren, som ønsket vår bror lykke til og sa: «Bensinen skal du få gratis.» Broren kom tilbake senere og hadde med seg et eksemplar av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Innehaveren tok imot boken med glede. Neste gang vår bror drog innom for å tanke opp, fortalte mannen hvor godt han likte boken, takket broren for at han kom, og sa så igjen: «Bensinen skal du få gratis!»

Ved Selskapets avdelingskontor i Australia blir det nå bygd et treetasjes kontortilbygg, og antall forkynnere har nådd et høydepunkt på 44 362.

’Guds Ord blir talt uten frykt’

Akkurat som det var på apostelen Paulus’ tid, er det steder på jorden i dag hvor Jehovas vitner må vise «så meget mer mot» for å «tale Guds ord uten frykt». (Fil. 1: 14, NW) Hvordan klarer våre brødre seg i disse landene når de blir møtt med forbud og restriksjoner, mishandling og annen forfølgelse fordi de ’kunngjør Guds rike vidt og bredt’? Legg merke til tallene under «33 andre land» nederst på verdensrapporten på sidene 40 og 41. Jehova har besvart våre bønner og gjort «uendelig mye mer» ved å gi disse 273 381 vitnene kraft til å ’la sitt lys skinne’ — og det på en strålende måte! — Luk. 9: 60, NW; Ef. 3: 20; Matt. 5: 16.

Et land i Europa skriver: «Familien har hatt en svært fin tid på feltet. Vi har forsøkt å forsyne dem med den føde de har trengt i sitt arbeid, og de har brukt dette stoffet på en meget effektiv måte. Siden vi kom ut av konsentrasjonsleirene for 40 år siden, har vi arbeidet under jorden, men vår virksomhet øker stadig. Vi leder flere bibelstudier, og antall gjenbesøk er stigende. I økende grad bruker vi tiden i regelrett hus-til-hus-arbeid, og stadig flere får høre det gode budskap. Det blir brukt stadig mer tid i dette arbeidet, og et voksende antall hjelpepionerer disponerer sin tid på en forstandig måte.»

Et annet europeisk land rapporterer: «I tiden før jul, da folk gjorde sine gaveinnkjøp, var det en søster som tilbød Bibelen som den mest verdifulle gave. Hun oppnådde gode resultater. I løpet av fire måneder leverte hun 150 bibler. Da høytiden var over, fortsatte hun å tilby Bibelen. Hun henvendte seg til et ungt ektepar på gaten og spurte: ’Har dere noen spørsmål om Bibelen?’ ’Ja,’ sa mannen: ’Hvor kan jeg få tak i en?’ Søsteren rakte ham en bibel med én gang. Han sa til sin kone: ’Denne boken bør du holde fast ved og aldri slippe fra deg, nå som vi har fått en.’ Så gav de søsteren adressen sin, slik at hun kunne komme og studere med dem. Denne søsteren kjøper biblene i bokhandlene og leverer dem til folk til samme pris.»

Et avdelingskontor på en av stillehavsøyene hvor Jehovas arbeid er forbudt, skriver: «Anmeldelser og klager har hopet seg opp i forskjellige offentlige kontorer med det resultat at mange brødre blir innkalt til avhør. Dette har ført til en del rettssaker.» Men ettersom brødrene er vennlige og bruker god dømmekraft, er det relativt få som anmelder dem, og mange tjenestemenn har et nokså avslappet forhold til disse sakene. Motstanden har bare bidratt til å gjøre Jehovas vitner og deres arbeid enda bedre kjent, og de fortsetter til og med å forkynne i folks hjem. — Matt. 10: 12, 13, 16, 19, 20.

I et land i Afrika ble flere vitner ført til en militærleir, hvor søstrene og brødrene ble atskilt. En vennlig soldat rådet søstrene til å skrike høyt hvis offiserene skulle forsøke å mishandle dem på noen måte. De svarte at de allerede hadde bestemt seg for å gjøre det. De bad inderlig til Jehova om hans beskyttelse. En av søstrene forteller: «Mens vi satt der stille og rolig, kom lederen og grep fatt i armene mine og vrengte dem bak på ryggen min. Han holdt meg fast og prøvde å tvinge meg ned på gulvet. Jeg fikk vridd armene løs og dyttet ham mot døren. Han skadet seg i armen, så han ropte på de andre soldatene for å få hjelp.» Det endte med at de andre soldatene sa at de ville anmelde saken til sine overordnede. Så denne offiseren satte vår søster fri. Da hun gikk hjemover, henvendte en av soldatene seg til henne og sa: «Det var ikke han som lot deg gå, men din Gud. Gå og tilbe Ham enda mer.»

I et annet land i Afrika hvor arbeidet er underlagt restriksjoner, er det en spesialpioner som leder et studium med en hel familie. Han skriver følgende om deres fire år gamle datter: «En gang foreldrene hennes var borte, forsøkte naboene å overtale den lille piken til å røyke en sigarett. De sa at den ville gi henne styrke for hele dagen. Hun ville ikke og sa: ’Jeg vil være lydig mot pappa selv om han ikke er her og kan se meg. Pappa har lært meg at sigaretter er gift, og at de blir forbudt i Bibelen fordi de skitner til den kroppen som Jehova har gitt oss.’ Naboene ble så imponert over dette svaret at de fortalte foreldrene hennes om det hele og avtalte studium med Jehovas vitner.» Hvor forstandig er det ikke å la små barn være med på bibelstudiene!

I et annet land i Afrika hvor arbeidet nylig ble rammet av et forbud, måtte de fleste menighetene møtes i mindre grupper under minnehøytiden. De måtte også være forsiktige med å invitere nyinteresserte. Dette er grunnen til at antall tilstedeværende er mindre i år enn det var i fjor, enda tallet fortsatt er nesten tre ganger så stort som antall forkynnere. Brødrene i én by ble angitt av en av Babylon den stores kirkegjengere. Denne personen sa til soldatene at Jehovas vitner var nødt til å komme til sin Rikets sal om kvelden den 24. mars for å tilbe der. Soldatene ventet i Rikets sal fra klokken 17 til midnatt, men brødrene, som kom sammen i mindre grupper, dukket aldri opp. Dagen etter ble anmelderen innkalt, slått og ilagt en bot på cirka 750 kroner for å ha kommet med feilaktige opplysninger!

I en annen del av det samme landet var det en høvding som sammenkalte til et spesielt møte, hvor han kom med angrep på Jehovas vitner. Han forsøkte å opphisse tilhørerne og viste fram et eksemplar av Min bok med fortellinger fra Bibelen. Han sa at de skulle anholde enhver som gikk omkring med den boken. Hans svulstige tale vakte bare nysgjerrighet hos noen blant lokalbefolkningen, så de spurte om å få se boken. De sa til høvdingen at de måtte se nærmere på den for å kunne kjenne den igjen. Høvdingen lot dem få gjøre det, og da de begynte å bla i boken, ble de fylt av verdsettelse. De sendte beskjed til en spesialpioner (som bodde i en annen landsby) og bad ham om å komme med noen bøker, og ti bøker ble levert. Spesialpioneren forteller: «På denne måten kunne jeg starte ti bibelstudier, og noen av disse nye gjør fine fremskritt og kan snart ta del i felttjenesten! Jeg hadde aldri forkynt i denne høvdingens landsby, og hvis høvdingen ikke hadde tatt til orde mot oss, kan det tenkes at disse ikke hadde fått anledning til å lære sannheten å kjenne.» Jehova kan til og med bruke våre motstandere til å lede oppriktige mennesker til Bibelens sannhet.

I et annet land i Afrika oppstod det et problem i forbindelse med å få gravsteder til Jehovas vitner, ettersom de ikke er et juridisk anerkjent religionssamfunn. Brødrene la saken frimodig fram for de lokale myndigheter og klarte å få tak i et jordstykke gjennom kommunen. Ganske nylig kom de lokale myndigheter til at religiøse gruppers gravplasser var blitt for prangende, så de bestemte seg for å fastsette en moderat norm. Da de kom til brødrenes gravplass, så de et eksempel på den moderate og beskjedne stilen de ønsket. De undersøkte hvem som eide gravplassen, og vedtok øyeblikkelig at i framtiden skal alle graver og gravsteder følge det mønster Jehovas vitner har fastlagt.

Den følgende rapporten — også den fra Afrika — er et eksempel på den ulastelighetens ånd som er så fremherskende blant Jehovas vitner: «Til tross for at våre modige brødre og søstre er blitt arrestert, slått og fengslet, fortsetter de å avlegge et enda større vitnesbyrd, særlig i de indre deler av landet. Trofaste tilsynsmenns solide eksempel ansporer brødrene til gode gjerninger. I januar ble den første kretsen offisielt organisert. Kretstilsynsmannen hadde selv sittet i fengsel i flere måneder, men ble løslatt like før områdestevnet. Ikke engang de nye er redde for å bli arrestert på grunn av at de lever i samsvar med sannheten. I løpet av året ble 101 døpt, og det ble opprettet to nye menigheter. Det ble nådd et nytt høydepunkt, 572 forkynnere, i juni, og menighetsforkynnerne viser sin nidkjærhet ved at de bruker gjennomsnittlig over 15 timer i måneden i felttjenesten. Det rapporteres over 1000 bibelstudier, så det er gode utsikter til framtidig vekst.»

[Ramme på side 13]

Kjære Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap!

Jeg er 12 år gammel. Jeg vil gjerne gi dere denne sjekken på $7,50 [55 kroner] for at dere skal bruke den der hvor det trengs.

Samtidig har jeg lyst til å takke dere for alle opplevelsene fra virkeligheten i Vakttårnet og Våkn opp. Jeg liker veldig godt å lese dem.

Hilsen deres søster A.O.

Kjære Selskapet!

Jeg liker Leve evig-BOKEN. Jeg er sju år gammel, og jeg har levert fem Leve evig-BØKER på to uker. TAKK for de fine bildene i den. Jeg Har det GØY på feltet. Jeg sender dere litt av UKEPENGENE mine [ti kroner].

Deres venn E.S.

Kjære brødre!

Jeg fikk disse pengene [370 kroner] da jeg solgte hesten min. Jeg vil at de skal gå til byggearbeidet ved Betel. Jeg gleder meg til å besøke Betel sammen med familien min.

Takk for alt det gode arbeidet dere gjør for Jehova.

Vennlig hilsen R.G.

Kjære Vakttårnets bibel- og traktatselskap!

Her er $1,40 [ti kroner]. Jeg fikk dem ved å bake havrekjeks med rosiner. Og selge dem. Jeg er ni og et halvt år gammel. Jeg har kort, blankt, blondt hår og brune øyne, og jeg veier 25 kilo. Jeg går i fjerde klasse. Og så leser jeg en masse.

M.S.

Kjære brødre!

Jeg skriver dette brevet til dere for å gi dere disse pengene [ti kroner]. Dere har laget mange fine blad og bøker. Jeg har lyst til å bli døpt snart. Jeg er veldig glad i sannheten. Jeg gleder meg til å leke med alle dyrene.

PS Skriv tilbake. Jeg har et frimerke til dere.

[Oversikt på side 11]

Produksjonen ved de største avdelingskontorene i 1986

Land Bibler og bøker Blad

USA 27 269 926 201 982 628

Vest-Tyskland 6 790 127 26 519 615

Italia 2 722 200 32 397 550

Japan 2 841 739 43 198 566

Andre 4 334 311 246 118 096

———————————————————————————————————————————————

I ALT 43 958 303 550 216 455

ØKNING 23,6% 3,7%

[Oversikt på sidene 34 til 41]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1986

(Se den trykte publikasjonen)

[Bilder på side 7]

Jehovas vitners stevnehall i Jersey City

Foajé, fra uteksamineringen av Gilead-elevene, overbygget over inngangen, hallen sett utenfra og et av veggmaleriene i foajeen

[Bilder på side 9]

Tusen blad i minuttet! Vakttårnets presser for firefargetrykk

Papirrullene står klare ved en presse i Selters i Vest-Tyskland

En presse i Ebina i Japan

Kontrollpanel i Roma

Ferdige blad kommer ut av en presse i Wallkill i USA

[Bilder på side 18]

Områdestevnene «Guds fred»

En typisk forsamling, fine, nye publikasjoner, podium i form av en «øy» i Østerrike, mange ble døpt

[Bilde på side 24]

Banff, Canada

[Bilde på side 26]

Quezaltenango, Guatemala

[Bilde på side 31]

Willemstad, Curaçao

[Bilde på side 33]

La Paz, Bolivia

[Bilde på side 47]

Castle Combe, England

[Bilde på side 50]

Nyakokwaa, Ghana

[Bilde på side 55]

Seoul, Sør-Korea

[Bilde på side 57]

Suva, Fiji

[Bilde på side 63]

Uformell forkynnelse