Du kan trenge igjennom disse barrierene!

EN JUMBOJET kan frakte hundrevis av passasjerer og tonnevis av last. Hvordan klarer et så tungt fly å lette fra bakken? Svaret er: ved hjelp av oppdrift.

Når flyet farer bortover rullebanen, strømmer luften over og under de buede vingene. Dette frambringer en oppoverrettet kraft som kalles oppdrift. Når oppdriften er blitt tilstrekkelig stor, kan flyet lette fra bakken og komme på vingene. Men et overlastet fly kan ikke skaffe seg nok oppdrift til å lette.

Vi kan også bli overlastet. For mange hundre år siden sa kong David at hans ’syndeskyld var som en byrde som var for tung for ham’. (Salme 38: 5) Og Jesus Kristus advarte oss mot å bli nedtynget av livets bekymringer. (Lukas 21: 34) Negative tanker og følelser kan tynge oss ned i den grad at det blir vanskelig å «lette». Føler du deg nedtynget på denne måten? Eller stanger du mot en barriere som hindrer deg i å gå framover åndelig sett? Hva kan du i så fall gjøre med det?

Kjeder du deg?

Kjedsomhet — som mange klager over i dag — kan utgjøre en mental barriere, også for noen blant Jehovas folk. Særlig de unge har en tendens til å avfeie enkelte aktiviteter som kjedelige. Har du av og til et slikt syn på kristne møter? Hva kan du i så fall gjøre for at møtene skal virke inspirerende på deg?

Nøkkelen er å engasjere seg. Paulus skrev til den unge mannen Timoteus: «Øv deg . . . med gudhengivenhet som mål. For kroppslig øving er nyttig til litt; men gudhengivenheten er nyttig til alt, ettersom den har i seg løfte for livet nå og for det som skal komme.» (1. Timoteus 4: 7, 8) En bok om mosjon ville virke kjedelig og være av liten verdi hvis de anbefalte øvelsene ikke ble utført. Kristne møter er tilrettelagt med tanke på at sinnet vårt skal få mosjon, og det vil det også få hvis vi forbereder oss og deltar. Et slikt engasjement vil gjøre møtene mer interessante og utbytterike.

En ung kristen kvinne som heter Mara, sa i denne forbindelse: «Hvis jeg ikke forbereder meg til møtene, har jeg ikke noe glede av dem. Men når jeg har forberedt meg, blir sinn og hjerte mer mottagelig. Møtene blir mer meningsfylte, og jeg får lyst til å kommentere.»

Å lære seg å lytte vil også være til hjelp. Å lytte til god musikk er lett og umiddelbart lystbetont. Men ikke all glede oppstår spontant. Vi vil ha glede av møtene bare når vi lytter oppmerksomt til det som blir sagt. En kristen kvinne som heter Rachel, sa om dette: «Når taleren ikke legger fram det han har å si, på en levende måte, må jeg konsentrere meg veldig hardt. For meg gjelder følgende regel: ’Jo mindre fengslende talen er, jo mer må jeg konsentrere meg.’ . . . Jeg merker meg spesielt skriftstedene og prøver å få så mye som mulig ut av dem.» I likhet med Rachel er vi nødt til å tukte oss selv for å kunne lytte. Ordspråksboken sier: «Min sønn, gi akt på min visdom, vend øret til den innsikt jeg har.» — Ordspråkene 5: 1.

Noe av det stoffet som presenteres på møtene, kan til en viss grad være en repetisjon av ting du har hørt før. Og det med god grunn! Alle Guds tjenere har behov for påminnelser. Det ufullkomne kjød med dets egensindige tilbøyeligheter og dets mangelfulle hukommelse trenger all den hjelp det kan få. Apostelen Peter ’var innstilt på å minne sine medtroende om enkelte ting, enda de kjente dem og var grunnfestet i sannheten’. (2. Peter 1: 12) Og Jesus sa at «enhver offentlig lærer . . . [er] lik en mann, en husbond, som bærer fram nye og gamle ting fra sitt skattkammer». (Matteus 13: 52) Selv om møtene våre omhandler kjente bibelske tanker eller ’gamle skatter’, dukker det også alltid opp ’nye skatter’ som vi kan glede oss over.

Når du er fast bestemt på å få fullt utbytte av møtene, vil du erfare at de i høy grad gir deg åndelig oppdrift. «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov [de som tigger om ånden],» sa Jesus. (Matteus 5: 3, fotnoten i NW, referanseutgaven) En slik innstilling til den sunne åndelige føden som blir servert på møtene, vil jage vekk kjedsomheten. — Matteus 24: 45—47.

Lar du deg avskrekke av andres dårlige eksempel?

Blir du oppbrakt over oppførselen til enkelte i menigheten? Kanskje du har spurt deg selv: «Hvordan kan en bror oppføre seg på den måten og likevel ha godt ord på seg?» Slike tanker kan utgjøre en mental barriere som gjør oss blinde for verdien av det gledebringende samværet vi kan ha med Guds folk. — Salme 133: 1.

Det er mulig at noen i menigheten i Kolossai hadde et lignende problem. Paulus gav dem denne formaningen: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen.» (Kolosserne 3: 13) Paulus var klar over at noen av de kristne i Kolossai kanskje oppførte seg dårlig og dermed gav andre virkelig grunn til å komme med klagemål. Vi behøver derfor ikke å bli altfor overrasket hvis en av våre brødre eller søstre av og til kommer til kort når det gjelder det å legge kristne egenskaper for dagen. Jesus gav sunn veiledning om hvordan man kan rydde opp i alvorlige uoverensstemmelser. (Matteus 5: 23, 24; 18: 15—17) Men i de fleste tilfellene kan vi rett og slett avfinne oss med våre medtroendes begrensninger og tilgi. (1. Peter 4: 8) Å gjøre det kan faktisk være både til vårt eget og andres beste. Hvordan det?

«Klokskap gjør mennesket langmodig, å bære over med urett er en pryd for mannen,» sier Ordspråkene 19: 11. Hvor mye bedre er det ikke å tilgi enn å la sinne og bitterhet ligge og ulme! Salvador, en eldste som er kjent for sin kjærlige holdning, sa det slik: «Når en bror oppfører seg dårlig mot meg eller kommer med en uvennlig bemerkning, spør jeg meg selv: ’Hvordan kan jeg hjelpe min bror? Hva kan jeg gjøre for at mitt dyrebare forhold til ham ikke skal gå i stykker?’ Jeg har alltid i tankene hvor lett det er å si noe galt. Hvis noen kommer med en tankeløs bemerkning, ville den ideelle løsningen være at han tok tilbake det han sa, og begynte på nytt. Men det er umulig, så jeg velger det nest beste og overhører bemerkningen. Jeg betrakter den mer som et utslag av ufullkommenhet enn som en avspeiling av min brors sanne jeg.»

Nå føler du kanskje at dette er lettere sagt enn gjort. Men mye avhenger av den måten vi tenker på. «Alt som er verd å elske . . . fortsett å tenke på disse ting,» råder Paulus oss til. (Filipperne 4: 8) Det greske ordet som er gjengitt med «verd å elske», betyr bokstavelig «vekker hengivenhet». Jehova vil at vi skal se etter andres gode sider, slik at vi fokuserer oppmerksomheten på det som vekker hengivenhet, i stedet for på det som skaper irritasjon. Han er selv det fremste eksemplet når det gjelder dette. Salmisten gir oss denne påminnelsen: «Hvis det var feil du så etter, Jah, Jehova, hvem kunne da bli stående?» — Salme 103: 12; 130: 3, NW.

Noen ganger kan nok en brors oppførsel være skuffende, men det store flertall av våre trosfeller er enestående eksempler med hensyn til kristen livsførsel. Hvis vi husker på det, vil vi i likhet med David ’takke Jehova med lovsang og prise ham midt i mengden’. — Salme 109: 30.

Virker det for vanskelig å være et av Jehovas vitner?

Sørgelig nok er det noen som på grunn av en annen mental barriere ennå ikke har begynt å lovprise Jehova. Mange menn som ikke er Jehovas vitner, tar seg godt av sin familie og støtter til og med sin kone i den kristne tjeneste. De er vennlige og interesserer seg kanskje for menighetens virksomhet, men de avholder seg fra å bli innviede tjenere for Gud. Hva er det som holder dem tilbake?

Én hindring kan være at disse ektemennene legger merke til sin kones travle teokratiske timeplan og føler at det å være et av Jehovas vitner er for krevende. Eller kanskje de er redde for at de aldri ville få mot til å delta i forkynnelsen fra hus til hus. Fra deres synspunkt ser forpliktelsene ut til å overskygge velsignelsene. Hva er bakgrunnen for denne mentale barrieren? For de fleste av dem som studerer Bibelen, er det å tilegne seg og anvende sannheten en gradvis prosess. Men ikke-troende ektemenn er ofte i høy grad oppmerksom på alle de kristne forpliktelsene før de har bygd opp motivasjonen til å påta seg dem.

Manuel var i denne situasjonen, og han forteller: «I omkring ti år fulgte jeg med min kone på stevnene og møtene. For å være ærlig likte jeg bedre å være sammen med Jehovas vitner enn med mennesker i verden, og jeg hjalp dem gjerne når anledningen bød seg. Den kjærligheten som rådde blant dem, gjorde inntrykk på meg. Men tanken på å gå fra hus til hus utgjorde en stor hindring for meg, og jeg var redd for at arbeidskameratene mine skulle gjøre narr av meg.

Min kone var svært tålmodig med meg og prøvde aldri å presse meg til å studere Bibelen. Både hun og barna ’forkynte’ hovedsakelig ved sitt gode eksempel. José, en av de eldste i menigheten, viet meg spesiell oppmerksomhet. Jeg tror det var hans oppmuntring som til slutt fikk meg til å begynne å studere på alvor. Etter at jeg var blitt døpt, forstod jeg at hindringene hadde befunnet seg i mitt eget sinn mer enn noe annet sted. Da jeg først hadde bestemt meg for å tjene Jehova, erfarte jeg at han hjalp meg til å overvinne frykten.»

Hvordan kan hustruer og kristne eldste hjelpe slike ektemenn som Manuel til å trenge igjennom sin mentale barriere? Et bibelstudium kan bygge opp deres verdsettelse og gi dem et ønske om å gjøre Guds vilje. Ja, solid bibelkunnskap utgjør grunnlaget for at man kan vise tro og feste lit til håpet for framtiden. — Romerne 15: 13.

Hva kan oppmuntre slike ektemenn til å gå med på å ha et bibelstudium? Et vennskap med en forståelsesfull bror i menigheten vil ofte være av avgjørende betydning. Kanskje en eldste eller en annen erfaren bror kan gå inn for å bli kjent med ektemannen. Når de først er kommet på vennskapelig fot med hverandre, kan det være at et tilbud om bibelstudium er alt som skal til. (1. Korinter 9: 19—23) I mellomtiden kan den ikke-troende mannens kone på en taktfull måte dele åndelige gullkorn med ham, idet hun er klar over at han sannsynligvis ikke vil reagere positivt hvis han blir presset. — Ordspråkene 19: 14.

Som Manuel lærte av erfaring, vil fjellignende hindringer fortone seg mer som små hauger når man først har oppnådd åndelig styrke. Jehova gir kraft til dem som ønsker å tjene ham. (Jesaja 40: 29—31) Ved hjelp av styrke fra Gud og støtte fra modne vitner kan barrierer bli fjernet. Hus-til-hus-arbeidet og arbeidskameratenes reaksjon vil da virke mindre skremmende, mens helhjertet tjeneste vil virke mer tiltalende. — Jesaja 51: 12; Romerne 10: 10.

Å bevare framdriften

Det er mulig å trenge igjennom slike barrierer som de tre vi nå har sett på. For at et fly skal kunne lette, kreves det vanligvis maksimal kraft fra motorene i tillegg til full oppmerksomhet fra flymannskapet. Idet flyet letter, forbruker motorene betraktelig mer brennstoff enn under noen annen del av flyturen. På samme måte kreves det maksimal kraft og konsentrasjon når vi skal kvitte oss med negative tanker og følelser. Starten kan være den vanskeligste fasen, mens det blir lettere å gjøre framskritt når vi først er kommet i gang. — Jevnfør 2. Peter 1: 10.

Framdriften blir bevart ved at vi ikke nøler med å følge Bibelens veiledning. (Salme 119: 60) Vi kan være sikre på at menigheten gjerne vil hjelpe. (Galaterne 6: 2) Men det viktigste av alt er likevel den støtte Jehova Gud gir. David sa: «Velsignet være Jehova, som daglig bærer byrden for oss.» (Salme 68: 20, NW) Når vi letter vårt hjerte for ham i bønn, blir byrden lettere.

Noen ganger legger et fly en grå og regnfull verden bak seg, passerer igjennom et skylag og kommer ut i strålende solskinn. Vi på vår side kan legge negative tanker bak oss. Med Guds hjelp kan vi trenge igjennom skylaget, for å si det slik, og nyte det solskinnet som finnes i Jehovas verdensomfattende familie av lykkelige tilbedere.

[Bilder på side 23]

Med Jehovas hjelp kan vi trenge igjennom mentale barrierer