’Av spedbarns munn’
DA SAMUEL var en ung gutt, stod han fast for de rette prinsipper trass i den ondskap øverstepresten Elis sønner la for dagen. (1. Samuelsbok 2: 22; 3: 1) På Elisjas tid avla en liten pike som var i fangenskap i Syria, et modig vitnesbyrd for sin frue. (2. Kongebok 5: 2—4) Da Jesus var 12 år gammel, snakket han frimodig med Israels lærere. Han stilte spørsmål og kom med svar som forbløffet dem som hørte på. (Lukas 2: 46—48) Opp gjennom historien har unge tilbedere av Jehova tjent ham trofast.
Har unge mennesker i vår tid den samme trofaste innstillingen? Ja, i høy grad! Rapporter fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer viser at mange, mange troende ungdommer «møter villig fram» i tjenesten for Jehova. (Salme 110: 3) De fine resultatene av deres anstrengelser oppmuntrer alle kristne, både unge og gamle, til «ikke [å] gi opp med hensyn til å gjøre det som er godt». — Galaterne 6: 9.
En liten japansk jente som heter Ayumi, er et godt eksempel. Hun ble en forkynner da hun var seks år gammel, og satte seg som mål å forkynne for alle i klassen. Hun fikk lov til å sette flere publikasjoner i biblioteket i klasserommet, og hun forberedte seg også på å svare på spørsmål fra klassekameratene. Læreren og nesten alle klassekameratene gjorde seg kjent med publikasjonene. I løpet av de seks årene Ayumi gikk på barneskolen, ledet hun 13 bibelstudier. Hun ble døpt da hun gikk i fjerde klasse, og en av vennene hun hadde studert med, ble døpt som sjetteklassing. Denne elevens mor og to eldre søstre begynte også å studere Bibelen og ble døpt.
God oppførsel er et fint vitnesbyrd
«Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene,» sa apostelen Peter, og unge kristne tar dette påbudet alvorlig. (1. Peter 2: 12) Som følge av det fører deres gode oppførsel ofte til at det blir avlagt et fint vitnesbyrd. I det afrikanske landet Kamerun kom en mann til et av Jehovas vitners møter for andre gang, og han kom da til å sitte ved siden av en liten pike. Da foredragsholderen bad tilhørerne om å slå opp et skriftsted i Bibelen, la mannen merke til at den lille piken raskt fant fram skriftstedet i sin egen bibel og fulgte nøye med under lesingen. Hennes innstilling gjorde et så dypt inntrykk på ham at han gikk bort til foredragsholderen etter møtet og sa: «Denne lille piken har fått meg til å ville studere Bibelen sammen med deg.»
I Sør-Afrika er det en skole hvor 25 av elevene er barn av Jehovas vitner. Deres gode oppførsel har ført til at Jehovas vitner har fått et godt rykte. En lærer sa til en av foreldrene til disse barna at hun ikke fattet hvordan Jehovas vitner greier å oppdra barna sine så godt, spesielt med tanke på at det kirkesamfunnet hun tilhørte, hadde vist seg å være ute av stand til å hjelpe de unge. En ny lærer kom for å hjelpe til på skolen og la straks merke til den gode oppførselen til barn av Jehovas vitner. Hun spurte en gutt blant dem hva hun måtte gjøre for å bli et av Jehovas vitner. Han forklarte at hun måtte ha et bibelstudium, og ordnet med at foreldrene hans fulgte opp interessen.
I Costa Rica skjønte Rigoberto at han hadde funnet sannheten, da to av klassekameratene hans brukte Bibelen for å besvare de spørsmålene han hadde om treenighetslæren, sjelen og læren om et brennende helvete. Det de sa, gjorde et dypt inntrykk på ham, ikke bare fordi de var i stand til å bruke Bibelen, men også fordi deres gode oppførsel var så forskjellig fra det han hadde sett i kristenhetens kirkesamfunn. Til tross for motstand fra familien gjør Rigoberto fine framskritt i sitt bibelstudium.
I Spania besøkte to Jehovas vitner — hvorav den ene var en gutt på ni år — en mann som heter Onofre. Selv om den voksne broren stod for det meste av snakkingen, fulgte gutten med i sin egen bibel og siterte noen av skriftstedene etter hukommelsen. Onofre ble imponert. Han bestemte seg for at han ville studere Bibelen der hvor den unge gutten hadde lært å bruke Bibelen så godt. Neste søndag morgen gikk han derfor til Rikets sal. Han måtte vente utenfor til litt utpå ettermiddagen, da Jehovas vitner kom for å ha møte. Fra da av gjorde han fine framskritt, og han symboliserte nylig sin innvielse ved å la seg døpe.
Effektive unge forkynnere
Ja, Jehova bruker både unge og voksne for å nå ydmyke mennesker. Det viser også en opplevelse fra Ungarn. En sykepleier på et sykehus la merke til at alle som kom og besøkte en ti år gammel pike som lå der, hadde med seg både lesestoff og mat til henne. Sykepleieren lurte nysgjerrig på hva en ung pike kunne ha interesse av å lese, og fant ut at hun leste i Bibelen. Hun snakket med piken og fortalte senere: «Hun underviste meg faktisk fra første stund av.» Da den unge piken reiste fra sykehuset, inviterte hun sykepleieren til å bli med på et stevne, men hun takket nei. Senere sa hun imidlertid ja til å bli med på områdestevnet «Det rene språk». Ikke lenge etter begynte denne sykepleieren å studere Bibelen, og et år senere ble hun døpt. Alt dette var et resultat av at en liten pike brukte tiden på sykehuset til å lese bibelsk litteratur.
Ana Ruth i El Salvador gikk i andre klasse på videregående skole. Hun pleide å legge bibelsk litteratur på pulten sin, slik at andre kunne lese i den hvis de ville. Ana Ruth la merke til at litteraturen plutselig ble borte og så dukket opp igjen, og hun fant ut at en skolekamerat, Evelyn, leste den. Etter en tid tok Evelyn imot tilbudet om et studium og begynte å gå på møtene. Etter en tid ble hun døpt og tjener nå som fast hjelpepioner. Ana Ruth er alminnelig pioner.
I Panama begynte en søster å studere med en kvinne som var gift med en mann som begynte å lage så store vanskeligheter at studiet omtrent opphørte. Men med tiden roet mannen seg. En tid senere bad hans kjødelige bror, som er et av Jehovas vitner, ham om å montere en tyverialarm hjemme hos ham. Mens denne mannen holdt på med å installere alarmen hos broren, kom hans ni år gamle niese hjem, og hun så svært trist ut. Han spurte henne om hva som var i veien, og da fortalte hun at hun og storesøsteren hadde gått for å lede et bibelstudium, men så var ikke beboeren hjemme, og da hadde hun ikke fått gjort noe for Jehova den dagen. Onkelen svarte: «Hvorfor forkynner du ikke for meg? Så får du gjort noe for Jehova likevel.» Niesen sprang glad av gårde for å hente Bibelen, og det ble startet et studium.
Moren hennes (mannens svigerinne) hørte dem. Hun trodde at det hele var bare for spøk, men hver gang mannen kom hjem til dem, spurte han niesen om de skulle ha et bibelstudium. Da moren skjønte at svogeren mente det alvorlig og stilte flere vanskelige spørsmål, bestemte hun seg for å lede studiet selv mens datteren var med. Mannen begynte å studere to ganger i uken og gjorde hurtige framskritt. Omsider kom han så langt at han innviet seg, og han og hans kone ble døpt på det samme stevnet — takket være sin unge nieses fine innstilling.
De unges mot er et fint vitnesbyrd
Bibelen sier: «Vær modig og la ditt hjerte være sterkt. Ja, håp på Jehova.» (Salme 27: 14, NW) Disse ordene gjelder alle Guds tjenere, og i løpet av fjoråret gjorde både unge og voksne seg iherdige anstrengelser for å følge dem. Da en fem år gammel pike i Australia begynte på en ny skole, oppsøkte moren læreren for å forklare hva Jehovas vitner tror. Læreren sa: «Jeg vet allerede hva dere tror på. Datteren din har forklart meg alt sammen.» Den lille piken hadde ikke vært for sjenert til selv å gå til læreren og fortelle hva hun trodde på.
Fem år gamle Andrea i Romania viste også mot. Da hennes mor forlot den ortodokse tro for å bli et av Jehovas vitner, nektet naboene å høre på henne. En dag på menighetsbokstudiet hørte Andrea at tjenestetilsynsmannen understreket behovet for å forkynne for naboene. Hun tenkte alvorlig over dette, og da de kom hjem, sa hun til moren: «Når du har gått på arbeid, skal jeg stå opp og gjøre klar feltvesken min, sånn som du gjør, mamma, og så skal jeg be Jehova om å hjelpe meg med å snakke med naboene om sannheten.»
Dagen etter gjorde Andrea som hun hadde sagt. Hun tok mot til seg og ringte på hos en av naboene. Da naboen kom ut, sa den lille piken: «Jeg vet at du ikke har likt mor etter at hun ble et av Jehovas vitner. Hun har prøvd å snakke med deg mange ganger, men du har ikke villet høre på henne. Det har gjort henne lei seg, men jeg vil at du skal vite at vi er glad i deg.» Så avla Andrea et fint vitnesbyrd. Hun leverte seks bøker, seks blad, fire brosjyrer og fire traktater på én dag. Siden har hun vært regelmessig ute i felttjenesten.
Våre brødre i Rwanda har måttet vise stort mot på grunn av stridighetene der. Ved én anledning ble en familie av Jehovas vitner ført inn i et rom for å bli drept. Familien spurte soldatene om tillatelse til å be først. Det var i orden, og alle unntatt datteren, Deborah, bad inni seg. Ifølge en rapport bad hun høyt: «Jehova, denne uken har pappa og jeg levert fem blad. Hvordan skal vi kunne gå tilbake til disse menneskene for å lære dem sannheten å kjenne og hjelpe dem til å få liv? Hvordan skal jeg forresten nå kunne bli en forkynner? Jeg ville så gjerne bli døpt for å kunne tjene deg.» Da en av soldatene hørte dette, sa han: «På grunn av denne lille piken kan vi ikke drepe dere.» Deborah takket ham, og familien ble spart.
Da Jesus holdt sitt inntog i Jerusalem mot slutten av sitt jordiske liv, ble han hilst av en stor, jublende folkemengde. Det var både barn og voksne der. Ifølge beretningen ropte unge gutter «i templet og sa: ’Vi ber, frels Davids Sønn!’» Da overprestene og de skriftlærde ble harme, svarte Jesus: «Har dere aldri lest dette: ’Av spedbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning’?» — Matteus 21: 15, 16.
Er det ikke interessant å se at Jesu ord også er sanne i vår tid? «Av spedbarns og diebarns munn» — og vi kan også tilføye av tenåringers og unge menns og kvinners munn — har Jehova beredt seg lovprisning. Ja, når det er snakk om å lovprise Jehova, er ingen for ung. — Joel 3: 1, 2.