Er det alltid galt å klage?

Hvilke ergrelser er vel mer smertefulle enn dem vi ikke kan klage på? — Marquis De Custine, 1790—1857.

I TO år hadde hun holdt ut å bli seksuelt trakassert av en kollega. Hennes protester resulterte i ukvemsord og en kald skulder. Denne følelsesmessige påkjenningen gikk ut over helsen hennes, men hva kunne hun gjøre? I et annet tilfelle ble en elev, som hadde vært en av de beste i klassen, utvist fra skolen fordi hans samvittighet ikke tillot ham å delta i kampsportøvelser, slik skolen forlangte. Begge følte at de var blitt urettferdig behandlet, men burde de klage til noen og gå videre med saken? Og hvis de gjorde det, kunne de da håpe på en forandring til det bedre, eller ville det bare gjøre situasjonen verre?

Slike og lignende klager er vanlige i dag, fordi vi lever blant ufullkomne mennesker i en lite ideell verden. Klagemål omfatter hele skalaen, fra å gi uttrykk for misnøye, sorg, smerte eller bitterhet over en situasjon til å sende inn en formell anklage mot en annen part. De fleste velger å unngå klagemål eller konfrontasjon. Betyr så dette at man alltid bør la være å si noe? Hva er Bibelens syn?

Dårlige følger for en selv og andre

Det er ingen tvil om at en konstant klagende ånd er skadelig, og det blir fordømt i Bibelen. En som har en klagende ånd, vil påføre seg selv fysisk og åndelig skade og vil være en kilde til ergrelse for dem som hører på. Et bibelsk ordspråk sier om en hustru som stadig klager: «Et tak som lekker, som driver en bort på en dag med vedvarende regn, og en stridslysten hustru ligner hverandre.» (Ordspråkene 27: 15) Det å rette klagemål mot Jehova eller noen av hans foranstaltninger er spesielt alvorlig. Nasjonen Israel klaget over mannaen som mirakuløst ble skaffet til veie under deres 40 år lange vandring gjennom ørkenen. De kalte den «det foraktelige brødet». Det førte til at Jehova sendte giftige slanger for å straffe de respektløse klagerne, og mange døde. — 4. Mosebok 21: 5, 6.

Senere rådde Jesus oss som sine etterfølgere til ikke å beklage oss over «strået» i form av feil som vi ser hos våre medmennesker, men at vi heller bør være klar over den mye større «bjelken» i form av feil og mangler som vi selv har. (Matteus 7: 1—5) Paulus sier på lignende måte at en som dømmer (eller klager på) andre, er «uten unnskyldning . . . ettersom [en] som dømmer, praktiserer de samme ting». Disse advarslene mot å klage burde få oss til å unngå å være unødig kritiske og utvikle en klagende ånd. — Romerne 2: 1.

Blir all klaging fordømt?

Bør vi så trekke den konklusjon at alle former for klagemål bør fordømmes? Nei, det bør vi ikke. Bibelen viser at det er mange urettferdigheter i denne ufullkomne verden som vi lever i, og at de med rette trenger å bli rettet på. Jesus fortalte i en illustrasjon om en urettferdig dommer som motstrebende øvde rettferdighet overfor en undertrykt enke, for at hun ikke skulle ’fortsette å komme og slå løs på ham til han var helt ferdig’. (Lukas 18: 1—8) I noen tilfeller må kanskje også vi være utholdende i våre klagemål inntil det blir gjort noe med urettferdigheten.

Da Jesus oppmuntret oss til å be om at Guds rike må komme, oppfordret han oss ikke da til å erkjenne at denne verden er høyst ufullkommen, og til å bønnfalle Gud om at han må gjøre noe med det? (Matteus 6: 10) Da «klageropet» over ondskapen i det gamle Sodoma og Gomorra nådde Jehovas ører, sendte han sine budbringere for å ’se om de handlet helt i samsvar med det ropet som var kommet til ham over den’, og for å gjøre noe med situasjonen. (1. Mosebok 18: 20, 21) For å utfri dem som hadde klaget til ham, ødela Jehova de to byene og deres umoralske innbyggere.

Den kristne menighet

Burde det være annerledes blant brødrene innen den kristne menighet? Selv om de kristne er ufullkomne menn og kvinner, forsøker de i oppriktighet å tjene Gud i fred og enhet. Likevel vil det oppstå situasjoner blant dem som gir en viss grunn til å komme med klagemål, og som det må gjøres noe med. I det første århundre oppstod det en situasjon i menigheten av salvede. Det var kort tid etter pinsedagen. Mange nyomvendte kristne ble tilbake i Jerusalem for å få ytterligere opplæring og oppmuntring. Den maten som var tilgjengelig, ble delt mellom dem. Men det oppstod imidlertid «murring blant de gresktalende jøder mot de hebraisktalende jøder, fordi deres enker ble oversett ved den daglige utdelingen». I stedet for å fordømme disse klagerne som bråkmakere gikk apostlene til handling for å rette på situasjonen. Ja, berettigede klager som framholdes med den rette respekt og i den rette ånd, vil ydmyke tilsynsmenn i menigheten høre på, og de vil gjøre noe med saken. — Apostlenes gjerninger 6: 1—6; 1. Peter 5: 3.

Til de rette myndigheter

La du merke til at klager bør framholdes i den rette ånd og overfor de rette myndighetspersoner? Det ville for eksempel være meningsløst å klage til politiet over for høye skatter eller til en dommer over ens fysiske lidelser. På samme måte vil det være upassende å klage over en situasjon i eller utenfor menigheten til en person som ikke har myndighet eller kvalifikasjoner til å hjelpe.

I de fleste land i dag finnes det både rettsinstanser og andre myndigheter som en kan appellere til i håp om å få en viss grad av hjelp. Da den eleven som ble nevnt innledningsvis, brakte sitt klagemål inn for retten, falt dommen i hans favør. Han ble gjenopptatt i klassen og fikk en unnskyldning fra skolen. Og den kvinnelige arbeideren som opplevde seksuell trakassering, fikk hjelp av en forening for yrkeskvinner. Hun mottok en unnskyldning fra skolestyret. Hennes arbeidsgivere traff tiltak for å sette en stopper for seksuell trakassering.

Vi bør ikke forvente at alle klagemål vil få det samme utfallet. Den vise kong Salomo hadde et realistisk syn på saken da han sa: «Det som er gjort krokete, kan ikke gjøres rett.» (Forkynneren 1: 15) Vi gjør vel i å merke oss at noen forhold rett og slett må vente inntil Guds tid er inne til å gjøre noe med dem.

[Bilde på side 31]

Eldste lytter til og gjør noe med berettigede klagemål